Otto B. Halvorsen

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Statsminister 1920-1921 og 1923.

Otto B. Halvorsen. Foto: Scanpix

Otto Bahr Halvorsen var jurist og politiker.

Statsminister 21. juni 1920-22. juni 1921, også sjef for Justisdepartementet.

Statsminister 6. mars-23. mai 1923, også sjef for Justisdepartementet.

 

Født i Christiania (Oslo) 28. mai 1872, sønn av sekretær Otto Hellen Halvorsen (1840-1921) og Karine Christine Christiansen (1847-1927).
Gift i Kristiania 13. mai 1899, med Kathrine Hofgaard (1875-1960), datter av skolebestyrer Simon Wright Hofgaard (1843-1908) og Ida Mathilde Aars (1841-1898).
Død i Kristiania 23. mai 1923. Gravlagt på Vestre gravlund i Aker (Oslo).

Otto B. Halvorsen vokste opp i Kristiania, tok examen artium i 1890 og ble cand. jur i 1896. Han var politisk engasjert allerede i studietiden, og arbeidet et års tid som kommentator i Bergens Aftenblad. Etter embetseksamen var han i en kortere periode ansatt ved Det konservative Centralstyres (Høires) hovedkontor.

Etter å ha arbeidet som sorenskriverfullmektig og advokatfullmektig fram til 1903, fikk han bevilling som høyesterettsadvokat og åpnet egen advokatforretning i Kristiania i 1904. Han drev forretningen fram til sin død, men det politiske arbeidet kom etter hvert til å ta det meste av tiden.

I 1912 ble Halvorsen valgt inn på Stortinget for Gamle Aker krets i Kristiania. Han var ikke svært synlig i offentligheten i sine første to perioder på Stortinget, men ser ut til å ha opparbeidet seg en stadig sterkere posisjon i Høires stortingsgruppe og i Høire. Etter Høires valgseier i 1918 overtok han etter Jens Bratlie som partiets ubestridte leder.

Da det nyvalgte Stortinget trådte sammen i 1919, ble Halvorsen valgt til stortingspresident. Han kombinerte vervet med rollen som Høires parlamentariske leder fram til sommeren 1920. Da gikk Gunnar Knudsens andre regjering av, og Halvorsen dannet regjering 21. juni. I tillegg til statsministerposten overtok Halvorsen også embetet som justisminister.

Halvorsen overtok som Høires leder i en periode da motsetningsforholdet til Venstre først og fremst dreide seg som språkstriden og alkoholforbudet. Forbudsspørsmålet var kjernen i alle de tre regjeringskrisene Halvorsen var involvert i. Samtidig var trusselen fra en mer radikal arbeiderbevegelse en ny faktor i det politiske bildet. Revolusjonsfrykten i de borgerlige miljøene toppet seg under jernbanekonflikten i desember 1920 og storstreiken i juni 1921.

Den spente situasjonen førte til at Høire og Venstre under hånden ble enige om tiltak for å avverge mulige revolusjonsforsøk, og det ble Halvorsens oppgave som justisminister å administrere disse tiltakene. Halvorsen håndterte denne oppgaven på en måte som ga ham bred støtte i alle borgerlige miljøer. Han fremsto nå som landets fremste politiker. Men da regjeringen led nederlag i Stortinget i spørsmålet om arbeidet for ny enhetsskole, valgte Halvorsen å gå av 22. juni 1921.

Halvorsen oppfattet seg selv som forsoner og sosial reformator. Programmet som Høire hadde gått til valg på i 1918, hadde tatt til orde for tiltak mot bolignøden, gjennomføring av folkeforsikringen og utbyttedeling mellom funksjonærer og arbeidere i bedriftene. De samme postene ble gjentatt før valget i 1921, til tross for økende motstand fra partiets høyreside og fra arbeidsgiverne. Halvorsens linje lå imidlertid fast. ”Vi har intet med arbeidsgiverne at gjøre og vi er intet klasseparti”, sa han i en debatt i Høires sentralstyre i 1922.

Etter regjeringsskiftet i 1921 ble Halvorsen igjen stortingspresident og parlamentarisk leder for Høire, og var dette fram til Otto Blehrs venstreregjering gikk av 6. mars 1923 og Halvorsen igjen inntok postene som statsminister og justisminister. Han fikk raskt gjennom en opphevelse av forbudet mot import av hetvin, noe som sparte Norge for den kompliserte traktatkonflikten med de vinproduserende landene. Men etter bare etpar uker måtte han forlate regjeringsarbeidet, på grunn av en smertefull kreftlidelse som førte til hans død etpar måneder senere – 23. mai 1923.

Halvorsen ble revet bort på høyden av sin politiske karriere, få dager før han fylte 50 år. Lederstriden i partiet begynte allerede mens statsministeren lå på dødsleiet. For Halvorsens støttespillere i Høire var Odd Klingenberg, sosialminister i begge Halvorsens regjeringer, den opplagte arvtageren. Han ble imidlertid vraket til fordel for finansminister Abraham Berge. Dette innebar et politisk retningsskifte, til fordel for kamp mot voksende finanspolitiske problemer. Halvorsens sosialreformatoriske linje var dermed for lang tid satt på sidelinjen i Høire.

Otto Halvorsens reformvilje kan sees som en norsk utløper av en radikalisering som preget de fleste land i Europa etter første verdenskrig. I forlengelsen av ønsket om forsoning mellom folkene kom visjonen om større sosial rettferdighet og erkjennelse av fortidens synder. Også i Norge ble partisystemet forskjøvet mot venstre, og valget av Halvorsen som Høires leder i 1918 var et uttrykk for det.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Gravferdsetaten i Oslo