Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 1 (2000-2001)

Nasjonalbudsjettet 2001

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

Regjeringen legger med dette fram meldingen om Nasjonalbudsjettet 2001. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 20. september.

Hovedmålene for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.

Norsk økonomi er sterk. Verdiskapingen og velferdsnivået er høyt. Yrkesdeltakingen i Norge er høyere enn i de fleste andre land. Den økonomiske utviklingen gjennom 1990-tallet var god. Arbeidsledigheten kom ned på et lavt nivå, og det ble gjennomført store og kostnadskrevende reformer innenfor helse- og undervisningssektorene. Sammenliknet med 1970-tallet og 1980-tallet var det bedre balanse mellom veksten i næringer som er utsatt for internasjonal konkurranse og øvrige deler av økonomien. En sterk økonomi og en balansert økonomisk utvikling er nødvendige forutsetninger for å kunne videreutvikle velferden.

Norge er rikt på naturressurser. Petroleumsinntektene gir oss en handlefrihet få andre land har. Dette gir oss muligheter for å videreutvikle velferdssamfunnet. Vår viktigste ressurs er imidlertid arbeidskraften. I et langsiktig perspektiv avhenger mulighetene for utvikling av velferdsordningene først og fremst av hvor effektivt vi klarer å utnytte denne ressursen.

Regjeringen vil videreutvikle det offentlige tjenestetilbudet. De siste årene har handlingsrommet for finanspolitikken blitt begrenset av sterk vekst i de sykdomsrelaterte ordningene under folketrygden. Den sterke veksten i overføringene har sitt motstykke i at folk trekkes ut av arbeidsmarkedet. Dette bidrar til å undergrave grunnlaget for verdiskapingen. Derfor er det viktig med tiltak for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken.

Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget i 1992 (NOU 1992:26). Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Regjering og Storting skal gjennom budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi overfor europeiske valutaer. Samtidig sikter struktur- og næringspolitikken mot å styrke vekstevnen i økonomien, holde arbeidstyrken høy og arbeidsledigheten lav. Utvalget for sysselsetting og verdiskaping (Holden-utvalget) avga sin innstilling i sommer. Utvalget var bredt sammensatt, med bl.a. representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere og uavhengige forskere. Et enstemmig utvalg anbefalte å holde fast ved hovedtrekkene i arbeidsdelingen i den økonomiske politikken.

Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet bidro til den gode utviklingen i norsk økonomi på 1990-tallet. Den sterke økonomiske oppgangen fra 1993 førte til en markert økning i sysselsettingen, og arbeidsledigheten ble halvert. Gjennom en forsvarlig budsjettpolitikk og et vellykket inntektspolitisk samarbeid ble pris- og kostnadsveksten holdt lav. Dette styrket konkurranseevnen og la grunnlag for vekst i konkurranseutsatt virksomhet. Samtidig ble det oppnådd sterk reallønnsforbedring for brede grupper, selv med moderate nominelle lønnstillegg.

Mot slutten av denne lange vekstperioden vokste det imidlertid fram ubalanser. Lønnsveksten i 1998 var over 6 pst. Dette var dobbelt så høyt som hos våre handelspartnere. Lønnsveksten er redusert, men ligger fortsatt høyere enn i de landene vi konkurrerer med. Prisstigningen har tiltatt noe de siste månedene, og resultatene fra de sentrale lønnsoppgjørene peker mot en lønnsvekst både i år og neste år som er høyere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett. Samlet har veksten i lønnskostnadene de siste seks årene vært vel 8 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. Det er grenser for hvor langt en slik utvikling kan fortsette før det får alvorlige konsekvenser for norsk økonomi.

En hovedutfordring i den økonomiske politikken er derfor å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge videre ned, til samme nivå som hos våre handelspartnere. Skjer ikke dette, vil resultatet lett bli en særnorsk høy rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil kunne tvinge fram en tilstramming i den økonomiske politikken, med omstillingsproblemer og økende arbeidsledighet som resultat. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette.

Utviklingen i inneværende år og utsiktene for neste år peker klart i retning av at veksttakten i økonomien er på vei opp. Ny informasjon de siste månedene tyder på at veksten i den innenlandske etterspørselen er høyere enn tidligere lagt til grunn. Etter en vekst i Fastlands-Norges BNP på 0,8 pst. fra 1998 til 1999, anslås nå veksten til 2¼ pst. i år og 1¾ pst. i 2001. Husholdningenes etterspørsel ventes å gi de viktigste vekstbidragene de nærmeste par årene, mens fallet i oljeinvesteringene bidrar til å dempe aktiviteten. Veksten i BNP i alt anslås til 3½ pst. i 2000 og 2½ pst. i 2001.

Tendensen til avdempet etterspørsel etter arbeidskraft og økende ledighet i fjor, er avløst av ny vekst i sysselsettingen. Den registrerte arbeidsledigheten har holdt seg stabil så langt i år, og antallet permitteringer i industrien har avtatt de siste månedene. Arbeidsledigheten målt ved Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) avtok gjennom første halvår. På årsbasis anslås AKU-ledigheten å holde seg på om lag 3¼ pst. både i 2000 og i 2001. Samtidig meldes det om økende mangel på arbeidskraft, særlig innenfor helsesektoren, men også på andre områder er det blitt vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft det siste året. Dette inntrykket gjenspeiles også i at antall ubesatte stillinger har økt klart den siste tiden. Bare i helsevesenet er det nå om lag 5 800 ledige stillinger

Hittil i år har Norges Bank satt opp sine signalrenter fire ganger, med til sammen 1½ prosentpoeng. Pengemarkedsrentene i Norge har steget om lag like mye. Rentene har økt også i Europa, slik at rentedifferansen mot europeiske tremånedersrenter hittil i år har ligget forholdsvis stabilt på om lag 2½ prosentpoeng. Den tilsvarende rentedifferansen tidlig i 1999 var 4½ prosentpoeng.

Det er usikkerhetknyttet til den økonomiske utviklingen framover. Det er mer sannsynlig at etterspørselsveksten i privat sektor framover blir sterkere enn anslått i denne meldingen enn at den blir svakere. En fortsatt høy oljepris, høye boligpriser og optimisme knyttet til den økonomiske utviklingen kan utløse et fall i spareraten og dermed økt forbruk i husholdningssektoren, selv om høyere renter trekker i motsatt retning. Dersom den høye oljeprisen varer ved, kan fallet i oljeinvesteringene bli mindre enn lagt til grunn. På den annen side kan det økte kostnadsnivået i norsk næringsliv bidra til fortsatt tap av markedsandeler og svakere utvikling for de delene av næringslivet som er utsatt for internasjonal konkurranse.

Det stilles store krav til den økonomiske politikken i årene framover. Selv om en ikke kan regne med så høy vekst de nærmeste årene som i perioden 1993-1998, vil norsk økonomi trolig i lang tid framover likevel ligge nær kapasitetsgrensen. De moderate vekstutsiktene har sammenheng med lav vekst i arbeidsstyrken, først og fremst på grunn av befolkningsutviklingen, men også som følge av tendenser til økt tidligpensjonering. I en situasjon med lite ledig kapasitet i økonomien må det unngås at en for sterk samlet etterspørsel igjen bidrar til å presse priser og lønninger opp, slik det har skjedd de siste årene. Samtidig hviler det et ansvar på partene i arbeidslivet for å gjennomføre moderate inntektsoppgjør. Denne moderasjonen må gjelde for alle grupper i samfunnet, også de med høyest inntekt. En rettferdig fordeling er et mål for Regjeringens økonomiske politikk.

Finanspolitikken har et hovedansvar for at den samlede etterspørselen etter varer og tjenester utvikler seg på en måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi. På kort sikt er samtidig lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet avgjørende for lønns- og prisutviklingen. Dersom lønnsveksten i Norge over lang tid ligger over veksten hos våre handelspartnere, vil dette føre til svekket konkurranseevne, gradvis nedbygging av den delen av næringslivet som konkurrerer internasjonalt og større avhengighet av oljeinntektene. Pengepolitikken utgjør en sentral del av den samlede økonomiske politikken. En pengepolitikk rettet inn mot stabilitet i kronekursen synliggjør den nære sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne. Erfaringene tilsier at det er begrensninger i mulighetene til å styre kronekursen på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. En balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor innrettes slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene i den økonomiske politikken, bidrar til å oppfylle denne forutsetningen. Norges Bank må med utgangspunkt i dette løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen i norsk økonomi.

Norges Bank har så langt i år satt opp sine styringsrenter med 1½ prosentpoeng. Norges Bank uttaler at tendensen i den økonomiske utviklingen og risikobildet slik banken nå ser det, gjør det like sannsynlig at neste endring i renten vil være en reduksjon som at det blir en økning.

Høyere renter avlaster i noen grad finanspolitikken i å stabilisere norsk økonomi. En bør imidlertid være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken. Over tid vil en særnorsk høy rente kunne føre til at den norske kronen styrkes. Dette vil svekke konkurranseutsatt sektor på samme måte som når lønnsveksten i Norge er høyere enn i utlandet. En slik politikk vil bryte med Solidaritetsalternativet og gjøre det vanskeligere å oppnå stabilitet i kronekursen. Et høyt rentenivå er også fordelingspolitisk uheldig. Uansett utgjør midlene som disponeres gjennom statsbudsjettet en så stor del av den samlede økonomien i Norge at det i praksis ikke er mulig å få en stabil økonomisk utvikling uten at budsjettpolitikken tar et hovedansvar.

Det knytter seg stor usikkerhet til utviklingen i oljeprisen. I Revidert nasjonalbudsjettet 2000 ble det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris i år på 190 kroner pr. fat, mens oljeprisen hittil i år har ligget på 242 kroner pr. fat i gjennomsnitt. I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 235 kroner pr. fat i 2000. Regjeringen legger vekt på at kortsiktige svingninger i oljeprisen ikke skal påvirke den økonomiske politikken. For bare halvannet år siden var oljeprisen en tredel av hva den er nå. En kan ikke basere den økonomiske politikken på at den høye oljeprisen skal vare ved. En omfattende bruk av oljeinntekter i tider med høy oljepris ville kreve at velferdstilbudet reduseres når oljeinntektene faller. Regjeringen ønsker ikke at velferdstilbudet skal variere med oljeinntektene og legger derfor vekt på at det offentlige velferdstilbudet gradvis bygges ut, uavhengig av kortsiktige svingninger i oljeprisen.

Siden 1971 er 800 mrd. kroner av oljeinntektene brukt over statsbudsjettet. Regjeringen vil fortsette å bruke av oljeinntektene for å videreutvikle det offentlige velferdstilbudet. I dagens konjunktursituasjon ville imidlertid en kraftig økning i bruken av oljeinntekter forsterke pressproblemene i økonomien, og pris- og kostnadsveksten ville skyte fart. Det er derfor nødvendig at en betydelig del av oljeinntektene nå avsettes i Statens petroleumsfond, i tråd med retningslinjene for den økonomiske politikken. På denne måten får også kommende generasjoner glede av petroleumsformuen.

En stor del av de årlige inntektene fra petroleumsvirksomheten er ikke inntekt i vanlig forstand, men representerer en omplassering av olje- og gassressurser til finansiell formue. Dette synliggjøres ved oppbyggingen av kapitalen i Statens petroleumsfond.

Hovedformålet med budsjettpolitikken er å styre bruken av fellesskapets midler slik at vi får mest mulig velferd. Samtidig må budsjettpolitikken bidra til å stabilisere økonomien. Den må også være opprettholdbar over tid, slik at det ikke blir nødvendig med store politikkomlegginger i framtiden som svekker grunnlaget for velferden. Alle statens utgifter må før eller senere dekkes ved tilsvarende inntekter, krone for krone. Dette tilsier at alle utgifter bør telle med samme vekt når man skal prioritere mellom ulike formål, selv om ulike utgiftstyper kan ha ulike virkninger på aktivitetsnivået i økonomien.

De neste tiårene vil petroleumsinntektene etter hvert avta, samtidig som utgiftene til pensjoner og pleie- og omsorgstjenester vil øke betydelig. Oppbyggingen av kapital i Petroleumsfondet innebærer imidlertid at Norge har bedre muligheter enn de fleste andre land til å møte utfordringer knyttet til en aldrende befolkning.

Statsbudsjettet for 2001 er utformet med sikte på at det ikke skal bidra til å øke presset i norsk økonomi. For å motvirke den sterke etterspørselsveksten i privat sektor foreslår Regjeringen bl.a. å innføre en konjunkturavgift på 1½ pst. av utbetalt lønn og næringsinntekt.

Hovedtrekkene i budsjettopplegget for 2001 er:

  • Et finanspolitisk nøytralt opplegg, målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet.

  • En reell økning i innbetalte skatter og avgifter på knapt 8,9 mrd. kroner. Påløpte skatter og avgifter, inkludert endringer i barnetrygden, øker reelt med drøyt 12 mrd. kroner. Av dette utgjør innføring av konjunkturavgift 9,3 mrd. kroner. Regjeringen foreslår å kompensere offentlig sektor for denne avgiftsøkningen, slik at konjunkturavgiften gir om lag 6,8 mrd. kroner i netto påløpt økning. Netto økning i påløpte skatter og avgifter, etter kompensasjon, blir knapt 9,6 mrd. kroner. Tilsvarende vil netto økning i innbetalte skatter og avgifter bli 6,4 mrd. kroner i 2001.

  • En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på knapt 2½ pst. målt ved anslag på regnskap fra 2000 til 2001, tilsvarende 10,5 mrd. kroner i 2000-priser. Av dette utgjør veksten i folketrygdens utgifter alene om lag halvparten.

  • De samlede inntektene til kommunene foreslås økt reelt med om lag 5 mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2000 slik det ble anslått i Kommuneøkonomiproposisjonen. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2000 er den reelle veksten i kommunenes inntekter vel 4 mrd. kroner, eller vel 1¾ pst. Kommunene har da blitt kompensert for kostnadene knyttet til utvidet ferie, ny arbeidstidsavtale for lærerne, den foreslåtte konjunkturavgiften og momsreformen.

  • Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 2001 anslås til 12,0 mrd. kroner. Dette underskuddet foreslås dekket inn ved en overføring fra Statens petroleumsfond.

  • Basert på forutsetningen om en gjennomsnittlig oljepris i 2001 på 180 kroner pr. fat anslås statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten til 189,0 mrd. kroner i 2001.

  • Netto avsetning til Statens petroleumsfond, der overføringene til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til 177,0 mrd. kroner. I tillegg kommer renter og utbytte på oppspart kapital i Petroleumsfondet på 15,2 mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond, medregnet rente- og utbytteinntekter i fondet, anslås til 192,2 mrd. kroner i 2001.

  • Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning anslås til 176,3 mrd. kroner i 2001, tilsvarende 12,5 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig bruttogjeld, slik den er definert i Maastricht-kriteriene, anslås til knapt 300 mrd. kroner eller 21 pst. av BNP ved utgangen av 2001. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til om lag 860 mrd. kroner eller 60 pst. av BNP ved utgangen av 2001.

Regjeringen vil videreutvikle et av verdens beste velferdssamfunn for å sikre grunnlaget for verdiskaping og rettferdig fordeling. De viktigste prioriteringene på utgiftssiden i budsjettet for 2001 er:

  • Mer penger til velferdstjenester i kommunene. De samlede inntektene til kommunene foreslås økt reelt med om lag 5 mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2000 slik det ble anslått i Kommuneøkonomiproposisjonen. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2000 er den reelle veksten i de samlede inntektene vel 4 mrd. kroner, og i de frie inntektene 1,6 mrd. kroner. Kommunene har da blitt kompensert for kostnadene knyttet til utvidet ferie, ny arbeidstidsavtale for lærerne, den foreslåtte konjunkturavgiften og momsreformen. Effektiviseringsmuligheter knyttet til ny arbeidstidsavtale for lærerne og utvidet ferie, tilsvarende minst 500 mill. kroner i 2001, vil i tillegg gi muligheter for å bedre velferdstilbudet.

  • Forbedre og styrke helsevesenet. Regjeringen foreslår om lag 2,6 mrd. kroner i økte bevilgninger til helsevern i 2001, målt i faste priser. De økte bevilgningene er både knyttet til videreføring av ekstrabevilgninger gitt våren 2000 og til nye satsinger i 2001, bl.a. knyttet til kreftbehandling, psykiatri og kjøp av sykehusutstyr. I tillegg kommer den økte innsatsen i kommunene gjennom styrking av de frie inntektene.

  • Styrke innsatsen innen utdanning og forskning. Regjeringen vil øke kvaliteten i grunnskolen og har derfor økt lærerlønningene og inngått ny arbeidstidsavtale med lærerne. I tillegg til at økningen i kommunenes frie inntekter gir rom for kommunal satsing på skolen, foreslår Regjeringen en ekstra satsing på IKT i skolen på 100 mill. kroner og å videreføre ordningen med utlån av bøker i videregående opplæring. Samlet foreslår Regjeringen at det bevilges 520 mill. kroner til IKT i skolene og lærerutdanningen samt til utlån av skolebøker. Regjeringen foreslår økt forskningsinnsats innenfor prioriterte områder. Regjeringen foreslår dessuten å øke kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping med 3 mrd. kroner til 7 mrd. kroner, og foreslår innført en egen tilskuddsordning for å stimulere til økt forskningsinnsats i næringslivet.

  • Fortsette utbyggingen av eldreomsorgen. Regjeringen foreslår at det gis tilsagn om å bygge 5 800 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger i 2001 i tråd med den vedtatte handlingsplanen. I tillegg foreslår Regjeringen å øke driftsbevilgningene til kommunene med 800 mill. kroner. Den samlede handlingsplanen foreslås utvidet med ytterligere 5000 nye plasser i 2002 til 29 400 plasser.

  • Styrke tilbudet til barn og unge. Regjeringen legger opp til at det skal bygges 6000 nye barnehageplasser i 2001. Det statlige driftstilskuddet til barnehager økes i 2001 og legger til rette for lavere foreldrebetaling i barnehagene for barn under 3 år. Regjeringen vil øke innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet og målrette innsatsen mot psykiske problemer blant barn og unge. Videre foreslår Regjeringen tiltak overfor ungdom på boligmarkedet, bl.a. økte rammer for etableringslån og boligtilskudd. Det foreslås å bygge 1 000 nye studentboliger. Innvilgningsrammene til Husbanken økes med 2 mrd.

  • Satse på kultur og miljø. I tillegg til målrettede kulturtiltak for barn og unge foreslår Regjeringen å øke pressestøtten, å øke støtten til norsk film og å starte utbyggingen av bredbåndstilknytning til folkebibliotekene. Regjeringen øker bevilgningene til kulturminner og til nye friluftsområder. Regjeringen foreslår også å øke bevilgningene til klimaforskning, bl.a. til utvikling av miljøvennlige gasskraftverk.

  • Målrette innsatsen innen nærings- og distriktsutvikling. Regjeringen foreslår å etablere et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon, et nyskapingsprogram for kommersiell utnyttelse av marine ressurser og et e-handelsprogram knyttet til anvendelse av IKT i bedriftene. Regjeringen foreslår i tillegg å opprette et investeringsselskap med kapitalbase på 5 mrd. kroner, der staten skal eie 49 pst. og der formålet er å medvirke til at norske bedrifter kan delta offensivt i strukturendringer og fusjonsprosesser i næringslivet.

  • Styrke den internasjonale solidariteten. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til bistand med 1,5 mrd. kroner, herunder å bidra til at alle verdens barn får vaksine og til bekjempelse av HIV/AIDS. Regjeringen vil styrke FNs arbeid for bekjempelse av fattigdom. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til tiltak og samarbeid med Russland og Øst-Europa. Videre tar Norge ansvar for å lede det fredsskapende arbeidet i Kosovo og holder deltakelsen i internasjonale operasjoner på et høyt nivå også i 2001.

En nærmere omtale av regjeringens prioriteringer er gitt i St.prp. nr. 1 (Gul bok).

En betydelig del av veksten i statsbudsjettets utgifter neste år skyldes økt realvekst i utgifter under folketrygden og andre regelstyrte stønadsordninger. Blant annet øker utgiftene til sykepenger reelt med 2,4 mrd. kroner, utgiftene til uførepensjoner med 1,5 mrd. kroner og utgiftene til alderspensjoner med 0,2 mrd. kroner. Utgiftene til medisiner og tekniske hjelpemidler øker med 0,8 mrd. kroner, mens utgiftene til rehabilitering øker med 0,5 mrd. kroner. Samlet gir dette en utgiftsvekst for disse ordningene på 5,4 mrd. kroner.

Regjeringen vil bidra til å øke tempoet i boligbyggingen, bl.a. gjennom å øke innvilgningsrammen i Husbanken med 2 mrd. kroner.

Den reelle veksten i kommunesektorens inntekterfra 1999 til 2000 anslås nå til om lag 2 pst., eller vel 4 mrd. kroner. Dette er om lag 600 mill. kroner høyere enn anslått i Kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, jf. omtale i avsnitt 3.3. I Kommuneøkonomiproposisjonen ble det varslet en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter fra 2000 til 2001 på om lag 1¾-2 pst., tilsvarende om lag 3,5-4 mrd. kroner. Det ble presisert at veksten var regnet fra det nivået på kommunesektorens inntekter i 2000 som var lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.

De samlede inntektene til kommunene foreslås økt reelt med om lag 5 mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2000 slik det ble anslått i Kommuneøkonomiproposisjonen. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2000 er den reelle veksten i de samlede inntektene vel 4 mrd. kroner, eller vel 1¾ pst. Opplegget innebærer ellers at kommunesektoren kompenseres for kostnadene forbundet med ny arbeidstidsavtale for lærerne og utvidet ferie med i alt 1,5 mrd. kroner i 2000 og 3,4 mrd. kroner i 2001. Regjeringen legger til grunn et effektiviseringspotensial knyttet til den nye arbeidstidsavtalen for lærerne og utvidelsen av ferien på minst 0,5 mrd. kroner. Dette gir grunnlag for en aktivitetsvekst og/eller finansiell styrking utover det inntektsrammene isolert sett tilsier.

Den reelle veksten i kommunenes frie inntekter fra 2000 til 2001 anslås til om lag 1,6 mrd. kroner. I tillegg kommer effektiviseringsgevinster knyttet til ny arbeidstidsavtale for lærerne og utvidelse av ferien. Veksten i de frie inntektene er klart høyere enn gjennomsnittet for de siste årene. Hovedsatsingen ellers er knyttet til eldreplanen, samt de øvrige handlingsplanene på helseområdet, jf. omtalen av prioriteringene i budsjettet ovenfor.

De viktigste formålene med skatte- og avgiftssystemet er å bidra til finansiering av offentlig aktivitet og overføringer, til en rettferdig fordeling og til at arbeidskraft, kapital og naturressurser brukes effektivt. Regjeringen legger vekt på at skattleggingen skal ta utgangspunkt i skattyternes økonomiske evne.

I den gjeldende konjunktursituasjonen vil det etter Regjeringens syn være uansvarlig å legge fram et budsjett som forsterker presset i norsk økonomi. For å gi rom for økte bevilgninger på en rekke prioriterte områder innenfor et ansvarlig budsjettopplegg er det etter Regjeringens syn behov for en skatte- og avgiftsøkning i 2001. Ved utformingen av skatte- og avgiftsopplegget for neste år har Regjeringen i tillegg lagt stor vekt på å styrke fordelingsprofilen i skattesystemet. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at det samlede skatte- og avgiftsnivået økes med drøyt 12 mrd. kroner på påløpt basis. Innbetalte skatter og avgifter øker reelt med knapt 8,9 mrd. kroner i 2001.

Regjeringen foreslår å innføre en konjunkturavgift på 1½ pst. av utbetalt lønn og næringsinntekt for å motvirke den sterke etterspørselsveksten i privat sektor og gi rom for økte bevilgninger til prioriterte utgiftsområder. Grunnlaget for avgiften skal være arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget i alle soner kombinert med grunnlaget for folketrygdavgiften på næringsinntekter. Konjunkturavgiften anslås å gi en påløpt inntekt på om lag 9,3 mrd. kroner. Regjeringen foreslår at statlig og kommunal sektor kompenseres for de økte lønnsutgiftene som følge av avgiften. Netto økning i påløpte skatter og avgifter, etter kompensasjon, blir knapt 9,6 mrd. kroner. Tilsvarende vil netto økning i innbetalte skatter og avgifter bli 6,4 mrd. kroner i 2001.

I tillegg budsjetteres det med auksjonsinntekter fra tildelinger av konsesjoner for fiskeoppdrett, bruk av frekvenser for 2. generasjons mobilkommunikasjon og reklamefjernsyn. Sammen med inntekter fra salg av Oslo Børs, anslås dette å gi inntekter på til sammen ytterligere 2 mrd. kroner i 2001.

Regjeringen foreslår å øke øvre grense i minstefradraget, både for å bidra til bedre fordeling og for å gjøre det mer lønnsomt å arbeide for personer med lave inntekter. For å styrke fordelingsvirkningene av skattesystemet og å bidra til økt skattemessig likebehandling mellom arbeidsinntekter og aksjeutbytte, foreslår Regjeringen å innføre økt skatt på aksjeutbytte for personlige skattytere. I tillegg foreslås enkelte andre innstramminger i næringsbeskatningen, bl.a. i delingsmodellen. Regjeringen tar sikte på at den økte utbytteskatten f.o.m. 2002 skal erstattes av et system der kun avkastning utover en nærmere fastsatt andel av selskapets kapital skal få økt skatt. Målsettingen med en slik reform av næringsbeskatningen er å innføre et system med bedre fordelingsvirkninger og mer reell likebehandling av ulike investeringer, virksomheter og organisasjonsformer enn i dag, men uten at dette svekker motivene til å spare og investere i Norge. En slik omlegging kan gi grunnlag for å oppheve delingsmodellen, forutsatt at dette kombineres med en reduksjon av satsforskjellene mellom arbeid og kapital.

Regjeringen legger videre fram forslag til en merverdiavgiftsreform, som med enkelte unntak innebærer generell avgiftsplikt på omsetning av tjenester. Reformen iverksettes 1. juli 2001. I forbindelse med reformen foreslår Regjeringen å innføre en momskompensasjonsordning for kjøttprodukter ned til 18 pst. moms. Det foreslås at avgiftene på bensin og diesel reduseres nominelt med 50 øre pr. liter fra 1. januar 2001, og med ytterligere 32 øre pr. liter i forbindelse med merverdiavgiftsreformen fra 1. juli 2001. Inkludert merverdiavgift innebærer dette at det reelle avgiftsnivået på bensin og diesel reduseres med hhv. 1,20 og 1,13 kroner pr. liter fra 1. juli 2001 i forhold til dagens nivå. Avgiften på brennevin foreslås redusert med 17,5 pst. reelt fra 1. juli 2001. Formålet med lettelsene i disse avgiftene er å redusere prisforskjellen i forhold til Sverige med sikte på lavere grensehandel. Reformen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001).

Stortingets vedtak om å frita næringseiendeler fra formuesskatten følges opp. De reduserte skatteinntektene som følge av fritaket dekkes inn gjennom å stramme inn i øvrige deler av formuesbeskatningen. Etter Regjeringens syn er det uheldig å frita næringseiendeler fra formuesskatt, og derfor presenteres også et alternativt formuesskatteopplegg som gir større skattemessig likebehandling og bedre fordeling.

Regjeringen vil videreutvikle de offentlige velferdsordningene i årene framover. Økonomisk vekst vil i seg selv skape rom for realvekst i de offentlige utgiftene. Samtidig skaper den sterke veksten i folketrygdens utgifter store utfordringer for finanspolitikken. Dersom bruken av uførepensjons- og sykelønnsordningene fortsetter å øke like sterkt som de siste årene, vil utgiftsveksten i folketrygden i årene framover alene legge beslag på store deler av det finanspolitiske handlingsrommet som skapes gjennom økt verdiskaping. I tillegg vil den økonomiske veksten bli lavere fordi stadig flere trekkes ut av ordinært arbeid.

De siste årene har vel en tredel av den samlede utgiftsveksten i statsbudsjettet gått med til å finansiere veksten i disse to ordningene. Veksten i sykefraværet gjennom 2000 tilsvarer om lag 10 000 årsverk. Dette betyr at nesten halvparten av veksten i arbeidsstyrken på om lag 22 000 personer i praksis gikk med til å dekke opp det økte sykefraværet.

Den sterke veksten i overføringsordningene innebærer at mulighetene for vekst i økonomien reduseres og at større byrder legges på den yrkesaktive delen av befolkningen. På kort sikt synliggjøres disse kostnadene for samfunnet bl.a. ved at det er nødvendig å holde igjen på og til dels redusere utgiftene på andre områder i statsbudsjettet. I tillegg har en i budsjettet for 2001 funnet det nødvendig å foreslå skatteøkninger for å motvirke etterspørselsvirkningene av de økte utgiftene.

Regjeringen Bondevik nedsatte 9. april 1999 et offentlig utvalg ledet av fylkesrådmann Matz Sandman for å utrede og foreslå tiltak i forbindelse med det økende sykefraværet og den økende tilgangen til uførepensjon. Utvalget avga sin innstilling 15. september 2000. Innstillingen fra utvalget vil bli sendt på høring.

Befolkningsutviklingen innebærer at utgiftene under folketrygden vil fortsette å vokse. Målt som andel av BNP er pensjonsutgiftene i folketrygden anslått å bli doblet de neste 30 årene. I tillegg vil det bli et betydelig økt ressursbehov for det offentlige til helse og omsorg. Det internasjonale presset vi utsettes for gjennom grensehandel og et næringsliv som stadig lettere kan flytte produksjon mellom land, tilsier at disse økte utgiftene bare i begrenset grad kan dekkes gjennom økte skatter og avgifter i årene framover.

Nøkkelen til å møte disse utfordringene ligger først og fremst i arbeidsmarkedet, både på kort og lang sikt. Det er tilgangen på ressurser, og særlig arbeidskraft, som vil være avgjørende både for den økonomiske veksten og for hva slags rom det vil være for å videreutvikle det offentlige tjenestetilbudet framover. Tiltak for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken og andre tiltak for å bedre økonomiens virkemåte (strukturpolitikk) er derfor en sentral del av den samlede økonomiske politikken. Ved å begrense den sterke underliggende utgiftsveksten og få flere til å delta i det ordinære arbeidslivet, vil det skapes rom for å satse mer på prioriterte områder.

Ved å styrke og fornye den offentlige sektoren kan ressurser brukt til administrasjon og kontroll frigjøres til tjenesteproduksjon. Regjeringen vil utarbeide et program der hovedmålet er å fornye, omstille og effektivisere forvaltningen slik at den bedre kan dekke befolkningens behov.

Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidssøkere hurtigst mulig kommer i jobb. I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft i flere sektorer, vil det være særlig viktig at arbeidsmarkedsetaten raskt formidler informasjon om ledige stillinger og arbeidssøkernes kvalifikasjoner til brukerne. Den foreslåtte bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak i 2001 gir grunnlag for et gjennomsnittlig tiltaksnivå på om lag 10 000 plasser i første halvår. Beregningsmessig er det lagt til grunn 9 000 plasser som gjennomsnitt over året. Det noe lavere tiltaksnivået i forhold til inneværende år må ses i sammenheng med at problemene i oljerelatert verkstedindustri er mindre enn tidligere lagt til grunn. Tiltaksnivået vil bli vurdert på nytt i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2001. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene vil særlig bli rettet inn mot kvalifisering, bl.a. gjennom kortvarige, yrkesrettede arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO). Det er nødvendig for å sikre at ledige hurtigst mulig kan tilføres kvalifikasjoner tilpasset virksomhetenes kompetansebehov.

Det inntektspolitiske samarbeidethar vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom etterkrigstiden, og har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Den økonomiske utviklingen på 1990-tallet i Norge ville neppe vært like god hvis ikke myndighetene og partene i arbeidslivet gjennom et forpliktende inntektspolitisk samarbeid hadde vist vilje og evne til å møte de krevende utfordringene norsk økonomi sto overfor. Holden-utvalget støttet klart opp om det inntektspolitiske samarbeidet i sin rapport. Regjeringen legger vekt på å videreføre dette samarbeidet.

I årets lønnsoppgjør ble det avtalt sentrale tillegg både for inneværende og neste år i alle store forhandlingsområder. Dermed vil det ikke bli gjennomført sentrale forhandlinger i disse områdene i 2001. Resultatene fra oppgjøret tyder på at lønnsveksten også i år blir høyere enn hos våre handelspartnere. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 1999 til 2000 kan nå anslås til 4¼ pst. Til sammenlikning var årslønnsveksten 4,9 pst. fra 1998 til 1999. Tarifftilleggene vil bidra vesentlig mindre til årslønnsveksten i 2001 sammenliknet med inneværende år. Dersom en legger til grunn at lønnsglidningen neste år blir om lag som de siste årene, kan årslønnsveksten fra 2000 til 2001 anslås til 4 pst. I årets tariffoppgjør ble det avtalt å øke ferien med 2 dager i 2001 og med ytterligere 2 dager i 2002. Økt ferie vil isolert sett bidra til å trekke opp veksten i timelønnskostnadene med om lag ¾ prosentenheter både i 2001 og 2002. I tillegg bidrar konjunkturavgiften til å øke lønnskostnadene i 2001 med vel 1¼ pst. Konsumprisene er anslått å øke med om lag 3 pst. i år og 2¾ pst. neste år. Dette innebærer at brede grupper vil få reallønnsvekst både i 2000 og 2001, i tillegg til utvidet ferie.

Til toppen
Til dokumentets forside