Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

T-2/98 B Fylkes- og kommuneplanleggingen

Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen

Rundskriv T-2/98

Dette rundskrivet må ses i sammenheng med rundskriv T-3/98 Arbeidet med fylkesplanene - Fylkeskommunens og statens roller og oppgaver.

Samtidig utgår rundskriv T-6/91 Retningslinjer for sentral behandling av fylkesdelplaner og rundskriv T-1/94 Nasjonale mål for fylkes- og kommuneplanlegginga, og opplegget av fylkesplanlegginga 1996-99.

FORORD

Hensikten med rundskrivet er å gi en samlet oversikt over nasjonale utfordringer som regjeringen forventer at fylkeskommunene og kommunene skal fange opp i fylkes- og kommuneplanleggingen, og omsette i gode helhetsløsninger regionalt og lokalt. Dette legger til rette for å se statlig styring på ulike sektorer i sammenheng og utvikle dialogen mellom forvaltningsnivåene.

Rundskrivet henvender seg til alle fylkesting og kommunestyrer, Sametinget og departementenes regionale forvaltning. Mange viktige utfordringer i samfunnet må løses med målrettet innsats på alle forvaltningsnivåer. Og skal den nasjonale politikken komme befolkningen til gode, er Storting og regjering avhengige av at politikken finner sin form og blir iverksatt gjennom den regionale og lokale planleggingen.

Rundskrivet er utarbeidet i samarbeid mellom alle departementer. Miljøverndepartementet har koordinert arbeidet. Det bygger på Langtidsprogrammet 1998-2001, stortingsmeldinger fra det enkelte departement og oppfølgingen av regjeringens tiltredelseserklæring. Det enkelte departement klargjør hvor det ligger utfordringer i fylkes- og kommuneplanleggingen innen deres ansvarsområder, og viser til myndighet og virkemidler av betydning for planlegging og gjennomføring.

Rundskrivet inneholder ikke nye statlige styringssignaler. Det som er nytt, er at de statlige styringssignalene er samlet i ett dokument. Regjeringen er oppmerksom på at summen av statlige plankrav og styringssignaler som formidles, virker omfattende. Regjeringen mener likevel det er fordeler med å ha en samlet framstilling, og ser rundskrivet som et oppslagshefte over hvilke statlige mål og interesser som foreligger på de ulike sektorene. Det enkelte departement sender også ut egne rundskriv, der de utdyper og konkretiserer politikken på sine felt.

De målene staten peker på, vil ikke være like viktige i alle fylker og kommuner. Fylkes- og kommuneplanleggingen dreier seg først og fremst om fylkeskommunenes og kommunenes egen politikk. Her må fylkeskommunene og kommunene i samarbeid med fylkesmannen og øvrige statsetater i fylket prioritere de nasjonale utfordringene man regionalt eller lokalt oppfatter som mest sentrale i planperioden.

Statens mål skal tilpasses forutsetninger og muligheter knyttet til befolkning, næringsliv, natur eller miljø i ulike deler av fylket. Regjeringen forventer at de som deltar i planprosessene, finner fram til gode helhetsløsninger gjennom avklaringer i et regionalt eller lokalt perspektiv. Regjeringen legger med dette til rette for at den kompetansen som ligger i regionale og lokale organer og folkevalgt skjønn, skal tilføre nasjonal politikk en stedlig merverdi og bidra til å øke treffsikkerheten i statens virkemiddelbruk.

Regjeringen vil evaluere bruken av rundskrivet fram mot neste stortingsmelding om regional planlegging. Ett av perspektivene i slik evaluering vil være behovet for å begrense rundskrivets omfang og detaljeringsgrad.

Miljøverndepartementet, august 1998

Guro Fjellanger

Miljøvernminister

 

Innhold

1. Det regionale plansystemet
Regjeringens politiske plattform
Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen
10. Samordnet planlegging
20. Kommuneplanlegging
30. Fylkesplanlegging
40. Agenda 21
50. Sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn
60. Internasjonalt samarbeid

2. Bærekraftig utvikling og ressursforvaltning
Regjeringens politiske plattform
Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen
10. Planlegging for bruk og vern
20. Biologisk mangfold
30. Vassdrag
40. Ressursgrunnlaget for jordbruk, skogbruk og fiske
50. Hverdagsliv og nærmiljø
60. Utbyggingspolitikk og transport
70. Energiproduksjon og -bruk
80. Avfallshåndtering

3. Livskvalitet og velferd
Regjeringens politiske plattform
Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen
10. Barne- og ungdomspolitikken
20. Boforhold og boligbygging
30. Helsefremmende og forebyggende arbeid
40. Sykehus
50. Psykisk helsevern
60. Fastlegereformen
70. Rehabilitering, arbeid og aktivitet
80. Eldreomsorgen
90. Tiltak for rusmiddelmisbrukere

4. Kultur, utdanning og forskning
Regjeringens politiske plattform
Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen
10. Kultur, idrett og friluftsliv
20. Utdanning
30. Livslang læring
40. Forskning og utredning (FOU)

5. Nærings- og arbeidsliv
Regjeringens politiske plattform
Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen
10. Planlegging for næringsutvikling
20. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi
30. Nyskapning og omstilling
40. Jordbruk, skogbruk, fiske og reindrift
50. Regionale utviklingsprogram
Liste over dokumenthenvisninger

1. Det regionale plansystemet

Regjeringens politiske plattform
Et levende lokaldemokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte mange av utfordringene samfunnet står overfor. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten vil regjeringen mobilisere ansvar og deltakelse nedenfra i samfunnet, der den enkelte får større innflytelse over sin egen livssituasjon og muligheter til å påvirke de beslutningene som blir fattet.

01. Sentrale myndigheters styring må ses i lys av oppgave- og ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene. Det er viktig å finne en god balanse mellom nasjonale, regionale og lokale prioriteringer som kan bidra til å styrke lokaldemokratiet og dempe mulige konflikter mellom stat og kommune. 

Nasjonale mål og føringer skal være utformet på en måte som gir folkevalgte organer regionalt og lokalt bedre anledning til å ta vare på og videreutvikle sin egenart, særlige kvalifikasjoner og satsingsmål. 

Regjeringen vil gjennom lovgivning og på annen måte sikre samisk språk, kultur og samfunnsliv. Sametinget må etter hvert få større avgjørelsesmyndighet. Vurdering av samiske interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen er et omfattende tema, som bl a er omtalt i St.meld. nr. 41 (1996-97) "Om norsk samepolitikk" med tillegg. 

02. Praktiseringen av nasjonale mål må ta hensyn til mangfoldet i kommune-Norge. Problemene og utfordringene er ulike i tett befolkede kommuner, kommuner nær de store folkekonsentrasjonene og kommuner med spredt bosetting i tynt befolkede regioner. 

03. Mange samfunnsutfordringer knyttet til miljø- og ressursforvaltning, næringsutvikling og tjenester til befolkning og næringsliv kan løses mest effektivt gjennom felles innsats i større regioner, og ved at en større del av ansvaret for å disponere virkemidlene blir delegert til regionalt nivå. 

04. Regjeringen går inn for at et miljøpolitisk føre-var-prinsipp legges til grunn for miljø- og ressursforvaltningen i alle sektorer. Regjeringen vil legge opp til en forpliktende lokal oppfølging av St.meld. nr. 58 (1996-97) "Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling", som en integrert del av fylkes- og kommuneplanleggingen. 

05. Regjeringen ønsker også en strategi som innpasser beredskapsmessige hensyn i den alminnelige samfunnsplanleggingen. Regjeringen vil styrke den sivile delen av totalforsvaret og ønsker å redusere sårbarheten i samfunnet. Beredskapsarbeidet i kommunene må derfor styrkes. Se St.meld. nr. 25 (1997-98) "Hovedretningslinjer for det sivile beredskaps virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002". 

06. Det internasjonale samarbeidet regionene har utviklet, bør skje som en integrert del av fylkes- og kommuneplanleggingen. Regjeringen vil aktivt utnytte de mulighetene som EØS-avtalen gir for samarbeid med EU, bl a innen miljø, forskning, kultur, utdanning og grenseregionalt samarbeid. Regionale samarbeidsfora i Barents, Østersjø- og Nordsjøregionene vil ha høy prioritet og bør ses i sammenheng. 

Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen

10. Samordnet planlegging

11. Planlegging etter plan- og bygningsloven er utformet for å samordne den offentlige politikken på regionalt og lokalt nivå, gjennom effektive prosesser som er åpne for bred deltakelse.

Dette systemet bygger på følgende grunnprinsipper:

  • desentralisering av planbeslutninger
  • folkevalgt styring
  • medvirkning fra befolkningen
  • samarbeid mellom myndigheter.

Planmyndighetene i stat, fylkeskommune og kommune skal informere offentligheten om sin planlegging fra et tidlig tidspunkt i arbeidet. Berørte enkeltpersoner og grupper skal gis anledning til å delta aktivt i planprosessene. Se også rundskriv T-1/95 Barn og planlegging, med rikspolitiske retningslinjer for å styrke barns og unges interesser i planleggingen.

I St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk redegjør regjeringen for erfaringene med fylkes- og kommuneplanleggingen og trekker opp perspektiver for utviklingen framover.

12. Fylkes- og kommuneplanleggingen er viktige arenaer for å sikre og utvikle samisk kultur med samfunn og næringer. De sentrale, samepolitiske interessene framgår av Sametingsplanen og Sametingets del- og sektorplaner. Sametingsplanen gjelder for valgperioden til Stortinget/ Sametinget og omtaler rammevilkår, prinsippgrunnlag for samepolitikken, målsettinger, utfordringer og innsatsområder.

I områder med samiske interesser bør fylkeskommunene og kommunene bringe Sametingets planer inn i fylkes- og kommuneplanleggingen. Gjennom Sametingets underliggende råd (Samisk næringsråd, Samisk språkråd, Samisk kulturråd og Samisk kulturminneråd) er det etablert flere virkemidler for å følge opp samepolitiske prioriteringer.

13. Kommuneloven pålegger kommuner og fylkeskommuner å planlegge sin virksomhet på kort og mellomlang sikt innenfor de økonomiske rammer som realistisk kan forventes. Kommuner og fylkeskommuner skal med dette sikre at velferdstilbudet på lang sikt ikke blir svekket.

Forholdet til sektorlovgivningen
14. Sektormyndighetene i fylkeskommunene og kommunene bør innlemme sektorplanleggingen i det ordinære plansystemet og samle enkeltplaner i bredere fylkes- eller kommune(del)planer.

Lov om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene gjelder fortsatt, men Sosial- og helsedepartementet anbefaler kommunene å planlegge helse- og sosialtjenestene som en integrert del av kommuneplanen, etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Blant annet bør helse- og sosialsektoren i kommunene se de ulike nasjonale plankravene, f eks innen psykisk helsevern og eldreomsorg, i sammenheng innenfor den regulære kommune- og økonomiplanleggingen.

15. For bruk og vern av areal, kulturminner og naturressurser vil enkelte sektorlover være viktige planleggings- og styringsverktøy i tillegg til plan- og bygningsloven. Behandlingen, både etter plan- og bygningsloven og sektorlovene, skal være forankret i solide, faglige vurderinger. Organer som har oppgaver vedrørende ressursforvaltning, vernetiltak, utbygging eller sosial og kulturell utvikling innenfor en kommunes område, skal gi kommunen nødvendig hjelp i planleggingsarbeidet. Siktemålet er å få til et godt samspill mellom sektorenes faglige vurderinger og kommunenes lokalkunnskap. Dette er spesielt viktig ved beslutninger om store utbyggingstiltak, som ofte angår flere kommuner og fylker.

16. Nasjonale verneinteresser blir vanligvis sikret ved å verne naturområder i medhold av naturvernloven. Gjennomføringen av enkeltplaner skjer i hovedsak via fylkesvise verneplaner (temaplaner), nasjonalparkplan og barskogplan. Samarbeid mellom statlige og regionale/ lokale myndigheter er viktig for å få et godt resultat. Regjeringen ønsker at fylkeskommunene og kommunene i større grad skal gripe fatt i slike problemstillinger selv og gå aktivt inn i verneprosessene. Statlig politikk på dette området må reflekteres i fylkes- og kommuneplanleggingen. Når store, sammenhengende naturområder skal sikres, kan det også være aktuelt å benytte naturvernloven og plan- og bygningsloven i sammenheng.

17. Arealplanlegging i sjøområder reiser til dels andre problemstillinger enn på land. I planarbeidet må man vurdere hvordan arealplanlegging etter plan- og bygningsloven kan virke sammen med viktige sektorlover for virksomheten i sjø. Se Fiskeridepartementets og Miljøverndepartementets felles linkdoc022005-990570#docrundskriv T-4/96 Lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystsonen.

18. Fylkesnivået og kommunene må legge forholdene til rette for at forsvaret skal kunne utføre sine oppgaver. Forsvarets virksomhet, arealbehov og endringer i behov skal integreres i sivil overordnet planlegging etter plan- og bygningsloven. Se FBT-FOR 800 C VIII-01.

19. Kommunenes og fylkeskommunenes virksomhet skal være i overensstemmelse med EØS-regelverk.

20. Kommuneplanlegging


21. Kommunene skal utføre en løpende kommuneplanlegging med sikte på å samordne den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utvikling innenfor sine områder.

Kommuneplanen skal legges til grunn ved planlegging, forvaltning og utbygging i kommunen. Se plan- og bygningsloven § 20-6 Virkninger av kommuneplanen.

22. Minst en gang i hver valgperiode skal kommunestyret vurdere kommuneplanen samlet, og om det er nødvendig å gjøre endringer i planen. Det vil bli stilt klarere krav til kommunene om å revidere planene i forhold til nasjonale mål, ny kunnskap, nye regionale føringer og ikke minst, nye lokale behov.

23. Planlegging skal til en hver tid være en integrert del av kommunenes gjøremål innenfor alle sektorer, for å sikre et fullverdig og kostnadseffektivt tjenestetilbud.

Som ledd i målet om å sikre befolkningen god tilgjengelighet til offentlige tjenester, også i kommuner med lite befolkningsgrunnlag, er det gjort forsøk med offentlige servicekontorer. Erfaringene viser at man ved å se de offentlige ressursene på lokalnivået i sammenheng, bl a gjennom samlokalisering og samarbeid mellom etater, kan gi økt service og bedre tilgjengelighet. Det er derfor ønskelig at ordningen blir videreført og videreutviklet. Kontorenes oppgaver og organisering vil måtte tilpasses lokale forhold.

Gjennom fylkes- og kommuneplanleggingen bør man analysere og avklare i hvilke tilfelle offentlige servicekontorer kan være aktuelle løsninger for å sikre et godt offentlig servicenivå.

24. Kommunene har et særlig ansvar for arealplanleggingen, gjennom å utarbeide, vedta og følge opp planer med bindende virkning for arealbruken. Se veileder T-1127 Kommuneplanens arealdel. Dette skal sikre grunnlaget for en målrettet miljøforvaltning, ressursforvaltning og næringsutvikling.

25. Regjeringen vil legge større vekt på å få fram en felles forståelse av bruken av innsigelser til kommunale planer. Se rundskriv T-4/95 Retningslinjer for bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven. Siktemålet er å styrke medvirkning og konfliktavklaring i planprosessen, framfor å bruke ressurser på å behandle innsigelser, klager og dispensasjoner.

26. Når det foreligger særlige grunner, kan kommunene gi dispensasjon fra vedtatte planer og bestemmelsene i plan- og bygningsloven.

Stortinget har likevel understreket at det er planene som skal styre utbyggingsmønsteret, ikke dispensasjonspraksisen. Der en kommune gjennom mange dispensasjoner ikke følger opp politikken den selv har fastlagt i arealplanene, må kommunen endre planene. Miljøverndepartementet vil utvikle opplegg for revisjon av eksisterende arealplaner.

Den som søker om dispensasjon fra en plan, må redegjøre for hvilke forhold som tilsier at kommunen skal fravike de allmenngyldige reglene i vedtatt plan. Det må også stilles større krav til kommunens vurdering av hva som er særlige grunner, og til saksbehandlingen.

30. Fylkesplanlegging


31. Fylkesplanleggingen skal samordne statens, fylkeskommunens og hovedtrekkene i kommunenes fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle virksomhet. Ansvaret for at det utføres en løpende fylkesplanlegging, er lagt til fylkeskommunen.

Fylkesplanen skal legges til grunn for fylkeskommunal virksomhet og være retningsgivende for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i fylket. Dersom det innen de statlige virksomhetsfelter blir aktuelt å fravike fylkesplanens forutsetninger, skal vedkommende statsorgan ta spørsmålet opp med fylkeskommunens planmyndigheter. Se plan- og bygningsloven § 19-6 Fylkesplanens virkninger. Dersom fylkeskommunen og vedkommende sektormyndighet ikke blir enige, skal saken tas opp med de sentrale planmyndighetene.

32. I St.meld. nr. 29 (1996-97) legges det vekt på å styrke fylkesplanleggingen som redskap for å ivareta fylkeskommunens regionalpolitiske rolle, i nært samarbeid med regionale statlige myndigheter og kommunene i fylket. Perspektivene framover er beskrevet nærmere i rundskriv T-3/98 Arbeidet med fylkesplanene - Fylkeskommunens og statens roller og oppgaver.

Gjennom fylkesplanleggingen skal fylkeskommunene i større grad kunne legge føringer for bruken av ulike typer virkemidler i fylket. For statens del vil regjeringen kople det samlede virkemiddelapparatet mer tydelig til godkjent fylkes(del)plan. Regjeringen legger også vekt på at fylkesdel-planer og regionale retningslinjer brukes aktivt som virkemiddel for å samordne og styre bruken av arealer og naturressurser over kommunegrensene.

33. Miljøverndepartementet kan gi bestemmelser om samarbeid mellom to eller flere fylkeskommuner om fylkesplanleggingen. Oslo kommune likestilles i denne forbindelse med en fylkeskommune. Bestemmelsene kan gis om opprettelse av nødvendige samarbeidsorganer, hvilke oppgaver samarbeidet skal gjelde, og hvilket geografisk område det skal omfatte.

Dette er aktuelt i spørsmål som man må se i sammenheng over fylkesgrensene, så som:

  • regional samordning og styring av utbyggingsmønster, senterstruktur og transportsystem
  • linjeføringer for veg, bane, energiforsyning mv
  • bruk og vern av sammenhengende naturområder, bl a i fjellet, langs kysten og rundt de større byene.


40. Agenda 21


41. Agenda 21 er ett av flere sluttdokumenter fra FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992. Lokale myndigheter blir her oppfordret til å gå i dialog og samhandle med innbyggerne, organisasjonene og private foretak om å sette i gang prosesser for en bærekraftig utvikling - Lokal Agenda 21. I Norge blir Rio-prosessen fulgt opp både på internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt plan.

42. Arbeidet med Lokal Agenda 21 er lokalsamfunnets arena. Her må kommune- og fylkesplanleggingen brukes for å finne gode, lokale løsninger innenfor de nasjonale målene for miljø og utvikling. Dette skal være prosesser der hele lokalsamfunnet - bedrifter, husholdninger, skoler og barnehager - deltar, både i å utforme dagsordenen og gjennomføre den. Hensikten er ikke bare å skape aksept for at det må gjøres nødvendige endringer. Endringene må også være utviklet ut fra lokale forutsetninger og muligheter om de skal la seg gjennomføre.

43. Det regionale nivået blir viktig som lærings- og formidlingspunkt mot kommunene. Regional Agenda 21 (fylkenes Lokal Agenda 21) skal utvikles som plattform for hvordan fylkeskommunen og statlige fagorganer i fylket kan arbeide med miljø og bærekraftig utvikling på en måte som støtter opp under arbeidet i kommunene.

44. For regjeringen er det særlig viktig å avklare hvor det ligger felles regionale og lokale utfordringer innen temaene:

  • miljø og helse
  • bærekraftig forbruk, klima og energiøkonomisering
  • utvikling av en bærekraftig næringspolitikk
  • utvikling av mer bærekraftig transport
  • økt vektlegging av biologisk mangfold i arealforvaltningen.


Blir dette ivaretatt, vil fylkes- og kommuneplanleggingen også bidra til å følge opp Norges forpliktelser under Helsinki-deklarasjonen om miljø og helse, klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold.

50. Sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn


51. Sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn skal inn som en sentral del av all samfunnsplanlegging. Redusert sårbarhet krever bevisst planlegging.

52. Risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunene er et viktig verktøy i dette arbeidet. Slike analyser vil bidra til at kommunene kan forebygge og håndtere kriser og større ulykker, og til at det ikke blir bygd inn ny eller økt sårbarhet i samfunnet. Se Veileder for kommunale risiko- og sårbarhetsanalyser. Direktoratet for sivilt beredskap. 1994.

53. Risiko- og sårbarhetsanalyser bør bli arbeidsverktøy også på regionalt nivå, og slik at resultatene av analysene blir formidlet mellom forvaltningsnivåene.

60. Internasjonalt samarbeid


61. Internasjonaliseringen påvirker alle nivåer i norsk økonomi, og regjeringen ser positivt på at fylkeskommuner og kommuner engasjerer seg i internasjonalt samarbeid.

62. I det internasjonale arbeidet anbefales fylkeskommunene og kommunene å benytte eksisterende offentlige uteapparat og virkemiddelapparat (Norges Eksportråd, ambassader o a).

63. Innen distrikts- og regionalpolitikken er samarbeid mellom regioner på tvers av landegrenser blitt viktigere, og har fått større interesse i senere år.

Alle fylker deltar aktivt enten i grenseregionalt samarbeid innenfor EU-programmet INTERREG IIA, de transnasjonale INTERREG IIC-programmene Østersjøen og Nordsjøen, pilotprogrammet Nordlig periferi eller Barentssamarbeidet. Det vises til omtale av dette i St.meld. nr. 31 (1996-97) Om distrikts- og regionalpolitikken.

På norsk side finansieres arbeidet gjennom midler fra Kommunal- og regionaldepartementet og regional medfinansiering. Etter Kommunal- og regionaldepartementets syn er det viktig å se det internasjonale programarbeidet i sammenheng med den øvrige regionalpolitiske innsatsen i fylkene. Deltakelse i internasjonalt regionalpolitisk samarbeid vil også gi mange nyttige erfaringer for arbeidet med regionale utviklingsprogrammer i fylkene.

64. Andre eksempler på internasjonalt samarbeid innen næringsutvikling er fylkeskommunenes deltakelse i EU-programmer som bl a RITTS, Regional strategi for innovasjon og næringsutvikling.

65. EU-landene er i ferd med å utforme et felles, europeisk planperspektiv (European Spatial Development Perspective, ESDP), som er ment å være retningsgivende for medlemslandenes nasjonale planlegging. Dette gir et nytt og interessant perspektiv på samfunnsplanleggingen.

Målet er å påvirke den geografiske fordelingen av offentlig og privat virksomhet med sikte på:

  • å utvikle en balansert by- og tettstedsstruktur som kan hindre unødig konsentrasjon av økonomisk aktivitet og menneskelige ressurser i store sentra og marginalisering av utkantene
  • å sikre likeverdig tilgang til infrastruktur, kommunikasjonsnett og kunnskapsressurser
  • å utvikle en struktur av ulike typer områder som bør beskyttes for å sikre kvalitetene i natur, miljø og kulturhistoriske verdier.


Regjeringen vurderer om vi også i Norge bør gjennomføre planpolitiske analyser - der byutvikling, infrastrukturutvikling og forvaltningen av natur- og kulturlandskap blir sett i sammenheng i et bredt regionalt utviklingsperspektiv.

Norge har sin formelle tilknytning til Europarådet, som er gang med å utforme prinsipper for regional planlegging og utvikling i hele Europarådets område (Guiding Principles for Regional/ Spatial Planning in Europe). Retningslinjene vil bli ferdigstilt til Europarådets konferanse for planministrene (Cemat) i år 2000. Ved denne konferansen ønsker regjeringen å bidra med en rapport om arbeidet med planpolitiske analyser i Norge.

2. Bærekraftig utvikling og ressursforvaltning

Regjeringens politiske plattform

Målet om bærekraftig utvikling setter rammer for og gir retning til regional planlegging. Regjeringen legger økt vekt på å utvikle gode boforhold og levende lokalsamfunn. Samtidig må vann, luft og jord forvaltes slik at balansen og samspillet i naturen ikke forrykkes. Regjeringen vil bygge på et "føre-var-prinsipp" i møtet med disse utfordringene.

01. Målet om bærekraftig utvikling er konkretisert i St.meld. nr. 58 (1996-97) "Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling", der det framgår at regjeringen ønsker å prioritere følgende miljøvernpolitiske områder:

  • opprettholdelse av det biologiske mangfoldet
  • reduserte utslipp av klimagasser
  • redusert bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier.


I St.meld. nr. 29 (1996-97) "Regional planlegging og arealpolitikk" markerer regjeringen at det i tillegg skal legges større vekt på hensynet til:

  • jordvern
  • funksjonshemmede
  • estetikk og landskapsbilde
  • utbyggingspolitikk og transportsystem.


Hovedlinjene i arealpolitikken ligger ellers fast, slik den er presentert i meldingen og Stortingets behandling. Det foreligger også fem rikspolitiske retningslinjer, som konkretiserer den nasjonale politikken.

02. Det biologiske mangfoldet utgjør menneskets eksistensgrunnlag og er avgjørende for verdiskapning, velferd og livskvalitet.

Regjeringen vil utarbeide en nasjonal handlingsplan for biologisk mangfold som utdyper og konkretiserer målsettingene i St.meld. nr. 58 (1996-97). Handlingsplanen skal bidra til en sektorovergripende politikk for å sikre biologisk mangfold, og til at statlige avklaringer og forventninger formidles samlet til fylkesnivået, kommunene og privat sektor.

03. I Verneplan for vassdrag og St.meld. nr. 60 (1991-92) "Samlet plan for vassdrag" har Stortinget foretatt en grundig vurdering av verneverdier og det gjenværende, utnyttbare vannkraftpotensialet. Dette legger klare premisser for planleggingen i kommuner og fylker.

04. Gjennom jord- og skogbruk og fiske skal naturressursene forvaltes på en økologisk riktig måte og kulturlandskapet opprettholdes. Mulighetene for å høste naturressurser og produsere mat i sjøen må sikres. Samspillet mellom natur, bosetting, kulturminner og næringsvirksomhet er av stor verdi og må tas vare på.

05. Kvaliteten i bosetting, stedsforming og utemiljø skal sikres og, sammen med lokale tjenester og aktiviteter, danne rammene for et godt hverdagsliv og oppvekstmiljø. Gjennom en aktiv storbypolitikk bør også sentrum i storbyene på nytt bli et sted med både boliger, sosialt liv og næringsaktivitet. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å bedre funksjonshemmedes kår og rettigheter, bl a gjennom brukermedvirkning og økt tilgjengelighet.

06. Det skal legges større vekt på å utvikle et miljøvennlig utbyggingsmønster og transportsystem, og styrke byenes naturlige sentre og den regionale senterstrukturen.

Gode samferdselstilbud med veg-, jernbane-, luft- og sjøtransport betyr mye for næringsliv og bosetting, både i sentrale strøk og distriktene. Dette krever godt vedlikehold og videre utvikling av infrastrukturen.

Regjeringen legger økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging, der de ulike transportformene blir sett i sammenheng. Hovedtrekkene går fram av St.meld. nr. 32 (1995-96) "Om grunnlaget for samferdselspolitikken", St.meld. nr. 37 (1996-97) "Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007", St.meld. nr. 38 (1996-97) "Norsk luftfartsplan 1998-2007", St.meld. nr. 39 (1996-97) "Norsk jernbaneplan 1998-2007" og St.meld. nr. 46 (1996-97) "Havner og infrastruktur for sjøtransport", samt Stortingets behandling av disse.

Regjeringen vil arbeide for videre utbygging av vegnettet i Norge, og for utbygging av jernbanenettet slik at de mest trafikkerte strekningene styrkes. I tillegg er det ønskelig å sikre, og helst øke, andelen av sjøtransport. Regjeringen vil videre arbeide for å overføre transport fra veg til sjø og jernbane der dette gir miljø- og ressursmessige gevinster. I og mellom større byområder skal kollektivtransporten styrkes. Vegprising kan innføres for å redusere rushtrafikken. Utbygging av gang- og sykkelveger påskyndes.

07. Utslippene av drivhusgasser skal begrenses, og på sikt reduseres. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om Norges oppfølging av klimaforhandlingene i Kyoto i Japan, jf St.meld. nr. 29 (1997-98). Gjennom en framtidsrettet energipolitikk vil regjeringen dempe veksten, og på sikt flate ut energiforbruket.

08. Det ligger store utfordringer i å redusere avfallsmengdene og øke gjenvinningsgraden. Regjeringens overordnede strategi og handlingsplan for avfall og gjenvinning framgår av St.meld nr. 44 (1991-92) "Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling".

Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen

10. Planlegging for bruk og vern

11. Det er viktig å klarlegge hvilke nasjonale, regionale eller lokale utbyggings- og verneinteresser som bør ivaretas gjennom fylkes- og kommuneplanleggingen. Hensikten med å bruke planlegging etter plan- og bygningsloven er å sikre verneinteressene best mulig, og samtidig legge til rette for rask og effektiv planlegging av areal som skal brukes til andre formål.

Blant annet er næringslivet avhengig av at det finnes formålstjenlige områder til næringsutvikling og god infrastruktur, og at planbehandlingen har nødvendig framdrift. Planleggingen må derfor fange opp endringstrekk i ulike deler av næringslivet og integrere disse i strategiene for arealbruken.

Planmyndighetene bør avgrense hvilke problemstillinger eller alternative strategier som skal belyses og dokumenteres i prosessen, vurdere konsekvensene av ulike strategier og prioritere mellom dem.

12. De rikspolitiske retningslinjene utdyper og konkretiserer den nasjonale arealpolitikken innen spesielle geografiske områder eller saksfelt. Retningslinjene er politiske signaler som fylkeskommunene, kommunene og statlige fagmyndigheter skal bygge videre på i sin planlegging og saksbehandling.

Følgende rikspolitiske retningslinjer (RPR) gjelder:

  • RPR for å styrke barns og unges interesser i planleggingen (inngår i T-1/95)
  • RPR for vernede vassdrag (T-1078 eller T-1082)
  • RPR for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen (T-4/93)
  • RPR for samordnet areal- og transportplanlegging (T-5/93)
  • RPR for planlegging i forbindelse med ny hovedflyplass på Gardermoen (T-1019. Oppheves 31.12.2003).

20. Biologisk mangfold

21. Regjeringen legger vekt på at den regionale planleggingen skal bidra til å nå målet om bærekraftig bruk og vern av det biologiske mangfoldet.

Den alvorligste trusselen mot biologisk mangfold er summen av de mange menneskelige inngrepene som påvirker, reduserer og splitter opp arealene. Leveområdene for mange former for liv blir ødelagt eller forstyrret. Det er viktig å bremse en slik oppstykking og ødelegging av leveområdene gjennom langsiktig planlegging og forvaltning av arealene.

22. Regjeringen arbeider med et program for å kartlegge, verdisette og overvåke biologisk mangfold. Alle kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdisetting før år 2004. Dette vil gi de aktuelle sektorene og kommunene et bedre grunnlag for å innarbeide hensynet til biologisk mangfold i sin virksomhet.

23. Landbruksforvaltningen har et bredt spekter med virkemidler som skal ivareta, direkte eller indirekte, biologisk mangfold og bidra til å sikre en bærekraftig landbruksproduksjon. Det er viktig at kommunene følger opp dette gjennom oversiktsplanlegging i landbruket, der man behandler både næringsutvikling og ressursforvaltning.

30. Vassdrag

31. Myndighetene på fylkesnivået og kommunene må i sin planlegging sørge for en bevisst forvaltning av vassdrag, legge til rette for flerbruk, bevare kantsoner o l. Vassdrag er også viktige elementer i landskapet, som det bør tas hensyn til.

I forbindelse med godkjenning av vannverk, jf forskrift om vannforsyning og drikkevann mm av 1.1.1995, har vannverkene plikt til å beskytte nedbørsfeltet mot forurensing. Vassdragsloven av 15.3.1940 og planbestemmelsene i plan- og bygningsloven gir hjemmel til klausulering og ekspropriering.

Kommunene oppfordres til å fastsette miljømål med tilhørende tiltaksplaner for sine vannforekomster. Dette arbeidet bør inngå som en del av kommuneplanleggingen, for å få mulighet til å ivareta de ulike bruker- og verneinteressene.

32. Vernede vassdrag må forvaltes på en måte som bevarer verneverdiene. Se RPR for vernede vassdrag (T-1078 eller T-1082) og publikasjonen Forvaltning av vernede vassdrag fra Direktoratet for naturforvaltning og Norges vassdrags- og energiverk. De vernede vassdragene må omtales og avmerkes på kart i plandokumentene.

33. Kommunene må ta stilling til hvor det er flomfare, og sørge for forsvarlig disponering av flomutsatte arealer. Se St.meld. nr. 42 (1996-97) Tiltak mot flom og veileder T-5/97 Arealplanlegging og utbygging i fareområder. Dersom det oppstår skade som følge av en mangelfull planprosess, vil kommunen kunne få økonomisk ansvar for skadene.

34. Regjeringen legger opp til at den nye vannressursloven skal avklare ansvarsforholdet mellom planmyndighet og vassdragsmyndighet. Det må også forventes nye krav til kommunene i forbindelse med reglene som kan bli foreslått om bevaring av kantvegetasjon.

40. Ressursgrunnlaget for jordbruk, skogbruk og fiske

41. Hensynet til jordvern skal tillegges større vekt. Målet med jordvernpolitikken er å føre en langsiktig ressursforvaltning som sikrer viktige landbruksarealer for framtidig mat- og virkesproduksjon. Slike arealer er en knapp ressurs, som i mange deler av landet er utsatt for utbyggingspress. Føre-var-prinsippet tilsier en arealpolitikk som kan møte framtidige svingninger i den globale matvaresituasjonen.

42. Som arealplanmyndighet har kommunene et særlig ansvar for å ta hensyn til landbrukets arealressurser, sett på bakgrunn av arealenes verdi i lokal, regional eller nasjonal sammenheng.

43. Fylkesplanene bør angi verdien av landbrukets arealressurser slik at de kan vurderes mot andre interesser - som naturvern, energibruk, utbygging og reiseliv. Fylkesplanene må også i større grad gi signaler om arealpolitikken, blant annet for å bidra til en mer effektiv utnyttelse av allerede bebygde arealer.

Fylkesplanene bør gi klare retningslinjer for arealbruken der dette har betydning ut over den enkelte kommune. I pressområder er det særlig viktig å foreta langsiktige vurderinger av utbyggingsbehovene, med sikte på å trekke varige grenser mellom byggeområder og landbruks-, natur og friluftsområder. Myndighetene på fylkesnivået må påse at kommunene følger opp slike signaler i sitt planarbeid.

44. I kystsonen bør planleggingen av sjø og nære landområder ses i sammenheng gjennom fylkes- og kommuneplanleggingen. Planene skal ivareta hensynet både til bruk og vern. De må bl a bidra til å sikre fiskeriinteressene, områder for høsting av naturressurser og havbruksnæringens behov for områder til matproduksjon. Skipsfartens behov for service- og havneanlegg må koordineres med disse interessene.

45. Fiskeridepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Miljøverndepartementet samarbeider om et regionalt kystsoneplanprosjekt, der Hordaland, Sør-Trøndelag og Troms er prosjektfylker. Siktemålet er å bedre samarbeidet på tvers av sektorgrensene og få fram gode eksempler på regionale planløsninger, ut fra hvilke utfordringer de enkelte fylkene står overfor.

46. Kyststrekningen fra grensen mellom Aust-Agder og Telemark til svenskegrensen omfattes av de rikspolitiske retningslinjene for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen. Mye av kystsonen i Agderfylkene og rundt byene i Rogaland og Hordaland har liknende karaktertrekk og bør planlegges etter de samme prinsippene.

47. Ressursgrunnlaget for reindriftsnæringen er omtalt i kapittel 5: 44.

50. Hverdagsliv og nærmiljø

51. Kommunene må føre en politikk som legger til rette for gode boforhold og levende lokalsamfunn, bl a ved å:

  • legge vekt på stedsforming, estetikk og kulturhistoriske verdier
  • sette av tilstrekkelige og velegnede arealer til boligformål
  • skape nettverk av grønne områder og ferdselsveger og sikre kvaliteten på luft og vann.


Å satse på bedre kvalitet i tettstedene som utgangspunkt for næringsutvikling, kultur og sosialt liv, vil også være en viktig strategi for å opprettholde bosettingen i distriktene.

52. Hensynet til funksjonshemmede skal tillegges større vekt i samfunnsplanleggingen. Regjeringen legger bl a stor vekt på bedre tilgjengelighet.

Målet er å utvikle et samfunn der alle kan delta og nyttiggjøre seg ulike tilbud. Tilgjengelighet må derfor inn som premiss i planleggingen av de fysiske omgivelsene. Dette innebærer bl a at tilgjengelighet for alle må legges til grunn for utformingen av offentlige og publikumsrettede bygg, boliger, arbeidsplasser og transportmidler.

St.meld. nr. 29 (1996-97) og regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001 legger føringer for det videre arbeidet. Arbeidet vil bli fulgt opp med et eget rundskriv til fylker og kommuner.

53. Det skal legges større vekt på hensynet til estetikk og landskapsbilde i utformingen av arealplaner og byggverk. Dette inngår i de spørsmålene som skal vurderes i konsekvensutredninger av større anleggs- og byggetiltak, planlegging og byggesaksbehandling.

Som ledd i et forsterket arbeid med estetiske spørsmål bør kommunene også benytte adgangen til å fastlegge nærmere retningslinjer. Se veileder T-1179 Estetikk i plan- og byggesaker.

54. Kulturminner og kulturmiljøer er viktige kvaliteter i omgivelsene og plasserer dagens samfunn i en historisk utvikling. Dette betyr mye for stedsidentiteten og for båndet til kommende generasjoner .

Verneverdige bygninger og bygningsmiljøer må i større grad forvaltes gjennom plan- og bygningsloven. Hovedansvaret ligger hos kommunene. Kommuneplanen bør inneholde en klar politikk for kulturminnene i kommunen og hvordan den skal gjennomføres bl a i arealplaner og byggesaksbehandling. Kulturminnemyndighetene på regionalt nivå, dvs fylkeskommunen og eventuelt Samisk kulturminneråd, bør medvirke aktivt i kommunens planlegging og gjennomføring.

Forsvarets eldre bygningsmasse vurderes av Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) i regi av Forsvarets bygningstjeneste og Riksantikvaren. Nyere bygningsmasse, anlegg og tiltak blir vurdert ut fra strenge krav til funksjonalitet og nøkternhet, og nye krav om hensynet til estetiske kvaliteter.

Til støtte for kommunene bør det utarbeides fylkes(del)planer som klargjør hvordan kulturminnene i fylket kan vernes og forvaltes som ressurs og miljøfaktor.

55. Kulturlandskapet er viktig både for de estetiske kvalitetene og for å forstå den historiske utviklingen i omgivelsene.

Kartlegging og verdivurdering av viktige kulturlandskap bør inngå i fylkes- og kommuneplanleggingen. Man bør særlig prioritere helhetlige miljøer (bygninger, kulturmark, kulturminner, driftsform), seterområder som er i drift, og særpregede kulturmarker og kystkulturmiljøer.

Planene for kulturlandskap bør samordnes i større geografiske områder og ses i sammenheng med andre planer. Eksempelvis kan verdiene i kulturlandskapet knyttes til planer for næringsutvikling innen landbruk, bygdeutvikling, reiseliv o l.

56. Hensynet til grøntareal for barns lek vil være en viktig politisk premiss ved utformingen av utbyggingspolitikk og transportsystem. I rimelig avstand fra bosteder, skoler og barnehager skal det finnes naturpregede områder med trafikksikker atkomst for daglig opphold og lek. Kommunene bør vurdere normer for denne typen areal. Kjedet sammen kan dette bli et sammenhengende nett av ferdselsveger for gående og syklende.

57. Bymarkområdene ved byer og tettsteder og strandsoneområdene betyr mye både som friluftsressurs for store deler av befolkningen, og for flora og fauna. Myndighetene på fylkesnivået og kommunene bør arbeide aktivt for å verne naturgrunnlaget og bedre den allmenne ferdselsretten i slike områder. Regjeringen er særlig opptatt av tiltak som kan verne friluftsområdene mot ulike inngrep og nedbygging, f eks tydelige skiller/ markagrenser mellom byggeområder og landbruks-, natur- og friluftsområder.

100-metersbeltet langs sjøen er i utgangspunktet definert som et område av nasjonal interesse. Praktiseringen av nasjonale mål må likevel ta hensyn til mangfoldet i kommune-Norge. Betydningen av byggeforbudet i 100-metersbeltet, bl a for friluftslivet, varierer sterkt fra distrikt til distrikt.

60. Utbyggingspolitikk og transport

61. Hensynet til utbyggingspolitikk og transportsystem skal tillegges større vekt. Regjeringen ønsker at regionale og lokale planmyndigheter bruker arealplanleggingen aktivt som virkemiddel for å redusere transportbehov og areal- og energiforbruk.

Dette bør skje ved å:

  • planlegge utbyggingsmønster og transportsystem i sammenheng
  • ta i bruk mulighetene for bedre arealutnyttelse, hovedsakelig innenfor eksisterende byggesoner i byer og tettsteder
  • styrke byenes naturlige sentre og den regionale senterstrukturen
  • legge til rette for miljøvennlige transportløsninger og redusert bilbruk.


Regjeringen vil også skjerpe målene for lokal luftkvalitet. Når de nye målene er vedtatt, skal de legges til grunn for planleggingen.

62. Det er nødvendig med bedre regional samordning og styring av utbyggingsmønsteret og av hvor større tiltak med regional betydning blir lokalisert. Boligbygging, større bedrifter og kjøpesentre er eksempler på etableringer der kommunene må se sin planlegging i sammenheng med planleggingen i nabokommunene.

Myndighetene på fylkesnivået og kommunene bør organisere planleggingen slik at det kan skje en samordning av arealbruk og transportsystem i hht de rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging. Fylkeskommunen bør ha en sentral rolle som initiativtaker og pådriver.

63. De rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging forutsetter at behovet for fysisk transport kan begrenses. Dette hensynet skal veies opp mot behovet for å verne landbruks-, natur- og friluftsområder.

Før landbruks-, natur- og friluftsområder kan tas i bruk til ny utbygging, stilles det krav om bedre arealutnyttelse innenfor eksisterende byggesoner. Ved eventuell omdisponering skal det planlegges for høy utnyttingsgrad og kollektiv transport. Ønsket om fortetting må avveies i forhold til grønnstruktur og arealer for lek, opphold og ferdsel. Se veileder T-1136 Fortetting med kvalitet. Bebyggelse og grønnstruktur.

64. Etter anmodning fra Stortinget overveier regjeringen å innføre midlertidig etableringstopp for nye kjøpesentre i inntil fem år. Denne perioden vil bli brukt til å vurdere dagens regelverk. Det legges opp til at etableringsstoppen skal erstattes av planer som gir bedre styring med etableringen av kjøpesentre. Planene bør angi prinsipper og retningslinjer for en regional lokaliseringspolitikk, som legger forholdene til rette for etableringer og aktivitet i sentrum av byer og tettsteder og styrker den regionale by- og tettstedsstrukturen. Senterstrukturen må ses i sammenheng med transportsystemet og muligheten for å få til effektive løsninger med kollektivtrafikk.

65. Det regionale, kollektive transporttilbudet må utvikles og styrkes som et reelt alternativ til privatbil. Tilbudet må bl a tilpasses barns og ungdoms behov for transport til skole, arbeid og fritid andre steder i regionen - slik at de ikke behøver å flytte av den grunn.

66. Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet arbeider med forslag til prosesser og metoder for strategisk areal- og transportplanlegging på regionalt nivå. Planene bør behandles som fylkesdelplaner, og gi føringer for framtidige statlige samferdselsplaner, kommunale arealplaner og fylkeskommunale prioriteringer.

67. Samferdselsdepartementet har startet arbeidet med Nasjonal transportplan 2002-2011, som skal erstatte dagens statlige sektorplaner (Norsk veg- og vegtrafikkplan, Norsk jernbaneplan, Norsk luftfartsplan og stortingsmeldingen om havner og infrastruktur for sjøtransport). Fylkesplanene bør koordineres i forhold til dette arbeidet.

68. Det er viktig å utvikle et helhetlig transportnett for gods langs norskekysten. Regnet i tonnkilometer er sjøtransport også mest miljøvennlig. Dette krever havneanlegg som kan ivareta skipsfartens servicebehov - med muligheter for bunkring, mottak av miljøavfall mm. Et godt og formålstjenlig havnetilbud, med tilknytning til veg, bane og flyplass, har stor betydning bl a for fiskerinæringens videre utviklingsmuligheter.

Gjennom fylkes- og kommuneplanleggingen må det sikres tilstrekkelige områder for havneutbygging og landverts tilknytning.

Fylkeskommunene bør klarlegge hvilken rolle de ulike havnene har for regional næringsaktivitet og samferdsel, før de regionale havnene utpekes av Fiskeridepartementet, jf St.meld. nr. 46 (1996-97) Havner og infrastruktur for sjøtransport.

69. For å få gjennomført den nasjonale transportpolitikken kreves det godt samarbeid mellom statlige etater, fylkeskommunene og kommunene fra et tidlig stadium i planprosessene.

Miljøverndepartementet vil legge til rette for økt bruk av fylkesdelplan for å få effektiv planlegging av større utbyggingstiltak, der hensynet til overordnet arealbruk også trekkes inn. Det vil dessuten bli lagt opp til en ensartet praksis for bruke statlig plan (plan- og bygningsloven § 18). Dette skal sikre mer effektive planprosesser når det er klare motsetninger mellom statlige, regionale eller kommunale interesser.

70. Energiproduksjon og -bruk

71. Kommunene bør, i samarbeid med fylkeskommunen og statlige fagorganer i fylket, utarbeide lokale klimaplaner med sikte på tiltak som kan redusere utslipp av klimagasser og styrke opptak av CO2 i skog.

72. Arbeidet med klimaplanene må ses i sammenheng med mulighetene for energiøkonomisering og utnytting av lokale og fornybare energikilder. Slike hensyn bør ivaretas i planleggingen av utbyggingsmønster og bebyggelse.

73. I normalår skal det produseres tilstrekkelig elektriskkraft av fornybare energikilder til å dekke innenlandsk forbruk .

Myndighetene på fylkesnivået og kommunene må i sin planlegging unngå tiltak som kan forhindre eller vanskeliggjøre realiseringen av kraftutbyggingsprosjekter i Samlet plan for vassdrag , jf St.meld. nr. 60 (1991-92).

Kommunene bør innarbeide arealer for eksisterende kraftoverføring og kraftproduksjon på alle plankart og unngå arealbruk i strid med planlagte overføringsanlegg, jf regional kraftsystemplan og planer hos lokale e-verk. Som hovedregel bør arealene også disponeres til dette formålet. Kommunene bør trekke eierne av kraftledninger og andre elektriske anlegg aktivt med i planprosessene.

74. Utbygging av vindkraft vil kunne gi et nyttig bidrag til produksjonen, oftest med moderate miljøvirkninger. På steder med store vindressurser bør planmyndighetene, i samarbeid med aktuelle utbyggere, søke å legge til rette for vindkraft. Slik utbygging bør normalt gjennomføres i vindmølleparker med flere vindmøller.

75. Regjeringen vil vurdere å innarbeide bestemmelser i plan- og bygningsloven om energiøkonomisering og bruk av vannbåren varme. Slike bestemmelser samordnes med konsesjonslovgivningen på energiområdet.

Økt bruk av vannbåren varme/ fjernvarme forutsetter at infrastrukturen blir bygd ut. Både utbyggingsmønster og -form virker inn på mulighetene for å få til hensiktsmessige løsninger.

Vannbåren varme gir stor energieffektivitet og kan kombineres med mange ulike energikilder - så som varmepumper, solenergi, bioenergi mm.

Bioenergi er et sentralt klima- og energipolitisk satsingsområde, som også kan ha positiv betydning for skogbruksnæringen. Kommunene og fylkeskommunene bør derfor planlegge aktivt for å fremme produksjon og bruk av bioenergi. Som store eiendomsforvaltere bør de ta i bruk bioenergi i egne bygninger og anlegg.

80. Avfallshåndtering

81. Kommunene har etter forurensningsloven § 30, jf § 33a, plikt til å sørge for innsamling av forbruksavfall og til å utarbeide plan for reduksjon og håndtering av avfall i kommunen.

Kommunens avfallsplan skal, ved siden av å beskrive mengder og typer avfall, også inneholde tiltak for avfallsreduksjon og økt gjenvinning. Planen skal samordnes med kommuneplanen etter plan- og bygningsloven og vurderes av kommunestyret i hver valgperiode.

I rundskriv T-18/83 Forurensningsloven - En veiledning til kommunene er det gitt nærmere retningslinjer for kommunens arbeid. Veilederen er under revisjon.

3. Livskvalitet og velferd

Regjeringens politiske plattform

Et solidarisk og humant samfunn bygger på medmenneskelighet og omtanke, omsorg for de svakeste og på at innbyggerne tar ansvar for miljøet og de kommende generasjonene. I framtiden må vi ta velferdsutviklingen ut i form av goder som gir oss bedre livskvalitet innen rammen av en bærekraftig utvikling.

Regjeringen er særlig opptatt av å motvirke sosiale ulikheter i levekårene. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding som skal belyse levekårsutviklingen, og fremme forslag om nødvendige tiltak i løpet av våren 1999.

01. Regjeringen har som mål å sikre barn og ungdom gode oppvekst- og levekår, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn og hvor i landet de bor. Et samfunn med oversikt og tilhørighet, rettferdig fordeling og gode oppvekstvilkår forebygger kriminalitet. Regjeringen vil øke innsatsen mot hverdagskriminalitet og organisert kriminalitet.

Regjeringen vil føre en aktiv integreringspolitikk for å motvirke diskriminering og nye klasseskiller.

Regjeringen arbeider for å styrke familien som basis for barns og unges oppvekst. Småbarnsforeldre skal få større valgfrihet når det gjelder omsorgsform for barna, som også innebærer full barnehagedekning innen år 2000. Regjeringen vil føre en familiepolitikk som bidrar til å styrke likestillingen.

02. Hovedmålet i boligpolitikken er at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Boligen og bomiljøet betyr mye for den enkeltes levekår gjennom hele livsløpet. Det er derfor nødvendig se bolig, utdanning, arbeid, familiemønster og demografisk utvikling mer i sammenheng.

03. Regjeringen legger stor vekt på det forebyggende helsearbeidet. Helsestasjonene og skolehelsetjenesten vil bli spesielt prioritert, bl a for bedre å kunne fremme riktig kosthold, mosjon, røykfrihet og forebygge psykiske lidelser hos unge. Informasjon og opplysningsarbeid om skadevirkninger av tobakksbruk vil bli intensivert.

Alle skal ha muligheter til å leve et miljøvennlig liv i sunne omgivelser. For store deler av befolkningen betyr det også mye å kunne dyrke nærheten og kjærligheten til naturen.

Regjeringen har markert sammenhengen mellom helse, trivsel og fysisk miljø ved at det legges opp til felles oppfølging i kommunene av Lokal Agenda 21 og Helsinki-deklarasjonen om samarbeid mellom helse- og miljømyndighetene.

04. Regjeringen vil sette pasientenes behov og rettigheter i sentrum for framtidens helsepolitikk. Sykehusene skal ha god tilgjengelighet og kapasitet.

05. Tilbudet til mennesker med psykiske lidelser vil bli styrket gjennom regjeringens opptrappingsplan for psykiatrien de nærmeste årene.

06. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om fastlegetilbud, slik at reformen kan iverksettes fra januar år 2000. Det vil bli lagt vekt på å sørge for en tilfredsstillende legedekning i hele landet.

07. Regjeringen vil styrke arbeidet med å rehabilitere kronisk syke og funksjonshemmede, bl a med sikte på bedre samordning mellom medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring.

08. Regjeringen vil arbeide for et variert tilbud i eldreomsorgen, basert på de retningslinjene Stortinget vedtok våren 1997. Ordningen med personlig assistanse overfor funksjonshemmede vil bli videreført.

09. Regjeringen ser med uro på at forbruket av alkohol er økende, og på at antallet tungt belastede rusmiddelmisbrukere ser ut til å vokse samtidig som illegale rusmidler får innpass i nye ungdomsmiljø. Denne utviklingen forsterker de sosiale problemene knyttet til bruk av alkohol og narkotika, og øker presset på helse- og sosialvesenet. Regjeringen vil føre en mer offensiv rusmiddelpolitikk, bl a ved økt satsing på forebygging og ettervernstiltak.

Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen

10. Barne- og ungdomspolitikken

11. Den offentlige barne- og ungdomspolitikken må bygge på et helhetssyn og bidra til at barns og unges interesser blir ivaretatt innen alle samfunnssektorer. Publikasjonen Barn og unge. Aktuell statistikk forbedrer kunnskapsgrunnlaget.

Kommuner og fylkeskommuner bør arbeide planmessig for å styrke oppvekstmiljøet. Regjeringen ser det som viktig å stimulere til gode nærmiljøer gjennom samspill mellom offentlige myndigheter, frivillige krefter og barn og ungdom selv. Forebygging og bekjempelse av problematferd knyttet til vold, mobbing, kriminalitet, rus og rasisme må stå sentralt.

Regjeringens mål og innsatsområder i barne- og ungdomspolitikken presenteres årlig i publikasjonen Tiltak for barn og ungdom, der det også er stilt opp mål for innsatsen i fylker og kommuner.

Regjeringen vil i samarbeid med Sametinget følge opp Sametingets barne- og ungdomsplan. Et viktig mål er å medvirke til at samiske barns og ungdoms interesser og behov blir ivaretatt i kommuner med samisk bosetting.

I St.meld. nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge er en av de overordnede målsettingene å oppnå like muligheter, rettigheter og plikter for alle til å delta i samfunnet, uansett bakgrunn. En sentral del av innsatsen for å styrke integreringen i det norske samfunnet skjer i kommunene. Regjeringens handlingsplan for barn og ungdom med innvandrerbakgrunn bør følges opp av kommunene og myndighetene på fylkesnivået.

12. Regjeringen fastholder målet om at alle som ønsker det, skal få et barnehagetilbud i løpet av år 2000. Kommunene har ansvar for at barnehager planlegges og bygges ut i samsvar med det lokale behovet, sett i sammenheng med innføringen av kontantstøtte.

13. Innen barnevernet ønsker Barne- og familiedepartementet å gi tre områder et særskilt løft:

  • forebyggende arbeid
  • tilbudet overfor barn og unge med alvorlige atferdsproblemer
  • fosterhjemstjenesten.

Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med kommunene og fylkeskommunene bidra til fortsatt styrking av barneverntjenesten, slik at barnevernlovens målsettinger blir oppfylt. For å bedre rutinene for tilsyn og kvalitetssikring for barn under omsorg tar departementet sikte på å videreutvikle fylkesmannens tilsynsfunksjon.

På statlig regionalt nivå vil samarbeidet mellom fylkesmennene, fylkeslegene og utdanningsdirektørene fortsette med sikte på bedre koordinering av tiltakene for barn og unge. Foreldreveiledningsprogrammet og Aksjonsprogrammet barn og helse er eksempler på dette . Fylkeskommunene har forvaltningsansvaret for familievernkontorene og skal på forsvarlig måte planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten.

14. På likestillingsområdet har Barne og familiedepartementet konkretisert nasjonale mål, virkemidler og utfordringer til fylkeskommunene og kommunene i publikasjonen Alt er mulig. Utfordringer til regional likestillingspolitikk.

20. Boforhold og boligbygging

21. Virkemidlene i boligpolitikken skal bidra til å utjevne ulikhetene i boforhold og bomiljø i visse strøk eller områder. Statlige virkemidler er først og fremst lån og tilskudd fra Husbanken. Husbanken har utarbeidet et bredt eksempel- og erfaringsmateriale, som kommunene bør benytte.

22. Kommunene har ansvar for å ha oversikt over den lokale boligsituasjonen. De bør med jevne mellomrom utarbeide boligmeldinger som grunnlag for kommunens boligpolitikk og boligpolitiske handlingsprogram. Innen et felles bolig- og arbeidsmarked kan dette eventuelt gjøres i samarbeid mellom flere kommuner.

Kommunene har en nøkkelrolle i å fremme utbygging av sentrumsnære boliger. I St.meld. nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte oppfordres kommunene til å utarbeide handlingsprogram for boligetablering. Boliger for ungdom i etableringsfasen og grupper som står svakt på boligmarkedet, må være et sentralt element i slike program. Programmene vil være et viktig grunnlag for Husbankens tildeling av etableringslån og boligtilskudd til kommunene.

Handlingsplanen for eldreomsorgen for årene 1998-2001 (se kapittel 3: 80) innebærer en omfattende utbygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Kommunene står for lokal planlegging og gjennomføring. Husbanken bidrar med tilskudd, lån og faglig veiledning.

23. Som ledd i fylkesplanleggingen bør fylkeskommunene, i samarbeid med interesserte kommuner, utarbeide oversikter over den regionale boligsituasjonen og viktige boligpolitiske utfordringer i ulike deler av fylket.

30. Helsefremmende og forebyggende arbeid

31. Det er i lokalsamfunnet folkehelsen utvikles og vedlikeholdes. Innsats for å fremme folkehelsen er ikke først og fremst den lokale helsetjenestens ansvar. Ansvaret for de mest effektive tiltakene ligger oftest på andre samfunnsområder.

Miljøkvaliteter som ren luft, rent vann o l er et nødvendig livsgrunnlag. Det er også nær sammenheng mellom helse, trivsel og folks fysiske omgivelser. Alle bør dessuten ha muligheter til friluftsliv og rekreasjon som en helsefremmende og trivselsskapende aktivitet. Forvaltningen av areal- og naturressursene må bidra til å sikre slike kvaliteter.

32. Planlegging og gjennomføring vil være avhengig av et forpliktende samarbeid mellom de aktuelle sektorene. Alle viktige avgjørelser må ta hensyn til konsekvensene for folks helse og miljø.

En utvikling som styrker folkehelsen bør derfor være ett av hovedmålene i kommunale og fylkeskommunale planer. Og en planprosess som bygger på medvirkning og medansvar fra befolkningen og frivillig sektor, der alle relevante offentlige aktører deltar, er en god arena for folkehelsearbeidet.

40. Sykehus

41. Målene for regjeringens politikk for sykehussektoren er å ivareta pasientenes behov for:

  • rask og forsvarlig behandling når det oppstår akutte behov
  • reduserte ventetider ved planlagt behandling
  • styrket informasjon og oppfølging i og utenfor sykehus
  • god standard på behandlingstilbudet, uavhengig av bosted.


Oppfylling av disse målene krever økt behandlingskapasitet. Som sykehuseiere må fylkeskommunene arbeide kontinuerlig for dette. Det er viktig at funksjonsfordelingen mellom sykehusene, innen og mellom nærliggende fylker, kan endres for å oppnå forbedret behandlingskvalitet og -kapasitet og bedre utnytting av personellressursene.

42. I regjeringens handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001 er det satt i gang flere tiltak for å forbedre personellsituasjonen ved sykehusene, som på sikt vil øke behandlingskapasiteten.

43. Stortingets vedtok våren 1998 å lovregulere de regionale helseutvalgene gjennom endringer i dagens sykehuslov og i lov om psykisk helsevern, jf Ot.prp. nr. 48 (1997-98). Fylkeskommunene har fortsatt driftsansvaret for sykehusene og er iverksettere av sykehuspolitikken.

Det regionale helsesamarbeidet innebærer at de regionale helseutvalgene formaliseres, og at de regionale helseutvalgene pålegges å utarbeide regionale helseplaner. Sosial- og helsedepartementet gis hjemmel til:

  • å gi nærmere bestemmelser om de regionale helseutvalgenes oppgaver
  • å gi nærmere bestemmelser om de regionale helseplanenes innhold og utforming, og rapportering om gjennomføring av planene
  • å vedta de regionale helseplanene endelig.


En arbeidsgruppe med representanter for helseregionene og Kommunenes Sentralforbund har sammen med Sosial- og helsedepartementet utarbeidet forslag til hvordan disse bestemmelsene skal praktiseres.

44. Den regionale helseplanen må tilpasses på en hensiktsmessig måte i forhold til fylkesplanleggingen. Samordning av planene er fylkeskommunens ansvar.

Helseplanene vil inneholde spesifiserte tiltaksplaner for aktivitet og virksomhet innen helsesektoren. I den grad fylkesplanen tar opp spørsmål som også behandles i den regionale helseplanen, må arbeidet med fylkesplanen og helseplanen samordnes. Sentralt må staten ved sin behandling av fylkesplanene og de regionale helseplanene sikre at det er samsvar mellom planene.

50. Psykisk helsevern

51. Psykisk helsevern har lenge vært et for lavt prioritert område. Brukerne har samlet sett ikke fått et tilfredsstillende tilbud. Regjeringen har med Stortingets tilslutning lagt fram en 8-års opptrappingsplan for omstrukturering og utbygging av tilbudet til personer med psykiske lidelser, jf St.prp. nr. 63 (1997-98). I opptrappingsplanen vil regjeringen styrke tilbudet gjennom øremerkede statlige tilskudd. Vilkår for tilskuddet er at det foreligger en politisk godkjent delplan for virksomheten.

52. Stortinget har særlig pekt på at kommunene bør integrere delplanene for psykisk helsevern i helse- og sosialplanene, eventuelt i andre kommunale planer. Samtidig understreket Stortinget at kommune og fylkeskommune må samarbeide allerede på planstadiet. Se St. meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene.

Departementet forutsetter at styrkingen av det kommunale tilbudet framkommer tydelig i kommunenes økonomiplan. Se også rundskriv I-44/97.

60. Fastlegereformen

61. Stortinget har vedtatt at det skal innføres en fastlegeordning på landsbasis. Se St.meld. nr. 23 (1996-97) Trygghet og ansvarlighet - Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen. Hensikten med reformen er å skape et mer stabilt og trygt forhold mellom lege og pasient.

Etter planen skal reformen innføres fra januar år 2000. I rundskriv I-38/97 ber Sosial- og helsedepartementet kommunene å kartlegge behovet for legetjenester i løpet av 1998, legge en plan for primærlegetilbudet innenfor det nye systemet og vurdere hvilke krav som bør stilles til fastlegene for å oppnå gode tjenestetilbud.

Sosial- og helsedepartementet vil sende ut et nytt rundskriv til kommunene høsten 1998 med utfyllende informasjon om forberedelsen av reformen.

70. Rehabilitering, arbeid og aktivitet

71. (Re)habilitering er en prosess der flere aktører samarbeider om å legge til rette for at en bruker ved hjelp av egen innsats skal kunne oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse.

Det grunnleggende ansvaret for medisinsk rehabilitering og habilitering av funksjonshemmede ligger i kommunehelsetjenesten. Det er ønskelig at kommunene utarbeider egne, sektorovergripende planer for dette feltet.

Fylkeskommunens tiltak skal være en ressursbase og støtte for kommunene. Fylkesplanen er ellers et viktig virkemiddel for å samordne statens, fylkeskommunens og kommunenes tjenester mht rehabilitering av funksjonshemmede.

Veiledningen til kommunene bør organiseres med ambulant virksomhet, gjerne som egne, tverrfaglige team. Habiliteringsteamene for barn og voksne bør være forankret i de ordinære linjetjenestene, og tjenester som hører tett sammen funksjonelt, bør ha felles tilknytning.

Dersom de regionale helseutvalgene inkluderer medisinske rehabiliteringstiltak i sine planer, må fylkeskommunens langsiktige arbeid innen medisinsk rehabilitering være i samsvar med disse. Fylkeskommunene er tidligere bedt om å lage fylkesvise rehabiliteringsplaner. Se Sosial- og helsedepartementets planskriv 1994 (rundskriv I-26/94) til fylkeskommunene og St.prp. nr. 1 (1995-96). Disse planene bør man enten innlemme, eller vise til i fylkesplanen.

72. Ansvaret for å sikre enkeltpersoners velferd ved ulike hendelser som arbeidsledighet, sykdom og inntektssvikt av andre årsaker er delt mellom ulike etater. Overfor personer med sammensatte problemer er det behov for å samordne virkemidlene fra sosialetat, trygdeetat, helseetat og arbeidsmarkedsetat. Se rundskriv H-28/97 om opprettelse av samarbeidsforum mellom disse etatene.

Det er ønskelig at kommuneplanene inneholder en beskrivelse av samarbeid mellom ulike etater med sikte på å få flere i arbeid eller utdanning. Dette er viktig dersom man skal lykkes med å få disse personene over fra en passiv til en aktiv situasjon.

80. Eldreomsorgen

81. Stortinget har vedtatt en 4-års handlingsplan for styrking av eldreomsorgen for perioden 1998 til 2001, jf St.meld. nr. 50 (1996-97). Det legges opp til en betydelig satsing innenfor den kommunale pleie- og omsorgstjenesten.

82. Kommunene skal utarbeide egne handlingsplaner for pleie- og omsorgstjenesten og rullere dem hvert år. Planarbeidet bør ses i sammenheng med annen planlegging i helse- og sosialtjenesten og arbeidet med bl a kommuneplan og økonomiplan.

83. Selv om den nasjonale handlingsplanen i hovedsak retter seg mot kommunene, er det viktig at også fylkeskommunene innarbeider nødvendige hensyn i sine planer. Den demografiske utviklingen innebærer at det blir flere eldre, som vil få behov for sykehustjenester og andre spesialisttjenester. Videre er samarbeidet mellom første- og andrelinjetjenesten viktig, bl a når pasienten skrives ut fra sykehus til et tilbud i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten.

90. Tiltak for rusmiddelmisbrukere
91. Kommunene er i hht alkoholloven forpliktet til å lage en alkoholpolitisk handlingsplan. Sosial- og helsedepartementet har anbefalt at de alkoholpolitiske planene skal utvides til å være rusmiddelpolitiske planer. De rusmiddelpolitiske planene bør integreres i kommuneplanen. Planene bør ses i sammenheng med annet helseforebyggende arbeid og barne- og ungdomspolitiske tiltak i kommunen.

92. Fylkeskommunen er ansvarlig for etablering og drift av institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg for, og behandling av rusmiddelmisbrukere. Det skal lages egne sektorplaner som viser hvordan fylkeskommunene ivaretar sitt ansvar etter loven, jf Lov om sosiale tjenester §§7-1, 7-2 og 7-3. Del/ sektorplanene for institusjoner for rusmiddelbrukere bør innpasses i fylkesplanene. Se rundskriv I-1/93 og rundskriv I-44/92 med veiledende retningslinjer for planenes innhold og form.

Det er normalt nødvendig med samarbeid mellom kommunene, fylkeskommunen og private institusjoner for å sikre en god plan når det gjelder behandling av rusmiddelmisbrukere i institusjon. Sosial- og helsedepartementet kan påby samarbeid mellom flere fylkeskommuner dersom det er påkrevd for å sikre institusjonstjenesten.

4. Kultur, utdanning og forskning

Regjeringens politiske plattform

Kunnskap og kulturforståelse er et viktig fundament for den enkeltes identitet og livskvalitet. Samtidig betyr utdanning og kompetanse mye for fordelingen av inntekt, for likestilling og for innflytelse i samfunnet. Ny kunnskap og forskning er også nødvendig om vi skal utnytte samfunnets ressurser bedre i den videre utviklingen av velferdssamfunnet, i næringsutviklingen og i forvaltningen av naturen.

01. Kulturpolitikken er en grunnpilar i arbeidet for bedre livskvalitet og trivsel.

Regjeringen vil støtte et aktivt kulturliv og legge til rette for profesjonelle kulturtilbud så vel som opplevelse og deltakelse for den enkelte. Kulturbygg er en viktig forutsetning for lokalt kulturliv.

Regjeringen vil særlig satse på den frivillige kulturaktiviteten, som en motvekt mot den kommersielle og passiviserende massekulturen vi overøses med. Samtidig er det viktig å sikre et eksistensgrunnlag for nasjonale og regionale kulturinstitusjoner med tyngde og vitalitet.

Regjeringen ønsker å videreføre friluftstradisjonen i brede lag av befolkningen.

02. Det er et mål for regjeringen å sikre lik rett og like muligheter til utdanning og opplæring for alle - uavhengig av bosted, kjønn, alder, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne. Regjeringen vil opprettholde privatskoleloven som egen lov, og på den måten respektere foreldrenes rett til å velge opplæring for barna sine i samsvar med kriteriene i loven.

Opplæringen må gi elever og lærlinger muligheter til å utvikle en helhetlig kompetanse i tråd med intensjonene i læreplanene. Temaet forbruk og miljø er innarbeidet i læreplanene for grunnskolen og videregående skole, og bør gis bred dekning i undervisningen.

Regjeringen vil arbeide for å sikre et likeverdig tilbud innen IT-opplæringen i skolen.

Skolen må ha et særlig ansvar for å fremme likestilling, og legge særlig vekt på å stimulere gutter og jenter til å utdanne seg slik at de fritt kan velge innenfor hele yrkesskalaen.

03. Livslang læring er et overordnet perspektiv i norsk utdanningspolitikk. Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet bedre mulighetene for voksne til etter- og videreutdanning.

04. Forskning gir ny erkjennelse og bidrar til å utvikle ny teknologi, nye produkter, tjenester og organisasjonsformer. Dette er av grunnleggende verdi både for den enkelte og for samfunnet. Næringslivet må stimuleres til å utvikle egen FOU-virksomhet på dette området.

Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen

10. Kultur, idrett og friluftsliv

11. Det er ønskelig å styrke kulturområdets plass i kommunenes og fylkeskommunenes samordnende planlegging.

Kulturdepartementet er opptatt av å bruke fylkesplanleggingen mer aktivt for å ivareta brede kulturpolitiske mål, og for generelt å bidra til en fylkesplanlegging som ivaretar og drar nytte av regional kultur. Det bør planlegges med sikte på å gi et mangfold i kulturen, både bredden og toppen, for alle aldersgrupper og funksjonsnivåer i samfunnet.

Gjennom deltakelse og samhandling utvikles solidaritet, ansvarsfølelse og kunnskap om andre. Det frivillige organisasjonslivet spiller også en vesentlig rolle for utviklingen av livsstil, verdiformidling og kulturell overlevering nasjonalt og lokalt. Se St.meld. nr. 44 (1997-98) Tilleggsmelding om statens forhold til frivillige organisasjoner.

Kommune- og fylkesplanleggingen bør omfatte kulturbygg og kulturinstitusjoner som forvaltningsnivåene har økonomisk medansvar for. Kulturdepartementets retningslinjer for søknad om statstilskudd til lokale og regionale kulturbygg klargjør bl a planvilkår.

12. Den norske kirke skal gjennom sin kultur- og tradisjonsbærende rolle bidra til at det kristne verdigrunnlaget og vår felles kulturarv holdes levende. Kirken har også viktige, diakonale oppgaver i lokalsamfunnet og utfører arbeid som er av stor betydning for mange barn og unge.

Kirkens rolle bør vies oppmerksomhet i den kommunale planleggingen, også fordi det økonomiske ansvaret for kirkens virksomhet i vesentlig grad er et kommunalt ansvar. I forbindelse med utbygging av nye boligområder og endret bosettingsmønster er det nødvendig å vurdere behovet for endringer i den kirkelige inndelingen, nye kirkebygg og kirkegårder.

13. Regjeringen ser særlige utfordringer for fylkes- og kommuneplanleggingen innenfor følgende områder:

  • barn og unge
  • det flerkulturelle Norge
  • formidling av kunst og kultur
  • etablering og drift av kulturbygg og kulturinstitusjoner
  • styrking av frivillig kulturaktivitet
  • estetiske kvaliteter i utformingen av offentlige bygg.


Kulturdepartementet ser positivt på at fylkeskommunene utarbeider fylkesdelplaner for kultur, og at utviklingen på kulturområdet i kommunene forankres i kommunale planer.

14. St.meld. nr. 41 (1991-92) Om Idretten - Folkebevegelse og folkeforlystelse gir mål og retningslinjer for idrettspolitikken:

idrettspolitikkens hovedmål er idrett for alle
sikring av barns mulighet for allsidig lek og idrettsutfoldelse i det lokale miljø
utsatte grupper i befolkningen må gis mulighet for å drive idrett
utbygging av idrettsanlegg må innordnes klare behovsvurderinger og langsiktige økonomiske hensyn
hensynet til miljø og estetiske forhold må ivaretas ved lokalisering og utforming av idrettsanlegg.
Kulturdepartementets rundskriv V-5/98 klargjør kravet overfor kommunene om kommunedelplan for idrett og friluftsliv.

Kulturdepartementets brev av 24. oktober 1994 og 19. mai 1995 til fylkeskommunene gir departementets retningslinjer for fylkeskommunal planlegging på idrettssektoren.

15. Kommunene og fylkeskommunene bør styrke det helsefremmende, trivselsskapende og enkle friluftslivet og bidra til å sikre allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i utmark.

20. Utdanning

21. Den enkelte kommune har ansvar for å sikre kvaliteten på opplæringen i grunnskolen og påse at den enkelte skole driver systematisk vurdering av sin virksomhet. Kommuneplanen bør beskrive tiltak og rutiner for å sikre kvaliteten i opplæringen, og skolens utviklingsplaner må bygge på dette.

De enkelte fylkeskommune har ansvar for å sikre at ungdom og voksne får et opplæringstilbud, og for å sikre kvaliteten i opplæringen. Fylkesplanene bør synliggjøre hvordan det antatte behovet for videregående opplæring skal løses, og beskrive rutiner og tiltak for å sikre kvaliteten i opplæringen. Skolens planer må bygge på dette.

Det er kommunenes og fylkeskommunenes ansvar å sørge for den nødvendige kompetanseutvikling for undervisningspersonalet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ber kommunene og fylkeskommunene om å styrke dette arbeidet.

22. I følge nye læreplaner, som har status som forskrifter, skal elevene ut i nærmiljøet for å lære gjennom deltaking. Ved å gi barn og unge muligheter til delta i lokalt miljøvernarbeid imøtekommes læreplanens krav. Det nasjonale programmet "Nettverk for miljølære" som er under arbeid, gir rammer og veiledning i hvordan opplæring og lokalt miljøvernarbeid kan bli to sider av samme sak.

Skal slikt arbeid bli rutiner i skolen, bør fylkes- og kommuneplanene inneholde en strategi for skolen som ressurs i det lokale plan- og miljøvernarbeidet. Skolene kan f eks gis oppdrag med å overvåke arealer og kartlegge biologisk mangfold. At skolene skal drive opplæring ute, forutsetter at de har tilgang til nærmiljøet og naturområder. Dette må det tas hensyn til i arealplanleggingen.

Barnehagenes kompetanse og arbeidsmuligheter på dette feltet bør opprettholdes og fornyes ved å sikre god samordnet innsats mellom barnehage og det lokale miljøvernarbeidet.

23. For å lykkes med IT som et pedagogisk virkemiddel bør kommunene og fylkeskommunene utvikle helhetlige strategier - der både teknisk utstyr, drift, kompetanseutvikling mv er med.

24. Fylkesplanene bør legge en struktur for videregående opplæring i fylket. En slik plan vil være et viktig virkemiddel for å fremme den regionale utviklingen, med utgangspunkt i kunnskap om regionale særtrekk og med sikte på god tilpassing av utdanningskapasiteten til behovet for kompetanse i det lokale arbeids- og samfunnslivet.

Fylkeskommunen bør legge til rette for økt kontakt og samarbeid mellom næringslivet, sektoretatene og utdanningssystemet. Partene i arbeidslivet er et avgjørende bindeledd for å legge til rette for en sektorovergripende, effektiv og målrettet styring av ressursene til utdanning.

25. Fylkeskommunene og kommunene skal sørge for at alle videregående skoler samarbeider med ungdomsskolene, lokalt og regionalt arbeidsliv, bransjeorganisasjonene og arbeidsmarkedsetaten om å styrke yrkes- og utdanningsveiledningen i grunnskolen og videregående opplæring.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil gjennom et treårig prosjekt - Bevisste utdanningsvalg - prøve ut mulige strategier for å kvalifisere og motivere gutter og jenter til å velge yrke og utdanning der kjønnsbestemte tradisjoner spiller en underordnet rolle. Fylkeskommuner og kommuner skal integrere de tiltakene som blir anbefalt for å jevne ut kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet, i sin planlegging.

30. Livslang læring

31. Kommunene og fylkeskommunene har ansvar for å planlegge voksenopplæring innen sine områder. Planene bør beskrive mål og strategier for samarbeid med andre aktuelle aktører, både tverretatlig og innen voksenopplæringen, for å ivareta behovet for kompetanseheving for den enkelte voksne og for arbeids- og samfunnsliv. Planene bør ses i sammenheng med planer for opplæring i grunnskolen og videregående skole.

32. Regjeringens politikk for etter- og videreutdanning i arbeids- og samfunnslivet er behandlet i St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen. Kommuner og fylkeskommuner forventes å følge opp meldingen på sine ansvarsområder.

40. Forskning og utredning (FOU)

41. I fylkes- og kommuneplanleggingen bør man vurdere på hvilken måte statlige høgskoler, regionale forskningsinstitutter og andre relevante institusjoner i fylket kan bidra til kompetanseoppbygging og samarbeid, med tanke på både internasjonale, nasjonale og regionale behov.

42. Den offentlige støtten til næringsrettet FOU bør nyttes slik at den også utløser innsats fra næringslivet selv, f eks egne FOU-tiltak eller kompetanseutvikling som gjør bedriftene til nyskapende brukere av andres FOU-arbeid. Dette er viktig i mange næringsgrener. Blant annet i landbruket satses det mye på å utvikle lokal videreforedling av lokale ressurser.

5. Nærings- og arbeidsliv

Regjeringens politiske plattform

Næringspolitikken skal bidra til økt verdiskapning for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting - innen rammen av en bærekraftig utvikling. Arbeid til alle er det viktigste nasjonale målet både i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

Regjeringens næringspolitiske strategi er presentert i St.meld. nr. 41 (1997-98) "Næringspolitikk inn i det 21. århundret".

01. Det må legges til rette for en offensiv næringspolitikk og rammebetingelser som fremmer et vekstkraftig og konkurransedyktig næringsliv med sterke og lønnsomme bedrifter. Det krever at næringsplanleggingen på regionalt og lokalt nivå er godt forankret i næringslivets faktiske utfordringer og behov. Plan- og bygningslovens system må anvendes og videreutvikles som et virkemiddel i dette perspektivet.

Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Trygge arbeidsplasser nær der folk bor, er også et viktig grunnlag for helse og trivsel.

En politikk for livskraftige lokalsamfunn forutsetter bl a at:

  • kommunene settes i stand til å ivareta grunnleggende velferdsoppgaver
  • næringspolitikken legger til rette for et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv, bl a ved å utnytte naturgitte fortrinn
  • primærnæringene gis gode rammevilkår.

En vellykket distriktspolitikk forutsetter at distriktene blir attraktive som bosted - også for unge velutdannede kvinner. Det krever at virkemiddelbruken i økt grad innrettes mot et variert arbeidsplasstilbud i privat såvel som offentlig sektor.

02. IT-politikken skal bidra til at informasjons- og kommunikasjonsteknologien utnyttes for å styrke verdiskapning og sysselsetting i alle deler av landet, samtidig som det ikke skapes nye skiller i samfunnet. Regjeringen vil arbeide for å sikre nasjonal forsknings- og utviklingskapasitet på dette området. Se St.meld. nr. 38 (1997-98) "IT-kompetanse i et regionalt perspektiv".

03. Norsk økonomi må gjøres mindre oljeavhengig. Investeringer, forskning og utvikling må i større grad dreies mot andre næringer med eksportmuligheter, både i fastlands-Norge og i internasjonale næringer som drives fra Norge.

Norsk fornybar energi må fortsatt spille en sentral rolle i utviklingen av norsk industri. Elektrisk kraft produsert ved vannkraft har siden slutten av det forrige århundre spilt en nøkkelrolle i industriell og teknologisk utvikling.

Sysselsettingen i den maritime sektor har stor betydning for norsk kystbosetting. Regjeringen vil arbeide for at rammevilkårene til skipsfarten tilpasses, slik at de fyller målsettingene om bred rekruttering av norske sjøfolk og økt drift av norske skip fra Norge.

Småbedriftene spiller en viktig rolle i økonomien og bidrar i betydelig grad til verdiskapningen og sysselsettingen i landet. Som ledd i en bred næringspolitisk strategi vil regjeringen arbeide aktivt for at vilkårene for nyskapning og for småbedriftene bedres. Høsten 1998 vil regjeringen presentere en handlingsplan med tiltak for å gjøre det enklere å starte og drive bedrift i Norge.

Regjeringen ser store utfordringer knyttet til utviklingen av norske reiselivsnæringer, og vil høsten 1999 legge fram en stortingsmelding om norsk reiseliv. Meldingen vil gjennomgå de utfordringer næringene står overfor, og drøfte hvordan disse kan møtes i tiden framover.

04. Næringer som er basert på naturressursene, som utnyttelsen av vannkraft, jordbruk, skogbruk, fiske og reindrift, vil også i framtiden spille en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i landet.

Regjeringen vil videreføre et desentralisert jordbruk med variert bruksstruktur og gi yrkesutøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn.

Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskapning skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten.

Fiskeripolitikken skal også bidra til å legge til rette for levedyktige kystsamfunn gjennom en allsidig og variert struktur både på land og sjø. En robust næringsstruktur bidrar til at man gjennom lønnsomhet og verdiskapning kan opprettholde en desentralisert næring. Satsing på infrastruktur for transport er vesentlig i denne sammenhengen.

Det legges vekt på å utvikle en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindriftsnæring, der næringsutøverne sikres akseptable inntektsmuligheter. Beiteuttak, driftsmønster og driftsmetoder må være tilpasset naturgrunnlaget og nasjonale målsettinger om å bevare naturmiljøet. Se St.meld. nr. 28 (1991-92) "En bærekraftig reindrift".

05. Innsatsen og virkemidlene innenfor nærings-, handels-, landbruks-, fiskeri-, distrikts- og arbeidsmarkedspolitikken må ses i sammenheng. Samtidig må det legges til rette for et fleksibelt arbeidsliv som kan tilpasses arbeidstakernes livssituasjon og behov for tid til omsorg og etterutdanning.

Regjeringen vil arbeide for en mer sektorovergripende og samordnet næringspolitisk innsats mellom de aktuelle statlige, fylkeskommunale og kommunale myndighetene. Denne innsatsen må forankres i nasjonale næringspolitiske mål, effektiv ressursbruk og næringslivets utfordringer og behov. Det er særlig aktuelt å se på hvordan ressursene til utdanning, kompetanseutvikling og samferdsel anvendes.

Forventet oppfølging i fylkes- og kommuneplanleggingen

10. Planlegging for næringsutvikling

11. Økende globalisering, rask teknologisk endring og skjerpede miljøkrav preger bedriftenes rammebetingelser. Disse trendene påvirker de bedriftene som opererer på det internasjonale markedet, og gjelder i stadig større grad også for underleverandører, det lokale næringslivet og bedrifter i distriktene. Gjennom internasjonale avtaler, økt samarbeid, allianser og nettverksbygging får nasjonale grenser stadig mindre betydning for næringslivet. Utviklingen krever et omstillingsdyktig og dynamisk næringsliv som kan håndtere dette.

12. Offentlig tilrettelegging for næringsutvikling bør integreres og videreutvikles som ledd i fylkenes og kommunenes vanlige planlegging. Fylkes- og kommuneplanene må ta utgangspunkt i realistiske vurderinger av næringslivets utviklingsmuligheter og i internasjonale forpliktelser, som f eks EØS-avtalen. Det er imidlertid bedriftene selv som har ansvar for å fremme utvikling og lønnsom virksomhet.

13. For å skape mangfold i næringsutviklingen, og et godt grunnlag for velferd i alle deler av landet, må de ulike regionenes fortrinn bli utviklet. Regjeringen legger derfor opp til at fylkeskommunene og kommunene fortsatt har hovedansvaret for å utforme de regionale strategiene i nærings- og distriktspolitikken. Det skal skje innenfor rammen av nasjonale mål og interesser, og i nært samarbeid med næringslivet.

Samferdsel, utdanning og kompetanseutvikling tillegges stor vekt i næringslivet. Regjeringen understreker betydningen av å trekke samferdsels- og utdanningssektorene aktivt inn i arbeidet med å utforme og gjennomføre de regionale strategiene.

14. Omstillingsprosessene i Forsvaret gir reduksjoner i bemanning og bygningsmasse i enkelte deler av landet. Endringene kan slå ulikt ut i den sivile planleggingen på alle plannivåer, særlig i forsvarsavhengige kommuner. Det er viktig å informere om endringer for å møte mulige problemer.

20. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

21. De raske endringene innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien stiller krav til kontinuerlig kompetanseutvikling i nærings- og samfunnslivet. Denne kompetansen må være tilgjengelig i alle deler av landet.

Regjeringen ønsker at videreutviklingen av IT-miljøene skal være forankret i de regionale nærings-, utdannings- og forskningsmiljøene. Regjeringen ønsker også å beholde og utvikle sterke nærings- og kompetansemiljøer nasjonalt. I tillegg til den offentlige satsingen er det viktig å ha med investorer som utøver et kompetent og langsiktig eierskap, både på norske og utenlandske hender.

30. Nyskapning og omstilling

31. Den kraftkrevende industrien representerer i det alt vesentlige et miljøvennlig alternativ til produksjon i konkurrentland, der bl a miljøkravene er mindre strenge. Fylkeskommunene og kommunene må bidra til å sikre industrien påregnelige og langsiktige rammevilkår.

32. Små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapningen og omstillingen i næringslivet, men kan også stå overfor særegne utfordringer. Regjeringen ønsker å legge vekt på de utfordringene som små og mellomstore bedrifter møter, bl a gjennom veiledningstjenesten.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) forvalter statens virkemidler når det gjelder utvikling og omstilling generelt, og satsing på små og mellomstore bedrifter spesielt. SND skal være en viktig medspiller i regionale og lokale myndigheters arbeid på disse feltene.

33. Fritidssamfunnet, med økende fritid og dreining mot opplevelses- og kulturferier, rommer store muligheter for næringsutvikling basert på regionale særtrekk. Grunnlaget finnes i lokale ressurser som natur, stedskvalitet, kulturmiljøer og kulturminner. Det stiller samtidig klare krav om å verne og forvalte disse ressursene slik at de ikke slites ned eller forvitrer.

Satsing på reiseliv med sterkere økonomisk utnyttelse av utmarka og økende organisert ferdsel må ikke fortrenge det enkle friluftslivet og allemannsretten. Dette er den rett alle og enhver har til ferdsel, opphold og aktivitet i naturen, jf rundskriv T-6/97 Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16.

40. Jordbruk, skogbruk, fiske og reindrift

41. Fylkesplanene bør behandle landbruksinteressene, deres sysselsettingsmessige og distriktspolitiske betydning og mulighetene for å skape nye arbeidsplasser innen landbruket og landbruksbasert foredlingsvirksomhet. Det bør knyttes strategier for kvinnesatsing, bygdeutvikling og arbeid med rekruttering og bruksstruktur til planene.

Kommunene er landbruksmyndighet på lokalt nivå. Det betyr bl a at kommuneplanene bør:

  • få fram landbrukets betydning for mat- og virkeproduksjon, landskap, kulturmiljø, sysselsetting, bosetting og mulighetene for økt verdiskaping
  • stimulere til utvikling av landbruksbaserte næringer.

Ved praktisering av konsesjonsloven i forbindelse med overdragelse av fast eiendom bør kommunene legge vekt på de langsiktige konsekvensene for eierstruktur og bosetting.

42. Landbrukssektoren forvalter viktige virkemidler for næringsutvikling. Ved forvaltning av bygdeutviklingsmidlene legges det stor vekt på koordinering og samhandling med det øvrige distriktspolitiske virkemiddelapparatet i fylket. Forvaltningen av bygdeutviklingsmidlene ses i sammenheng med de regionale utviklingsprogrammene.

43. Fylkeskommunen og kommunene skal være med på å legge til rette for økt verdiskapning i fiskerinæringen ved å utvikle regionale og naturgitte fortrinn. Havbruksnæringen har store utviklingsmuligheter som en lønnsom og livskraftig distriktsnæring, jf St.meld. nr. 48 (1994-95) Om havbruk.

Havbruksnæringen må sikres tilstrekkelig areal for videre utvikling av produksjon av tradisjonelle arter som laks og ørret, samt nye marine arter og skjell - bl a gjennom fylkesdelplaner og kommunedelplaner for kystsonen.

44. Reindriftsnæringen betyr mye ut over det rent produksjons- og næringsmessige. Reindrift er også en grunnleggende del av samisk kultur og identitet. Den bærer med seg tradisjoner, språk, håndverk og andre kulturelle og sosiale ytringsformer, som har sin egen verdi i en bredere samfunnsmessig sammenheng nasjonalt og internasjonalt.

Næringen krever store landområder. Vel 40% av Norges fastlandsareal utnyttes som beite for tamrein. Den samiske befolkningen har eksklusiv rett til å utøve reindrift i seks reinbeiteområder i Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/ Hedmark. Ikke-samiske reindrifter finnes i Nord-Gudbrandsdalen og Valdres.

Reindriften er svært sårbar for inngrep og forstyrrelser. I forhold til andre næringer, særlig jordbruk og turisme, oppstår det lett konkurransesituasjoner. I reinbeiteområdene må det legges vekt på å forebygge slike konflikter gjennom fylkes- og kommuneplanleggingen, bl a i forhold til hyttebygging, turistanlegg og motorisert ferdsel i utmark.

50. Regionale utviklingsprogram

51. I St.meld. nr. 31 (1996-97) Om distrikts- og regionalpolitikken legges det vekt på et helhetlig, regionalt utviklingsarbeid i fylkene og på en best mulig samordning og forenkling av planprosessene.

52. Ordningen med regionale utviklingsprogram gir fylkesnivået mulighet til å kople statens økonomiske virkemidler innen flere politikkområder til sine egne utviklingsstrategier i fylkesplan/strategisk næringsplan. Dette arbeidet skal bygge på nasjonale føringer.

Programmet skal knytte sammen:

  • regionale analyser av næringslivets faktiske utfordringer og muligheter
  • regionale mål og strategier for nærings- og arbeidslivspolitikken, med særskilte utkantstrategier for aktuelle deler av fylket
  • hovedtyper av tiltak, der ressursene kan hentes inn fra ulike virkemidler og budsjettkapitler.

Programmet utarbeides av fylkeskommunen i nært samarbeid med regionale statsetater, SND og næringslivets organisasjoner. Vedtatt program skal være retningsgivende for SNDs distriktskontorer.

53. Programmet konkretiserer også kvinnesatsingen i fylket. Ved bruk av alle virkemidler skal SND, fylkeskommunene og kommunene i årene framover legge større vekt på arbeidet med kompetanseoppbygging og kvalifisering av kvinner til nøkkelfunksjoner i bedriftene.

54. Det er behov for bedre kopling mellom fylkesplanlegging/strategisk næringsplanlegging og regionale utviklingsprogrammer. De regionale utviklingsprogrammene bør knyttes sterkere til de strategiske næringsplanene og inngå i handlingsdelen i disse. Det vil bidra til mer effektiv ressursbruk, og til å styrke brukerforankringen og effektivisere samarbeidet mellom næringsliv og offentlig sektor på regionalt nivå.

Liste over dokumenthenvisninger

St.meld. nr. 4 (1996-97) Langtidsprogrammet 1998-2001. Finans- og tolldepartementet. Innst. S. nr. 211 (1996-97).

T-3/98 Arbeidet med fylkesplanene - Fylkeskommunens og statens roller og oppgaver. Miljøverndepartementet.

Kapittel 1

St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk. Miljøverndepartementet. Innst. S. nr. 219 (1996-97). Henvisninger også i kapittel 2.

T-1/95 Barn og planlegging. Miljøverndepartementet.

St.meld. nr. 41 (1996-97) Om norsk samepolitikk. Kommunal- og arbeidsdepartementet.

St.meld. nr. 18 (1997-98) Tillegg til St.meld. nr. 41 Om norsk samepolitikk.

Kommunal- og regionaldepartementet. Innst. S. nr. 145 (1997-98).

Sametingsplan for perioden 1998-2001. Sametinget 1997.

T-4/96 Lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystsonen
Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet.

FBT-FOR 800 C VIII-01 (retningslinjer for fylkesplaner). Forsvarets bygningstjeneste.

T-1127 Kommuneplanens arealdel. Miljøverndepartementet.

T-4/95 Retningslinjer for bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven. Miljøverndepartementet.

Retningslinjer for fylkesmannens bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven. Direktoratet for sivilt beredskap. 1997.

St.meld. nr. 25 (1997-98) Hovedretningslinjer for det sivile beredskaps virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002. Justisdepartementet. Innst. S. nr. 241 (1997-98).

Veileder for kommunale risiko- og sårbarhetsanalyser. Direktoratet for sivilt beredskap. 1994.

St.meld. nr. 31 (1996-97) Om distrikts- og regionalpolitikken. Kommunal- og arbeidsdepartementet. Innst. S. nr. 242 (1996-97). Henvisninger også i kapittel 5.

Kapittel 2

St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling. Miljøverndepartementet. Innst. S. nr. 150 (1997-98).

St.meld. nr. 60 (1991-92) Samlet plan for vassdrag. Olje- og energidepartementet. Innst. S. nr. 114 (1992-93).

T-1078 Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag. Miljøverndepartementet.

T-4/93. Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen. Miljøverndepartementet.

T-5/93 Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging. Miljøverndepartementet.

T-1019 Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i forbindelse med ny hovedflyplass på Gardermoen. Miljøverndepartementet (oppheves 31.12.2003).

Forvaltning av vernede vassdrag. NVE-publikasjon nr. 04/95. Direktoratet for naturforvaltning og Norges vassdrags- og energiverk. Mars 1995.

St.meld. nr. 42 (1996-97) Tiltak mot flom. Olje- og energidepartementet. Innst. S. nr. 244 (1996-97).

T-5/97 Arealplanlegging og utbygging i fareområder. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Miljøverndepartementet.

I-0898B Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001. Sosial- og helsedepartementet.

T-1179 Estetikk i plan- og byggesaker. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Miljøverndepartementet.

T-1136 Fortetting med kvalitet. Bebyggelse og grønnstruktur. Miljøverndepartementet.

St.meld. nr. 32 (1995-96) Om grunnlaget for samferdselspolitikken. Samferdselsdepartementet. Innst. S. nr. 21 (1996-97).

St.meld. nr. 37 (1996-97) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007. Samferdselsdepartementet. Innst. S. nr. 273 (1996-97).

St.meld.nr. 38 (1996-97) Norsk luftfartsplan 1998-2007. Samferdselsdepartementet. Innst. S. nr. 228 (1996-97).

St.meld. nr. 39 (1996-97) Norsk jernbaneplan 1998-2007. Samferdselsdepartementet. Innst. S. nr. 253 (1996-97).

St.meld. nr. 46 (1996-97) Havner og infrastruktur for sjøtransport. Fiskeridepartementet. Innst. S. nr. 245 (1996-97).

linkdoc022005-040004#docSt.meld. nr. 29 (1997-98). Norges oppfølging av Kyotoprotokollen. Miljøverndepartementet. Innst. S. nr. 233 (1997-98).

St.meld. nr. 44 (1991-92) Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling. Miljøverndepartementet. Innst. S. nr. 56 (1992-93).

T-18/83 Forurensningsloven - En veiledning til kommunene. Miljøverndepartementet.

Kapittel 3

Barn og unge. Aktuell statistikk. Del 1 (barn i befolkningen, familieforhold, barns helse, deres kontakt med rettsvesenet og barns fritid). 1998. Del 2 (barn i barnehager, barn og unge i skolen, unge i arbeidsstyrken, barn og økonomi og barn i barnevernet). Utgis ved årsskiftet 1998/1999. Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå.

Q-0949 Tiltak for barn og ungdom. Barne- og familiedepartementet.

Samisk barne- og ungdomsplan. Sametinget 1997.

St.meld. nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge.

Barne- og familiedepartementet. Innst. S. nr. 225 (1996-97).

Q-0907 Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn. Barne- og familiedepartementet.

Q-0924 Alt er mulig. Utfordringer til regional likestillingspolitikk. Barne- og familiedepartementet.

St.meld. nr. 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Kommunal- og regionaldepartementet.

I-29/97, H-24/97 B Omsorgsbolig - en veileder. Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.

HB 7.F.16 Eksempelsamling, omsorgsbustader og sjukeheimar. Husbanken.

HB 7.F.17 Omsorgsboliger og sykehjem - En veileder for lokalisering, organisering og utforming. Husbanken.

I-29/98 Rett person på rett plass. Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell 1998-2001. Sosial- og helsedepartementet.

Ot.prp. nr. 48 (1997-98) Om lov om endringer i sykehusloven og i lov om psykisk helsevern. Sosial- og helsedepartementet.

linkdoc030005-040008#docSt. meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Sosial- og helsedepartementet. Innst S. nr. 258 (1996-97).

linkdoc030005-030014#docSt.prp. nr. 63 (1997-98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Endringer i statsbudsjettet for 1999. Sosial- og helsedepartementet.

I-44/97 Øremerket tilskudd til styrking av tilbudet i kommunene til mennesker med alvorlige psykiske lidelser og til forebygging av psykososiale problemer blant barn og unge i kommunene i 1998 m.m. Sosial- og helsedepartementet.

St.meld. nr. 23 (1996-97) Trygghet og ansvarlighet - Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen. Sosial- og helsedepartementet. Innst. S. nr. 215 (1996-97).

I-38/97 Innføring av fastlegeordning. Sosial- og helsedepartementet.

I-26/94 Planskriv 1994. Sosial- og helsedepartementet.

St.prp. nr. 1 (1995-96) Statsbudsjettet. Finansdepartementet.

H-28/97 Opprettelse av samarbeidsforum og samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet.

St.meld. nr. 50 (1996-97) Handlingsplan for styrking av eldreomsorgen for perioden 1998 til 2001. Sosial- og helsedepartementet. Innst. S. nr. 294 (1996-97).

I-1/93 Lov om sosiale tjenester m.v. Sosial- og helsedepartementet.

I-44/92 Fylkeskommunens plan for institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere. Sosial- og helsedepartementet.

Kapittel 4

St.meld. nr. 44 (1997-98) Tilleggsmelding om statens forhold til frivillige organisasjoner. Kulturdepartementet.

St.meld. nr. 41 (1991-92) Om Idretten - Folkebevegelse og folkeforlystelse. Kulturdepartementet. Innst. S. nr. 28 (1992-93).

V-55/88, V-7/93, V-35/93 og V-5/98 og skriv av 9. juni 1994, 28. desember 1994, 13. mars 1995 og 11. mars 1996 (plankrav overfor kommunene på sektoren idrettsanlegg). Kulturdepartementet.

Brev av 24. oktober 1994 og 19. mai 1995 til fylkeskommunene (retningslinjer for fylkeskommunal planlegging på idrettssektoren). Kulturdepartementet.

V-0821 Lokale og regionale kulturbygg. Retningslinjer for søknad om statsmidler. Kulturdepartementet.

V-0852B Estetikk i statlige bygg og anlegg. Kulturdepartementet.

St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Kapittel 5

St.meld. nr. 41 (1997-98) Næringspolitikk inn i det 21. århundret. Nærings- og handelsdepartementet.

St.meld. nr. 38 (1997-98) IT-kompetanse i et regionalt perspektiv. Nærings- og handelsdepartementet. Innst. S. nr. 232 (1997-98).

Rundskriv T-6/97 Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16. Miljøverndepartementet.

St.meld. nr. 48 (1994-95) Om havbruk. Fiskeridepartementet. Innst. S. nr. 150 (1995-96).

St.meld. nr. 51 (1997-98) Perspektiver på utviklingen av norsk fiskerinæring. Fiskeridepartementet.

St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift. Landbruksdepartementet.

Innst. S. nr. 167 (1991-92).

St.prp. nr. 46 (1996-97) Om reindriftsavtalen 1997-98, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt og om endringer i statsbudsjettet for 1997.

St.meld. nr. 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet