Sammendrag: Key Data on Education in Europe 2005 (Eurydice)

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

European Commisson (Education and Culture)(08.11.05)

Sammendrag: Key Data on Education in Europe 2005 (Eurydice)

Tittel: Key Data on Education in Europe 2005-08-24
Utgiver: European Commisson (Education and Culture)
Tilgjengelig på nett: http://www.eurydice.org/Doc_intermediaires/indicators/en/frameset_key_data.html
Spørsmål kan rettes til Marie Arneberg (22 24 73 86 /
mwa@ufd.dep.no)

Publikasjonen Key Data on Education in Europe ble lansert 22. juli 2005 av EUs informasjonsnettverk for utdanning Eurydice. Key Data inneholder 153 indikatorer for 30 europeiske land, basert på statistikk og kvalitativ informasjon om organiseringen av utdanningssystemene i EU- og EØS-landene.

Rapporten identifiserer følgende hovedtrender i Europa:

  • Et økende antall europeiske barn går i barnehage/førskole
  • Antall studenter i høyere utdanning vokser
  • Antall kandidater innefor realfagene har begynt å øke igjen
  • Stadig flere land innfører kvalitetsvurdering av skolene
  • De nye medlemslandenes utdanningssystemer skiller seg ikke vesentlig fra opplegget i de opprinnelige EU-landene
  • Positiv utvikling på gang med å redusere eksisterende ulikheter i europeiske elevers tilgang til informasjonsteknologi

Nedenfor presenteres noen av de mest sentrale indikatorene i rapportens kapittel B, med vekt på hvordan det norske utdanningssystemet er organisert i forhold til hvordan dette gjøres i andre europeiske land. Publikasjonens kapittel C og D som inneholder statistikk over deltakelse i utdanning samt ressursbruken, omtales ikke i dette sammendraget. Grunnen er at mer oppdatert informasjon blir tilgjengelig i OECD-publikasjonen Education at a Glance 2005 som utgis i september.

Oppbyggingen av utdanningssystemene

  • Synkende fødselstall reduserer elevtallet i de fleste Europeiske landene. Norge, sammen med Danmark, Nederland og Luxembourg, er unntaket: Her øker antall barn som begynner på skolen (A1)
  • I de fleste landene er barnehagene en del av utdanningssystemet. Bare i Norge, Danmark, Tyskland, Østerrike og Finland ligger barnehagen utenfor utdanningsdepartementets myndighet (B2)
  • Lengden på obligatorisk utdanning er 9 eller 10 år i de fleste land, men enkelte land ligger på 11, 12 eller 13 år. Norge med 10 år ligger midt på treet (B1)
  • I noen land må elevene velge mellom allment og yrkesrettet utdanningsløp svært tidlig, for eksempel allerede ved 10 års alder i Tyskland. I de fleste land følger elevene et felles løp til de er 15-16 år gamle, slik som i Norge (B1)
  • Bare Irland og BeNeLux-landene har tilnærmet helt fritt skolevalg i grunnskolen. I de aller fleste land kan foreldre fritt søke seg til skoler, men de er ikke garantert plass dersom skolen blir full. Et system tilsvarende det norske, med liten grad av valgfrihet og der elevene i regelen tildeles plass på nærskolen, finner vi også i Spania, Portugal og Hellas (B5)
  • Norge er et av få land der elevenes prestasjoner/evner ikke tas hensyn til ved elevinntak til ungdomsskolen (B6)
  • Private skoler er ikke særlig utbredt i Europa og i de fleste landene går under 10 % av elevene på slike skoler. I de landene der private skoler er utbredt, er disse helt eller delvis offentlig finansiert (Nederland, Belgia, Storbritannia og Spania) (B7)
  • Separate skoler for gutter og jenter er tilnærmet ikke-eksisterende i Europa (B8)
  • Skolene i Norge og Hellas er gjennomgående mindre enn hva vi finner i resten av Europa. Dette gjelder også Frankrike og Tyskland, men kun på barnetrinnet (B10 og B11)
  • Skolefritidsordninger er tilgjengelige i de fleste land, i en eller annen form (B12)
  • Kvalitetsvurdering av skoler, lærere og utdanningssystem
  • De fleste landene i Europa har nasjonale systemer for å evaluere skoler, og det er gjerne ulike varianter av inspektorater som har ansvaret for dette. Det er også vanlig med systemer for å evaluere lærere. De skandinaviske landene og Finland er unntakene idet nasjonale myndigheter stort sett har begrenset seg til å evaluere skoleeierne (kommunene), mens skolene har evaluert seg selv. Både i Norge og Sverige har man de senere årene beveget seg i retning av de europeiske systemene: Det svenske Skolverket legger stadig mer vekt på evaluering av skoler, og det nye, norske kvalitetsvurderingssystemet pålegger kommunene å evaluere egne skoler (B16)
  • I enkelte land har man utarbeidet nasjonale kriterier (lister) for skolevurdering. Sverige innførte dette i 2004/05. Kriteriene skal også brukes ved intern skolevurdering. Norge har ikke utarbeidet slike nasjonale kriterier (B17)
  • I de fleste land skal også skolene evaluere seg selv (skolebasert vurdering / intern vurdering). Resultatene av disse egenvurderingene brukes i de fleste land også som grunnlag for ekstern vurdering, og vise versa (B18)
  • I Sverige, Island, Storbritannia, Nederland, Portugal og den Tsjekkiske republikk blir resultatene av ekstern skolevurdering rutinemessig offentliggjort (B19).
  • To av tre norske og finske ungdomsskolerektorer sier at skolen bruker informasjon om elevprestasjoner (karakterer, prøver mv) vurdere skolens kvalitet, mot 85 % i Sverige. Langt færre bruker informasjon om elevprestasjonene for å vurdere lærerne; rundt 20 % i Norge og Sverige, 30 % i Finland. Danske rektorer legger kun unntaksvis elevprestasjoner til grunn for vurdering av virksomheten og/eller lærerne (hhv 8 og 4 %) (B20)
  • Alle europeiske land unntatt Østerrike bruker informasjon fra standardiserte prøver, eksamener og ekstern skolevurdering for å følge utviklingen på nasjonalt nivå. Stadig flere land utvikler egne prøver spesifikt for å få informasjon om kvalitetsutviklingen i utdanningssystemene. I en tredel av landene deltar alle elever på ett eller flere klassetrinn i slike nasjonale prøver, tilsvarende det norske systemet (Sverige, Island, Belgia, Frankrike, Latvia, Luxembourg, Polen, Slovenia og England/Wales/Skottland/Nord-Irland). I en tredel av landene deltar bare et utvalg av elevene, mens de resterende landene ikke har nasjonale prøver (B21 og B22)
  • Lokal frihet i den offentlige grunnskolen (B23 og B24)
  • Undervisningstiden:
    • I nesten alle europeiske land – herunder Norge – er elevenes årlige undervisningstid bestemt nasjonalt.
    • Norge er ett av få land der skolene selv kan bestemme den ukentlige undervisningstiden.
    • Vi var i 2002/03 også ett av få land der skolene ikke har noen innflytelse på fag- og timefordelingen, altså hvor mange timer eleven skal ha i hvert enkelt fag. Dette er for øvrig endret i den nye fag- og timefordelingen som gjelder fra inneværende skoleår, der skolene kan omdisponere inntil 25 % av tiden til beste for den enkelte elev.
    • I bare 10 land – herunder Norge – kan skolene selv bestemme hvor lang en undervisningstime/periode skal vare.
  • Undervisningsmetoder
    • Norge var i 2002/03 et av få europeiske land der skolene ikke hadde full metodefrihet. I forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet vil også Norge fjerne krav til bruke av spesifikke undervisningsmetoder.
    • I neste alle europeiske land kan skolene helt eller delvis velge hvilke skolebøker de vil bruke. Et interessant funn fra PISA-undersøkelsen er at mens 90 % av svenske lærere selv velger skolebøkene, gjelder dette bare 40 % av de norske lærerne. I Norge ser det ut til at rektor og driftsstyre har stor innflytelse på valg av lærebøker.
  • Organisering
    • Norge er ett av få land der skolene ikke har innflytelse på opptak eller utvisning av elevene.
    • De fleste land har også større grad av frihet for skolene til å bestemme sammensetning av klassene, enn hva vi har i Norge (det er lovforbud mot å gruppere etter kjønn og evner i Norge)
    • I de fleste land kan skolene helt eller delvis bestemme om en elev skal gå et trinn om igjen.
  • Økonomistyring
    • Nederland er det eneste europeiske landet som gir skolene totalansvar for skolens budsjett (gjelder ungdomsskolen), men også i Storbritannia, Ungarn og Estland har skolene noen grad av frihet til å bestemme bruken av skolens totale budsjett. I Skandinavia og Finland har kommunene mulighet til å delegere budsjettansvar til skolene.
    • I mange land har skolene budsjettansvar for løpende utgifter (lønn, materiell mv.), mens utgifter til bygg og vedlikehold styres sentralt.
  • Personalpolitikk
    • I kun et fåtall land ansetter skolen selv rektor (skolens styre har ansettelsesmyndighet i Nederland, England, Wales og Portugal)
    • I 12 land har skolen heller ingen innflytelse på ansettelse av nye lærere (bl.a. i Tyskland, Frankrike, Spania og Italia). I Norge og Finland kan kommunene delegere dette til skolene hvis de ønsker det, og statistikk fra PISA-undersøkelsen tyder på at rundt to av tre norske grunnskoler ansetter lærerne sine selv. I 14 land – herunder Sverige, Nederland, England – er det skolene selv som ansetter lærere. I mange av disse landene har skolene også myndighet til å avskjedige lærere.
    • I relativt få land har skolene full autonomi vedrørende lærernes lønn og arbeidstid, (resultatbasert lønn, overtidsbetalt, antall timer tilstedeværelse på skolen, antall undervisningstimer per uke etc).
    • I omtrent halvparten av landene har skolene full autonomi når det gjelder kompetanseutvikling for lærerne, og bare i fire land (blant annet Danmark) har skolene ingen innflytelse over dette.
  • Privat finansiering: Bare i et fåtall land kan skoler ta opp lån i det private markedet, men i de fleste land står skoler fritt til å skaffe seg private sponsormidler og donasjoner. Slike midler kan i de fleste land brukes til å kjøpe utstyr og materiell, mens det gjerne er mer restriktivt når det gjelder å bruke private midler til å dekke lærerlønninger. De Nordiske landene skiller seg ut med strenge restriksjoner på offentlige skolers mulighet til å skaffe seg og bruke private midler.