Reisekostnader ved samvær - barneloven § 44 b

REISEKOSTNADER VED SAMVÆR – BARNELOVEN § 44 b

Innledning:

Ved lov av 15. juni 2001 ble barneloven § 44 b endret. Lovendringen trer i kraft 1. januar 2002. Forarbeidene til lovendringen er Ot. prp. nr. 43 (2000-2001), Innst. O. nr. 127 (2000-2001).

Barneloven § 44 b lyder nå som følger (endret lovtekst er kursivert):

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadane. Er foreldra samde om det, kan saka istaden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det.

Det økonomiske forholdet mellom foreldrene er et privatrettslig forhold, og ikke et offentlig rettslig anliggende. Dette betyr at foreldrene har full avtalefrihet og kan avtale den fordelingen av reisekostnadene ved samvær som de mener er best egnet i deres konkrete situasjon. Dersom partene ikke blir enige om en annen fordeling, skal reisekostnadene fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter størrelsen på inntektene deres. Dette er lovens hovedregel. Dersom en av partene mener at det foreligger særlige grunner som gjør en annen fordeling rimelig kan sak reises for fylkesmannen eller retten. Departementet vil i dette rundskrivet belyse ulike problemstillinger som kan oppstå ved praktiseringen av bestemmelsen. Departementet har også utarbeidet en informasjonsbrosjyre Q–1034 B rettet til foreldre, basert på dette rundskrivet.

Avgrensning:

Bestemmelsen gjelder reisekostnader til samvær, både til henting og bringing. Med reisekostnader menes alle kostnadene som knytter seg til selve reisen til barna, og reisen til en voksen hvis barnet ikke kan reise alene. Reisekostnader til feriereiser under samværet faller imidlertid utenfor fordelingen. Reisekostnader må tolkes bokstavelig og omfatter ikke eventuell tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med at den ene forelderen bringer barnet til eller fra samvær.

Det framgår av Ot. prp. nr. 43 (2000-2001) at bestemmelsen om reisekostnader ikke kommer til anvendelse dersom barnet har delt bosted. I slike saker anses ingen av foreldrene for å ha samvær med barnet.

Beregning av inntekt:

Ved beregningen av foreldrenes inntekter skal det, når ikke annet blir avtalt, benyttes det samme inntektsbegrepet som ved fastsettelse av barnebidrag etter de nye barnebidragsreglene. Dette innebærer at inntekten er lik personinntekt medregnet positive netto kapitalinntekter over kr. 10 000 per år. Der bostedsforelderen mottar utvidet barnetrygd, ekstra småbarnstillegg eller kontantstøtte, legges dette til vedkommendes inntekt. Det samme gjelder den fastsatte fordelen av fradrag i skatteklasse 2. Dersom en av foreldrene er selvstendig næringsdrivende skal kapitalinntektsdelen av næringsinntekten medregnes i kapitalinntekten. Kapitalinntektsdelen er næringsinntekt minus utregnet personinntekt, underskudd i næring i inntektsåret, fremført underskudd fra tidligere år og godtgjøring for arbeid til deltaker i deltakerliknet selskap.

I de sakene der det foreligger en bidragsavtale eller avgjørelse, vil det være rimelig å basere seg på de inntektene som der er lagt til grunn. Det er foreldrenes egen sak å avgjøre reisekostnadsspørsmålet, og det er viktig for gjennomføringen av barnets samvær at begge parter medvirker. Det er derfor avgjørende at begge bidrar så godt de kan med å gi hverandre de inntektsopplysningene som trengs.

Fylkesmannen skal i henhold til forvaltningsloven § 17, påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Dette medfører at fylkesmannen må kunne kreve at partene fremlegger de nødvendige opplysninger, herunder opplysninger om inntektsforhold. Foreldrene vil ha rett til å få innsyn i den andre partens inntekter jf. forvaltningsloven § 18. Det fremgår av Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) side 103 at departementet mener at det bør (vår understrekning) benyttes det samme inntektsbegrepet som ved bidrag ved beregningen av foreldrenes inntekter. Dette innebærer at fylkesmannen og retten ikke er bundet til dette inntektsbegrepet. Uansett følger det av bidragsreglene at i saker der partene ikke gir en tilfredsstillende dokumentasjon av inntektene, eller der en av partene ikke har inntekt, kan fylkesmannen eller retten skjønnsfastsette foreldrenes inntekter.

Fylkesmannen og rettens kompetanse:

Det følger av bestemmelsen at dersom en av foreldrene mener at det foreligger særlige grunner som gjør en annen fordeling rimelig, kan saken bringes inn for fylkesmannen eller retten til avgjørelse. For at fylkesmannen skal kunne avgjøre saken må begge foreldrene være enige om det. Hvis barnet er over 15 år kan fylkesmannen likevel behandle saken dersom en av foreldrene ønsker det. Fylkesmannens avgjørelse kan klages inn for Barne- og familiedepartementet. Dersom foreldrene ikke samtykker til fylkesmannens behandling kan saken bringes inn for retten. Dersom saken bringes inn for fylkesmannen uten at særlige grunner påberopes må fylkesmannen avvise saken. Der foreldrene fremmer sak for fylkesmannen eller retten med påstand om særlige grunner, og avgjørelsesorganet finner at det ikke foreligger særlige grunner, må vedtaket lyde på avslag om fastsetting etter unntaket.

Vilkåret for at fylkesmannen eller retten skal kunne bestemme en annen fordeling er altså at det foreligger særlige grunner som gjør dette rimelig. I Ot. prp. nr. 43 (2000-2001) er følgende uttalt om unntaksregelen på side 103 : "I noen situasjoner vil en forholdsmessig fordeling av reisekostnadene slå svært urimelig ut, for eksempel der det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene samtidig som reisekostnadene er høye. Det vil derfor være behov for en unntaksregel for å unngå særlig urimelige resultater. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hva som fremstår som den beste løsningen for barnet. Det må foretas en helhetlig vurdering av hver av foreldrenes totale situasjon. Ved vurderingen kan det blant annet legges vekt på foreldrenes økonomi, reisevei og reisemåte . Etter departementets syn vil det at en av foreldrene flytter som regel ikke alene utgjøre en særlig grunn til å fravike hovedregelen om forholdsmessig fordeling av reisekostnadene. De fleste foreldre som flytter har gode grunner for det. Flytting kan for eksempel være nødvendig i forbindelse med jobb eller på grunn av familiemessige forhold. I de fleste tilfeller vil det derfor være naturlig at kostnadene fordeles etter foreldrenes inntekt i tråd med hovedregelen."

I følge lovens forarbeider skal det meget til for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, jf. det som er sagt ovenfor om "vil en forholdsmessig fordeling av reisekostnadene slå svært urimelig ut" og "å unngå særlig urimelige resultater"

En fordeling av høye reisekostnader mellom foreldrenes inntekter kan eksempelvis virke urimelig der bostedsforelderen har særlig svak økonomi, samtidig som samværsforelderen har lav eller midlere inntekt. I et slikt tilfelle kan en fordeling av reisekostnadene etter hovedregelen ramme barnets behov for underhold fra bostedsforelderen. Dette er også i tråd med praktiseringen av den ordningen vi har hatt frem til 1. januar 2002, der resultatet har blitt at samværsforelderen har måtte dekke reiseutgiftene fullt ut til tross for at reiseutgiftene er høye og begge har dårlig økonomi.

Et eksempel på en særlige grunner kan være at inntekten til en av partene er redusert eller bortfalt uten at det etter fylkesmannens vurdering foreligger en rimelig grunn for det.

Forholdet mellom den enkeltes inntekter og utgifter må unntaksvis også kunne benyttes som særlig grunner. Det fremgår av forarbeidene at det forhold at en av foreldrene flytter som regel ikke alene vil utgjøre en særlig grunn. Flytting kan imidlertid være ett av flere momenter som til sammen utgjør en særlig grunn.

Når det gjelder høye reiseutgifter vil departementet også vise til følgende uttalelse fra Ot. prp. nr. 43 (2000-2001) side 103 "Foreldrene kan avtale en samværsordning som tar hensyn til deres spesielle situasjon. De kan også velge å avtale en samværsordning som innebærer sammenhengende samvær over flere dager, i stedet for mer oppdelt samvær slik at antall reisedager for barnet reduseres samtidig som reisekostnadene blir lavere."

Momenter ved praktiseringen av bestemmelsen:

Foreldrene kan selv avtale hvem som skal hente og bringe barnet til samvær, og hvor barnet skal hentes og bringes, for eksempel i barnehagen eller på skolen. Er de ikke blitt enige om noe annet, er det samværsforelderen som henter og bringer barnet. Bostedsforelderen kan i en avgjørelse om samvær også bli pålagt å medvirke til henting og bringing av barnet, noe som kan være en forutsetning for at samværet skal kunne gjennomføres. Dette er ikke et lovfestet prinsipp, fordi det vil følge implisitt av den enkelte samværsordning som er fastsatt.

I noen tilfeller er det nødvendig at barna reiser i følge med en voksen. I utgangspunktet vil barnets alder og modenhet avgjøre om det kan reise alene, eller om barnet må ha følge av en voksen person. For enkelte transportmidler er det faste aldersgrenser for når et barn kan reise alene. Dersom det oppstår tvist mellom foreldrene om hvorvidt barna kan reise alene eller ikke, når barnet har oppnådd den alder som kreves, må den aldersgrensen som er satt i utgangspunktet være avgjørende. Unntaksvis må det etter departementets syn kunne aksepteres at reisekostnadene også skal omfatte en voksen person utover aldersgrensen når det er urimelig å la barnet reise alene. I en slik rimelighetsvurdering må f. eks. barnets alder, modenhet, funksjonsdyktighet, reisens varighet og det forhold at barnet må bytte transportmiddel underveis tillegges stor vekt. Av hensyn til barnet mener departementet at foreldrene også må godta høyere reisekostnader i en overgangsperiode slik at barnet gradvis får en tilvenning til å reise alene.

Der partene ikke blir enige om noe annet, må reisekostnadene som skal fordeles være rimelige og nødvendige. Dersom en av foreldrene påstår at den andre ikke har valgt den billigste løsningen, legges bevisbyrden for dette på den som setter frem påstanden. Det må tas med i vurderingen at det er barnets beste som skal være avgjørende, og at en dyrere reisemåte i noen tilfeller kan representere et bedre alternativ for barnet.

Til spørsmålet om hvilke kostnader som er rimelig å legge til grunn ved bilkjøring antar departementet at det bare må være de faktiske reisekostnadene som omfattes, og ikke kostnader til forsikring på bil etc. De faktiske kostnadene ved bilkjøring kan for eksempel være utgifter til drivstoff, til bomavgifter, ferger og tunneler. Uavhengig av hvor mange ulike transportmidler som benyttes, er det reisekostnadene fra dør til dør som skal fordeles.

Oppgjørsmåter:

I forarbeidene er følgende sagt om selve betalingen mellom foreldrene (Ot. prp. nr 43 (2000-2001) side 104): "Departementet finner det ikke naturlig at det offentlige skal forestå innkrevingen i privatrettslige forhold. Foreldrene må selv finne fram til en ordning for hvordan betalingen av reisekostnadene skal skje mellom dem. Der en av foreldrene ikke betaler sin del av reisekostnadene, kan det skyldige beløpet ikke motregnes i barnebidrag som innkreves av det offentlige. I tilfeller der bidraget ikke innkreves av det offentlige gjelder de alminnelige ulovfestede reglene om motregning. Dersom de ikke blir enige kan saken bringes inn for domstolene på samme måte som ved andre tvister om pengekrav."

Dersom foreldrene ikke kan komme til enighet om en fordeling av reisekostnadene, må den som hevder å ha et krav mot den andre ta dette opp i et søksmål for retten for å få tvangsgrunnlag. Dersom kravet ikke innfris, må kravet inndrives som et alminnelig pengekrav etter tvangsfullbyrdelseslovens regler. Vi gjør oppmerksom på at fylkesmannens avgjørelse ikke er tvangsgrunnlag, ettersom § 44 b ikke har en regel om at et forvaltningsvedtak om reisekostnader ved samvær skal være tvangsgrunnlag.

Etter de alminnelige ulovfestede regler om motregning kan en bidragspliktig i utgangspunktet ikke gjøre opp sin bidragsgjeld ved motregning. Og dette utgangspunktet må i alle tilfelle gjelde når det dreier seg om spørsmålet om å motregne kravet på reisekostnader. Det er barnet som har rett til bidraget jf. barneloven § 52 tredje ledd, mens bidragsmottakeren er den som skylder bidragspliktige penger.

For noen foreldre vil det være hensiktsmessig at den ene legger ut og senere får pengene tilbake, mens det for andre er mer hensiktsmessig at de betaler annen hver gang eller en av tre reiser osv. I de tilfellene der foreldrene ikke selv klarer å finne frem til en ordning for hvordan selve betalingen av reisekostnaden skal skje mellom dem, vil det naturlige utgangspunkt etter departementets vurdering, være at betaling skjer etterskuddsvis.

Med hilsen

Arni Hole (e.f.)

Tove Friisø