Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 24 (2008-2009)

Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Hovedmål

1 Bakgrunn

1.1 Innledning

Samlingene i landets arkiv, bibliotek og museer (abm-samlingene) utgjør en vesentlig ressurs for forskning, undervisning og kultur- og samfunnsutvikling. Kultur- og kunnskapskildene i arkiv, bibliotek og museer gir både forankring og muligheter til denne samfunnsutviklingen ved at de representerer vår historie, kultur og identitet som utgangspunkt for kontinuerlig fortolkning og forståelse. Det er derfor av vesentlig betydning for vår felles forming av det norske samfunnet at vi sikrer kildene og gir befolkningen demokratisk tilgang til dem.

Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) muliggjør langt bredere og tverrfaglig tilgang til materialet for større deler av befolkningen enn hittil. Utviklingen av befolkningens adferd som brukere av IKT gjør materialet til en viktig ressurs i samfunnsutviklingen.

Visjonen for regjeringens IKT-politikk på kulturfeltet er å gjøre mest mulig av samlingene i våre arkiv, bibliotek og museer tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske løsninger. Samlingene skal være søkbare og tilgjengelige på tvers av hele abm-feltet, og innholdet skal formidles på en brukerorientert måte.

Formålet med meldingen er å skissere en strategi for å bevare kulturarv og å realisere visjonen om best mulig tilgang til kulturarven for flest mulig. Det innebærer å iverksette eller støtte pågående tiltak for digital bevaring, tilgjengeliggjøring og formidling av samlingene både i arkiv, bibliotek og museer. Tiltakene vil også omfatte koordinering og fellesløsninger over et bredt felt.

Åndsverk og andre kulturprodukter kan både skapes, lagres og distribueres i digital form. På mange andre områder kan den digitale teknologien brukes til å bestille, men ikke levere et produkt. Bruk av IK-teknologien på kulturfeltet gir både fordeler og utfordringer, slik vi kjenner det for eksempel fra film- og musikkbransjen. Den kommersielle distribusjon av kulturprodukter ved bruk av IKT er imidlertid ikke tema i denne meldingen.

Satsingen på digitalisering er et ledd i regjeringens arbeid med å innfri Kulturløftet. Kulturløftet har blant annet som mål en opptrapping av bevilgningen til kulturformål slik at den utgjør 1 prosent av utgiftene i statsbudsjettet innen 2014.

I St.meld. nr. 17 (2006 – 2007) Eit informasjonssamfunn for alle (IKT-meldingen) setter regjeringen som et mål at alle skal kunne delta i informasjonssamfunnet. Tilgang til og bruk av IKT i et samfunn i rask forandring er et virkemiddel for å opprettholde og videreutvikle grunnleggende demokratiske prinsipper som deltakelse og inkludering.

Den samfunnsmessige betydningen av IKT i fellesskapets tjeneste er uttrykt i IKT-meldingen gjennom begrepet digital allmenning.

I Noreg og i norsk kultur har vi lange tradisjonar i bruk av allmenningar. … Regjeringa ser på etablering og utvikling av ein digital allmenning som ei utfordring, eit høve til vidareutvikling av eit særtrekk ved vår kultur, og eit bidrag til å føre eit norsk samfunnssyn og fellesskapsforståing inn i ein digital tidsalder. Den digitale allmenningen bør vere så stor som mogleg og innehalde informasjon og materiale av høg kvalitet. På allmenningen står brukaranes behov i fokus. Det bør vere høve til digital gjenbruk til ikkje-kommersielle føremål, og bruken bør vere gratis for den einskilde brukar. Det er naturlegvis ein føresetnad at innhaldet på allmenningen ikkje er gjort tilgjengeleg utan samtykke frå rettshavaren. (St.meld. nr. 17 (2006 – 2007) Eit informasjonssamfunn for alle, s. 48 f.)

Bruk av digital teknologi som et målrettet instrument for å gjøre kulturarvmateriale lettere og bedre tilgjengelig for landets innbyggere, vil kunne gi ytterligere substans til målet om at alle innbyggere skal kunne ha lett tilgang til relevant og nødvendig informasjon i enhver sammenheng. Kulturarvmateriale kan bidra til å forstå mange sider ved samfunnsutviklingen. Det kan gi kontekstuell dybde til vår selvforståelse, det kan gi kunnskap om og innsikt i forskjeller og likheter, makt og avmakt, sentrum og periferi, enten de er relatert til geografiske, sosiale, religiøse eller etniske dimensjoner.

Det er et gjennomgående trekk ved en rekke store nasjonale digitaliseringsinitiativ at det tas utgangspunkt i kulturarvmateriale. Det er flere grunner til at mange land har sett det som naturlig at kulturarvmateriale utgjør en viktig del av innholdet i den digitale allmenningen.

Hovedgrunnene kan sammenfattes med følgende stikkord:

Historisk kildemateriale

En åpenbar grunn er at det handler om viktig historisk kildemateriale som på ulike måter dokumenterer hvordan samfunnet har utviklet seg opp gjennom tidene. Ofte brukes formuleringer som legger vekt på at kulturarvmateriale er kilder for nasjonal og kulturell identitet når det forklares hvorfor dette materialet er viktig i digitaliseringssammenheng. Den såkalte abm-meldingen fra 1999 understreker kildematerialbetydningen i sin tittel: «Kjelder til kunnskap og oppleving» 1.

Høy faglig kvalitet og tillit i samfunnet

Kildematerialperspektivet inneholder noen viktige kvalitative krav til det materialet som institusjonene i kulturarvfeltet inneholder og forvalter. Kvalitetskravet i abm-institusjonene er helt og fullt knyttet opp til autentisitet, integritet og kontekst for det materialet som institusjonene forvalter. Dette har å gjøre med tilliten til at materialet som publikum får tilgang til, ikke er noe annet enn det som det gir seg ut for å være, at det ikke er endret på, forfalsket, teknologisk manipulert eller på annen måte fremstår som upålitelig. Kvalitet er også avhengig av at saksforhold som blir presentert i aktiv formidling, er basert på kunnskapsbasert analyse og omtanke for en balansert fremstilling. Den utbredte oppfatningen at samlinger i og informasjon fra kulturarvinstitusjonene kjennetegnes av høy faglig kvalitet, avspeiles i at brukerne har stor tillit til disse institusjonene.

Omfattende samlinger

Et markant kjennetegn ved kulturarvinstitusjonene er at de har ansvaret for store og voluminøse samlinger. Det innebærer at informasjonsmengdene er meget omfattende, noe som skaper store utfordringer når det gjelder å holde oversikt, forvalte og tilgjengeliggjøre for brukerne. Digitalisering kan representere en god måte å forvalte og tilgjengeliggjøre informasjonsmengdene som finnes i kulturarvinstitusjoner. Etter hvert som kulturarvmateriale kan gjøres tilgjengelig på digitale plattformer, øker det samfunnets og enkeltindividers muligheter til å få tilgang til relevant og kvalitativt godt materiale innenfor de opphavsrettslige og andre begrensninger som til enhver tid vil gjelde for bruk av kildemateriale i kulturarvinstitusjoner. Ved å legge til rette for bruk av sosiale nettverksteknologier og «wiki»-initiativer vil materialet også kunne berikes og få ny betydning i takt med samfunnsutviklingen.

Historisk kildemateriale, høy faglig kvalitet, høy tillit i samfunnet og omfattende samlinger er aspekter som til sammen forklarer hvorfor det er samfunnsmessig viktig å bruke kulturarvmateriale som et substansielt innholdselement i den digitale kunnskapsallmenningen. Riktig utførte digitaliseringsprosjekt med kulturarvmateriale kan skape bedre tilgang for flere til mer relevant informasjon med høy faglig kvalitet. Digitalisering av kulturarv bidrar til et mer rettferdig og demokratisk informasjons- og kunnskapssamfunn.

Regjeringen ser tilgang til kulturarvmaterialet som et sentralt skritt mot realisering av den digitale allmenningen. Det kulturpolitiske hovedmålet er gjennom målrettet statlig innsats å skape rammevilkår som fremmer enkel og god digital tilgang til kulturarvmateriale i alt sitt mangfold.

1.2 Sammendrag

  • Kapittel 1 omtaler visjonen for regjeringens IKT-politikk på kulturfeltet.

  • Kapittel 2 omtaler hovedmål for digitaliseringsstrategien, og legger overordnete føringer for virkemidler og tiltak.

Del II (kapittel 3 – 9) gir en tilstandsbeskrivelse for produksjon av digitalt innhold og utvikling av digitale tjenester knyttet til kulturarvmangfoldet. Denne statusbeskrivelsen danner grunnlaget for formulering av tiltak nødvendige for å realisere den digitale allmenningen. Statuskapitlene gir innblikk i et meget rikholdig samlingsmangfold, og viser at det i hver av sektorene på abm-feltet allerede arbeides med ulike digitaliseringsinitiativ.

  • Kapittel 3 gir en innledning til status-oversikten for digitalisering.

  • Kapittel 4 omtaler digitalisering og digitalt innhold i arkivsektoren.

  • Kapittel 5 omtaler digitalisering og digitalt innhold i biblioteksektoren.

  • Kapittel 6 omtaler digitalisering og digitalt innhold i museumssektoren.

  • Kapittel 7 omtaler digitalisering og digitalt innhold i tilstøtende sektorer, for eksempel universitetsmuseene.

  • Kapittel 8 omtaler situasjonen for materiale som finnes i alle tre sektorer, særlig fotografi og film.

  • Kapittel 9 er en kortfattet oversikt over internasjonale strategier og tiltak innen digital bevaring, tilgjengeliggjøring og formidling av kulturarv.

Utfordringene, vurderingene og tiltakene i Del III viser en strategi for koordinert innsats for digital sikring og langtidsbevaring av samlingene og gjøre dem digitalt tilgjengelige på en brukervennlig måte. Tiltakene må skje i samsvar med juridiske rammer, og disse er behandlet mot slutten av meldingen.

  • Kapittel 10 omtaler strategiske utfordringer, gir departementets vurderinger og tiltak for å realisere den digitale allmenningen.

  • Kapittel 11 omtaler de juridiske rammer digitaliseringsstrategien forholder seg til.

  • Kapittel 12 omtaler administrative og økonomiske konsekvenser av regjeringens IKT-strategi på kulturfeltet.

2 Mål

2.1 Innledning

Digital IKT gir nye muligheter til å skape, bevare og formidle informasjon, kunnskap og kunstneriske ytringer. Formålet med denne meldingen er at så mange som mulig skal få digital tilgang til kunnskap og opplevelser representert i kulturarven. Meldingen skal i hovedsak omhandle de strategiske grep som må til for at kvaliteter som finnes i museer, arkiv og bibliotek skal kunne bevares og formidles digitalt. Den har som ambisjon å fordele ansvaret mellom de institusjonene som har som sine mandater å ta vare på kulturarv.

Meldingen er ment å bidra til utvikling av det digitale samfunnet. Særlig understrekes behovet for forskning og undervisning og at enkeltmennesket trenger kunnskap for å ha innflytelse på egen tilværrelse og samfunnsutviklingen (jf. Soria Moria-erklæringen).

Det er behov for etablering eller samordning av en rekke virkemidler. Det må iverksettes tiltak innrettet på fellesløsninger for sektorenes og institusjonenes arbeid for digital bevaring, tilgjengeliggjøring og formidling av sine samlinger.

Ett viktig tiltak er fellessøk for arkiv, bibliotek og museum, slik at brukerne på enkel og intuitiv måte kan få tilgang til relatert materiale i et bredest mulig spekter av samlinger.

Sikring og langtidsbevaring av digitale kilder er avgjørende for et robust og pålitelig innhold. Det vil også være nødvendig med en opprustning av den digitale samlingsforvaltningen særlig i museumssektoren. Strategien omfatter også fordeling av roller og ansvar mellom sektorer og institusjoner, og at det velges felles faglige og tekniske standarder for samlet digital tilgjengeliggjøring. Det er også viktig å avklare juridiske spørsmål knyttet til tilgang til og bruk av digitale objekter.

2.2 Stortingsmeldinger om IKT og abm-feltet

Kunnskapsallmenningen var et viktig begrep i stortingsmeldingen Forskning ved et tidsskille (St.meld. nr. 39 (1998 – 99), Forskningsmeldingen). Kunnskapsallmenningen skulle tydeliggjøre visjonen om «et åpent og tilgjengelig fellesområde», og ansvaret var tydelig definert: «Å ta ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle kunnskapsallmenningen er det offentliges oppgave nummer en» (s. 11).

St.meld. nr. 22 (1999 – 2000) Kjelder til kunnskap og oppleving (abm-meldingen) betoner kunnskap og kompetanse som avgjørende faktor i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Dette gjelder for landet i en global tidsalder, men også for å

forma eit samfunn prega av respekt for likeverd og mangfald, individuell handlefridom, personleg ansvar og engasjement til beste for fellesskapen. I tillegg til det ordinære utdanningssystemet vil arkiv-, bibliotek- og museumssektoren utgjera eit uunnverleg fundament for ei slik kunnskaps- og kompetanseutvikling, i kraft av å fungera som informasjons-, dokumentasjons- og kunnskapsbankar og som arenaer for kunst- og kunnskapsopplevingar (s. 21).

En viktig målsetning for Abm-meldingen var å legge til rette for utvikling av samarbeidsforhold mellom arkiv, bibliotek og museer på IKT-feltet. Hovedutfordringene for arkiv, bibliotek og museer ble identifisert som –

  • å utnytta det potensialet ny teknologi representerer for systematisk samanstilling og formidling av informasjon

  • å handtera dei bevaringsproblema som digitalt lagra informasjon fører med seg

  • å sjå oppgåver og arbeidsmål på tvers av tradisjonelle sektorgrenser

  • å samordna tiltak og oppgåveløysing nasjonalt, regionalt og lokalt

  • å dokumentera eit samfunn som endrar seg i eit stendig raskare tempo

  • å formidla det historiske forløp til flest mogleg på ein pedagogisk god måte.

Abm-meldingen la særlig vekt på fellestrekk mellom arkiv-, bibliotek- og museumssektorene, og det ble foreslått en opprustning av hele abm-feltet. Som et ledd i oppfølgingen ble det dannet et nytt forvaltnings- og utviklingsorgan, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum (ABM-utvikling). ABM-utvikling startet sin virksomhet i 2003 og tok opp i seg Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten og Norsk museumsutvikling. Blant prinsippene som legges til grunn for det nye organets arbeid, legger abm-meldingen vekt på ordning og tilrettelegging av det samlede materialet i arkiv, bibliotek og museer ved målrettet bruk av IKT for å skape bedre og lettere tilgang til materiale og tjenester.

Stortingets behandling av Dokument nr. 8:23 (2001 – 2002) om opprettelse av nasjonal kunnskapsbase viser krav og forventning om at kilder til kultur og kunnskap skal gjøres allment tilgjengelige på elektronisk plattform særlig for utdannings- og dokumentasjonsformål, men også for den befolkningen generelt.

I abm-meldingen ble det fastslått at utvikling av et digitalt bibliotek ville være en stor faglig og organisatorisk utfordring, og at det ville innebære mange oppgaver for et nytt samordningsorgan for abm-sektoren. Det ble også pekt på at det videre arbeidet med digitalisering av kulturarvmateriale må planlegges mer helhetlig enn tidligere.

St.meld. nr. 48 (2002 – 2003) Kulturpolitikk frem mot 2014 (kulturmeldingen) fremhever demokratiseringen og effektiviseringen i tilgangen til arkivmateriale som digitalisering vil gi. Kulturmeldingen understreker betydningen av en koordinert planlegging av arbeidet med digitalisering av kulturarvmaterialet, og peker på behovet for formidlingspedagogisk metodeutvikling for at materialet som blir tilgjengelig, skal bli forståelig for de nye brukergrupper digitaliseringen åpner for.

Stortinget behandlet i 2004 kulturmeldingen fra Kultur- og kirkedepartementet. Famile-, kultur og administrasjonskomiteens medlemmer fra de partier som sitter i den nåværende regjering, viste til «at digitaliseringen gir nye muligheter for at kunnskap og informasjon kan spres til langt flere og gjøres mer tilgjengelig» (Innst. S. nr. 155 (2003 – 2004).

St.meld. nr. 17 (2006 – 2007) Eit informasjonssamfunn for alle (IKT-meldingen) fremhever betydningen av å demokratisere og desentralisere kunnskapskildene ved å gjøre det kollektive samfunnsminnet tilgjengelig i inn- og utland via Internett. IKT-meldingens definisjon og utdypning av begrepet «den digitale allmenningen» ligger til grunn for denne meldingens retning for utvikling av digitale tjenester.

St.meld. nr. 15 (2007 – 2008) Tingenes tale.Universitetsmuseene fremhever universitetsmuseenes rolle som arkiv og database for natur- og kulturarven. Meldingen utdyper universitetsmuseenes samfunnsansvar innenfor forskning, forvaltning og formidling. Digitalisering av samlingene er en del av universitetsmuseenes infrastruktur. Regjeringen ønsker universitetsmuseenes samlinger tilgjengeliggjort for sentrale brukergrupper. Kunnskapsdepartementet vil derfor etablere et nasjonalt digitalt universitetsmuseum (NDU). Kunnskapsdepartementet har satt ned et utvalg som innen 31. mai 2009 skal komme med forslag til hvordan NDU bør realiseres.

2.3 Hovedperspektiv og hovedmål for nasjonal digitaliseringsstrategi

Strategien for digitalisering av kulturarv vil være forankret i to hovedperspektiv: bevaringsperspektivetog formidlingsperspektivet.

Bevaringsperspektivet

Det er en grunnleggende forutsetning for enhver kulturarvinstitusjon at samlingene og materialet som institusjonene har ansvar for, skal bevares og sikres på best mulig måte slik at mange fremtidige generasjoner kan ha nytte og glede av materialet. Dette er en av grunnene til at det legges stor vekt på å etablere best mulig oppbevarings- og lagringsforhold for materialet. Nasjonalbiblioteket har sikringsmagasiner i fjell, det samme har Arkivverket. Museene bruker store ressurser på å skape tilfredsstillende klimatiske forhold for gjenstandssamlingene sine, både i utstillingsarealer og i magasinlokaler. Det legges stor vekt på å sikre bygninger og lokaler. Bevaringsperspektivet representerer med andre ord en grunnleggende forutsetning for alt kulturarvarbeid.

Digitalisering av samlingene styrker bevaringen, samtidig som digitalisering også skaper nye bevaringsbehov og utfordringer. Digitalisering styrker bevaringsarbeidet i den forstand at digital representasjon av bøker, foto, arkivalier osv., innebærer at originalmaterialet kan spares for den slitasje og nedbryting som hyppig og vedvarende bruk av originalmaterialet alltid medfører. Arkivverkets digitalisering av kirkebokmateriale betyr at den store bruksinteressen for kirkebøker nå kan dekkes med digital representasjon, mens originalmaterialet kan forvares trygt i et sikringsmagasin.

Digitalt materiale skaper imidlertid nye bevaringsbehov som det kreves klare strategier og planer for å kunne håndtere. Det representerer en ny type kildemateriale som gir nye tekniske og organisatoriske utfordringer, spesielt knyttet til langtidslagring av det digitale materialet. De raske endringene av teknologiske plattformer skaper utfordringer med hensyn til å kunne bevare og bruke også det materialet som ble skapt med gamle og utdaterte teknologiske løsninger.

Det er to hovedtyper av digitalt materiale som det vil være aktuelt å langtidslagre. Den ene hovedtypen er digitalisert materiale, dvs. vi har fysiske originaler, men vi bruker digitaliserte representasjoner, delvis fordi det gir helt andre distribusjons- og formidlingsmuligheter, og delvis fordi vi på den måten kan spare originalmaterialet for ødeleggende bruk. I en viss forstand er det digitaliserte materialet den enkleste hovedtypen fordi vi har originalmaterialet som kan digitaliseres på nytt, dersom noe skulle gå galt med den digitale representasjonen. Men å stadig digitalisere slikt materiale på nytt på grunn av skifte av teknologiske plattformer er dårlig ressursbruk. I praksis bør derfor målet være at digitalisert materiale skal behandles i et langtidsperspektiv på samme måten som materiale som bare har eksistert i digital form. Det er det digitalt skapte materialet som representerer den største utfordringen. Dersom det går tapt, er det borte for alltid. Her er det avgjørende viktig å velge riktige strategier og løsninger.

Utfordringene knyttet til digital langtidslagring er både likeartete og ulike for våre to hovedaktører innenfor dokumentarvfeltet, Arkivverket og Nasjonalbiblioteket. Kravene til maskinstabilitet er de samme, men det er ulike utfordringer knyttet til lagring og tilgjengeliggjøring av for eksempel lydfiler og tekstfiler. Mangfoldet i de fysiske samlingene gir på sin side en rekke ulike tilleggsutfordringer. Sikring av digitale objekter skjer imidlertid ideelt ved lagring av gjensidige kopier på geografisk adskilte steder. Departementet legger til grunn at de to institusjonene samarbeider om å etablere en løsning for langtidslagring av digital kulturarv. Det forutsettes at institusjonene utnytter sine respektive material- og mediekompetanser slik at dobbeltarbeid unngås (jf. avsnitt 10.2 Langtidsbevaring).

Formidlingsperspektivet

Digital teknologi åpner vidtrekkende muligheter for hvordan brukerne kan få tilgang til den store informasjonsmengden som ligger i abm-institusjonene. Det innebærer en stor forenkling at man som bruker kan oppsøke digital representasjon av arkivmateriale, foto, publikasjoner osv. på Internett, uten å måtte oppsøke den konkrete institusjonen som har originalmaterialet.

Det vil være et hovedmål ved digitaliseringssatsingen å gjøre kultur- og kunnskapskildene lettere tilgjengelig for brukerne. Digital IKT bidrar til å oppheve skillet mellom sektorer og institusjoner, noe som vil styrke brukernes tilgang til kildene. Slik sett vil digital tilgjengeliggjøring innebære en demokratisering av kultur- og kunnskapsarven.

Det finnes en rekke brukergrupper som har behov for bedre tilgang til abm-sektorens materiale gjennom digitalisering. Det kan for eksempel være allmennbrukeren, forskere, studenter, skoleelever, slektsgranskere, lokalhistorikere, aktører i næringslivet, frivillige organisasjoner, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, offentlig forvaltning, forlag og media eller abm-institusjonene selv. I tillegg åpner digitalisering og tilgjengeliggjøring opp for mange potensielle nye brukere. Det er også potensial for utvikling av nye, verdiøkende tjenester basert på bedre tilgang til offentlig kulturinnhold, gitt at informasjonen er tilgjengelig og mulig å viderebruke.

Ulike brukerbehov må reflekteres i tilgjengeliggjøring og formidling av de digitale kildene. Millioner av digitale kilder på nett vil være verdiløst for mange om de ikke tilrettelegges for bruk og formidles. Formidling i form av utvalg og sammensetning på tvers av sektorgrensene og en sammenbindende historiefortelling ved bruk av nyskapende, pedagogiske IK-teknikker, er ressurskrevende. Denne utfordringen drøftes i avsnitt 10.6.

Brukerperspektivet må også ta hensyn til endringene i publikums IKT-adferd, der sosiale nettverkstjenester i den senere tid endrer måten publikum bruker nettet på. Den utstrakte delingskulturen som preger nye bruksmåter, forutsetter imidlertid at opphavsretten ivaretas.

I meldingen sondres det mellom tilgang og formidling. Publikums tilgang til digitale dokumenter kan være allmenn eller begrenset, og da i første rekke av juridiske grunner som vern av opphavsrett, personvern med mer. Samlingene på abm-feltet dokumenterer samfunnsmessige og kulturelle forhold og må settes inn i en sammenheng for å gi mening. Ofte må det også gjøres tilrettelegginger for at informasjonsverdien skal bli best mulig – materialet må formidles. For det store flertallet som ikke er eksperter, vil verdien av samlingene avhenge av hvordan de gjøres forståelige for oss og morgendagens mennesker, altså av art og grad av formidling. Den fremvoksende delings- og medvirkningskulturen i våre nettmedier vil også bidra til å øke og utbre forståelsen og bruken av det mangfoldige kultur- og kunnskapsmaterialet som forvaltes av institusjonene på abm-feltet.

I formidlings- og brukerperspektivet er det et hovedmål å legge til rette for at kulturarvinstitusjonene innenfor lover og regelverk kan stille til disposisjon i digital form så mye som mulig av det kildematerialet som institusjonene forvalter. Det er i den sammenheng på sin plass å vise til Grunnloven § 100 sjette ledd, der det heter at «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Grunnloven gir her staten et overordnet ansvar for oppbyggingen av et offentlig rom med kanaler og institusjoner for åpen og opplyst offentlig samtale, dvs. for praktisering av ytringsfriheten. 2 Arkiv, bibliotek og museer forvalter samlinger av materiale befolkningen nettopp søker for å forstå seg selv og et samfunn i endring. Abm-institusjonene er derfor reelt og symbolsk viktige møteplasser for åpen og opplyst samtale til beste for demokrati- og samfunnsutviklingen. I en tid med erkjennelse av verdiene og utfordringene knyttet til kulturelt mangfold, er det viktig å utvikle disse kulturelle kjerneinstitusjonene som inkluderende møteplasser for alle. En målrettet politikk for digitalisering av materialet i kulturarvinstitusjonene kan styrke institusjonenes samfunnsrolle og betydning.

Hovedmål

På bakgrunn av meldingens hovedperspektiver foreslår departementet følgende mål for digitaliseringsstrategien:

  • å ta vare på kulturarv for kommende generasjoner

  • å fremme demokrati og identitet ved å gi flest mulig tilgang til et bredt spekter av kilder til kunst, kultur og kunnskap

  • å fremme opplevelse, læring og kunnskap ved å legge til rette for aktiv formidling av informasjon tilpasset ulike målgrupper

2.4 Hovedtiltak i meldingen, avklaring av operativt ansvar

I noen år har abm-institusjoner arbeidet med å tilrettelegge samlingene sine til bruk i det digitale landskapet. Best kjent og foreløpig mest omfattende er Nasjonalbibliotekets storstilte satsing på å digitalisere de omfattende samlingene som institusjonen forvalter i medhold av pliktavleveringsloven. Stor bruk opplever også Arkivverket med sitt Digitalarkiv, der blant annet utvalgte kirkebøker, emigrantprotokoller, skannet tinglysingsmateriale og utvalgte folketellinger er gjort tilgjengelig i ulike formater. Med mulig unntak av universitetsmuseene har museumssektoren kommet kort i digitaliseringssammenheng. Hovedvekten ligger på enkle katalogopplysninger, i en viss grad koplet til fotorepresentasjon av gjenstandsmaterialet. Universitetsmuseene har i over ti år samordnet arbeidet med digitalisering av sine samlinger. Jf. ellers statusbeskrivelse i kapittel 6 og 7.

Departementet legger stor vekt på at det må etableres samarbeid som sikrer at alle viktige aktører drar i samme retning i digitaliseringsarbeidet. Samarbeid og samhandling skal være regelen, ikke unntaket. Den beste måten å sikre god kvalitet på, er å la aktørene ta ansvar for sine respektive fagfelt, men det må skje på en slik måte at det tjener helheten. Det er viktig med klar arbeidsdeling mellom aktørene med hensyn til operative funksjoner og samordnende oppgaver.

De viktigste strategiske hovedgrepene er:

Entydig operativt sektoransvar

Nasjonalbiblioteket er hovedaktør i digitaliseringsarbeid på bibliotekfeltet. I tillegg til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, skal Nasjonalbiblioteket også ha eneansvar for nasjonale bibliografiske standarder og digital løsning for å søke på tvers av alle bibliotek. Arkivverket skal ha tilsvarende operativt ansvar på arkivsiden. ABM-utvikling skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museer og privatarkiv utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.

Langtidslagring av digitale data

Alle data som blir skapt i forbindelse med digitalisering av kulturarvmateriale, skal langtidslagres. Arkivverket og Nasjonalbiblioteket skal dele dette ansvaret mellom seg, jf. avsnitt 10.2.

Forsøksvirksomhet

Digitaliseringsaktiviteten er ennå i startfasen. Det er avgjørende viktig at det etableres et solid erfaringsgrunnlag for digitalisering av kulturarvmateriale. Nasjonalbiblioteket skal ha ansvaret for all forsøksvirksomhet som er knyttet til å finne løsninger på problemstillinger som ligger i grenseflaten mellom digital bruk og opphavsrettslige spørsmål. Forsøksvirksomhet skal kontinuerlig følges opp med grundige vurderinger kombinert med analyser av den internasjonale utviklingen på feltet.

Fellessøk

Med utgangspunkt i Nasjonalbibliotekets fellessøk for bibliotekområdet skal det utvikles en felles søketjeneste som også omfatter arkiv og museer. Denne tjenesten forutsettes utviklet i et nært samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og relevante instanser på museumsfeltet.

Digitaliseringsråd

For å etablere et godt grunnlag for nødvendig samordning av digitaliseringsarbeidet, vil departementet etablere et råd bestående av sentrale aktører på abm-feltet. Rådet skal løpende vurdere de overordnede strategier for digitalisering med sikte på å fremme forslag som bidrar til en helhetlig digital samlingsforvaltning. Rådet skal gi sine innspill til Kultur- og kirkedepartementet. Rådet må samordne arbeidet med Standardiseringsrådet nedsatt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Departementet vil utarbeide mandat for digitaliseringsrådet.

Fotnoter

1.

St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet.

2.

Jf. NOU 1999:27 «Ytringsfrihet bør finde Sted», Forslag til ny Grunnlov § 100, s. 249.

Til toppen
Til dokumentets forside