Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 – Thorvald Meyers gate 59 i Oslo

I forbindelse med Miljøverndepartementets klagebehandling ble Riksantikvarens vedtak om fredning delvis omgjort til gunst for klager. Etter forvaltningsloven § 36 skal det når et vedtak endres til gunst for en part tilkjennes dekning av vesentlige sakskostnader som har vært nødvendige for å få vedtaket endret. Klager fremsatte et saksomkostningskrav på kr. 156.325,-. Departementet kom frem til at det forelå grunnlag for å redusere kravet og dekket kr. 52.109,- ,inkl mva, av det totale saksomkostningskravet.

Miljøverndepartementet viser til Deres brev av 25.5.2012 på vegne av Thorstein Thune vedrørende krav om dekning av sakskostnader med kr. 156.325,-, jf forvaltningsloven § 36.

Miljøverndepartementet har etter en samlet vurdering kommet til at klager tilkjennes dekning av saksomkostninger med kr. 52.109,- inkludert mva av det totale saksomkostningskravet i brev av 25.5.2012, jf forvaltningsloven § 36.

Bakgrunn for saken

Byantikvaren i Oslo fattet vedtak om midlertidig fredning av Hallengården den 2.6.2004, jf kulturminneloven § 22. Vedtaket omfattet selve bygningen, eksteriør og interiør med fast inventar og større løst inventar som er nærmere spesifisert i fredningsvedtaket. Byantikvaren utarbeidet en inventarliste i 2004. Etter den midlertidige fredningen fikk eier av eiendommen, Thorstein Thune, innvilget flere dispensasjoner til å flytte enkelte inventarelementer i bygget fra Byantikvaren i Oslo. Den 10.7.2008 fattet Riksantikvaren vedtak om fredning med hjemmel i kulturminneloven § 15. Den permanente fredningen videreførte fredningsomfanget fra tidligere midlertidig fredning. Fredningsvedtaket ble påklaget av Thorvald Meyers gate 59 AS v/Thorstein Thune den 4.8.2008. Riksantikvaren opprettholdt sitt vedtak i saken. Saken ble deretter oversendt til Miljøverndepartementet for endelig behandling.

På bakgrunn av klagers anførsler i brev av 12.1.2011 ba departementet Riksantikvaren om en ny gjennomgang av registreringen foretatt i 2004. Etter befaring den 16.12.2011 kom Riksantikvaren med en revidert vurdering i brev av 2.3.2012. Riksantikvaren opprettholdt i all hovedsak fredningsvedtaket med unntak av kun fire inventarelementer som enten ikke lenger eksisterte eller var vesentlig skadet. Miljøverndepartementet opprettholdt Riksantikvarens fredningsvedtak, jf vedtak datert 2.5.2012.

Krav om sakskostnader, jf brev av 25.5.2012

Advokatfirmaet Hjort har på vegne av Thorstein Thune fremsatt krav, i brev av 25.5.2012, om dekning av saksomkostninger på kr. 156.325,-. I brevet påpeker advokat Aslak Førde at hans klient har pådratt seg vesentlige kostnader i forbindelse med klagesaken. Kostnadene har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Det har medgått betydelig tid til dokumentgjennomgang og klientkommunikasjon samt uttalelser til Riksantikvaren og Miljøverndepartementet i saken. Videre har forberedelser til og gjennomføring av befaringer også krevd en del tid. Saken er også kompleks og dokumentrik og saksbehandlingen har strukket seg over lang tid noe som har hatt innflytelse på det samlede salær som klageren har pådratt seg. Advokaten påpeker at de faktiske kostnadene til juridisk bistand i klagesakens periode har vært betydelig høyere enn det som er fremsatt i saksomkostningskravet.

Departementets vurdering

Etter forvaltningsloven § 36 skal det når et vedtak endres til gunst for en part, tilkjennes dekning av vesentlige sakskostnader som har vært nødvendige for å få vedtaket endret, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll eller andre særlige forhold taler mot det. Det er ikke noe vilkår at klager har fått fullt medhold i klagen. Kravet om at vedtaket er endret til gunst er oppfylt også der bare deler av vedtaket er endret.

Departementet legger til grunn at sakskostnadene som er oppført i advokatens oversikt, påløpt i perioden fra Riksantikvarens vedtak om fredning og frem til Miljøverndepartementets omgjøringsvedtak, faller inn under vilkåret i § 36 om at det kun er vesentlige kostnader som kan kreves dekket. Det avgjørende spørsmålet etter dette er hvorvidt kostnadene har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette må avgjøres etter en konkret vurdering hvor det skal legges vesentlig vekt på hva parten selv og dennes advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak og ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendige. Det er imidlertid ikke helt opp til klager selv å avgjøre hvilke utgifter som er nødvendige, i så fall ville begrensningen nødvendig mistet mye av sin reelle betydning, jf. Sivilombudsmannen i sak 2008/1603.

Departementet er enig i at saken generelt har vært omfangsrik med dokumenter, og lang saksbehandlingstid (det sistnevnte har klager delvis selv bidratt til). Saksomkostningene må stå i et rimelig forhold til betydningen, omfanget og vanskelighetsgraden av den delen av saken hvor parten har vunnet frem. Det må i tillegg være en årsakssammenheng mellom utgiftene og vedtaksendringen. Departementets omgjøring gjelder fire av 23 inventarelementer, som er blitt unntatt fredningen fordi de er borte eller er skadet. Klager har hele tiden hatt ansvaret for en forsvarlig lagring av disse. Omgjøringen gjelder kun en liten del av fredningen, mens selve fredningsgrunnlaget og omfanget ellers er opprettholdt i saken.

Departementet viser til Sivilombudsmannen i sak 2008/1603: ”Samtidig kan det etter omstendighetene være grunnlag for å avslå dekning av utgifter til arbeid med anførsler som ikke har hatt betydning for endringen av vedtaket. En slik forståelse av forvaltningsloven § 36 har vært lagt til grunn i en rekke tidligere saker, og kommer også til uttrykk i flere uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling”. Riktignok bidrog klagers brev av 12.1.2011 delvis til at man foretok en ny gjennomgang av inventarlisten fra 2004, noe som medførte at fire inventarelementer ble tatt ut av fredningsvedtaket. Årsaken til dette var som beskrevet ovenfor at de var borte eller helt ødelagt, til tross for at Torstein Thune hadde fått dispensasjon fra midlertidig fredning mot at han skulle ta ansvaret for å oppvare dem forsvarlig. Klager har fått medhold i kun en svært liten del av sine anførsler i saken.

Departementet mener de juridiske problemstillingene i saken som er relevante i forhold til omgjøringen ikke er komplekse eller vanskelige og advokatens juridiske anførsler knyttet til fredningsgrunnlaget og omfanget har i hovedsak ikke vært nødvendige for omgjøringen i saken. Sett i forhold til omgjøringsomfanget samt det faktum at klager selv har hatt ansvaret for en forsvarlig lagring av inventarelementene er det lite rimelig at det offentlige skal belastes de totale saksomkostningene fremsatt i brev av 25.5.2012. I denne sammenheng viser departementet til forarbeidene til fvl § 36 første ledd ”særlige forhold” i Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) side 102: ”Men dessuten bør det også ellers være en adgang til å kunne avslå krav om dekning av sakskostnader dersom det ville være lite rimelig om det offentlige skulle belastes utgiftene. Det er flere forhold som bør tillegges vekt i denne forbindelse. Særlig viktig er det om det var forståelig at parten pådro seg utgifter, f.eks. ved å oppsøke advokat, for å få endret vedtaket. Ved vurderingen spiller feilens art og sakens vanskegrad en vesentlig rolle. Har parten selv ved uriktige eller ufullstendige opplysninger bidratt til feilen, er dette et vesentlig poeng”.

Det er vanskelig å vurdere nøyaktig hvor mye av arbeidet som har vært relevant i forhold til den delvise omgjøringen i saken. Det følger av hovedregelen i forvaltningsloven § 36 at det ikke er adgang til skjønnsmessig å foreta en reduksjon i dekning av et saksomkostningskrav på grunnlag av rimelighetsbetraktninger eller av andre grunner. Hvis omkostningene har vært nødvendige, har parten et rettskrav på få dem dekket. Dette betyr imidlertid ikke at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet er fri for skjønnsvurderinger. Hvorvidt omkostningene kan anses som nødvendige, vil i stor grad kunne bero på slike vurderinger, jf. Sivilombudsmannen i sak 2008/1603.

Etter en konkret vurdering med grunnlag i omgjøringen sett i forhold til saksomkostningskravet, kan departementet ikke se at hele beløpet på kr. 156.325,- inkl. mva. utgjør kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket til gunst for klager i saken. Departementet finner, etter en samlet vurdering, grunnlag for å redusere timeforbruket slik at det gis dekning for til 1/3 av det oppgitte timeantallet i saksomkostningskravet.

Konklusjon

I medhold av fvl § 36 tilkjennes klager dekning av saksomkostninger med kr. 52.109,- inkludert mva. Beløpet vil bli overført Deres klientkonto nr. 6001 05 31880 merket 134087-001.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou
Avdelingsdirektør (e.f.)

Zubair Ali Syed
rådgiver

Kopi:
Riksantikvaren