Håndhevingsdirektivet

Håndhevingsdirektivet gir regler som skal bedre etterlevelsen og håndhevingen av regler om lønns- og arbeidsvilkår for utsendte arbeidstakere (utsendingsdirektivet).

Hvorfor trenger vi felles regler?

Utsendingsdirektivet skal sikre at arbeidstakere som er utsendt i forbindelse med tjenesteyting i andre EU/EØS-land har lønns- og arbeidsvilkår som svarer til minimumsvilkårene i det landet arbeidet utføres. Direktivet pålegger vertslandet å sikre at utsendte arbeidstakere omfattes av vertslandets lovgivning om bl.a. minstelønn, arbeidsmiljø, arbeids- og hviletid og betalt ferie. Direktivet er implementert i norsk rett gjennom en egen forskrift med hjemmel i arbeidsmiljøloven. Utfordringer knyttet til etterlevelsen av direktivet, førte til at EU-kommisjonen i 2012 la frem forslag om et eget direktiv om å styrke håndhevelsen av utsendingsdirektivet. Håndhevingsdirektivet ble vedtatt i EU 15. mai 2014. 

Direktivet inneholder regler om samarbeid mellom myndighetene på tvers av landegrensene og tilgang på informasjon om regelverket. Hensikten med de felles reglene er å motvirke misbruk og omgåelse av utsendingsreglene. 

Skal direktivet innlemmes i EØS-avtalen?

Direktivets regler faller inn under EØS-avtalens virkeområde og skal derfor vurderes for innlemmelse i EØS-avtalen. Spørsmålet om innlemmelse er behandlet i Spesialutvalget for personbevegelighet, arbeidsliv og arbeidsmiljø (som er et fast forum for EØS-saker med deltagelse fra berørte departementer). Utenriksdepartementet (UD) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har gitt en felles vurdering av direktivets EØS-relevans. Konklusjonen er at direktivet i sin helhet kan innlemmes i EØS-avtalen, sannsynligvis uten at det er nødvendig med særlige tilpasninger i EØS-avtalen. 

Hvordan gjennomfører vi direktivet i norsk rett?

Det endelige direktivet fikk en utforming som ivaretar norske interesser på en god måte. Håndhevingsdirektivet bevarer et nasjonalt handlingsrom til å iversette tiltak for å ivareta et seriøst arbeidsliv og å motvirke uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Etter departementets vurdering er direktivet for eksempel ikke til hinder for at de nasjonale reglene om id-kort og solidaransvar kan opprettholdes. 

Direktivet omhandler virkemidler og metoder som passer godt inn i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. Det gir et tydelig signal om at sosial dumping og omgåelser av reglene som skal beskytte utsendte arbeidstakere ikke er akseptabelt. Samtidig må regelverket være klart og forutsigbart for virksomhetene. Samarbeid og informasjon, håndheving fra myndighetenes side og kontraktskjedeansvar er sentrale områder i direktivet. 

En første vurdering tyder på at norsk rett langt på vei oppfyller kravene i direktivet. Departementet har satt i gang et internt arbeid for å utrede direktivets implikasjoner for gjeldende rett, med sikte på å kartlegge behovet for endringer i lov og/eller forskrift. I dette arbeidet vil vi involvere andre berørte departementer, tilsynsmyndighetene og partene i arbeidslivet.