Kommunens myndighet og plikter etter forurensningsloven

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Miljøverndepartementet

En veiledning til kommunene

Det er nær sammenheng mellom globale, nasjonale og mer lokale miljøutfordringer, og alle miljøproblemer følger av summen av lokale handlinger. Det er derfor et stort potensiale for en mer bærekraftig utvikling ved å tilrettelegge for mer miljøvennlige lokalsamfunn. Kommunene har en sentral rolle i dette arbeidet og er gjennom forurensningsloven tillagt en rekke oppgaver med å verne miljøet mot forurensning og å redusere miljøbelastningen knyttet til avfallshåndtering.

Rundskriv T-18/83 : "Forurensningsloven, en veiledning til kommunene" fra desember 1984 har vært et hjelpemiddel for kommunene i arbeidet med å gjennomføre de oppgaver de er tillagt direkte etter loven eller gjennom delegasjonsvedtak. Forurensningsloven med forskrifter har gjennomgått store endringer siden ikrafttredelsen i 1983. For at veilederen fortsatt skal kunne fungere som et praktisk hjelpemiddel for kommunene har det vært nødvendig å omarbeide teksten i sin helhet.

Dette rundskrivet T-5/98: "Kommunens myndighet og plikter etter forurensningsloven. En veileder til kommunene", erstatter T-18/83.

Rundskrivet gir en oversikt over kommunenes myndighet og plikter på området samt en veiledning. Med dette rundskrivet blir det dessuten delegert myndighet til kommunene slik at de kan sørge for umiddelbar gjennomføring av tiltak og gjøre bruk av annen manns eiendom iht. forurensningsloven §§ 74-75 innenfor sitt myndighetsområde. Dette gjelder også ved overtredelse av forsøplingsforbudet i § 37.

Samtidig med utsendelsen av denne veilederen etter forurensningsloven ønsker jeg å understreke at miljøvernmyndighetene fortløpende vurderer mulighetene for å gi kommunene økt myndighet og økt ansvar for å løse de lokal miljøproblemene. Vi har også oppfordret alle kommuner om å utarbeide langsiktige miljøhandlingsplaner som en integrert del av kommuneplanarbeidet - Lokal Agenda 21. Gjennom dette ønsker vi å vitalisere miljøvernarbeidet i kommunene og stimulere til utnyttelse av det lokale handlingsrommet for å fremme en bærekraftig utvikling. Jeg legger stor vekt på at sentrale miljøvernmyndigheter har gode prosesser i forhold til kommunene både når det gjelder utvikling av rammebetingelser og i de ulike enkeltsa ker som berører kommunene.

Jeg håper det nye rundskrivet vil bidra til at kommunene kan gjennomføre sine oppgaver etter forurensningsloven effektivt og forutsigelig slik at miljøproblemene kan løses til beste for samfunnet.

Lykke til i det videre arbeidet !

Oslo, oktober 1998

Guro Fjellanger

 

Innhold

1. Innledning
1.1 Behovet for nytt rundskriv
1.2 Hvem er forurensningsmyndighet?
1.3 Kommunens ulike roller i forhold til forurensningsloven
2. Kommunens myndighet og plikter etter forurensningsloven - en oversikt
2.1 Kommunens myndighet
2.2 Kommunens plikter
3. Veiledning om kommunens oppgaver etter forurensningsloven
3.1 Generelle oppgaver
3.2 Kommunens oppgaver på avløpssektoren
3.3 Kommunens oppgaver på avfallsområdet
3.4 Kommunens oppgaver vedrørende akutt forurensning
4. Saksbehandlingsregler
Aktuell litteratur

 

1. Innledning

1.1 Behovet for nytt rundskriv

Dette rundskrivet erstatter Rundskriv T-18/83 : «Forurensningsloven. En veiledning til kommunene». Norsk forurensnings- og avfallspolitikk har gjennomgått betydelige endringer siden forurensningsloven trådte i kraft

1. oktober 1983. Loven er endret, det er utarbeidet forskrifter som utfyller loven, myndighet er delegert, og kommunen og de øvrige forurensningsmyndigheter har fått erfaring med oppfyllelse av plikter og utøvelse av myndighet. De endringer som er foretatt har gjort det nødvendig å foreta en oppdatering og sammenfatning til hjelp for kommunen. Siktemålet med rundskrivet er å avklare hvilken myndighet og hvilke plikter kommunen har etter forurensningsloven, og å hjelpe til i arbeidet med å løse disse oppgavene. Det er i rundskrivet gitt henvisninger til relevante dokumenter og gitt kommentarer til enkelte bestemmelser i loven.

Rundskriv T-5/98 er basert på lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) med endringer, sist ved lov av 21. juni 1996 nr. 36. Ved endringer i loven gis det ut oppdaterte særtrykk som kan fås ved henvendelse til Statens forurensningstilsyn (SFT). Også SFTs hjemmeside på Internett (www.sft.no) kan gi nyttige opplysninger. Begrunnelser for og utdyping av bestemmelsene i loven framgår først og fremst av forarbeidene til den opprinnelige utgaven av loven (jf. Ot.prp. nr. 11 (1979-80) om lov om vern mot forurensninger og om avfall) og forarbeidene knyttet til senere endringer i loven. I faglitteraturen finnes det også kommentarutgaver til forurensningsloven som kommunen kan dra nytte av.

Oversikt over forskrifter på forurensnings- og avfallsområdet som er fastsatt med hjemmel i forurensningsloven og/eller produktkontrolloven, framgår av SFTs publikasjon TA-1434/1997. En oppdatert liste over alle forskrifter finnes også på Lovdata, og er tilgjengelig på Internett (www.lovdata.no).

1.2 Hvem er forurensningsmyndighet?

For å angi hvem som har myndighet etter den enkelte bestemmelse i forurensningsloven bruker loven uttrykket «forurensningsmyndigheten», eller navnet på det aktuelle organ, for eksempel «kommunen». Miljøverndepartementet er ved kgl. res. av 8. juli 1983 delegert den myndighet som i loven er tillagt «forurensningsmyndigheten». Departementet har delegert videre store deler av denne myndigheten.

  • SFT er delegert myndighet på de fleste av lovens områder.
  • Sjøfartsdirektoratet er delegert myndighet vedrørende forurensninger og avfall fra skip.
    Delegeringen til Sjøfartsdirektoratet er begrenset til å gjelde §§ 7, 4. ledd, 74, 1.-3. ledd og 75, 1. ledd hva angår utarbeidelse av beredskapsplaner og myndighet til å treffe enkeltvedtak vedrørende norske og utenlandske skip som kan forårsake oljeskader av betydning. Forurensninger fra skip for øvrig dekkes av sjødyktighetsloven, kapittel 11.
  • Fylkesmannens myndighet følger av rundskriv T-5/91. I tillegg er fylkesmannen delegert myndighet for visse typer industri samt skytebaner og dessuten på spesialavfallsområdet.


Dette rundskrivet gir en samlet oversikt over hvilken myndighet og hvilke plikter som er tillagt alle kommuner etter forurensningsloven. Rundskrivet omfatter både myndighet gitt kommunen direkte i forurensningsloven, og myndighet som er delegert fra Miljøverndepartementet til kommunen. Delegering skjer vanligvis ved forskrift, i rundskriv eller i egne delegeringsbrev. En del kommuner har fått mer myndighet, bl.a. som et ledd i prøveprosjekter om delegering. Hvilken myndighet dette gjelder framgår av egne delegeringsbrev.

I kommunen utøves myndighet etter forurensningsloven av kommunestyret, jf. kommuneloven § 6. Kommunestyret kan imidlertid delegere myndighet til å treffe enkeltvedtak til formannskap, kommunal nemnd eller utvalg, administrasjonssjef eller leder for forvaltningsgren i kommunen. Delegering kan også skje til kommunale eller interkommunale selskaper når særlige hensyn taler for det, jf. forurensningsloven § 83.

Delegering av myndighet innebærer tildeling av kompetanse til å stifte rettigheter eller plikter overfor borgerne. Hvis myndigheten skal utøves av andre organer enn kommunestyret, må myndigheten delegeres fra kommunestyret til vedkommende organ.

Det er ingen formelle krav knyttet til delegering av myndighet. For at det ikke skal oppstå tvil om hvorvidt myndighet er delegert, til hvem og på hvilke vilkår, bør delegering likevel skje skriftlig.

1.3 Kommunens ulike roller i forhold til forurensningsloven

Kommunen har flere roller i forhold til forurensningsloven. Gjennom loven pålegges kommunen for det første en rekke plikter som skal overholdes, som for eksempel plikt til innsamling av forbruksavfall, og plikt til å ha tilstrekkelig beredskap mot akutt forurensning. Dernest er kommunen forurensningsmyndighet og skal opptre i rollen som offentlig myndighetsutøver i medhold av loven, for eksempel ved å gi pålegg i medhold av § 37 om opprydding av avfall. Kommunen kommer imidlertid også i forurenserens rolle bl.a. når den søker om tillatelse etter § 11 for kommunale anlegg for forbrenning av avfall eller for utslipp av kommunalt avløpsvann. For å opptre korrekt i de forskjellige rollene, er det viktig at kommunen har et bevisst forhold til hvilken rolle som utøves og hva den innebærer. I den grad kommunen opptrer som myndighetsutøver, er det dessuten svært viktig at kommunen kjenner til hvilke rammer som gjelder for utøvelse av myndighet etter loven.

2. Kommunens myndighet og plikter etter forurensningsloven - en oversikt

2.1 Kommunens myndighet

Kommunen har følgende myndighet etter forurensningsloven:

Avløp
§ 22 Den myndighet som forurensningsmyndigheten har etter 2. ledd til å kreve omlegging og utbedring av stikkledning, utøves av kommunen.

§ 23 Innenfor sitt myndighetsområde kan kommunen bestemme at avløpsvann kan ledes inn i en annens avløpsanlegg og kreve tilknytning til eksisterende avløpsanlegg, jf. 1. og 2. ledd.

§ 25 Kommunen kan kreve kostnadene dekket i samsvar med lov om kommunale vass- og kloakkavgifter. Kommunen kan kreve refusjon i henhold til bestemmelsene i plan- og bygningsloven.

§ 26 Reglene i § 30 om avfallsinnsamling og § 34 om avfallsgebyr får tilsvarende anvendelse ved tømming av slamavskillere, privéter, mv. Kommunen har både myndighet og plikt til å dekke kostnadene gjennom gebyrer. Den myndighet som forurensnings-myndigheten har etter siste ledd til å kreve slamavskillere utkoplet, utøves av kommunen.

Forskrift om avløpsslam
Kommunen kan gi tillatelse til bruk av slam. Med «bruk» menes anvendelse og spredning av slam på jordbruksarealer, på grøntarealer, som ingrediens i jordforbedringsmidler, dyrkningsmedier og som del av andre produkter, samt lokal lagring. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet og Miljøverndepartementet 2. januar 1995, sist endret 27. september 1996, publikasjon T-1152.

Forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg
Kommunen kan gi tillatelse til utslipp fra separate avløpsanlegg etter bestemmelsene i denne forskriften. Fastsatt av Miljøverndepartementet 8. juli 1992, publikasjon T-616.

Forskrift om utslipp av oljeholdig avløpsvann og om bruk og merking av vaske- og avfettingsmidler

Fylkesmannen kan bestemme at kommunen skal ha myndighet til å gi pålegg om rensetiltak for eksisterende virksomheter som omfattes av forskriften. Fylkesmannen kan også bestemme at kommunen skal ha myndighet til å avgjøre søknad om tillatelse. Myndigheten er nå med unntak av Finnmark, delegert til kommunen. Fastsatt av Miljøverndepartementet 1. oktober 1983, med endring av 11. februar 1991, publikasjon T-1043 .

Forskrift om forbud mot utslipp av kloakk m.m. fra skip i vassdrag og kystnære områder
Kommunen har myndighet til å fastsette strengere eller lempeligere krav enn det som følger av forskriften. Fastsatt av Miljøverndepartementet

12. juni 1998 med endring sist den 9. juli 1998.

Avfall
§ 30 Kommunen kan gi forskrifter om avfallsordningen i kommunen. Kommunen kan etter søknad unnta bestemte eiendommer fra den kommunale innsamlingen.

§ 34 Kommunen skal fastsette forskrifter om avfallsgebyr som skal dekke kommunens samlede utgifter ved avfallshåndteringen.

§ 35 Kommunen kan gi pålegg for å sikre at avfallsbeholdere blir satt opp og tømt, og at det ryddes opp av dem som har ansvaret, iht. plikten etter § 35, 1. og 3. ledd.

§ 37 Kommunen kan gi pålegg om fjerning av avfall og opprydding i forbindelse med brudd på forurensningsloven § 28. Kommunen kan også gi pålegg om å dekke utgifter til opprydding. Den myndighet som forurensningsmyndigheten har etter 2. ledd til å pålegge opprydding og fjerning av større gjenstander, er delegert til kommunen.

Akutt forurensning
§ 47 Kommunen kan pålegge de beredskapspliktige etter § 40 å stille utstyr og personell til rådighet ved kommunale aksjoner mot akutt forurensning.

Forskrift om tiltak for å motvirke fare for forurensning fra nedgravde oljetanker

Kommunen har tilsynsmyndighet og myndighet til å treffe enkeltvedtak vedrørende nedgravde oljetanker innen kommunen. Kommunen har dessuten myndighet til å dispensere fra kravene i forskriften, samt myndighet til å stille strengere krav. Fastsatt av Miljøverndepartementet 31. januar 1997, publikasjon T-1190. SFT har utarbeidet en veileder til forskriften. Veilederen er distribuert til samtlige kommuner.

Generelt
§ 7 Innenfor sitt myndighetsområde, dvs. der kommunen har hjemmel til å utøve myndighet i medhold av delegeringsvedtak eller direkte i medhold av loven, kan kommunen gi pålegg etter 4. ledd.

§ 18 Der kommunen har myndighet til å gi tillatelse, følger også myndighet etter § 18 til å endre og omgjøre tillatelsen.

§ 49 Innenfor sitt myndighetsområde er kommunen også gitt myndighet til å kreve opplysninger, herunder myndighet til å innkreve de opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne utarbeide avfallsplaner etter § 33a.

§ 50 Innenfor sitt myndighetsområde er kommunen også gitt myndighet til å foreta gransking.

§ 51 Innenfor sitt myndighetsområde er kommunen også gitt myndighet til å gi pålegg om undersøkelse.

§ 58 Krav om gjenopprettingserstatning til allmennheten ved skade som rammer utøvelse av allemannsretter utenfor næring mv., fremmes av kommunen når forurensningsskaden er begrenset til kommunen, jf. 2. ledd.

§ 73 Innenfor sitt myndighetsområde er kommunen gitt myndighet til å fastsette og frafalle forurensningsgebyr.

§ 74 I forbindelse med pålegg innenfor kommunens myndighetsområde etter § 7, 4. ledd eller § 37 er kommunen gitt myndighet etter § 74, 1.-3. ledd til å sørge for umiddelbar gjennomføring.

§ 75 I forbindelse med gjennomføring av tiltak innenfor kommunens myndighetsområde etter §§ 7, 37, 46 og 74 er kommunen gitt myndighet til å benytte annen manns eiendom.

§ 78 Innenfor sitt myndighetsområde kan kommunen begjære påtale, jf. 3. ledd.

§ 79 Ved ulovlig håndtering av avfall gjelder tilsvarende som etter § 78.

2.2 Kommunens plikter
I tillegg til den myndighet som er nevnt ovenfor, har kommunen følgende plikter etter forurensningsloven:

Avløp
§ 24 Kommunen er ansvarlig for drift og vedlikehold av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen.

§ 26 Kommunen skal sørge for tømming av slamavskillere, privéter, tette tanker for ubehandlet sanitært avløpsvann mv. Kommunen skal også sørge for nødvendige anlegg for tømming av avløpsvann fra bobiler, fritidsbåter mv.

Forskrift om avløpsslam

Kommunen skal etter forskriftens § 12 oppbevare tilsendte opplysninger om slam fra slamprodusenter/leverandører i minst ti år. Fastsatt av Miljøverndepartementet 2. januar 1995, sist endret 27. september 1996, publikasjon T-1152.

Avfall
§ 29 Kommunen skal ha anlegg for opplag eller behandling av forbruksavfall og avløpsslam, og plikt til å ta imot slikt avfall og slam.

§ 30 Kommunen skal sørge for innsamling av forbruksavfall. Kommunen kan fastsette forskrifter om innsamlingen.

§ 33a Kommunen skal utarbeide plan for reduksjon og håndtering av avfall i kommunen (avfallsplan).

§ 34 Kommunen skal fastsette gebyrer til dekning av kostnader forbundet med avfallssektoren. Kostnadene skal fullt ut dekkes inn gjennom gebyrene.

§ 35 Kommunen har plikt til å sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere på utfartssteder og sterkt besøkte offentlige steder der en må regne med at avfall vil bli gjensatt dersom ingen andre virksomheter har slik plikt etter § 35, 1. ledd, eller § 36. I tilknytning til tømming skal det foretas rimelig opprydding i området.

§ 37 Kommunen plikter å ta stilling til henvendelse om opprydding av avfall, eller om betaling av utgiftene til opprydding av avfall.

Forskrift om handtering av kasserte KFK-haldige kuldemøbel

Forskriften fastsetter regler for mottak og videre håndtering av KFK-holdige kuldemøbler. Kommunen skal sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud for mottak av kasserte KFK-holdige kuldemøbler i kommunen, og skal sørge for videre håndtering av disse i samsvar med forskriften. Fastsatt av Miljøverndepartementet 10. desember 1996, publikasjon T-1166.

Forskrift om spesialavfall
Kommunen har etter forskriften plikt til å sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud i kommunen for mottak av spesialavfall fra husholdninger og virksomheter med mindre enn 400 kg spesialavfall i året. Forskriften er fastsatt av Miljøverndepartementet 19. mai 1994, med endringer senest 10. september 1996, publikasjon T-1148.

Forskrift om EE-avfall
Forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall) fastsetter en plikt for kommunen til å ha tilstrekkelig tilbud om mottak av EE-avfall. EE-avfall som er forbruksavfall skal mottas vederlagsfritt, mens når det gjelder produksjonsavfall kan kommunen kreve vederlag. Kommunen skal sørge for videresending av avfallet til regional oppsamlingsplass eller godkjent behandlingsanlegg. Forskriften er fastsatt av Miljøverndepartementet 16. mars 1998 og trer i kraft 1. juli 1999, publikasjon T-1223.

Forskrift om etablering av mottaksordninger for avfall fra skip

Forskriften er fastsatt av Miljøverndepartementet i medhold av lov om statskontroll med skibes sjødyktighed mv., men tas likevel med her. Kommunen (eventuelt havnestyret i kommunen) er etter forskriften ansvarlig for at det etableres og drives en mottaksordning for skipsavfall fra skip større enn 400 brutto registertonn. I havner med privat eier har eieren av havnen slikt ansvar. Fastsatt av Miljøverndepartementet 25. august 1981, publikasjon T-518. Forskriften er under revisjon.

Akutt forurensning
§ 43 Kommunen skal sørge for nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som ikke dekkes av privat beredskap.

§ 46 Kommunen skal iverksette aksjoner mot akutt forurensning eller fare for akutt forurensning dersom den ansvarlige ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak.

Forskrift om tiltak for å motvirke fare for forurensning fra nedgravde oljetanker
Kommunen skal etter forskriftens § 2 fastsette de nærmere grensene for forskriftens geografiske virkeområde, sett hen til kommunens verdifulle natur-, kultur-, frilufts- og landbruksområder, tettbygde strøk, og områder hvor oljelekkasje vil kunne føre til forurensningsmessige konsekvenser for grunnvann, vassdrag og sjø. Kommunen har videre plikt til å føre tilsyn med at bestemmelsene i forskriften overholdes. Forskriften pålegger kommunen å etablere og ajourføre et register med nødvendige opplysninger om nedgravde oljetanker innen kommunen. Kommunen skal stille kvalifikasjonskrav til den som skal foreta kontroll etter forskriften. Fastsatt av Miljøverndepartementet 31. januar 1997, publikasjon T-1190.

3. -Veiledning om kommunens oppgaver etter forurensningsloven

3.1 Generelle oppgaver

§ 2 om samordning med planmyndighetene
Forurensningsmyndigheten og planmyndigheten skal samordne sin virksomhet slik at planlovgivningen sammen med forurensningsloven brukes for å unngå og begrense forurensning og avfallsproblemer. I forurensningsloven § 11 heter det videre at forurensningsspørsmål om mulig skal søkes løst for større områder under ett og på grunnlag av planer. Av forurensningsloven § 33 a om utarbeidelse av avfallsplaner framgår det at avfallsplan etter forurensningsloven og kommuneplan etter plan- og bygningsloven skal samordnes. Plan- og bygningsloven § 68 krever at grunn bare kan deles eller bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natureller miljøforhold. Dette innebærer bl.a. at kommunen forutsettes å ha oversikt over kjente lokaliteter med grunnforurensning innen kommunen.

§ 48 om tilsyn
Innenfor kommunens myndighetsområde skal kommunen også føre tilsyn med den alminnelig forurensningssituasjon og med håndteringen av avfall.

3.2 Kommunens oppgaver på avløpssektoren

§ 22 om krav til avløpsanlegg
I tillatelse etter forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg kan kommunen også sette krav om at anlegget innrettes slik at det kan ta avløpsvann fra andre eiendommer. Regler om at den som på denne måten får mulighet for tilknytning skal betale merkostnadene, er fastsatt i forurensningsloven § 22, 3. ledd. Forholdet er av rent privatrettslig karakter. Kommunen kan ikke treffe vedtak om det økonomiske oppgjøret.

I forbindelse med omlegging eller utbedring av kommunal ledning, kan kommunen stille krav om tilsvarende omlegging eller utbedring av stikkledninger. Med omlegging tenkes på de tilfeller hvor en kommune legger om ledningssystemet fra fellessystem til separatsystem, eller hvor det skjer en fullstendig utskifting av ledningsnettet. Slike krav kan også stilles ved rehabilitering av ledningsnettet, eller når det ellers er et åpenbart behov for utbedring av stikkledninger for at de skal kunne oppfylle krav til tetthet. Det er eieren av stikkledningen som står ansvarlig for arbeidet og må dekke utgiftene ved omlegging eller utbedring av ledningen.

§ 23 om rett og plikt til tilknytning til eksisterende avløpsanlegg
Kommunen kan etter § 23 bestemme at avløpsvann kan ledes inn i en annens avløpsanlegg når kommunen er forurensningsmyndighet for disse anleggene. Det er da en forutsetning at anlegget som får tilknytningen, har en tillatelse som dekker det totale utslippet. Bestemmelsen gir eier av avløpsanlegget plikt til å godta tilknytning. Dersom tilknytningen forutsetter framføring av ledning over annens grunn, må dette imidlertid skje gjennom eget ekspropriasjonsvedtak i medhold av oreigningsloven, dersom ikke samtykke foreligger.

Plan- og bygningsloven § 66 nr. 2 og § 92 angir når det foreligger plikt til å knytte seg til offentlig avløpsanlegg. Denne plikten gjelder ikke fritidsboliger, men følger ellers direkte av loven og trenger ikke særskilt vedtak. Kommunen kan i særlige tilfelle likevel treffe vedtak om tilknytning. Etter forurensningsloven § 23, 2. ledd har forurensningsmyndigheten (fylkesmannen) den samme myndighet til å treffe vedtak om tilknytning etter plan- og bygningsloven som kommunen. Dette innebærer at forurensningsmyndigheten kan sette krav om tilknytning selv om kommunen ikke har gjort dette. Det kan treffes vedtak om å knytte seg til eksisterende anlegg både når det gjelder nye og eksisterende utslipp.

Etter plan- og bygningsloven § 66 nr. 2 må bortledning av avløpsvann være sikret i samsvar med forurensningsloven før fradeling av tomt eller oppføring av bygning blir igangsatt. Når tillatelse etter forurensningsloven til slikt utslipp foreligger, kan kommunen ikke avslå søknad om deling eller om byggetillatelse ut fra avløpsmessige grunner med hjemmel i plan- og bygningsloven.

Når kommunens avløpsanlegg tilføres avløpsvann med en annen sammensetning enn sanitært avløpsvann, for eksempel f ra industribedrifter og annen næringsvirksomhet, kan kommunen som eier av avløpsanlegget ha behov for å stille enkelte krav. Kommunen kan bl.a. ha behov for å regulere tilførslene ut fra hensynet til overholdelse av kommunens egen utslippstillatelse, for å sikre akseptabel drift av anleggene, og for å sikre bruk av slam som en ressurs. Kommunen har i slike tilfeller følgende muligheter til å påvirke tilførslene til kommunalt nett :

  • Som høringsinstans hvis bedriften har eller skal få konsesjon fra SFT eller fylkesmannen. Kommunen kan i den forbindelse komme med innspill til forurensningsmyndigheten om hva kommunen anser som nødvendige krav overfor bedriften.
  • Ved å stille krav til bedriftens avløpsvann i kraft av sin eierstilling til ledningsnett og renseanlegg. Slike krav kan stilles selv om forurensningsmyndigheten har stilt lempeligere krav, hvis det er nødvendig med strengere krav for eksempel for å beskytte ledningsnett og renseanlegg, eller for at kommunen skal overholde sin egen utslippstillatelse. I utgangspunktet må kravene fastsettes ved inngåelse av avtaler med de aktuelle bedriftene. Hvis en aktuell bedrift ikke allerede er tilknyttet kommunens nett, eller hvis den har knyttet seg til uten kommunens samtykke, kan kommunen kreve at det inngås en slik avtale. Når en bedrift allerede har adgang til tilknytning uten nærmere vilkår, eller det er behov for endring av gjeldende vilkår, må det vurderes konkret i det enkelte tilfellet hvorvidt kommunen kan kreve at bedriften inngår ny avtale.
  • Ved å kreve at bedriften dekker økte utgifter som skyldes bedriftens utslipp, iht. forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer. Hvis dette blir kostbart for bedriften, vil det kunne føre til tiltak for å redusere utslippet av de aktuelle stoffene. Dette virkemiddelet kan bare benyttes overfor utslipp som medfører dokumentérbare utgifter for kommunen, knyttet til drift av avløpsnett og renseanlegg.

For en nærmere beskrivelse av problemstillinger knyttet til industriavløp, viser vi til SFTs faktaark «Tilførsel av industriavløp til kommunalt nett» av 10. oktober 1996.

§ 24 om ansvar for drift og vedlikehold av avløpsanlegg
Kommunen er ansvarlig for drift og vedlikehold av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen. Dersom det er et interkommunalt anlegg, er forutsetningen at kommunene blir enige om hvordan denne forpliktelsen skal løses gjennom vedtektene for det interkommunale selskapet . Kommunen kan bestemme at den selv skal stå for drift og vedlikehold av minirenseanlegg, jf. separatforskriftens § 9.

Når et avløpsanlegg i sin helhet eies av private, er disse ansvarlige for driften og vedlikeholdet. Dersom det viser seg at anlegget ikke fungerer tilfredsstillende, kan fylkesmannen pålegge andre å stå for drift og vedlikehold. Det er da særlig kommunen der anlegget er lokalisert, som er aktuell.

§ 25 om dekning av kommunens kostnader til avløpsanlegg
Kommunen er ansvarlig for å dekke utgiftene til bygging, drift og vedlikehold av kommunale avløpsanlegg. I samsvar med lov av 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vassog kloakkavgifter og tilhørende rammeforskrift av 10. januar 1995, sist endret 27. september 1996, kan kommunen kreve dekning av sine kostnader fra dem som er tilknyttet anleggene. Dette gjelder også for kommunens kostnader ved drift og vedlikehold av private avløpsanlegg.

§ 26 om tømming av slam
Kommunen skal sørge for tømming av mindre renseinnretninger som slamavskillere og andre samlekummer for avslamming av sanitært avløpsvann og overvann, samt oppsamlingstanker for ubehandlet sanitært avløpsvann. Kommunen skal også sørge for tømming av privéter i tettbygd strøk, mens den kan velge om tjenesten også skal gjelde spredt bebyggelse. Videre har kommunen ansvar for å opprette tømmestasjoner for toalettavfall fra bobiler, busser, fritidsbåter o.a. der dette er nødvendig. Kommunen har plikt til å ta imot alt avløpsslam i kommunen. Dette gjelder uansett om slammet stammer fra slamavskillere etc. som omfattes av den kommunale tømmeordning eller ikke.

På tilsvarende måte som for anlegg for behandling av annet avfall, kreves det tillatelse etter bestemmelsene i § 11 for anlegg for behandling av slam. Reglene om avfallsinnsamling og avfallsgebyr, jf. forurensningsloven § 30 og § 34, får tilsvarende anvendelse for tømmeordninger for slam. Det forutsettes således at kommunen fastsetter forskrift for å få til hensiktsmessige ordninger. Adgangen til å gjøre et generelt unntak for spredtbygd strøk gjelder imidlertid ikke.

Forskrift om avløpsslam, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet og Miljøverndepartementet 2. januar 1995, publikasjon T-1152
Kommunen kan gi tillatelse til bruk av slam. Med bruk menes anvendelse og spredning av slam på jordbruksarealer, på grøntarealer, som ingrediens i organisk gjødsel, jordforbedringsmidler, dyrkningsmedier og som del av andre produkter, samt lokal lagring. Kommunen skal etter forskriftens § 12 oppbevare tilsendte opplysninger om slam fra slamprodusenter/ leverandører i minst ti år.

Forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg, fastsatt av Miljøverndepartementet 8. juli 1992, publikasjon T-616
Forskriften gjelder utslipp av avløpsvann fra bolig- og fritidsbebyggelse med innlagt vann eller annen bebyggelse med tilsvarende utslipp, når avløpet skal tilknyttes separat avløpsanlegg. Kommunen kan gi tillatelse til utslipp i samsvar med kravene i de tekniske retningslinjer, eventuelt i medhold av lokal forskrift.

3.3 Kommunens oppgaver på avfallsområdet

§ 29 om anlegg for forbruksavfall og slam
Kommunen skal ha anlegg for opplag eller behandling av forbruksavfall og avløpsslam og plikt til å ta imot slikt avfall og slam. For slike anlegg skal det foreligge tillatelse etter reglene i forurensningsloven kapittel 3. Utslippstillatelse til drift av fyllplass gis normalt av fylkesmannen. I SFTs retningslinjer 94:03 til fylkesmannen «Krav til fyllplasser» er det gitt en oversikt over minimumskrav til fyllplasser for blandet avfall. For forbrenning av avfall gjelder forskrift om forbrenning av kommunalt avfall, fastsatt av Miljøverndepartementet 24. mai 1995. I forskriften og retningslinjene konkretiseres innholdet i kommunens plikter på dette området nærmere. Søknader om tillatelse til forbrenningsanlegg for avfall behandles av SFT.

I tillatelse etter § 11, jf. §§ 29 og 16, kan det i tillegg til vilkår for å motvirke forurensning også settes vilkår om transport, behandling, gjenvinning og oppbevaring av avfall, samt vilkår som skal ivareta estetiske hensyn.

§ 30 om innsamling av forbruksavfall mv.
Kommunen skal sørge for innsamling av forbruksavfall. Kommunens innbyggere plikter i utgangspunktet å være tilknyttet den kommunale innsamlingsordningen ved å betale avfallsgebyr og holde forskriftsmessig oppsamlingsutstyr. Avfallsbesitteren har imidlertid ikke noen plikt til å levere avfall til den kommunale innsamlingen så lenge avfallet bringes til lovlig anlegg eller tas vare på på en betryggende måte i samsvar med forurensningsloven § 28. Kommunen kan fastsette forskrift som inneholder regler som er nødvendig for å få til en hensiktsmessig og hygienisk oppbevaring, innsamling og transport av avfallet. Kommunen plikter i utgangspunktet å opprette en innsamlingsordning for hele kommunen, men kan i forskriften unnta områder utenfor tettbygd strøk. Videre kan kommunen etter søknad unnta bestemte eiendommer fra den kommunale avfallsinnsamlingen. Eventuelle forskrifter etter helselovgivningen som har betydning for avfallsinnsamlingen, bør vurderes ved utarbeidelse av forskriften.

Kommunen kan ta inn i forskriften plikt til å sortere avfallet. Dersom kommunen vil fastsette plikt til å sortere ut avfallet, må de ulike avfallskategorier som det er plikt til å sortere, beskrives i forskriften. Dersom kommunen ønsker å utvide antall kategorier, er dette en endring av forskriften som må behandles i tråd med forvaltningslovens regler. Innføring av utsortering av en ny avfallskategori kan imidlertid tenkes å innebære en endring av forskriften av en slik karakter at forhåndsvarsel kan unnlates, jf. forvaltningsloven § 37 4. ledd bokstav c. Dette gjelder særlig hvis det i forskriften er tatt inn et generelt varsel om at det kan bli vedtatt at andre avfallskategorier skal sorteres ut i tillegg til kategoriene nevnt i forskriften.

Etter loven kan ingen samle inn forbruksavfall uten kommunens samtykke. Slikt samtykke bør gis dersom det samlet sett bidrar til bedre og ressursmessig gunstigere avfallshåndtering.

Forurensningsmyndigheten kan i særlige tilfelle, ved forskrift eller enkeltvedtak, bestemme at kommunens samtykke til innsamling av forbruksavfall ikke er nødvendig. Adgangen til å oppheve kravet om kommunens samtykke vil kun bli benyttet der dette ut fra en avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold er berettiget, jf. forurensningsloven § 2 nr. 4. Adgangen til å oppheve kravet om kommunens samtykke vil for eksempel kunne bli benyttet i tilfeller der kommuner ikke vil slutte opp om bransjeorganiserte returordninger som representerer gode avsetningstilbud, eller andre tilfeller der det er behov for å oppheve kravet om kommunalt samtykke for å sikre gjennomføringen av samfunnsøkonomisk lønnsomme gjenvinningsordninger for særskilte avfallsfraksjoner.

§ 33a med krav om utarbeidelse av avfallsplan
Kommunen skal utarbeide plan for reduksjon og håndtering av avfall i kommunen. Både selve lovteksten og SFTs retningslinjer 94:02 «Avfallsplan», jf. publikasjon TA-1033/1994, gir kommunen opplysninger om hva avfallsplanene skal inneholde. Planen vedtas av kommunestyret og skal vurderes minst en gang innenfor hver valgperiode. Kommunen skal legge avfallsplanen til grunn for sitt arbeid med reduksjon og håndtering av avfall.

§ 34 om avfallsgebyr
Kommunen skal fastsette avfallsgebyr til dekning av kostnadene forbundet med avfallssektoren. Kostnadene skal fullt ut dekkes gjennom gebyrene. For avfall som kommunen har plikt til å samle inn, motta og/eller behandle etter forurensningsloven §§ 29, 30 eller 31 må gebyret ikke overstige kommunens kostnader. SFTs retningslinjer 94:01 «Avfallsgebyrer» angir hvordan kommunen skal beregne gebyrgrunnlaget. I loven oppfordres kommunen til å differensiere avfallsgebyrene for å fremme avfallsreduksjon og gjenvinning. Kommunen kan på individuelt grunnlag redusere eller frita for renovasjonsgebyr på sosialt grunnlag dersom utjevning skjer over det alminnelige budsjett slik at det sosialt begrunnede tiltaket ikke belastes andre avfallsgebyrer. Avfallsgebyrene fastsettes gjennom vedtak av kommunestyret. Gebyrvedtaket er formelt å betrakte som en forskrift.

Kommunen kan rette kravet om avfallsgebyr mot eier av eiendom. Dette er ofte hensiktsmessig, særlig i tilfeller hvor det viser seg aktuelt med tvangsinndriving av gebyret. Kravet kan også rettes mot den enkelte bruker av eiendom, for eksempel der det er flere boenheter/forretningsenheter innenfor en eiendom. Avfallsgebyr kan også kreves av den som leverer avfall direkte til avfallsanlegget.

§ 35 om plikt til å sørge for oppsetting av avfallsbeholdere
Dersom ingen andre virksomheter etter § 35, 1. ledd eller § 36 har plikt til å sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere på utfartssteder og sterkt besøkte offentlige steder der en må regne med at avfall vil bli gjensatt, skal kommunen sørge for dette. I tilknytning til tømming skal det foretas rimelig opprydding i området.

§ 37 om pålegg om å rydde opp i avfall o.l. eller betale for opprydding
Kommunen kan på eget initiativ gi pålegg om at den som har handlet i strid med § 28 skal rydde opp eller fjerne avfallet, eller at han skal dekke rimelige utgifter til fjerning av avfall eller opprydding. Kommunen kan gi pålegg om opprydding og fjerning av større gjenstander som fly, skip, motorkjøretøyer etc. Dersom noen ber kommunen om å gi pålegg om opprydding av avfall, skal kommunen ta stilling til henvendelsen. Det vises til SFTs veiledning 94:06 «Om ulovlige avfallsfyllinger og forsøpling». Veilederen vil revideres for å hensynta endringene i myndighet etter §§ 74 og 75 som fremgår av denne veilederen.


Forskrift om spesialavfall, fastsatt av Miljøverndepartementet 19. mai 1994, sist endret 10. september 1996, publikasjon T-1148
Kommunen skal etter forskriftens § 10 sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud for mottak av spesialavfall fra husholdninger og virksomheter i kommunen med mindre mengder spesialavfall. Plikten er begrenset til mottak av inntil 400 kg spesialavfall totalt pr. år pr. avfallsbesitter. Dette er ikke til hinder for at kommunen kan etablere et utvidet tilbud om mottak av spesialavfall.

Formålet med det kommunale ansvaret er å sikre at det i hver kommune finnes et tilbud for levering av spesialavfall til de avfallsbesitterne som har små mengder spesialavfall. Kommunen skal sørge for at det eksisterer en ordning rettet mot disse kildene, og at den er tilstrekkelig. For at tilbudet skal være «tilstrekkelig» kreves særlig at tilbudet må sikre god tilgjengelighet for avfallsbesitterne, noe som stiller krav til antall mottak, plassering, åpningstider mv. Det er opp til den enkelte kommune å finne fram til ordninger som er hensiktsmessige ut fra lokale forhold. Tilbudet kan etableres og drives av kommunen selv, inngå i interkommunalt samarbeid, eller kommunen kan la andre stå for mottaks- og innsamlingstilbudet etter avtale med kommunen. Det er den som faktisk driver mottaks- og innsamlingstilbudet som må søke tillatelse etter forskriftens § 6, enten det er kommunen selv, et interkommunalt selskap, eller en privat virksomhet. Selv om kommunen oppfyller sin plikt etter forskriften gjennom avtale med private eller interkommunale selskaper, er det kommunen selv som har ansvaret for at et tilstrekkelig tilbud eksisterer.

Kommunens kostnader til etablering og drift av mottaksordninger for husholdninger, herunder videresending og sluttbehandling av mottatt avfall, skal dekkes gjennom det kommunale avfallsgebyret. Gebyret skal baseres på full kostnadsdekning, jf. forurensningsloven § 34. Kostnader knyttet til mottak og videreforsendelse av spesialavfall fra virksomheter, kan dekkes ved at det tas betaling for hver enkelt leveranse.

3.4 Kommunens oppgaver vedrørende akutt forurensning

Den kommunale beredskapen skal hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skadevirkning på miljøet innen kommunen eller beredskapsregionen, og som ikke er dekket av privat beredskap. Beredskapen skal være dimensjonert ut fra risikovurdering og miljøhensyn. Den kommunale beredskapen skal være operativ på land og på sjø, og med virkning fra 1990 dekkes både olje- og kjemikalieutslipp. Den kommunale beredskapen er frivillig samordnet i interkommunale beredskapsregioner.

§ 39 om varslingsplikt
Med hjemmel i forurensningsloven § 39 er det i forskrift om varsling av akutt forurensning eller fare for akutt forurensning, jf. publikasjon T-914, gitt nærmere bestemmelser om varslingsplikt. Kommunen må etablere et eget varslingssystem. Slik varsling er regulert av en instruks utarbeidet av SFT og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE), jf. brev fra SFT av 9. august 1993 og 2. desember 1997. Brannvesenets varslingsoppgaver er ivaretatt gjennom 110-sentralen. Beredskapsplanen, jf. § 44, skal beskrive hvordan varslingssystemet i det kommunale beredskapsområdet fungerer.

§ 43 om kommunal og statlig beredskap
Kommunens beredskap skal ta hånd om akutt forurensning som følge av vanlig virksomhet i kommunen, og som ikke er dekket av den private beredskapen. SFT har gjennom krav til kommunen om risikoanalyse og bruk av scenarier i dimensjoneringen av den akutte beredskapen, klargjort lovens krav om «nødvendig beredskap» - både på land og sjø - og hva som forventes av kommunen i «mindre tilfeller av akutt forurensning». Dimensjoneringen avklarer og setter grensesnittet mot statlig koordinert aksjon. Scenariet bygger på risikoanalyse, jf. TA-1150. Samordningen av den private, kommunale og statlige beredskapen er ivaretatt ved krav om beredskapsplan med basis i SFTs beredskapsplanmal av 1996.

For å sikre at beredskapen fungerer tilfredsstillende må involvert personell ha tilstrekkelig faglig kompetanse, og formell myndighet gitt av kommunestyret. Kompetanse og materiell vurderes ved dimensjonering av beredskapen i beredskapsplaner, jf. § 44. Faglig kompetanse kan styrkes ytterligere ved deltaking på kurs og øvelser (lederøvelser, materielløvelser). Det finnes utover dette et tilbud om opplæring innen olje- og kjemikalievern hos SFT i Horten. Informasjon om SFTs opplæringstilbud sendes ut hvert år. I tillegg må det etableres depoter og innsatsmateriell som må være tilgjengelig. SFT har dimensjonert utstyrspakke (stor-middel-liten) for sjø og land.

§ 44 om kommunale og interkommunale beredskapsplaner
Gjennom et interkommunalt samarbeid er det mulig å trekke på felles ressurser når aksjonen blir større enn den enkelte kommune kan mestre. SFT vektlegger derfor regionalisering av den kommunale beredskapen og kan etter § 44, 2. ledd, pålegge kommunen å etablere et interkommunalt beredskapssamarbeid med utgangspunkt i den gamle beredskapsordningen. Kommunen bør opprette eget styre (beredskapsstyre) til løsning av felles interkommunale oppgaver. Det enkelte kommunestyret bør fatte vedtak om delegering av sin myndighet til beredskapsstyret, jf. kommuneloven § 27, for effektiv gjennomføring av aksjoner. I 1993 ble det besluttet å etablere 34 regioner, såkalte Interkommunale Utvalg mot akutt forurensning (IUA), j f. SFTs brev av 18. mars 1993. Dette arbeidet er startet opp i samtlige regioner.

Beredskapsplanen skal etter krav fra SFT legges fram for SFT til godkjenning. Beredskapsplanen skal revideres ved endrede risikoforhold.

Beredskapsstyret gis myndighet til å treffe avgjørelser som angår kommunal beredskap mot akutt forurensning. Det kan etableres et sekretariat for avlastning og hjelp. Beredskapsstyret ivaretar kommunens interesser og har ansvaret for at aksjonsledelsen i IUA har rammer som er tilstrekkelige til å håndtere akuttutslipp. Beredskapsplanen skal inneholde undertegnet avtale (alle deltakende kommuner) om interkommunalt samarbeid. I tillegg bør det gis klart mandat for godkjenning av bruk av ressurser ved større aksjoner. Slikt mandat må ikke være til hinder for aksjonering i henhold til forurensningsloven § 46. Den interkommunale beredskapen skal være operativ på land og på sjø innenfor territorialgrensen på 4 nautiske mil utenfor grunnlinjen.

Aksjonsledelsen i IUA anbefales sammensatt av ledere fra ulike beredskapsinstanser som brannsjef, politimester, havnesjef og representant for industrien. Innen hver interkommunal region pålegger SFT at det etableres en vertskommune med et vertsbrannvesen. Brannvesenet og kommunen skal oppgraderes med ressurser (personell, utstyr og kompetanse) i henhold til dimensjonerte hendelser som skal takles i regionen. Vertskommunen har et utvidet ansvar for administrative og operative funksjoner. For aksjoner på sjø kan det være aktuelt å lokalisere egnet organ på annet sted. Det kan også, ut fra risikovurderinger og responstid, være relevant å plassere depoter andre steder i regionen.

Kommunen skal selv finansiere driften av sin beredskap. Gjennom et interkommunalt og desentralisert samarbeid er det mulig å redusere kostnadene og effektivisere driften. Kommunen kan med hjemmel i kommuneloven § 27, delegere myndighet til IUA og opprette avtale om finansiering. Fordeling av kostnader anbefales å være i henhold til deltakende kommuners innbyggertall.

Tilsyn og kontroll med beredskapen er en viktig oppgave for å sikre at kommunen til enhver tid har en tilstrekkelig beredskap, og at beredskapsplanen ajourføres regelmessig. Internkontrollforskriften gir bestemmelser om kommunens plikt til egenkontroll og om det finnes et system som sikrer at lovverket følges, at planverk og beredskapsressurser er oppdatert, og at disse fungerer. SFT utfører også tilsyn og kontroll med den kommunale og interkommunale beredskapen. Slik kontroll omfatter revisjoner, øvelser, inspeksjoner eller andre kontrollaktiviteter. Kontroll av beredskapen har til hensikt å påpeke forbedringspunkter og få dette innarbeidet i eksisterende rutiner.

§ 46 om aksjoner mot akutt forurensning
Kommunen har plikt til å aksjonere ved akutt forurensning, og om nødvendig skal forurensningen bekjempes med privat eller statlig bistand. Kommunen kan derved også bli involvert i å håndtere utslipp i forbindelse med ulykker som ikke direkte er IUAs beredskapsoppgave. Kommunen er tillagt myndighet direkte gjennom forurensningsloven og kan gi pålegg etter § 47, 2. ledd om bistandsplikt.

Retningslinjer for statens samordning av den kommunale og statlige oljevernberedskap som var gitt i SFTs rundskriv TA-562 av 22. oktober 1982 er nå erstattet av en veileder av 11. september 1998, Kommunenes beredskap mot akutt forurensning, publikasjon 98/04. Veileder for kommuner og interkommunale beredskapsregioner. Statens aksjonsutvalg (AKU) ble avviklet med virkning fra 15. februar 1996, og er erstattet med samarbeidsavtaler mellom henholdsvis SFT og Oljedirektoratet, og SFT, Sjøfartsdirektoratet og Kystdirektoratet, samt mellom Sjøfartsdirektoratet og Forsvaret, og mellom Sjøfartsdirektoratet og Kystvakten. Det ble den 1. desember 1994 inngått avtale med Direktoratet for sivilt beredskap og SFT om samarbeid ved aksjon mot akutt forurensning.

SFT har utarbeidet forskrifter, veiledere og håndbøker som gir retningslinjer for og informasjon om opptreden ved akutt forurensning. De viktigste er:

  • Forskrift om sammensetning og bruk av dispergeringsmidler for bekjemping av oljesøl. Miljøverndepartementet 2. februar 1980. Forskriften er under revisjon.
  • TA-1017/1993. Veiledning 93:10. Prøvetaking av oljesøl. SFT 1993.
  • Håndbok i strandsanering - opprenskning av oljesøl på strender. SFT 1984. Håndboken er under revisjon.
  • Disponering av forurenset masse. SFT 1996.
  • TA 1077/1994. Oljevernutstyr og bruken av det. SFT 1994.
  • Beredskap mot akutt forurensning. Veiledning for kommunene og de interkommunale beredskapsregionene. SFT 1998.


SFT kan gi garanti om økonomisk støtte ved kommunale akuttaksjoner hvor skadevolder er ukjent eller det er usikkerhet om dennes betalingsevne. I tillegg kan SFT gi økonomisk garanti for aksjoner dersom forurensningen ikke skyldes virksomhet i kommunen. Garantien gis på anmodning om støtte og på basis av framlagt aksjonsplan med tilhørende budsjett. Utbetaling skjer først når dokumenterte utgifter i forbindelse med aksjonen er lagt fram for SFT. SFT forventer at kommunen selv dekker et basisbeløp (egenandel) som for tiden tilsvarer 3 kroner pr. innbygger, dersom utslippet har årsak i vanlig virksomhet i kommunen, jf. brev fra SFT 26. januar 1994. Kommunen plikter selv å søke dekning hos skadevolder og sikre grunnlag for offentlig økonomisk krav mot denne.

§ 47 om bistandsplikt
Ved statlige aksjoner vil IUA etter pålegg bidra med utstyr og personell til den statlige beredskapen. Kommunen kan gi pålegg til den private beredskapen om å stille med ressurser ved kommunal aksjon mot akutt forurensning. Denne myndigheten bør delegeres til IUA.

3.5 Gjennomføring av kommunens oppgaver

§ 49 om innhenting av opplysninger
Etter pålegg av kommunen plikter den som har, gjør eller setter i verk noe som kan forurense eller føre til avfallsproblemer å gi opplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av de gjøremål kommunen har som forurensningsmyndighet.

§ 50 om gransking
Kommunen skal ha uhindret adgang til eiendom der forurensning kan oppstå eller har oppstått, eller der virksomhet har ført til eller kan føre til avfallsproblemer, såfremt dette er nødvendig for gjennomføringen av de gjøremål kommunen har som forurensningsmyndighet.


§ 51 om undersøkelse
Kommunen kan innenfor sitt myndighetsområde på nærmere vilkår pålegge vedkommende som forurenser eller forsøpler å foreta undersøkelser.

§ 73 om forurensningsgebyr
For å sikre at bestemmelser i forurensningsloven innenfor kommunens myndighetsområde eller kommunale vedtak i medhold av slike bestemmelser blir gjennomført, kan kommunen fastsette forurensningsgebyr. Forurensningsgebyret tilfaller staten. Kommunen kan også frafalle påløpt forurensningsgebyr.

§ 74 om umiddelbar gjennomføring
Dersom kommunen har gitt pålegg og dette ikke etterkommes av den ansvarlige, kan kommunen sørge for iverksetting av tiltakene. Før tiltakene iverksettes bør kommunen såvidt mulig varsle den ansvarlige. Kommunen kan også sørge for iverksetting av tiltakene uten at pålegg er gitt på forhånd, dersom slikt pålegg kan medføre at iverksettingen av tiltakene forsinkes, eller dersom det er uvisst hvem som er ansvarlig. Ved iverksetting av slike tiltak kan kommunen gjøre bruk av og om nødvendig volde skade på den ansvarliges eiendom. Myndigheten til å sørge for iverksetting av tiltak gjelder også overtredelse av forsøplingsforbudet etter § 37.

§ 75 om bruk av annens eiendom
Ved gjennomføring av tiltak kan kommunen bestemme at det mot vederlag kan gjøres bruk av eller voldes skade på eiendommen til en annen enn den som er ansvarlig for forurensning, opprydding m.m., såfremt vinningen er vesentlig større enn skaden eller ulempen ved inngrepet. Myndigheten gjelder også tiltak i forbindelse med overtredelse av forsøplingsforbudet etter § 37.

§ 76 om betaling av utgifter for tiltak
Kommunen kan kreve refusjon fra den ansvarlige for utgifter, skade eller tap som kommunen har pådratt seg i forbindelse med gjennomføring av tiltak etter § 74. Det samme gjelder kommunens utgifter til vederlag etter § 75. Kommunen kan helt eller delvis frafalle refusjonskravet dersom det ellers vil komme til fortrengelse for andre skadelidte, eller det vil virke urimelig å fremme kravet.


§§ 78-79 om straff som sanksjonsmulighet
Med visse reservasjoner kan overtredelse av forurensningsloven medføre straffansvar, jf. forurensningsloven § 78 og § 79. Forurensningsgebyr regnes ikke som straff.

Straffeforfølgning av brudd på lovens bestemmelser er et virkemiddel for å se til at loven overholdes. Imidlertid bør dette forbeholdes de grove og/eller gjentatte brudd på loven eller vedtak i medhold av loven. Hvorvidt et brudd på forurensningslovgivningen er grovt eller ikke, avhenger ikke bare av den oppståtte forurensningen eller fare for forurensning. Også ved mindre forurensning kan forholdet vurderes som grovt, for eksempel der graden av skyld er framtredende.

Innenfor kommunens myndighetsområde kan kommunen anmelde forhold til politiet dersom den mener det har funnet sted brudd på loven og nødvendig skyld kan antas å være utvist. Det er tilstrekkelig at det er utvist uaktsomhet. Når saken er anmeldt, vil politiet normalt etterforske forholdet. Resultatet av en eventuell etterforskning vil som regel enten være at påtalemyndigheten utferdiger forelegg, at saken bringes inn for domstolene til pådømmelse, eller at saken blir henlagt.

Hovedregelen er at påtalemyndigheten selv har myndighet til å beslutte videre straffeforfølgning. Dersom de forurensningsmessige følgene av en overtredelse er små, kan dette imidlertid bare skje etter en begjæring fra forurensningsmyndigheten, jf. forurensningsloven § 78, siste ledd. Kommunen har rett til å begjære slik påtale i saker der den ellers har myndighet, jf. rundskrivets pkt. 2.1. I en slik begjæring er det viktig at det klart framgår at kommunen krever påtale for forholdet.

Dersom straffeforfølgning er ønskelig, men det er tvil om det er nødvendig med kommunens påtalebegjæring, bør påtale likevel begjæres. Saken vil bli foreldet dersom det ikke foreligger gyldig påtalebegjæring innen 6 måneder etter at kommunen ble kjent med den straffbare handling og hvem som har foretatt den. Saken vil også kunne bli avvist ved domstolen dersom det ikke er framsatt slik påtalebegjæring.

Overtredelse av kommunale forskrifter etter § 30 er ikke straffbart, med mindre kommunen har bestemt annet i sine forskrifter, jf. forurensningsloven § 79, 2. ledd.

4. Saksbehandlingsregler

Når kommunen treffer vedtak i medhold av forurensningsloven med tilhørende forskrifter, må saksbehandlingsreglene i lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 1967 (forvaltningsloven) følges. Et vedtak er en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som er bestemmende for rettigheter og plikter for bestemte personer (enkeltvedtak) eller en ubestemt krets av personer (forskrift), jf. forvaltningsloven § 2.

Forvaltningsloven kapittel IV-VI får bare anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak, og bestemmelsene i kapittel VII bare i saker som gjelder forskrifter. Forvaltningslovens bestemmelser for øvrig gjelder som hovedregel generelt.

Kapittel IV i forvaltningsloven fastsetter regler for saksforberedelse ved enkeltvedtak. Partene skal ha forhåndsvarsel om vedtaket og få anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Unntak fra dette kan bare skje på nærmere angitte vilkår. Videre fastsettes det regler om dokumentinnsyn og forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt.

Kapittel V omhandler utformingen av enkeltvedtaket og slår fast at enkeltvedtaket i hovedsak skal være skriftlig begrunnet, og at underretning om vedtaket skal gis til partene.

Kapittel VI fastsetter bl.a. regler om klage på vedtak. Part i saken eller andre med rettslig klageinteresse (for eksempel miljøorganisasjoner i saker som berører miljøverninteresser), kan klage på enkeltvedtak. Videre er det gitt bestemmelser om klagefrist, om klagens adressat, form og innhold, og om saksforberedelsen i klagesak. Klageorganet kan prøve alle sider av saken.

Fylkesmannen er klageinstans for enkeltvedtak som treffes av kommunestyret selv, jf. forvaltningsloven § 28, og for enkeltvedtak som kommunen treffer i medhold av myndighet delegert fra Miljøverndepartementet.

I de tilfeller der kommunen har fått myndighet direkte i forurensningsloven, dvs. når det i den enkelte lovbestemmelse står at «kommunen» har den aktuelle myndighet, er klageinstansen for enkeltvedtak kommunestyret eller særskilt klagenemnd oppnevnt av dette. Unntatt fra dette er enkeltvedtak etter § 47, hvor fylkesmannen er klageinstans, jf. forurensningsloven § 85.

Forskrift om saksbehandling etter forurensningsloven fastsetter nærmere regler i tråd med prinsippene i forvaltningsloven. Forskriftens virkeområde er vedtak i medhold av forurensningsloven §§ 11, 29, 18 og 7, 4. ledd. Fastsatt av Miljøverndepartementet 11. juli 1983, publikasjon T-554.

I tillegg til de ovennevnte saksbehandlingsregler vil den enkelte forskrift kunne ha bestemmelser som regulerer saksbehandlingen etter forskriften.

Når kommunen skal treffe vedtak om forskrift, beskrives den formelle framgangsmåte i forvaltningslovens kapittel VII. Særlig viktig er den forutgående høring der berørte parter skal informeres og gis adgang til uttalelse.

Boken «Forvaltningsloven og kommunal saksbehandling» av Arvid Frihagen gir en oversiktlig framstilling av aktuelle saksbehandlingsregler i kommunal forvaltning, se litteraturlisten.

Aktuell litteratur

St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling.

St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling.

St meld nr 44 (1991-92) Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling.

Forurensningsloven av 13. mars 1981 med endringer, senest ved lov av 21. juni 1996 nr. 36.

Produktkontrolloven av 11. juni 1976.

Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter av 31. mai 1974.

Forskrifter. En oversikt over forskrifter til forurensningsloven og produktkontrolloven. Statens forurensningstilsyn juni 1996. Publikasjon TA-1434/1997. Denne oppdateres jevnlig.

Publikasjoner. En oversikt over publikasjoner utgitt av Statens forurensningstilsyn juni 1996. Publikasjon TA,134/1996 . Denne oppdateres jevnlig.

Forurensningsloven med kommentarer av Carl Wilhelm Tyrèn. Tano forlag 1990. 2. utgave 1997.

Forvaltningsloven og kommunal saksebehandling. Forlaget A. Frihagen, Boks 4474 Nygård, 5028 Bergen

Forurensningsloven med kommentarer av Øystein Wang, Norsk Lovnøkkel, ad Notam Gyldendal forlag 1997.