Vedlegg XX Miljø
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Støre
Underside |
Vedlegg XX Miljø
Kapittel I Allment
2000/C137/01 Rekommandasjon 2000/C137/01 om innføring av minimumskriterier for miljøtilsyn i medlemslandene
Sammendrag av innholdet
Rekommandasjon 2000/C137/01 anbefaler at tilsyn av forurensende installasjoner i medlemslandene gjennomføres i henhold til et sett av minimumskriterier hvor formålet er å styrke overholdelsen av EUs miljølovgivning, samt bidra til en mer konsistent implementering og gjennomføring av miljølovgivningen. Minimumskriteriene gjelder bl.a. for planlegging av tilsyn, besøk ved forurensende virksomheter og rapportering og konklusjoner som gjøres etter slike besøk. I første omgang foreslås det at disse kriteriene legges til grunn for organiseringen og gjennomføringen av inspeksjoner på alle industriinstallasjoner, foretak og andre virksomheter som har utslipp til luft og/eller vann eller medfører disponering og/eller gjenvinning av avfall som krever tillatelse etter EUs lovgivning.
Merknader
Norge bruker allerede i dag de kriteriene som rekommandasjonen anbefaler ved tilsyn av forurensende installasjoner, og går på en del områder også lenger.
Sakkyndige instansers merknader
Videre behandling i Norge avventes inntil det er avklart i EU om forslaget skal viderebehandles. Det er derfor foreløpig ikke innhentet sakkyndige instansers merknader. Forslaget behandles i spesialutvalget for miljø.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
300 R xxxx Rådsforordning (EF) nr. 2000/... av ... om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1836/93 om frivillig deltakelse for industriforetak i en miljøstyrings- og miljørevisjonsordning (EMAS) i Fellesskapet (upublisert og uten nr.)
Sammendrag av innholdet
Rådsforordning (EFØ) nr. 1836/93 den såkalte EMAS-forordningen (EMAS = Eco Management and Audit Scheme), er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 168). Den nå vedtatte endringsforordningen skal erstatte nevnte forordning.
Målsettingen med EMAS-forordningen er en vedvarende forbedring av miljøinnsatsen i de industriforetakene som deltar. Endringsforordningen utvider ordningen, slik at alle private og offentlige foretak kan delta. Det legges videre opp til at de ansatte skal involveres i hele EMAS-prosessen for derved å oppnå en effektiv gjennomføring. Man ønsker å fremme EMAS som den mest troverdige miljøstyringsstandarden og har derfor satt fokus på de områdene hvor EMAS går lenger enn Det internasjonale standardiseringsforbunds miljøstyringsstandard (ISO 14001), bl.a. overholdelse av miljølovgivningen og åpen dialog med berørte parter. Det er også å opprettet et internasjonalt forum for akkrediteringsorganene og de ansvarlige registreringsorganene.
Merknader
EMAS-forordningen gjelder i dag som norsk lov, nedfelt i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven). Ved innlemmelse i EØS-avtalen, vil det måtte foretas en endring i forurensningsloven § 52c som følge av endringen av forordningen, blant annet også utvidelsen av ordningen til å omfatte alle private og offentlige foretak, ikke bare industrielle, samt involvering av de ansatte. Endringen vil imidlertid ikke bety vesentlige endringer for norsk rettspraksis.
De økonomiske og administrative konsekvenser av en slik endring, antas å bli beskjedne i omfang.
Sakkyndige instansers merknader
Forordningen er ikke blitt sendt ut på ordinær høring. I løpet av prosessen i Kommisjonen har Statens forurensningstilsyn (SFT) hatt jevnlige kontaktmøter med Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Brønnøysundregistrene og Justervesenet. Disse har til dels også deltatt/vært observatør på møter i Kommisjonen.
Forslaget har ellers vært distribuert til NHO, Justervesenet, Brønnøysundregistrene og alle norske sertifiseringsorganer som er akkreditert innen EMAS. Forslaget er godt kjent av disse.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
300 R 1980 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1980/2000 av 17. juli 2000 om en revidert fellesskapsordning for tildeling av miljømerket
Sammendrag av innholdet
Den reviderte forordningen ble vedtatt 17. juli 2000. Forordningen avløser den tidligere forordningen (EØF) nr. 880/92 av 23. mars 1992, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 150).
Hovedtrekkene i den reviderte forordningen, særlig med hensyn til endringer i forhold til tidligere, er som følger:
- adgang til å utarbeide kriteriedokumenter for varer og tjenester (tidligere bare for varer).
- mer detaljerte retningslinjer for miljøkrav, utarbeidelse av kriteriedokumenter og krav til vurdering og verifisering.
- mer systematisk og forpliktende samarbeid/koordinering mellom EU-merket og andre europeiske miljømerker.
- prinsipp om rullerende arbeidsplaner, som skal inneholde strategi for arbeidet de kommende tre år.
- opprettelsen av et "European Union Eco-labelling Board" (EUEB), med representanter for de ansvarlige organer for hvert land, og for berørte interessegrupper (næringsliv, forbruker- og miljøinteresser).
- at Kommisjonen skal utstede mandater (nytt) til EUEB for kriterieutvikling/-revisjon for ulike produktgrupper, og vurdere i etterhånd om mandatet er oppfylt. Initiativet til å få etablert et nytt mandat kan komme fra EUEB eller fra Kommisjonen selv.
- at det på merket skal det nå angis de viktigste kriteriene for vedkommende produktgruppe.
I en rekke kommisjonsbeslutninger av 10. november 2000 er det vedtatt utfyllende bestemmelser om bl.a. avgiftssystemet, standardkontrakt for bruk av merket, og om EUEB. Det arbeides med en tilsvarende beslutning om den rullerende arbeidsplanen.
Merknader
Norge og de andre nordiske land har engasjert seg aktivt i arbeidet med revisjonen av forordningen. Særlig har det vært arbeidet mot Kommisjonens opprinnelig forslag om å gjøre EU-merket enerådende på produktområder der EU-kriterier er utviklet. Dette ville i stigende grad ha svekket grunnlaget for den nordiske miljømerkeordningen, og på sikt ville en avvikling av andre nasjonale og regionale europeiske merker trolig være en uunngåelig konsekvens.
I stedet for en forrang for EU-merket uttrykker den vedtatte forordningen klare intensjoner om sterkere samarbeid/koordinering mellom de ulike europeiske merkeordningene. På noe sikt vil dette trolig også få virkninger på den nordiske miljømerkeordningen. En sterkere koordinering og et mulig felles merkesystem i fremtiden er imidlertid også i samsvar med fastslåtte norske interesser.
Samlet sett anses utfallet av revisjonen svært tilfredsstillende fra et norsk og nordisk synspunkt.
Sakkyndige instansers merknader
De norske standpunkter i arbeidet med revisjonen har vært utarbeidet av Barne- og familiedepartementet i samråd med Stiftelsen Miljømerking, Miljøverndepartementet og Utenriksdepartemntet. Samlet anses utfallet av revisjonen svært tilfredstillende fra et norsk og nordisk synspunkt.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
Kapittel II Vann
300 L 0060 Rådsdirektiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om vannressursforvaltning
Sammendrag av innholdet
Formålet med direktivet er at det skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannressursene og det akvatiske miljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet skal sikre en felles tilnærming, felles mål og felles prinsipper for beskyttelse av ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann (direktivet gjelder ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen). Direktivet er ment å danne et rammeverk for å koordinere den utstrakte fellesskapslovgivningen som foreligger på vannområdet. I tillegg til å regulere nye områder, vil det erstatte flere gjeldende direktiver vedrørende vannressursforvaltning.
I direktivet legges det stor vekt på at ulike faktorer som påvirker vannforekomstene skal sees under ett. Det tas derfor utgangspunkt i en nedbørfeltbasert forvaltning av vannressursene. Kystvannet skal identifiseres og tillegges de(t) nærmeste eller mest passende nedbørfeltdirstrikt(-er). Hvert nedbørfeltdistrikt skal administreres særskilt.
Direktivet stiller krav til at vannforekomstene kartlegges og at det utarbeides miljømål for de ulike vannforekomstene. Det miljømessige målet som minimum skal nås, betegnes som "god vannstatus". En ny tilnærming i dette direktivet er at det skal legges større vekt på biologiske forhold ved at miljømålene baseres på både den økologiske status i seg selv og den vannkvantitet og kvalitet som er nødvendig for å oppnå/opprettholde vannforekomstenes naturlige økologiske status. Det skal utarbeides tiltaksplaner for samtlige vassdrag innen 2009, og tiltaksplanene skal gjennomføres innen utløpet av 2015.
Prinsippet om at forurenseren skal betale søkes styrket ved å inkludere miljøkostnader i beregningsgrunnlaget. Landene skal innen 2010 ha en prispolitikk som gir incitament til effektiv vannbruk og derved bidrar til oppnåelse av miljømålsettingene i direktivet. Videre stilles det krav til overvåking av vannressursene og rapportering av status.
Merknader
Direktivets krav om inndeling av landet i nedbørfeltdistrikter som forvaltes særskilt, krever ikke endringer i forvaltningsapparatet i Norge fordi direktivet gir landene full frihet til å tildele myndighet til eksisterende organer. Ettersom forvaltningsoppgavene direktivet vil medføre skal løses for hvert enkelt nedbørfeltdistrikt, vil det imidlertid kreves et nært samarbeid mellom ulike forvaltningsorganer. Høyst sannsynlig må noen få et overordnet ansvar og myndighet over andre som i dag har tilsvarende ansvar og myndighet innenfor egne geografiske områder.
Landene vil stå relativt fritt til å avgrense sine nedbørfeltdistrikter. Foreløpig kan det se ut til å ville bli hensiktsmessig for Norge å legge seg på et relativt grovmasket nivå for å kunne gjennomføre planlegging og tiltak effektivt. En nærmere analyse av disse forholdene vil bli gjort ved implementering av direktivet i Norge. Aktuelle lovverk som bør vurderes i forhold til hjemmelsspørsmålet, er plan- og bygningsloven, vannressursloven, forurensingsloven og næringsmiddelloven. Vi kan på nåværende tidspunkt ikke se behov for lovendringer ved implementering av direktivet.
En systematisk utarbeidelse av planer og tiltaksprogrammer for nedbørfeltdistrikter vil kunne ta utgangspunkt i de allerede eksisterende vannbruksplanene. Slike planer finnes imidlertid ikke for alle vassdrag, og vil være av varierende kvalitet. Innsamling av grunnlagsstatistikk, samordnet overvåking, samordning av tiltak og utarbeidelse av planer, vil kreve mye arbeid, og nødvendigvis gi budsjettmessige konsekvenser for de myndighetene som blir tildelt ansvaret. Spesielt påpekes at kartlegging, miljømålsutvikling og overvåkning av økologisk status i vannforekomstene og også kartlegging av grunnvannstatus kan bli ressurskrevende. Omfanget av og kostnadene med den fremtidige overvåkningen i tilknytning til direktivet vil være avhengig av resultatene av kartleggingen som skal gjennomføres i første del av implementeringsfasen. Den mest omfattende overvåkningen vil bli påkrevet i vannforekomstene med dårligst status og der status skal forbedres.
Det er vanskelig å vurdere om direktivet vil medføre merkostnader når det gjelder gjennomføring av tiltak. Det menes her merkostnader ut over det kommuner og andre ville ha gjennomført av tiltak uten direktivet og innen de samme tidsfristene som direktivet krever. Hvordan vannstatusen i norske vassdrag er i forhold til kravene i direktivet, vil måtte analyseres nærmere. Norge har imidlertid, så langt vi har kunnet vurdere, et godt utgangspunkt i forhold til andre europeiske land.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget vurderte rettsakten som relevant og akseptabel. Forslag til tilpasningstekst er oversendt EFTA-sekretariatet. Anmodningen om tilpasning er av teknisk karakter og omfatter unntak fra de delene av direktivet som refererer til direktiver som ikke er innlemmet i EØS-avtalen.
Det er opprettet en direktoratsgruppe som i løpet av våren vil utarbeide en konsekvensutredning og komme med forslag til hvordan direktivet bør implementeres i Norge. Konsekvensutredningen vil sendes på høring i løpet av vinteren 2001/2002.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
Kapittel III Luft
399 L 0030 Rådsdirektiv 1999/30/EF av 22. april 1999 om grenseverdier for lokal luftkvalitet
Sammendrag av innholdet
Direktivet om grenseverdier for lokal luftkvalitet er det første i en serie datterdirektiver til rammedirektivet om lokal luftkvalitet, rådsdirektiv 96/62/EF om kartlegging og styring av kvaliteten på utendørsluft, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/98, av 31. juli 98.). Rådsdirektiv 1999/30/EF fastsetter grenseverdier for stoffene svoveldioksid (SO 2), nitrogenoksider (NO og NO 2), svevestøv (PM 10) og bly. Direktivet erstatter eksisterende direktiver for svoveldioksid og svevestøv (80/779/EØF), bly (82/884/EØF) og nitrogendioksid (85/203/EØF), som alle er en del av EØS-avtalen. (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 12 s. 316, s. 339 og s. 348).
Rådsdirektiv 96/62/EF krever at landene vurderer luftkvaliteten i hele landet, og at landet deles inn i soner etter lokal luftkvalitet. Det fastlegger hvilke plikter til overvåking, rapportering og utarbeidelse av tiltaksplaner som utløses i de ulike sonene. Rådsdirektiv 1999/30/EF angir grenseverdier for konsentrasjonen i luften av hvert stoff som landene må overholde, og terskelverdier og toleransemarginer som avgjør hvilke krav til overvåking og rapportering mm. som vil gjelde i den enkelte sone. Det er også stilt krav om informasjon og varsling til allmennheten, og det er angitt alarmgrenser for SO 2 og NO 2.
Merknader
Grenseverdier for disse stoffene i luft er i Norge gitt i forskrift til forurensingsloven om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy av 30. mai 1997. Denne forskriften gjennomfører tidligere EF-regelverk i Norge for de samme fire stoffene. Direktiv 1999/30/EF avløser og innskjerper dette regelverket. Grenseverdiene er således strengere enn den norske forskriften, særlig gjelder dette grensen for svevestøv (PM 10). Tallverdiene er i direktivet oppgitt som prosentilverdier, dvs. at det tillates et bestemt antall overskridelser av grenseverdien i hver periode, mens den norske forskriften har absolutte grenseverdier.
Den norske grenseverdiforskriften regulerer det samme saksområdet som 1999/30/EF. Direktivet vil gjennomføres i norsk rett gjennom en revisjon av denne forskriften. Kommisjonens utredninger viser vesentlig større nytte enn kostnader ved å gjennomføre de luftkvalitetsforbedringer direktivet medfører.
Sakkyndige instansers merknader
Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv har vært på høring hos departementene, fylkesmennene, fylkeskommunene og de største bykommunene, samt utvalgte organisasjoner. Det kom inn 38 høringsuttalelser, hvorav halvparten var positive til forslaget. Flere instanser påpeker avstanden mellom grenseverdiene og de helsebaserte luftkvalitetskriteriene, og bl.a. Statens Helsetilsyn mener Norge bør oppfordre EU til å skjerpe grenseverdiene ytterligere. De store bykommunene ser positivt på forslaget, og synes å ønske økt aktivitet og ambisjonsnivå fra statens side på dette feltet.
Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget vurderte rettsakten som relevant og akseptabel.
Status
Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
300 L 0069 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/69/EF om grenseverdier for benzen og CO i luft
Sammendrag av innholdet
Forslaget til direktiv fra Kommisjonen av 1. desember 1998 om grenseverdier for benzen og karbonmonoksid (CO) i luft er det andre datterdirektivet under rammedirektivet for utendørs luftkvalitet (96/62), som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/98 av 31, juli 1998). Direktivet fastsetter grenseverdier i luft for benzen på 5 m g/m 3> som skal nås innen 2010 og for CO på 10 mg/m 3> som skal nås innen 2005. Det stiller også krav om målinger og rapportering til Kommisjonen. Det kreves videre at publikum skal informeres regelmessig om nivåene for benzen og CO, og da spesielt om eventuelle overskridelser av grenseverdiene. Grensene er basert på anbefalinger fra WHO.
Merknader
Norge har et nasjonalt resultatmål for benzen som innebærer at årsmiddelkonsentrasjonen av benzen innen 2010 ikke skal overstige 2 m g/m 3>. Det nasjonale målet og grenseverdiene er ulikt formulert, og det antas at de to kravene er om lag like strenge. For CO har vi i dag ingen spesielle luftkvalitetskrav. Verken benzen eller CO er regulert i den eksisterende grenseverdiforskriften for lokal luftforurensing og støy av 30. mai 1997. En gjennomføring av direktivet vil skje gjennom revisjon av gjeldende grenseverdiforskrift.
Utskifting av eldre biler med nye katalysatorbiler, redusert benzen-innhold i bensin, trafikkregulerende tiltak, utskifting av gamle ovner og andre tiltak som vil være nødvendig for å tilfredsstille krav under første datterdirektiv og for å nå de nasjonale mål for NO 2 og PM 10, vil ut fra en foreløpig vurdering føre til at benzen-nivåene i år 2010 langs de mest trafikkerte hovedveier i de største byene vil ligge under 5 m g/m 3>. SFT har derfor foreløpig vurdert at egne tiltak for å oppnå grenseverdien i direktivet ikke er nødvendig. Direktivet vil derfor ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning utover noe økte ressurser til å oppfylle kravene om overvåking, informasjon og rapportering.
Sakkyndige instansers merknader
Direktivforslaget har vært sendt på høring til 48 forskjellig instanser med høringsfrist 1. september 1999. 26 av disse avga uttalelse. Flere uttaler seg positivt om betydningen av å få en grenseverdi for benzen som utgjør en viktig forurensningskomponent i uteluften i stor byer og tettsteder.
For øvrig knytter kommentarene seg til eventuelle konsekvenser av å gjennomføre direktivet og kommentarer knyttet til måling, beregning og vurdering av forurensningsnivåer.
Flere av høringsinstansene har syn på hvorvidt det nye direktivforslaget vil gjøre det nødvendig med egne tiltak utover tiltak knyttet til gjennomføringen av målene for NO 2 og PM 10. OED og SD mener det er stor usikkerhet knyttet til dette spørsmålet, og viser til at det ikke er endelig avklart hvilke tiltak som skal gjennomføres for å nå målene for NO 2 og PM 10 og at ev. kostnader ved egne tiltak kan bli betydelige. OED nevner særlig usikkerhet knyttet til tiltak for å redusere utslipp fra vedfyring. SD mener at direktivet vil kreve økte ressurser mht. overvåking, informasjon og rapportering og det forutsettes at det ikke legges opp til et mer ambisiøst og kostnadskrevende måle- og rapporteringssystem enn det direktivet krever. Det forutsettes at disse forholdene avklares på vanlig måte gjennom konsekvensvurderinger når direktivet skal implementeres.
Oslo kommune er enig med SFT i at måloppnåelse, både for benzen og CO, med de gitte forutsetninger, er mulig uten ytterligere tiltak.
Direktivet har vært behandlet i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget vurderte rettsakten som relevant og akseptabel.
Status
Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
300 R 2037 Rådsforordning (EF) nr. 2037/2000 som erstatter rådsforordning (EF) nr. 3093/94 om stoffer som bryter ned ozonlaget.
Sammendrag av innholdet
Ozon-nedbrytende stoffer har tidligere vært regulert av rådsforordning (EF) nr. 3093/94. Forordning (EF) nr. 2037/2000 som opphever denne og har fire hovedelementer:
1. Utfasing av alle hydroklorfluorkarboner (HKFK). All bruk av HKFK, dog unntatt vedlikehold av eksisterende anlegg, vil bli ulovlig etter 2001. Produksjon av XPS-skumplast vil bli forbudt og faste klimaanlegg med mindre enn 100 kW vil bli forbudt fra 2002. Produksjon av PUR-skum og bruk av HKFK i reversible varmepumper vil bli forbudt fra 2004. Etterfylling av eksisterende utstyr med nyprodusert HKFK skal avvikles innen utgangen av 2009. Resirkulert HKFK vil kunne brukes til etterfylling av eksisterende utstyr frem til 2015.
2. Raskere utfasing av metylbromid enn i tidligere vedtatt plan. Det er også satt et tak på bruken av metylbromid og vedtatt en plan for gradvis reduksjon av metylbromid for karantene- og lagringsformål.
3. Umiddelbart forbud mot produksjon, salg og bruk av bromklormetan og forslag til en ordning for å inkludere andre nye ozon-reduserende stoffer som pr. i dag ikke er inkludert i Montrealprotokollen.
4. Alle ozon-nedbrytende stoffer som fra før er ulovlig å produsere og importere, vil nå også være ulovlig å bruke og formidle. Dette vil gjøre det mulig å bedre kontrollere ulovlig handel med ozon-nedbrytende stoffer. Nye og strengere regler innebærer krav til mimimumskvalifikasjoner og treningsprogrammer for personer som har befatning med ozon-nedbrytende stoffer, obligatoriske systemer for gjenvinning og destruksjon, samt forbedrede systemer for kontroll og tildeling av lisenser.
Hensikten med de vedtatte endringene er å overholde Montrealprotokollens innstramming fra 1997 om stoffer som reduserer ozonlaget og å få full utfasing av alle ozonreduserende stoffer så snart som mulig. Den nye forordningen går for øvrig lengre enn Montrealprotokollen på flere viktige områder. Den innebærer bl.a. følgende nye bestemmelser:
Produsenter og importører skal sikre at produksjon, salg og egen bruk av metylbromid skal utfases trinnvis på følgende måte: 25% reduksjon i forhold til 1991-nivå innen 31.12.1999, 60% innen 13.12.2001, 75% innen 31.12.2002 og full utfasing innen 31.12.2003. EU-land skal rapportere om sin utfasingstrategi og bruk av ozon-nedbrytende stoffer til Kommisjonen.
Basisnivået for hydroklorfluorkarboner (HKFK) reduseres til 2,0% (mot det opprinnelige utkastet som hadde 2,6%) av KFK-forbruket i 1989 + HKFK-forbruket i 1989 regnet som ODP 1ODP: Ozonreduserende potensial-tonn med virkning fra 1.1.2001. Importører og produsenter skal sikre at salg og eget bruk av HKFK reduseres med 15 % fra 1.1.2002 i forhold til nevnte basisnivå, 55 % fra 1.1.2003, 70 % fra 1.1.2004, 75% fra 1.1 2008 og full utfasing innen 31.12.2009.
Det er forbud mot bruk av KFK, halon, HKFK og metylbromid i definerte produkter og formål fra nærmere fastsatte tidspunkter, med unntak av definert kritisk bruk. Tilbydere av HKFK skal bære 70 % av utgiftene for senere destruksjon.
Halon-anlegg skal tas ut av bruk innen 31.12.2003, med unntak av definert kritisk bruk. Alle ozon-reduserende stoffer skal gjenvinnes fra kjøle-/ klimaanlegg, løsemiddelutstyr og brannslukkingsutstyr. Det settes krav til årlig lekkasjekontroll av faste kjøleanlegg med mer enn 3 kg kjølevæske.
Merknader
En viktig miljønytte av forordningen vil være en raskere utfasing av metylbromid og HKFK i EØS-landene enn det Montrealprotokollen legger opp til, samt redusert lekkasje av ozon-reduserende stoffer generelt.
Miljøverndepartementet har vedtatt forskrifter som oppfyller alle krav i rådsforordning (EF) nr. 3093/94. Den nye forordningen krever gjennomgang/revisjon av fem forskrifter på området (KFK/halon-, HKFK-, metylbromid-forskriften, forskrift om innsamling av kjøleskap og midlertidig forskrift om unntak fra KFK/halon-forskriften), samt at en ny forskrift om nye ozon-reduserende stoffer må utarbeides. SFT (Statens Forurensningstilsyn) har startet arbeidet, og omarbeidet regelverk ventes klart i løpet av første halvår 2001.
En foreløpig vurdering antyder at de eventuelle nye kravene som vil medføre kostnader for Norge, er forbudet mot omsetning og etterfylling av KFK-holdige kuldeanlegg fra 1.1.2001, raskere utfasing av metylbromid, samt strengere bruksrestriksjoner på HKFK frem til utfasing.
Forbudet mot bruk av gjenvunnet halon til brannslukkingsformål vil ikke medføre praktiske og sikkerhetsmessige problemer for Norge. Det er et fåtall virksomheter som er gitt dispensasjoner til bruk av halon utover 2001. Bruken har knyttet seg spesielt til halon-anlegg med eksplosjonshemmende egenskaper. MD har vurdert kraftanlegg i fjell som installasjoner av nasjonal sikkerhetsmessig betydning og kan således utstyres med halonanlegg (jfr. Annex VII om kritisk bruk av halon).
All etterfylling av HKFK-baserte kjølesystemer i fiskerifartøyer avvikles innen 2015. Reduserte importkvoter og eventuell endring i avgiftspolitikken vil kunne gi mangel på HKFK og økte priser i årene forut. Kostnadene knyttet til omstilling kan bli betydelige.
Dersom skumplastindustrien ikke klarer en gradvis overgang til HKFK-frie alternativer før 2010, vil knapphet på HKFK bli resultatet. Det vil også gi skumplastindustrien et omfattende investeringsbehov.
Endringen vil også forplikte Norge til å fastsette krav til kvalifikasjoner hos personell som skal arbeide med kuldemedier. Det er usikkert om egne forskrifter og en offentlig godkjenningsordning må etableres.
Etter at forslaget ble vedtatt fremmet, har to endringsforslag blitt fremmet.
Det ene (2000/0038) gjelder astmaspray, såkalte "metered dose inhalers" (MDIs) og medisinske "pumper" med klorfluorkarboner som drivgass. Dette forslaget er fremmet for at ny EU-lovgivning ikke skal hindre eksport av MDIs som inneholder KFK for essensiell bruk i utviklingsland.
Det andre skyldes at europeisk industri har fremmet forslag om at referanseår for beregning av utfasingstakt for HKFK skal være 1999 fremfor 1996 (2000/0039). Dette forslaget er fremmet for at importører og produsenter skal beholde sine markedsandeler og oppleve en jevn fordeling av utfasingsforpliktelsene.
Tilleggsforslagene får ingen praktisk eller administrativ betydning for Norge. Hverken produksjon eller eksport av slike produkter forekommer i Norge i dag. Forslaget om MDIs må sees i lys av EUs arbeid med å etablere utfasingsstrategier for KFK-holdige MDIs under Montrealprotokollen. Importen av HKFK har falt fra 62 ODP tonn i 1996 til 57 ODP-tonn i 1999.
Under henvisning til tidligere avtale med EU vil Norge fordele kvoter mellom importørene etter eget nasjonalt system, men samlet sett tilfredsstille de nye betingelsen for nasjonale reduksjoner.
Norge er blitt informert om at den nye vedtatte EU-forordningen har i seg to uklare forhold :
a) Intensjonen med den nye forordningen var å hindre eksport til tredje-land av produkter som inneholder HKFK. En betydelig mengde kjøleskap som har blitt fornyet med lovlige kjølemedier har blitt eksportert. Ettersom også isolasjonsskummet vil avgi ozonnedbrytende stoffer, er denne eksporten ikke i tråd med lovens intensjon.
b) Forordningen åpner opp for at lasteskip kan få dispensasjon. Ettersom lasteskip ikke er blitt nærmere definert har eierne av fabrikkskip (trålere) argumentert for at unntaket også vil gjelde dem.
Sakkyndige instansers merknader
Et tidligere utkast til forordningen har vært til høring hos berørte bransjer uten at det ble fremlagt innvendinger. Forordningen har vært behandlet i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget vurderte forordningen som relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
300 R 2038 Rådsforordning (EF) nr. 2038/2000 om regler for medisinsk pumpespray med ozonnedbrytende stoffer som drivgass (MDI), som erstatter rådsforordning (EF) nr. 3093/94/EF om stoffer som bryter ned ozonlaget.
Sammendrag av innholdet
Produsentene av medisinsk pumpespray som drives med KFK hadde innvendinger mot det opprinnelige utkastet. Utkastet forbød all eksport av KFK-holdige MDIs fra EU-området. Det ble understreket at MDIs i flere utviklingsland var og kom til å forbli produkter med stor helsemessig betydning. Forordningen tar hensyn til bestemmelsene i Montreal-protokollen om adgang til å søke unntak for essensiell bruk.
Merknader
Medisinsk pumpespray og inhalatorer som drives med KFK er regulert av legemiddelloven. Ifølge opplyninger fra Statens legemiddelkontroll vil bruken av KFK-holdige inhalatorer avvikles i løpet av 2003. Størstedelen av disse erstattes imidlertid med pumpespray med klimagassen HFK som drivgass.Hverken produksjon eller eksport av slike produkter forekommer i Norge i dag. Forslaget om MDIs må sees i lys av EUs arbeid med å etablere utfasingsstrategier for KFK-holdige MDIs under Montrealprotokollen. Importen av HKFK har falt fra 62 ODP tonn i 1996 til 57 ODP-tonn i 1999.
Sakkyndige instansers merknader
Forordningen vil ikke ha noen praktisk betydning for Norge. Forordningen anses som EØS-relevant, og vil kunne inkorporeres uten tekniske eller substansielle tilpasninger.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
300 R 2039 Rådsforordning (EF) nr. 2039/2000 om endring av basisår for tildeling av import/ produksjons kvoter for HKFK, som erstatter rådsforordning (EF) nr. 3093/94 om stoffer som bryter ned ozonlaget
Sammendrag av innholdet
Produsentene av HKFK (hydroklorfluorkarboner) innenfor EU-området kom med innsigelser mot det foreslåtte basisåret (1996) , fordi dette ville virke konkurransevridende for aktører som hadde lav eller ingen produksjon eller import i dette året. Deres innsigelse ble imøtekommet ved at basisåret ble endret til 1999.
Sakkyndige instansers merknader
Rådsforordningen vil ikke ha noen praktisk betydning for hvordan SFT fordeler importkvoter mellom norske importører. Under henvisning til tidligere avtale med EU, vil Norge fordele kvoter mellom importørene etter eget nasjonalt system, men samlet sett tilfredsstille de nye betingelsene for nasjonale reduksjoner. Forordningen anses som EØS-relevant, og vil inkorporeres uten tekniske eller substansielle tilpasninger.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene
Kapitel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi
397 L 0035 Kommisjonsdirektiv 97/35/EF av 18. juni 1997 om tekniske endringer i vedlegg III til direktiv 90/220/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer (GMO)
Sammendrag av innholdet
Direktivet endrer vedlegg III til direktiv 90/220/EF, som er en del av EØS-avtalen, (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 425). Direktivet gir regler om innføring av merkeplikt for alle nye produkter som består av, eller inneholder GMO, og som godkjennes under direktiv 90/220/EF. Ved forsendelser hvor analyse eller medfølgende dokumenter ikke gjør det mulig å fastslå med sikkerhet om GMO er tilstede, åpnes det for merking med "kan inneholde GMO". Frivillig merking av varer som ikke inneholder GMO (negativ merking) forutsettes tillatt. I tillegg må produktsøknadene heretter inneholde informasjon om spesielle molekylære data, som senere skal kunne inngå i et register.
Merknader
Det er viktig å understreke at merkereglene under direktiv 90/220/EF er under revidering. Det vises derfor til merknader til revisjon av direktiv 90/220/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer. Som det går frem av disse merknadene vil Kommisjonen legge frem forslag om nytt regelverk om merking i løpet av første halvdel av 2001. Disse vil få innvirkning på dette Kommisjonsdirektivet. Teksten nedenfor må derfor lese med dette som et bakteppe.
I henhold til genteknologiloven (lov 2. april 1993 nr. 38), kan krav om merking stilles som vilkår i det enkelte vedtak om godkjenning av alle typer GMO. Dette er imidlertid en rettighet myndighetene har, ingen direkte merkeplikt for søker. Gjennomføring av direktivet i norsk rett vil derfor kreve at det utarbeides en forskrift med hjemmel i genteknologiloven § 14 om merkeplikt. Det vil videre kreve endring av den forståelse som er lagt til grunn av § 5 i forskrift om merking av næringsmidler under næringsmiddelloven. § 5 angir at "merkingen ikke må villede kjøper mht næringsmiddelets egenskaper, særlig mht. dets art, sammensetning, fremstillings- eller produksjonsmåte." Etter nåværende forståelse vil en merking med "kan inneholde GMO" være villedende for kjøper. Evt. konsekvenser av kravet om at produsent/importør må oppgi visse molekylære data er under vurdering.
Fordi direktivet åpner for at blandingsforsendelser av genmodifiserte og tradisjonelle varer merkes "kan inneholde GMO", vil det gjenstå usikkerhet om et produkt fra slike forsendelser faktisk er genmodifisert eller ikke.
Kommisjonsdirektiv 97/35/EF slik det ser ut i dag, kan ikke anses å være i tråd med norsk politikk og regelverk uten en tilpasningstekst. Det må således fremforhandles en tilpasning til direktivet.
Sakkyndige instansers merknader
Direktivet har vært til behandling i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert.
Status
Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen for lang tid tilbake.
301 L 018 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF om utsetting av GMOer, revisjon av direktiv 90/220/EØF om utsetting av genmodifiserte organismer
Sammendrag av innholdet
Direktiv 90/220/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 425) med særskilt EØS-tilpasning, (jf. Særskilt vedlegg 1 til St. prp. nr. 100 (1991-92), s. 389) regulerer forsøksutsettinger av genmodifiserte organismer (GMO) og omsetning av produkter som består av eller inneholder GMO. Utsetting kan bare skje etter godkjenning av søknad med konkret vurdering av helse- og miljørisiko. Formålet med Kommisjonens opprinnelige forslag til revidert direktiv var å klargjøre direktivets virkeområde, gjøre direktivet mer fleksibelt, få fortgang i den administrative søknadsbehandlingen, styrke harmoniseringen av landenes risikovurderinger, øke offentlighetens tilgang til informasjon og bedre landenes innflytelse i beslutningsprosessen.
Direktiv 90/220/EØF om utsetting av genetisk modifiserte organismer har vært under revisjon i flere år, og i desember 2000 kom det til enighet mellom Rådet og Europaparlamentet om en revidert tekst. Direktivet ble godkjent av Europaparlamentet 14. februar 2001. Skriftlig godkjennelse av medlemslandene fant sted 15. februar 2001, med unntak av Frankrike og Italia som avstod fra å stemme. Flere land (Tyskland, Østerrike, Belgia, Danmark , Spania, Frankrike, Hellas, Italia, Irland , Luxemburg og Storbritannia) kom med uttalelser hvor de understreket at selv om endringene i direktivet er klart positive er det fortsatt et forbedringspotensiale. Det er særlig regler mht sporbarhet og merking samt erstatningsregler som man forventer kommer snarlig på plass. Flere EU-land ønsker forøvrig å opprettholde de facto moratoriet på godkjenning av nye GMO- produkter inntil Kommisjonen får på plass et nytt regelverk for merking, sporbarhet og erstatning. En del land (Østerrike, Danmark , Frankrike, Hellas, Italia, Luxemburg) går enda lenger i sin kritikk av det reviderte direktivet og etterlyser bedre regler når det gjelder åpenhet, publikumstilgang til info, regional overvåkning, gradvis eliminering av antibiotikaresistensgener og ratifisering av Cartagenaprotokollen. Disse landene understreker også at regler for erstatning, merking og sporbarhet, som Kommisjonen vil legge frem i løpet av 2001 må på plass før regelverket er tilfredsstillende. Det er derfor stor sannsynlighet for at de facto moratoriet som ble inngått i juni 1999 vil bli opprettholdt inntil det er oppnådd enighet også om slike regler.
Direktivet trådte i kraft i EU 17. april 2001.
Merknader
Flere EU- land som Frankrike, Italia, Danmark, Hellas og Luxemburg, er av den oppfatning at regler for erstatning, merking og sporbarhet, som Kommisjonen vil legge frem i løpet av 2001, må på plass før regelverket er tilfredsstillende. Det reviderte direktivet vil derfor først være fullstendig når det er oppnådd enighet på de ovennevnte områdene.
Det nye reviderte direktivet kan gjennomføres uten store endringer i norsk lovverk, men det må utarbeides regler i genteknologiloven for blant annet merking og sporbarhet når disse er på plass. Det må også utarbeides regler for overvåkning etter at godkjenning av GMO er gitt. Norge har i løpet av den tiden revisjonen har pågått – blant annet gjennom EFTA - kommentert direktivet på en rekke områder. Det reviderte direktivet er i så måte tilfredsstillende ettersom flere av de endringen Norge har jobbet for er ivaretatt i den reviderte teksten, blant annet en eliminering av forslaget om kortere tidsfrister for gjennomføring av offentlig høringer og risikovurdering. De har også gått bort fra merking med "kan inneholde GMO".
Det at man har gått bort fra bestemmelsen om merking med "kan inneholde GMO", og at Kommisjonen vil komme med forslag om nye merkebestemmelser, vil for øvrig få betydning for endringen av vedlegg III direktiv 97/35/EF, jf. omtale i listen over antatt EØS- relevante vedtatte EF- rettsakter, som inneholder en bestemmelse om å åpne for merking med "kan inneholde GMO" i tilfeller hvor tilstedeværelse av GMO verken kan fastslås eller utelukkes.
Sakkyndige instansers merknader
Det er foretatt en offentlig høring i Norge av forslaget fra Kommisjonen (KOM (98) 85). Høringen ga i stor grad støtte til de synspunkter som tidligere har blitt fremført fra norsk side. Høringsinstansene påpekte særlig motsetningen mellom den foreslåtte reduksjonen av saksbehandlingstiden på den ene siden og grundigere risikovurdering og større åpenhet på den andre siden. Hensynet til sikkerhet og åpenhet forutsetter snarere lenger saksbehandlingstid enn dagens frister. Genteknologiloven vil bli gjennomgått og evt revidert som følge av det nye direktivet, og det vil i denne forbindelse bli foretatt en ny høring
Direktivforslaget har vært til behandling i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
Kapittel V Avfall
398 D 0368 Kommisjonsvedtak 98/368/EF av 18. mai 1998 om tilpasning, i henhold til artikkel 42 nr. 3, av vedlegg II og III til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Fellesskapet
Sammendrag av innholdet
Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Fellesskapet er en del av EØS- avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94, bind 12 A s. 285). Kommisjonsvedtak 98/368/EF endrer forordningens vedlegg II og III. Vedlegg II inneholder en liste over uproblematisk avfall (grønn liste), og vedlegg III en liste over farlig avfall som kan gjenvinnes (oransje liste).
Ved kommisjonsvedtak 98/368/EF flyttes enkelte typer avfall fra grønn til oransje liste. Disse avfallstypene underlegges dermed strengere regulering. Endringene er en følge av endringer i OECDs grønne liste (liste over ufarlig avfall) og oransje liste (liste over farlig avfall som kan gjenvinnes). Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 følger disse listene.
Merknader
Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 er gjennomført ved forskrift om grensekryssende transport av avfall av 30. desember 1994. Kommisjonsvedtak 98/368/EF vil kreve en oppdatering av forskriften. Norge har allerede gitt sin tilslutning til endringene gjennom medlemskapet i OECD.
Sakkyndige instansers merknader
Endringene i vedtaket har vært ubetydelige og det har derfor ikke vært foretatt høringer. Vedtaket har vært behandlet i spesialutvalget for miljø for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
399 D 0816 Kommisjonsvedtak 1999/816/EF av 24. november 1999 om tilpasning av vedlegg II, III, IV og V til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåkning og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Fellesskapet
Sammendrag av innholdet
Kommisjonsvedtak 1999/816/EF endrer vedlegg II – V til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåkning og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Fellesskapet. Forordningen er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 285). Forordningen legger til grunn OECDs lister over avfall gjennom vedlegg II-IV. Videre er det fastsatt et vedlegg V som gjelder avfallstyper som omfattes av forbudet mot eksport av avfall til ikke-OECD land i henhold til rådsforordning (EF) nr. 120/97 (se omtale nedenfor). Endringen skyldes visse endringer i OECDs lister.
Merknader
Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 er gjennomført i Norge gjennom forskrift om grensekryssende transport av avfall av 30. desember 1994. Endringene i vedleggene vil medføre behov for endringer i den norske forskriften uten at dette har særlige administrative eller økonomiske konsekvenser.
Sakkyndige instansers merknader
Endringene i vedtaket har vært ubetydelige og det har derfor ikke vært foretatt høringer. Vedtaket har vært til behandling i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Status
Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
300 D 0532 Kommisjonsbeslutning 2000/532/EF av 3. mai 2000 om endring av avfallslister i henhold til rådsdirektiv 75/442/EØF om avfall og rådsdirektiv 91/689/EØF om spesialavfall
Sammendrag av innholdet
I henhold til rådsdirektiv 91/689/EØF om spesialavfall, som er en del av EØS avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 272), skal listen over farlig avfall som følger som vedlegg til direktivet revideres periodisk. Rådsdirektiv 75/442/EØF om avfall, som er en del av EØS avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 446), fastsetter at også de generelle avfallslistene skal revideres periodisk.
Kommisjonsbeslutning av 2000/532/EF medfører 240 endringer i disse listene. Totalt er det 123 nye avfallsoppføringer, hvorav 53 er nye spesialavfallstyper. De resterende endringene skjer på grunn av omredigering og sletting for annen plassering eller spesifisering. Beslutningen innebærer ellers at man går bort fra ordningen med en avfallskatalog og en farlig avfallsliste. I fremtiden vil man ha en felles avfallsliste hvor spesialavfallstypene er særskilt markert.
Merknader
Norge har implementert EUs regler på spesialavfallsområdet gjennom forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994. Forskriften har et særskilt vedlegg som angir hele den europeiske avfallskatalogen med spesialavfall særskilt markert. Dette er i samsvar med strukturen i Kommisjonens beslutning. Beslutningen vil likevel medførere behov for å tilføye/spesifisere en del avfallstyper i dette vedlegget.
De økonomiske og administrative konsekvenser antas ikke å være vesentlige.
Sakkyndige instansers merknader
Norsk industri har på enkelte områder vært aktive i forbindelse med den vedtatte revisjonen, både nasjonalt og direkte i EU. Forslaget til avfallsliste har i tillegg vært sendt på en høring fra SFT til berørt industri uten at det er innkommet merknader.
Status
Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
301 D 0118 Kommisjonsbeslutning 2001/118/EF av 16. januar 2001 om endring av avfallslisten i henhold til kommisjonsbeslutning 2000/532/EF
Sammendrag av innholdet
I henhold til rådsdirektiv 91/689/EØF om spesialavfall, som er en del av EØS avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (93-94) bind 12A s. 272), skal listen over farlig avfall som følger som vedlegg til direktivet revideres periodisk. Rådsdirektiv 75/442/EØF om avfall som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr 100 (91-92) bind 12 s. 446) fastsetter at også de generelle avfallslistene skal revideres periodisk. Ved kommisjonsvedtak 2000/532/EF (se omtale ovenfor) om endring av avfallslistene, ble de to listene erstattet og slått sammen til en samlet liste, hvor spesialavfallstypene er særskilt merket.
Ved kommisjonsbeslutning 2001/118/EF vedtok Kommisjonen ytterligere endringer i denne listen. Totalt vil listen nå inneholde ca 850 avfallsoppføringer, hvorav ca 420 er spesialavfallstyper. Dette er en økning på ca 200 avfallsoppføringer, hvorav ca 150 er nye spesialavfallstyper. De resterende endringene skjer som følge av omredigering og sletting for annen plassering eller spesifisering. I tillegg er enkelte endringer foretatt for å implementere endringer under Baselkonvensjonen.
Merknader
Norge har implementert EUs regler på spesialavfallsområdet gjennom forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994. Forskriften har et særskilt vedlegg som angir hele den europeiske avfallskatalogen med spesialavfall særskilt merket. Beslutningen vil likevel medføre behov for å tilføye/spesifisere en del avfallstyper i dette vedlegget.
Endringen antas å kunne medføre visse økonomiske og administrative konsekvenser.
Sakkyndige instansers merknader
Norsk industri har på enkelte områder vært aktive i utforming av den vedtatte revisjonen, både nasjonalt og direkte i EU. Forslaget til avfallsliste har i tillegg vært sendt på en høring fra SFT til berørt industri uten at det er innkommet ytterligere merknader. Direktivet har ikke vært til behandling i spesialutvalget for miljø.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
301 D 0119 Kommisjonsbeslutning 2001/119/EF av 22. januar 2001 om endring av avfallslisten i henhold til kommisjonsbeslutning 2000/532/EF
Sammendrag av innholdet
I henhold til rådsdirektiv 91/689/EØF om spesialavfall, som er en del av EØS avtalen (f. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 272), skal listen over farlig avfall som følger som vedlegg til direktivet revideres periodisk. Rådsdirektiv 75/442/EØF om avfall, som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr 100 (91-92) bind 12 s. 446) fastsetter at også de generelle avfallslistene skal revideres periodisk. Ved kommisjonsbeslutning 2000/532/EC (se omtale ovenfor) om endring av avfallslistene, ble de to listene erstattet og slått sammen til en samlet liste, hvor spesialavfallstypene er særskilt markert.
Ved beslutning av 22. januar 2001 vedtok Kommisjonen å endre denne listen, slik at bilvrak i fremtiden skal anses som spesialavfall.
Merknader
Norge har implementert EUs regler på spesialavfallsområdet gjennom forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994. Forskriften har et særskilt vedlegg som angir hele den europeiske avfallskatalogen med spesialavfall særskilt markert. Beslutningen vil medførere behov for å markere bilvrak som spesialavfall i denne listen.
Endringen antas å kunne medføre visse økonomiske og administrative konsekvenser. Disse vil måtte utredes nærmere.
Sakkyndige instansers merknader
Endringen vil bli forelagt bransjen. Direktivet har ikke vært til behandling i spesialutvalget for miljø.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
399 L 0031 Rådsdirektiv 1999/31/EF av 26. april 1999 om deponering av avfall
Sammendrag av innholdet
Ifølge direktivet skal deponering av avfall anses som siste trinn i avfallshierarkiet. Dette er i tråd med avfallsstrategien som ble vedtatt av Fellesskapet i 1996. Direktivet gjelder både kommunale og private deponier, og inneholder bestemmelser som skal redusere mengden av avfall som går til deponi. Mengden biologisk nedbrytbart forbruksavfall til deponi skal innen år 2016 trinnvis reduseres til 35 prosent av mengden deponert i 1995. Det stilles krav om forbehandling av avfall som skal deponeres. Deponering av farlig avfall sammen med øvrig avfall forbys. Deponering av brukte dekk vil heller ikke være tillatt. Videre stilles det krav til drift av deponier for å begrense miljøpåvirkningene i form av utslipp til grunnvann, jord og luft. Kostnadene for levering av avfall til deponi skal baseres på full kostnadsdekning med tillegg av estimerte fremtidige faktiske kostnader forbundet med avslutning av anlegget. Bestemmelsene skal gradvis innføres for eksisterende avfallsdeponier. Det vil være begrensede muligheter til unntak fra kravene basert på spredt bosetning.
Merknader
I Norge stilles det allerede strenge krav til fyllplasser gjennom konsesjoner. Statens Forurensningstilsyn vedtok i 1994 nye retningslinjer for fylkesmannens konsesjonskrav til kommunale fyllplasser. Retningslinjene medfører skjerpelser bl.a. for sigevanns- og gassoppsamling, samt kontroll med mottatt avfall. Ved revidering av konsesjoner for eksisterende fyllplasser vil de nye kravene etter hvert gjelde alle fyllplasser. Kravene legges til grunn også ved tillatelser til private deponier.
Norge har allerede et forbud mot deponering av brukte dekk i en egen forskrift av 2. mars 1994.
Behandling av spesialavfall reguleres i Norge av forskrift om spesialavfall av 19. mai 1994 med tilhørende lister. Forskriften har strenge bestemmelser for behandling av spesialavfall. Samdeponering av spesialavfall sammen med annet avfall tillates ikke iht. konsesjonspraksis.
Norge oppfyller i praksis de fleste kravene som er forutsatt i direktivet. Direktivet vil måtte gjennomføres i form av forskriftsregulering
Direktivet antas ikke å ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. Det vil likevel bli nødvendig å innføre enkelte nye administrative rutiner.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Status
Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
300 L 0053 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/53/EF av 18. september 2000 om kasserte kjøretøyer
Sammendrag av innholdet
Direktivet har som formål å redusere avfallsmengdene fra kasserte kjøretøyer, og å øke gjenbruk og gjenvinning av kasserte kjøretøyer og deres komponenter. Direktivet omfatter lettere motorkjøretøyer, dvs. personkjøretøyer med maks 8 sitteplasser i tillegg til fører og varebiler opp til 3500 kilo, ikke busser og lastebiler.
Direktivet krever at medlemslandene innfører systemer for innsamling, behandling og gjenvinning av kasserte kjøretøyer. Systemene skal sikre at den siste eier av et kjøretøy kan levere dette kostnadsfritt til godkjent behandlingsanlegg og/eller produsent/importør. Kasserte kjøretøyer skal bare kunne avregistreres dersom siste eier kan fremlegge vrakingsattest. Dette er ikke til hinder for bruk av midlertidig avregistrering. Direktivet krever at produsenter/importører skal bære de vesentlige kostnadene ved innsamlingsordningen. Videre skal medlemslandene sørge for at bilbransjen oppnår at 85% av vrakene gjenvinnes innen 2006 og 95% innen 2015. Direktivet stiller krav om utfasing av enkelte helse- og miljøfarlige kjemikalier i kjøretøyer, med visse unntak fra dette, samt krav om godkjenningsordning for virksomheter som håndterer bilvrak.
Direktivets krav om innsamlingssystem skal frem til 1. januar 2007 bare gjelde kjøretøyer solgt etter 1. juli 2002. Etter 1. januar 2007 skal direktivets krav gjelde for alle kasserte kjøretøyer.
Merknader
Norge har siden 1978 hatt et system som sikrer at om lag 80% av de aktuelle kasserte kjøretøyene leveres til gjenvinning. Om lag 75% av bilvrakene gjenvinnes uten at det eksplisitt er fastsatt krav til innsamlings- eller gjenvinningsnivå. Ordningen er basert på en vrakpantavgift som legges på nye kjøretøyer. Avgiften og inntekter blant annet fra salg av stål i vrakene dekker utbetaling av pant til siste eier av bilen samt tilskudd til innsamlings- og behandlingssystemet. Inntekter og utgifter i systemet avstemmes over tid. Statens forurensningstilsyn (SFT) administrerer ordningen. Gjennom panteutbetaling gis det insitamenter til innlevering av vrak til godkjent biloppsamlingsplass. Disse anleggene drives med tillatelse fra Fylkesmannens miljøvernavdeling.
Gjennomføring av direktivet vil kreve vedtakelse av en ny forskrift om kasserte kjøretøyer og endring/opphevelse av forskrift om utbetaling av vrakpant av 21. april 1978 med sikte på at bilbransjen overtar ansvaret for administrasjonen av det eksisterende innsamlings- og behandlingssystemet.
Videre vil det være behov for tilpasning av systemet for innkreving av vrakpantavgift. Omfanget av endringene vil avhenge av en nærmere vurdering av hvilke deler av dagens system som bør videreføres, særlig bruk av offentlig pant som incitament til innlevering av vrak.
En gjennomføring av direktivet vil lede til enkelte miljømessige forbedringer, blant annet økt gjenvinning, krav om utfasing av helse- og miljøfarlige kjemikalier samt skjerpede miljøkrav til virksomheter som håndterer kjøretøyer. Det pekes på at kostnadene ved en miljømessig forsvarlig behandling i det vesentlige allerede er integrert i prisen på kjøretøyer gjennom dagens system.
Videre vil en gjennomføring ha omfattende administrative og økonomiske konsekvenser for de økonomiske aktørene og myndighetene. Innføring av produsentansvar vil føre til at bilbransjen får et større ansvar for å ta miljøhensyn på sitt område, og vil på sikt kunne lede til økt konkurranse og lavere kostnader ved håndtering av vrakene. Det vil bli en ryddigere rollefordeling mellom offentlige myndigheter og bilindustrien enn i dagens system.
Sakkyndiges instansers merknader
Direktivet ble sendt på høring til den berørte bransjen i 1998 da det var på forslagsstadiet. Dette omfatter både organisasjoner som representerer bilimportører, bilforhandlere, bileiere og virksomheter som håndterer bilvrak. Bransjen har også fått komme med synspunkter på et særskilt høringsmøte etter at direktivet ble vedtatt i 2000. Bransjen er i stor grad fornøyd med dagens system, og ønsker minst mulig endringer i dette. Bilbransjen har fremhevet behovet for å videreføre pant som incitament for å sikre høy grad av innlevering. Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
300 L 0076 Rådsdirektiv 2000/76/EF om forbrenning av avfall
Sammendrag av innholdet
Direktivet endrer rådsdirektiv 89/369/EØF om forebygging av luftforurensning fra nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 374), rådsdirektiv 89/429/EØF om reduksjon av luftforurensning fra eksisterende kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 379), rådsdirektiv 94/67/EØF om forbrenning av farlig avfall, (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 61/95 av 18. juli 1995 samt KOM (97) 604 - forslag til rådsdirektiv om utslipp i vann fra forbrenning av farlig avfall av 21. november 1997 og KOM (98) 558 - forslag til rådsdirektiv om forbrenning av avfall av 7. oktober 1998.
Direktivet har som formål å begrense de negative miljømessige konsekvensene av forbrenning av avfall gjennom å stille krav til utslipp og drift av nye og eksisterende avfallsforbrenningsanlegg. Forslaget gjelder både kommunale og private anlegg og omfatter, med mindre unntak, alle typer avfall i den europeiske avfallskatalogen (fastsatt i kommisjonsvedtak 94/3/EF om utarbeiding av en fortegnelse over avfall, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 12 A s. 255). Det er gjort unntak for bl.a. treavfall samt avfall fra jord- og skogbruk under forutsetning av at avfallet ikke inneholder skadelige stoffer.
Kommisjonens utgangspunkt er at forbrenning av avfall skal reguleres gjennom konsesjoner. Det foreslås å stille strenge utslippskrav til luft og vann samt krav til utslippsmålinger og til operativ drift av anleggene. Forslaget er bygd opp rundt en rekke detaljerte bestemmelser på disse områdene, og som hovedregel åpnes det ikke for differensiering av kravene mht. størrelsen på anlegget, hvilke avfallsfraksjoner som mottas til forbrenning eller andre lokale forhold.
Det er imidlertid lagt opp til at enkelte krav til operativ drift og utslippsmålinger kan fastsettes av nasjonale myndigheter. I tillegg er det fastsatt separate krav til avfall som forbrennes sammen med andre brensler i anlegg for produksjon av energi eller produkter, for eksempel sement.
Merknader
Direktivet er i hovedsak i samsvar med gjeldende norsk politikk på avfallsfeltet i.h.t. Stortingsmelding nr. 44 (1991-92). Som et ledd i arbeidet med å sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfall, har SFT stilt strenge krav til forbrenning av avfall. I perioden 1994-95 ble konsesjonene til de kommunale forbrenningsanleggene revidert, og kravene til utslipp, målinger og operativ drift ble skjerpet. Industrielle forbrenningsanlegg er også underlagt strenge krav, men for noen av disse anleggene er imidlertid konsesjonskravene i dag noe mindre strenge enn i direktivet.
Kravene i direktivet oppfylles ikke fullt ut gjennom eksisterende norske konsesjoner, og det vil bli nødvendig å endre disse.
Ved innlemmelse i EØS-avtalen, vil direktivet måtte gjennomføres ved en ny forskrift som dels vil være nye regler og som dels vil erstatte forskrift om forbrenning av kommunalt avfall av 24. mai 1995. Det vil også være behov for endringer i forskrift om forbrenning av spesialavfall av 20. juni 1997.
Direktivet har krav som vil medføre økte kostnader for enkelte forbrenningsanlegg, og det kan medføre at etablering av enkelte anlegg for energiutnyttelse av avfall blir mindre attraktiv. Noen mindre anlegg kan bli nedlagt som følge av kravene.
Sakkyndige instansers merknader
Direktivforslaget (KOM (1998) 558) ble sendt på høring til berørte parter i begynnelsen av 1999. Flere høringsinstansene tok opp mangelen på egne krav for utsorterte avfallsfraksjoner samt bestemmelsene om samforbrenning, men meningene om dette var delte. Behovet for gode overgangsordninger for eksisterende anlegg ble påpekt fra flere hold. Utover dette var de fleste uttalelsene rettet mot tekniske detaljkrav i forslaget.
Rettsakten har videre blitt behandlet av spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
397 R 0120 Rådsforordning (EF) nr. 120/97 av 20. januar 1997 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking av og kontroll med avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap
Sammendrag av innholdet
Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking av og kontroll med avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 12 A s. 285). Forordningen er endret for å gjennomføre Baselkonvensjonens forbud mot eksport av farlig avfall fra OECD-land til ikke-OECD-land. Forbudet var forutsatt å tre i kraft 1. januar 1998.
Gjennomføringen nødvendiggjør samtidig et nytt vedlegg II A til forordning (EØF) nr. 259/93 for å sikre at avfall som står på EUs liste over farlig avfall (direktiv 91/689/EØF, som er en del av EØS-avtalen, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 12 A s. 272), men som ikke omfattes av de røde og oransje listene iht. Baselkonvensjonen, blir omfattet av eksportforbudet.
Merknader
Norge har gjennomført Baselkonvensjonens forbud gjennom en endring av forskrift om grensekryssende transport av avfall. Det norske forbudet omfatter alt avfall som er spesialavfall iht. spesialavfallsforskriften. Norsk rett er således i samsvar med forordningen. Pga. den særskilte gjennomføringsforpliktelsen for forordninger iht. EØS-avtalens artikkel 7, må likevel forordningen formelt gjennomføres i norsk rett. Dette vil bli gjort ved en henvisning til forordningen i forskrift om grensekryssende transport av farlig avfall.
Sakkyndige instansers merknader
Det er ikke foretatt høring ettersom reglene allerede er en del av norsk rett og således har vært hørt tidligere. Forordningen har vært behandlet i spesialtuvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
398 R 2408 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2408/98 av 6. november 1998 om endring av vedlegg V til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåkning og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av det Europeiske Fellesskap
Sammendrag av innholdet
Kommisjonsforordning (EF) nr. 2408/98 endrer vedlegg V til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåkning og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av det Europeiske Fellesskap. Rådsforordningen er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94), bind 12A, s. 285). Vedlegg V er en liste over avfallstyper som omfattes av eksportforbudet til ikke-OECD land som ble vedtatt gjennom rådsforordning (EF) nr. 120/97.
Merknader
Det særskilte forbudet mot eksport av visse typer avfall til ikke-OECD land i henhold til Baselkonvensjonen er allerede gjennomført i Norge gjennom forskrift om grensekryssende transport av avfall av 30. desember 1994. Forordningen vil likevel medføre behov for teknisk endring av forskriften, men dette vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.
Sakkyndige instansers merknader
Vedtaket har medført ubetydelige endringer og det har derfor ikke vært foretatt høringer. Vedtaket har vært behandlet i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.
399 R 1420 Rådsforordning (EF) nr. 1420/99 av 29. april 1999 om etablering av felles regler og prosedyrer for transport av særskilte avfallstyper til særskilte ikke-OECD land
Sammendrag av innholdet
Rådsforordning (EF) nr. 1420/1999 er gitt i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåkning og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap, som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94), bind 12A, s. 285). Den nye forordningen fastsetter et forbud mot eksport av ikke-farlig avfall på vedlegg II til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 til ikke-OECD land som særskilt har anmodet om dette. Videre delegerer forordningen til Kommisjonen å fastsette kontrollprosedyre for øvrig transport av denne typen avfall til ikke-OECD land.
Merknader
Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 er gjennomført i Norge gjennom forskrift om grensekryssende transport av avfall av 30. desember 1994. Forordningen vil kreve endring i forskriften uten at dette har særlige administrative eller økonomiske konsekvenser.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært sendt på høring, men det har ikke kommet inn noen merknader.
Status
Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.