Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Alment

KOM(00) 0402 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om allmennhetens tilgang til miljøinformasjon

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag av 29. juni 2000 har som formål å erstatte rådsdirektiv 90/313/EØF om miljøinformasjon, og derved styrke regelverket om miljøinformasjon i EU. Forslaget gir også grunnlag for at EU kan ratifisere Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø, så langt gjelder reguleringen av tilgang til miljøinformasjon. Det gjeldende direktivet er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12 s. 198).

Hovedinnholdet i forslaget gjelder en klargjøring av allmennhetens rett til å kreve miljøinformasjon fra offentlige myndigheter. Forslaget innebærer en utvidelse av hvilke organer som skal ansees som offentlig myndighet, en vid definisjon av hva som skal ansees som miljøinformasjon, presisering av tidsfrister og innsnevring av de unntak som kan gjøres gjeldende for rettighetene som etableres. Forslaget har også bestemmelser som tar sikte på at medlemslandene skal ha en aktiv plikt til å formidle miljøinformasjon.

Merknader

En gjennomføring av forslaget i norsk rett vil på samme måten som en ratifikasjon av Århuskonvensjonen gjøre det nødvendig med lovendring. Århuskonvensjonen ble signert av Norge ved daværende Miljøvernminister den 25. juni 1998. Forslaget går i tillegg noe lenger enn Århuskonvensjonen, f.eks. når det gjelder definisjonen av offentlig organ og regler om adgang til å kreve vederlag for miljøinformasjon. En utvidelse av pliktene til å gi miljøinformasjon vil ha økonomiske konsekvenser for de organer som omfattes.

På bakgrunn av utviklingen av internasjonale regler om miljøinformasjon, og behovet for en systematisk tilnærming til norsk rettstilstand på området, opprettet Regjeringen den 30.10.98 et bredt sammensatt lovutvalg for miljøinformasjon. Utvalget leverte sin innstilling den 19. desember 2000 med forslag til en ny lov om miljøinformasjon samt forslag til enkelte andre lovendringer. Utvalgets forslag tar i hovedsak hensyn til Kommisjonens direktivforslag, og går i tillegg lenger enn det som det internasjonale regelverket legger opp til. Utvalget har redegjort for de økonomiske, administrative og andre konsekvenser av forslaget. Utvalgets forslag har vært på høring, og det vil eventuelt fremmes en proposisjon for Stortinget, antakelig i løpet av våren 2002. Proposisjonen vil så langt som mulig omfatte en gjennomføring av direktivforslaget.

Det regjeringsoppnevnte lovutvalget for miljøinformasjon bestod av representanter for berørte departementer, næringsliv, kommuner, forbrukerorganisasjoner, presse og frivillige organisasjoner. Utvalget har i sin innstilling kommentert direktivforslaget og slutter seg i hovedsak til innholdet.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 0839 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse planer og programmer og om endringer i rådsdirektiv 85/337/EF og 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer at det foretas endringer i direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). Direktivet samler regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet i en tillatelse. Forslag til endringer i direktivet skal sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet.

Forslaget gir presiseringer og tilføyelser til direktiv 96/61/EF på følgende områder:

presisering og utvidelse av definisjonene i direktivet,

virksomheten gis en utvidet informasjonsplikt ved søknad om tillatelse,

offentlige myndigheter skal sikre den berørte allmennheten informasjon om nye tillatelser eller endring av eksisterende tillatelser for at allmennheten skal kunne kommentere en sak før det fattes vedtak i saken,

offentlige myndigheter skal gjøre informasjonen om vedtakene tilgjengelig for allmennheten,

hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om tiltak som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet,

plikter som pålegges medlemslandene for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten av beslutninger som omfattes av direktivet.

Forslaget fastslår at det er opp til det enkelte medlemsland å implementere bestemmelsene i forslaget, men det legges til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten.

Det foreslås i tillegg et nytt vedlegg V til direktivet som gir bestemmelser om allmennhetens rett til deltakelse i beslutningsprosesser.

Når det gjelder direktiv 85/337/EØF (om vurdering av miljøkonsekvensene av visse private og offentlige tiltak) innebærer forslaget et det foretas endringer i dette for å sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet.

Forslaget gir presiseringer og tilføyelser til direktiv 85/337/EØF på følgende områder:

-hva som menes med ’allmennheten’ og ’den berørte allmennheten’ ’the public’ og ’the public concerned’),

-plikter som pålegges offentlige myndigheter for å sikre allmennheten informasjon om miljøutredninger og for å sikre allmennhetens deltakelse,

-den berørte allmennhetens rett til å kommentere en sak før det fattes vedtak i saken,

-hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om prosjekter som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet.

-plikter som pålegges medlemslandene for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten beslutninger som omfattes av direktivet.

Forslaget fastslår at det er opp til det enkelte medlemsland å implementere bestemmelsene i forslaget, men det legges til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten.

Det foreslås i tillegg en endring i Annex II til direktiv 85/337/EØF slik at endringer av tiltak vil utløse utredningsplikt dersom endringen i seg selv er så stor at den vil fanges opp av direktivet.

Merknader

Direktiv 96/61/EF er implementert i norsk rett bl.a. gjennom endring av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall (forurensningsloven). For å tilfredsstille EØS-avtalens krav til klarhet og presisjon ved gjennomføringen av EØS-regelverk, er det foreslått endringer i forskrift om saksbehandling etter forurensningsloven av 1. oktober 1983 som innebærer mer detaljerte bestemmelser ved gjennomføringen. Endringene er nå på høring og skal etter planen tre i kraft fra 1. januar 2002.

Direktiv 85/337/EØF, med tilhørende endringsdirektiv 97/11/EF, er implementert i norsk rett gjennom forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999. Forskriften er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger.

Gjeldende norsk rett, herunder plan- og bygningsloven, er vurdert i lys av Århuskonvensjonens bestemmelser. Vurderingen konkluderte med at forskrift om konsekvensutredninger ivaretar den del av Århuskonvensjonens bestemmelser som angår ’Allmenn deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter’ (artikkel 6 i Århuskonvensjonen). Det antas derfor at forslagene i KOM(00) 0839 til endringer i 85/337/EØF hovedsakelig er ivaretatt gjennom forskrift om konsekvensutredninger. Det er behov for å vurdere endringer knyttet til nabostats, og nabostats borgers rettigheter.

Forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser, men disse antas ikke å være vesentlige.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(01) 0182 Forslag til europaparlamentsarlaments- og rådsforordning om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer og sporbarhet av avledede genmodifiserte mat- og fôrprodukter

Sammendrag av innholdet

Formålet er harmoniserte og klare regler for sporbarhet av levende og avledede genmodifiserte produkter for å tilrettelegge for merking, miljøovervåking og tilbakekalling. Forordningen gjelder for alle ledd i omsetning av produkter som består av eller inneholder GMO, mat og matingredienser inkludert tilsetnings- og smaksstoffer produsert fra GMO, og fôr og fôringredienser inkludert tilsetnings- og smaksstoffer produsert fra GMO.

Sporbarhet er evnen til å spore GMO og produkter avledet fra GMO i alle ledd i produksjon og omsetning. Formålet er å lette kvalitetskontroll og muligheten til å tilbakekalle produkter som har vist seg å medføre uforutsette negative effekter på helse eller miljø, og lette overvåking for å undersøke potensielle effekter på miljøet.

Emballerte produkter for omsetning skal merkes "Dette produktet inneholder genmodifiserte organismer". Første omsetningsledd, som f.eks. bulk-laster, skal den som omsetter overbringe informasjon om identiteten til den GMO produktet består av eller er produsert fra, og ha systemer og prosedyrer for å identifisere fra hvem til hvem produktene gjøres tilgjengelig. Denne informasjonen skal oppbevares i en periode på 5 år og på forespørsel gjøres tilgjengelig for myndighetene. Den som omsetter genmodifiserte mat eller fôr-produkter skal videreformidle til neste ledd i kjeden informasjon om hver ingrediens som er produsert fra GMO, eller at produktet er produsert fra GMO dersom det ikke finnes noen ingrediensliste. De skal oppbevare denne informasjonen i en periode på 5 år og på forespørsel gjøre den tilgjengelig for myndighetene.

Produkter som allerede er omfattet av andre identifikasjonssystemer som lot- og batch-nummer unntas fra kravene til merking og unike koder. De som omsetter til sluttbruker, dvs restaurantgjester og vanlige forbrukere, pålegges ikke å ha opplysninger om hvem varen er solgt til. Produkter til direkte bruk som mat og fôr med utilsiktede og uunngåelige spor av GMO, unntas fra kravene til sporbarhet og merking. Forutsetningen er at innblandingen er under 1% og at GMO-forurensningen ikke medfører noen fare for helse og miljø.

Kommisjonen skal nedsette en komite som skal utvikle unike koder. Med unike koder menes en enkel numerisk eller alfanumerisk kode som skal bidra til å identifisere hvilken GMO godkjent etter EU-regelverk det gjelder. Kodesystemet er relevant for mange sektorer inkludert mat, fôr og frø. Arbeidet skal ta hensyn til arbeid med unike koder som foregår i andre internasjonale fora, bla. i OECD og under Cartagenaprotokollen om GMO. Systemer for unike koder skal være på plass før reglene for merking og sporbarhet kan iverksettes.

Merknader

Sporbarhet og merking vært en del av drøftingene under arbeidet med Direktiv 2001/18/EC om utsetting av GMO som ble vedtatt 12. mars 2001 (se heftet Antatt EØS-relevante vedtatte rettsakter), og som erstatter direktiv 90/220/EØF implementert i genteknologiloven. Direktivet 2001/18/EC ble godtatt av medlemslandene under forutsetning av at kommisjonen skulle utarbeide bedre og mer detaljerte regler for merking og sporbarhet. Forordningen om sporbarhet og merking og direktiv 2001/18/EC kan medføre endringer i genteknologiloven.

Forslaget til sporbarhets- og merkeforordning er utarbeidet i samarbeid av DG Miljø, som har ansvar for direktiv 2001/18/EC og DG Helse og forbruker som har ansvar for Novel-foodsforordningen om godkjenning av ny mat. Samme dag som forslaget til sporbarhets- og merkeforordning ble godkjent av Kommisjonen, godkjente de også et forslag til felles godkjenningsordning av genmodifisert mat og fôr. Også dette forslaget viser til sporbarhets- og merkeforordningen. Eventuelle endringer i næringsmiddelregelverket og fôrvareloven er foreløpig ikke vurdert.

Forordningen har hjemmel i Amsterdamtraktaten art 95 om totalharmonisering, som krever at alle landene har like regler.

Status

Kommisjonen vedtok forordningsforslaget 25. juli 2001. Forslaget er til behandling i Rådet. Rådet drøfter nå spesielt om reglene for sporbarhet av produkter direkte til bruk som mat og fôr er gode nok, om unntaket for sporforurensning inntil 1% er akseptabelt, og om EU skal implementere reglene før arbeidet med unike koder i OECD og Cartagenaprotokollen er ferdig.

Kommisjonens forslag til forordning vil bli sendt på norsk høring med det første.

Kapittel II Vann

KOM(00) 0547 Forslag om anbefalinger om integrert kystsoneforvaltning

Sammendrag av innholdet

EU har gjennomført et demonstrasjonsprogram på temaet integrert kystsoneforvaltning (ICZM). Norge deltok i dette programmet, gjennom arbeidet med kystsoneplanlegging på Helgelandskysten. På bakgrunn av programmet er det utarbeidet anbefalinger om en felles strategi om integrert kystsoneforvaltning, der formålet er å skape en økologisk og økonomisk bærekraftig kystsoneforvaltning. Anbefalingene er ikke bindende for medlemslandene. Medlemslandene oppfordres gjennom anbefalingene til å utvikle samarbeidet med nabolACand også utenfor unionen. Forslaget inneholder videre en beskrivelse av prinsipper for god forvaltning av kystområdene, utvikling av nasjonale strategier, og gjennomføring av nasjonale tiltak.

Merknader

De anbefalinger som ligger inne i forslaget er ikke i motstrid til eksisterende lovverk i Norge. Vi har på et tidligere stadium gitt vår generelle tilslutning til det arbeidet som er gjort og de anbefalinger som ligger i forslaget. Imidlertid bør anbefalingene ikke tas inn i EØS-avtalen. Dette begrunnes med at anbefalingene kanskje utvikles til direktiv som vil kunne gi detaljerte føringer på hvordan strategier og tiltak skal utformes i kommuner og fylker. Dette vil kunne stride med grunnleggende prinsipper i plan- og bygningsloven om kommunene og fylkenes ansvar for planlegging innenfor eget område.

Det arbeides nå med en revisjon av plan- og bygningsloven, der kystsoneplanlegging er et sentralt tema. Det er derfor hensiktsmessig å vurdere de forslag som kommer opp i den sammenheng, sammenholdt med erfaringer fra andre land, før en vurderer om Norge bør legge anbefalingene som helhet til grunn for sin planlegging i kystsonen.

Miljøverndepartementet har også tatt initiativ for å starte opp en bredt anlagt havmiljøsatsing, for å styrke havmiljøpolitikken. Hensikten er å få til en mer helhetlig miljøvernforvaltning av våre hav- og kystområder, slik at både forurensning, ressursforvaltning og vern av arter og leveområder sees i sammenheng for å sikre best mulig beskyttelse av havmiljøet og ressursene i havet.

Status

Europaparlamentet la frem sin holdning den 5. juli 2001, og Rådet har som målsetting å oppnå felles holdning i oktober 2001.

KOM(01) 0017 Forslag til liste over prioriterte stoffer

Sammendrag av innholdet

I det vedtatte direktivet for vannressursforvaltning (Water Framework Directive), som vurderes for innlemmelse i EØS-avtalen (se omtale under ’vedtatte rettsakter’) sies det at Kommisjonen skal foreslå en liste med prioriterte stoffer. For disse helse- og miljøfarlige kjemikaliene skal det på fellesskapsplan gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og utslippsgrenser/utslippskontroll. For de prioriterte stoffene som blir identifisert som prioriterte farlige stoffer skal det gjelde et mål om stans i utslippene i løpet av 20 år. Prioriterte farlige stoffer er de stoffene som er identifisert som tungt nedbrytbare, giftige og som kan bioakkumulere i miljøet.

Kommisjonen foreslo i februar 2000 en liste med 32 prioriterte stoffer. Etter at det ble enighet om å innføre et utfasingsmål for prioriterte miljøgifter, måtte Kommisjonen komme tilbake med et revidert forslag. I det reviderte forslaget av januar 2001 er fremdeles de samme 32 stoffer på listen. Imidlertid var 11 stoffer nå identifisert som prioriterte farlige stoffer og ytterligere 11 vil vurderes nærmere med tanke på å at de skulle omfattes av målet om stans i utslippene. Ved behandling i EU-parlamentet og Rådet ble listen utvidet til 33 stoffer og to til av stoffene skulle vurderes med tanke på å inkludere dem under målet om stans i utslippene i løpet av 20 år.

Merknader

I praksis har EU med dette adoptert generasjonsmålet for miljøgifter. Generasjonsmålet, som ble formulert på forrige nordsjøkonferanse i Esbjerg, er tatt opp som mål i det bindende OSPAR-samarbeidet og er vedtatt som nasjonalt resultatmål i norsk kjemikaliepolitikk.

De fleste av kjemikaliene på listen er stoffer som i Norge allerede er prioritert for stans eller reduksjon i utslippene, enten i nasjonal sammenheng eller gjennom internasjonalt samarbeid.

Statens forurensningstilsyn bidro med kommentarer til en foreløpig liste der de argumenterte for at kvikksølv og TBT burde inngå i listen. Begge stoffene er nå med på forslaget til liste.

Hvordan beslutningen skal implementeres i norsk rett er fremdeles under vurdering. Implementeringen vil avhenge av hvordan selve rammedirektivet implementeres og det vil bli vurdert nærmere om det er behov for en egen forskrift.

Status

Rådet aksepterte den 7. juni alle Parlamentets endringsforslag. Annen gangs behandling i EU-parlamentet er derfor ikke nødvendig. Forslaget er til behandling i Rådet.

Kapittel III Luft

KOM(98) 0415 Forslag til rådsdirektiv som et supplement til eksisterende rådsdirektiv 88/609/EØF om begrensning av utslipp av visse luftforurensende stoffer fra store forbrenningsanlegg

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 88/609/EØF og endringer i dette angitt i direktiv 94/96 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 361). Det nye direktivet vil være et supplement til disse eksisterende direktivene som fortsatt vil gjelde i en overgangsperiode frem til 1. januar 2008.

I samsvar med EUs femte miljøhandlingsprogram og strategien for å motvirke forsuring skal direktivet begrense utslipp av de forsurende komponentene SO ₂ (svoveldioksid) og NO _X (nitrogendioksider), samt støv. Forslaget inneholder grenseverdier for utslipp av disse komponentene fra forbrenningsanlegg som har en samlet tilført energimengde på over 50 MW.

Rådsdirektiv (EØF) nr. 609/88 fastsetter utslippskrav til anlegg som er bygd etter 1990, og disse vil gjelde fortsatt uten endringer. KOM(98) 415 omfatter skjerpede utslippskrav for nye anlegg, dvs. anlegg med utslippstillatelser f.o.m. 1. januar 2000. I tillegg er virkeområdet utvidet til å omfatte landbaserte gassturbiner, og biomasse er inkludert i brenselstypene.

Bakgrunnen for at Kommisjonen ikke gikk inn for at det skulle settes skjerpede krav til eksisterende anlegg, er at den også har fremmet et forslag til et eget direktiv om nasjonale tak for utslipp av forurensningskomponenter til luft fra alle typer kilder, jfr. KOM(99) 125 (se omtale under). Utslippene fra eksisterende anlegg vil således bli fanget opp av dette. Forslaget KOM(98) 415 dekker ikke offshore-anlegg. De foreslåtte utslippskravene er tilpasset de nivåene som kan oppnås i nye anlegg. Forslaget inneholder videre en bestemmelse om at forurensningsmyndighetene skal påse at samproduksjon av varme og elektrisitet finner sted, med mindre det kan godtgjøres at dette ikke er teknisk og økonomisk mulig.

I Rådets behandling av direktivforslaget var det i første omgang stor uenighet om hvorvidt eksisterende anlegg skulle dekkes av direktivet. Parlamentet har i sin behandling gått inn for at eksisterende anlegg skal omfattes. 2. august 2001 ble det oppnådd enighet mellom Parlamentet og Rådet om et direktiv som er å betrakte som et kompromiss, og som i noen grad setter skjerpede krav til eksisterende anlegg. Disse er delt i to grupper avhengig av om den opprinnelige utslippstillatelsen er fra før eller etter 1. juli 1987. For begge gruppene gjelder krav som er lempeligere enn for nye anlegg. For anlegg fra før 1. juli 1987 skal ikke kravene oppfylles før etter 1. januar 2008 hvorfra de skal oppfylle de samme kravene som stilles til anlegg fra etter 1. juli 1987. I direktivet er det imidlertid også bygd inn en mulighet for at et land som har slike "eksisterende anlegg" kan velge å lage en samlet reduksjonsplan for disse istedenfor å oppfylle bestemte utslippskrav på hvert enkelt anlegg. Planen skal inneholde et reduksjonsmål som innebærer en tilsvarende samlet utslippsreduksjon, samtidig som opplegget vil gi mer fleksibilitet mht. hvor utslippsreduksjonene foretas. Denne planen skal også innordnes de overordnede utslippstakene som ligger i direktiv om nasjonale utslippstak for stoffene nitrogenoksider (NO _X), svoveldioksid (SO ₂), ammoniakk (NH ₃) og flyktige organiske forbindelser (VOC).

Merknader

Anlegg av denne typen i Norge blir konsesjonsbehandlet iht. forurensningsloven. Imidlertid er det få norske anlegg som er over 50 MW, fordi vi ikke har varmekraftverk. Direktivet vil bl.a. gjelde for nye store forbrenningsanlegg i industrien, gasskraftverk og gassterminaler. De norske interessene ligger på to felt. Det ene er at kravene i forslaget til en viss grad vil bidra til å begrense utslipp av langtransporterte forsurende komponenter. På dette området kan imidlertid de begrensningene Kommisjonen har foreslått for det enkelte medlemslands samlede utslipp av SO ₂ og NO _X få langt større virkning. Det andre forholdet er at forslaget omfatter enkelte planlagte norske anlegg. Nye norske naturgassbaserte turbinanlegg i den aktuelle størrelsen, inklusive de planlagte gasskraftverkene, vil oppfylle de foreslåtte kravene. Kommisjonens forslag vurderes å være relevant og akseptabelt for Norge. Gjennomføring av forslaget vil ikke ha vesentlige administrative, budsjettmessige eller rettslige konsekvenser.

Kommisjonens opprinnelige forslag har vært på høring i industrien, Prosessindustriens Landsforening (PIL) og Norsk Petroleumsinstitutt (NP). PIL mener at de foreslåtte endringene ikke vil medføre noen betydelige problemer for berørt industri. NP har også en positiv holdning til endringene. Dresser-Rand, Kongsberg, som produserer gassturbiner, har tidligere opplyst til SFT at de ikke har problemer med å oppfylle de foreslåtte kravene.

Direktivforslaget slik det nå ser ut til å bli vedtatt i EU er vurdert til å være relevant og akseptabelt for Norge. Det er behov for å vurdere nærmere de endringene som ligger i direktivet mht. eksisterende anlegg og muligheten for å lage en samlet reduksjonsplan før en tar endelig stilling til hvordan direktivet skal implementeres i norsk rett.

Status

Forlikskomiteen mellom Europaparlamentet og Rådet godkjente 2. august 2001 forslaget. Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM(99) 125-1 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om nasjonale utslippstak for stoffene SO ₂, NO _X, NH ₃ og VOC ("takdirektivet")

Sammendrag av innholdet

Forslag til direktiv om nasjonale utslippstak for stoffene svoveldioksid (SO ₂), nitrogenoksider (NO _X), ammoniakk (NH ₃) og flyktige organiske forbindelser (VOC) fastsetter tak for hver enkelt medlemsstats samlede utslipp i 2010 av de nevnte stoffene. Utslippsgrensene er satt ulikt for de enkelte land og for de ulike stoffene. Direktivforslaget har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Forslaget inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å overholde de nasjonale grensene for utslipp. Direktivforslaget er hjemlet i EF-traktatens art. 175 og følger medbestemmelsesprosedyren i forhold til Europaparlamentet.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet på bakgrunn av modellberegninger som viser hvordan utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt, miljømessig ambisjonsnivå.

Bestemmelsene i takdirektivet har klare paralleller til protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen) som ble vedtatt 30. november 1999 under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Kommisjonen har basert seg på det samme modellgrunnlaget og lagt seg på det samme miljømessige ambisjonsnivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborgprotokollen. Det er imidlertid i EUs modellberegninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen. Forskjellen er imidlertid ikke stor.

Merknader

Regjeringen vurderer nå nærmere hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til Gøteborgprotokollen, herunder i hvilken grad det vil være behov for endringer i bruken av eksisterende virkemidler, om dagens virkemiddelbruk bør styrkes og om det bør innføres nye virkemidler.

Norge har undertegnet Gøteborgprotokollen og Stortinget har gitt samtykke til ratifikasjon. Dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med de vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil ikke direktivet medføre administrative, budsjettmessige eller rettslige konsekvenser av betydning.

Direktivforslaget vil bli sendt på ekstern høring.

Slik direktivet er utformet, med konkrete utslippsgrenser for medlemslandene, er ikke Norge omfattet av direktivet. Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert, foreløpige konklusjon er at direktivforslaget er å anse som EØS-relevant.

Status

Direkivet ble vedtatt av Europaparlamentet 21. september 2001 og av Rådet 27. september 2001.

KOM(99) 125-2 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om ozon i utendørs luft (bakkenær ozon)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremmet den 9. juni 1999 et forslag til direktiv om ozon i utendørs luft. Direktivet er det tredje datterdirektivet under rammedirektivet for lokal luftkvalitet (96/62/EF), og vil erstatte det eksisterende ozondirektivet (92/72/EF). Begge direktivene er en del av EØS-avtalen (jf. henholdsvis EØS-komiteens beslutning nr. 76/98 av 31. juli 1998 og Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 217). Samtidig som direktivet utgjør et element i arbeidet med å sikre god lokal luftkvalitet inngår det i EUs forsuringsstrategi. Sammen med det såkalte "tak-direktivet" som setter nasjonale utslippsgrenser for bla. NO _x og VOCs (som danner bakkenær ozon) utgjør det EUs primære virkemiddel for å oppnå målsettingene for ozon.

Formålet med direktivet er å etablere langsiktige og tidsbestemte mål som skal nås innen 2010, alarmterskel og meldingsterskel for ozon i uteluft, for å hindre, forebygge og redusere skadelige effekter på helse og miljø. Overskridelser av målene vil utløse plikt til å legge frem handlingsplaner og sette i gang tiltak for å nå målene så langt det er mulig. I tillegg skal det etableres felles metoder og kriteria for å måle ozonkonsentrasjoner, og eventuelt ozon- produserende stoffer (NOx og VOC).

Direktivet skiller seg således fra de tidligere datterdirektivene ved at det ikke settes faste, juridisk bindende grenseverdier for stoffene i luft, men målsettinger landene forplikter seg til å arbeide for å oppnå. Begrunnelsen er at ozon transporteres over landegrensene slik at hvert enkelt land ofte ikke vil være i stand til å oppnå målsettingene kun ved reduksjoner i egne kilder. Overskridelser gir imidlertid landene plikt til å foreta egne tiltak så langt de kan sies å ha effekt i retning av å oppfylle målene.

Grensene for helse og vegetasjon er basert på anbefalinger av WHO. Viktigst er det kortsiktige målet for helse med en grense på 120 µg/m ³> (8 timers løpende middel) som et gjennomsnitt over 3 år med inntil 25 dagers overskridelse tillatt per kalenderår (som skal nås innen 2010).

Merknader

Det er ikke utarbeidet egne norske forskrifter som behandler bakkenær ozon. Grenseverdiforskriften (forskrift etter forurensningsloven av 30. mai 1997 om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy) omhandler kun NO ₂ som er et av flere ozonproduserende stoffer. Det må vurderes nærmere hvordan det nye direktivforslaget mest hensiktsmessig bør implementeres i norsk rett.

I Norge er de grenseverdiene som er foreslått på kort og lang sikt langt på vei oppfylt. Videre antar SFT at de overskridelser som i dag finner sted vil opphøre når utslippene av NOx og VOC reduseres i Europa. For et nedstrømsland som Norge vil egne tiltak i henhold til direktivet neppe være nødvendige eller effektive. Norge har i dag et relativt godt utbygget nett av målestasjoner (14 totalt), som langt på vei antas å tilfredsstille de krav som ligger i forslaget. Utover disse 14 må krav om obligatoriske målinger i Stor-Oslo og Bergen vurderes nærmere. Direktivet antas således ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Direktivforslaget ble sendt på høring 21. august 2000 til 72 forskjellige instanser, med høringsfrist 1. november 2000. 21 instanser har avgitt uttalelse. 15 av disse har ingen kommentarer. To (NAF og LO) har kun korte generelle merknader, men er positive til direktivet. Stavanger kommune, Oslo kommune, Sosial- og helsedepartementet og NILU (Norsk institutt for luftforskning) er positive til hovedprinsippene i direktiver, men har merknader på enkelte detaljer i direktivet.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

Uten ref. Forslag til parlaments- og rådsdirektiv om endringer i rådsdirektiv 96/82/EC av 9. desember 1996 om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier (SEVESO II-direktivet)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 96/82/EC av 9. desember 1996 (Seveso II direktivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitébeslutning 97/1997 av 28. november 1997), trådte i kraft 3. februar 1999. Direktivet tar sikte på å forebygge større ulykker ved håndtering av farlige stoffer i virksomheter samt å begrense konsekvensene av slike ulykker dersom de allikevel skulle skje. Viktige krav etter direktivet er at virksomhetene skal utarbeide en plan for forebygging av storulykker og gjennomføre en sikkerhetsanalyse.

Med bakgrunn i en del alvorlige ulykker i den senere tid, bl.a. Baia Mare, Romania (giftforurensning av elv fra gruvedrift) og Enschede, Nederland (eksplosjon i fyrverkerilager i tettbebyggelse), samt med grunnlag i studier gjennomført av tekniske arbeidsgrupper under kommisjonen, er det fremmet forslag om endringer i direktivet med sikte på å utvide dets anvendelsesområde. Det er derimot ikke aktuelt å foreta endringer i de grunnleggende kravene etter direktivet. Kommisjonen fremmet sine endringsforslag i brev av 18. april d.å. med høringsfrist 31. mai.

Endringsforslagene gjelder:

Utvidelse av anvendelsesområdet til også å omfatte lagring og prosessering av farlige kjemikalier i forbindelse med gruvedrift.

Utvidelse av anvendelsesområdet til også å omfatte slagg- og avfallsdammer i forbindelse med gruvedrift.

Endringer (senkning) av terskelmengdene for eksplosiver og klargjøring og forenkling av definisjonene av begrepet eksplosiver.

Endringer (senkning) av terskelmengdene for miljøskadelige stoffer og klargjøring av direktivets anvendelse på lette petroleumsprodukter.

Utvidelse av listen over og endringer i terskelmengdene for kreftfremkallende stoffer.

Merknader

Det opprinnelige direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkesforskriften). Forskriften håndheves av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, med førstnevnte som koordinerende myndighet.

Endringen av terskelmengdene for petroleumsprodukter og miljøskadelige stoffer får den konsekvens for Norge at et relativt stort antall anlegg for lagring av petroleumsprodukter nå vil bli omfattet av direktivet. Fra norsk side har man gått imot endringsforslagene på dette punkt, idet man har pekt på at disse anleggene ikke utgjør en reell storulykkesrisiko. De norske synspunktene har imidlertid ikke fått fullt gjennomslag. De forslag som nå er fremmet er allikevel noe mer moderate. Den norske næringen synes innforstått med endringsforslagene, bl.a. etter kontakt med CONCAWE (oljeselskapenes europeiske fellesorganisasjon for HMS). Tilsynsmyndighetene er også innforstått med å finne praktiske, standardiserte og forenklede løsninger for sikkerhetsrapporter m.m. for den type anlegg det her er tale om.

Når det gjelder endringene i terskelmengdene for eksplosiver, vil også disse innebære en vesentlig økning av antall lagringsanlegg som blir omfattet av storulykkesforskriften. For Norge og Sverige, hvor bruk av eksplosiver har et større omfang enn i de fleste andre land innen EØS-området, slår dette spesielt kraftig ut.

Fra norsk side har det i høringsrunden blitt pekt på at man er innforstått med behovet for en endring i terskelmengdene for eksplosiver (herunder fyrverkeri) og en klargjøring av klassifiseringskriteriene for slike. Man antar at dette ikke blir urimelig byrdefullt for næringen, idet de norske krav til oppbevaring allerede er meget strenge og i samsvar med, eller går utover, de krav som direktivet introduserer.

Når det gjelder forslaget om utvidelse av direktivets anvendelsesområde mht. gruve- og utvinningsindustrien, er det fra enkelte land hevdet at kommisjonens forslag kan fortolkes dithen at også offshore-industrien blir omfattet av direktivet. Fra norsk side er det gitt klart uttrykk for at en slik utvidelse er uakseptabel, i den grad forslaget kan fortolkes slik. En slik utvidelse vil innebære så store endringer i forhold til dagens situasjon at den etter vårt skjønn vil kreve inngående utredninger både hva angår behov og konsekvenser. Norge har derfor gått inn for at unntaket for offshore-industrien uttrykkes eksplisitt i direktivteksten, eventuelt at det foretas tekstlige justeringer som gjør det utvetydig at slik virksomhet ikke er omfattet. Etter det man har grunn til å tro, har kommisjonen ikke hatt til hensikt å foreta en slik utvidelse, og en alternativ tekst er under vurdering.

De øvrige endringsforslag er uproblematiske for Norge.

Endringene må gjennomføres i norsk rett gjennom endringer i storulykkesforskriften. Det er som pekt på ovenfor klart at endringene vil ha administrative og økonomiske konsekvenser ved at antall virksomheter/anlegg som omfattes av forskriften blir utvidet.

Fra norsk side kan man generelt sett være enig i behovet for endringer i direktivet.

Det antas ikke å være aktuelt for Norge å motsette seg endringsforslagene eller å be om tilpasninger til disse, med mindre det skulle vise seg at offshore-industrien kan bli omfattet av direktivet.

Endringsforslagene er behandlet i koordineringsgruppen for storulykkesforskriften, og den norske høringsuttalelsen er forelagt gruppen før utsendelse fra Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern til Kommisjonen. Det er full enighet om den norske posisjonen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Parlamentet.

Kapittel V Avfall

KOM(00) 0347 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om kasserte elektriske og elektroniske produkter og forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om begrensninger i bruken av visse miljø- og helseskadelige kjemikalier i elektriske og elektroniske produkter

Sammendrag av innholdet

Dokumentet omfatter forslag til to direktiver vedrørende elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter):

a) Det første forslaget, 2000/0158, inneholder bestemmelser som skal sikre etablering av systemer for innsamling, behandling og gjenvinning av EE-avfall basert på produsentansvar. Målet er å redusere miljøproblemene knyttet til EE-avfall ved å redusere mengdene EE-avfall og ved å øke gjenvinningen. Forslaget skal gjelde de fleste typer EE-avfall i henhold til en liste i særskilt vedlegg.

Medlemslandene skal sørge for at det etableres et system basert på vederlagsfri levering av EE-avfall til mottaksanlegg. Forbruker skal kunne levere vederlagsfritt til forhandler ved kjøp av nytt produkt. Medlemslandene skal arbeide for å sikre at 4 kilo EE-avfall per innbygger samles inn fra private husholdninger innen 1. januar 2006. Målet er ikke rettslig bindende.

Videre skal medlemslandene sørge for at produsentene etablerer et system for behandling og gjenvinning av avfallet. Direktivet stiller krav om at behandlingsanlegg skal godkjennes eller inspiseres regelmessig, og at slike anlegg skal utføre en viss minstebehandling av avfallet. Direktivforslaget inneholder dessuten mål for gjenvinning av avfallet på mellom 50 og 80%, noe avhengig av typen avfall.
Direktivforslaget tar sikte på at det to og et halvt år etter ikrafttredelsen er produsenter og importører som hovedsakelig skal dekke kostnadene ved behandling av avfall fra husholdningene, mens kostnadene ved håndtering av annet avfall skal avklares ved salg av produktet. Det er videre bestemmelser om merking og informasjon.

b) Det andre forslaget, 2000/0159, inneholder bestemmelser som forbyr bruk av bly, kvikksølv, kadmium, hexavalent krom, polybromerte bifenyler (PBB) og polybromerte difenyl eter (PBDE) i elektriske og elektroniske produkter etter 1. januar 2007 med enkelte unntak.

Merknader

Norge har siden 16. mars 1998 hatt en særskilt forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter. Forskriften trådte i kraft den 1. juli 1999. Forskriften omfatter de fleste typer EE-avfall med unntak for blant annet kjøretøyer og andre transportmidler. Forskriften etablerer en individuell plikt for den enkelte forhandler og kommune til å sørge for innsamling av EE-avfall, mens den enkelte produsent er ansvarlig for å hente EE-avfall og for å sørge for miljømessig håndtering av dette avfallet, herunder gjenvinning. Videre ble det den 16. mars 1998 inngått en avtale mellom EE-bransjen og Miljøverndepartementet der bransjen påtar seg å sørge for en total innsamling av 80% av EE-avfallet innen 1. juli 2004.
Det eksisterende norske regelverket går på mange områder lengre enn forslag 2000/0158. Dette gjelder blant annet plikten til å etablere innsamlings- og behandlingssystemer basert på produsentansvar og oppnåelse av mål om innsamling. Norge er med dette blant de land som vil være best rustet for en eventuell gjennomføring av et direktiv i tråd med forslaget.

Imidlertid vil en gjennomføring kreve endringer i forskrift om kasserte EE-produkter av 16. mars 1998 og i avtale om kasserte EE-produkter av samme dato. Endringer vil være nødvendig med hensyn til konkrete gjenvinningsmålsetninger, merking av produkter, krav til behandlingsanlegg og utfasing av stofftyper. Dette antas å ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser.

Opprinnelig versjon av forslagene ble sendt på høring fra SFT til berørte parter. Det fremkom ingen vesentlige merknader til forslagene ved høringen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.