Vedlegg XX
Miljø

302 D 0172
Kommisjonsvedtak 2002/172/EF av 25. februar 2002 om tildeling av miljømerket til vaskemidler

Sammendrag av innholdet

Vedtaket referer til eksisterende kriterier for tildeling av det europeiske miljømerket (den blå blomsten) til tekstilprodukter som ble vedtatt gjennom kommisjonsvedtak 1999/476/EF, og forlenger gyldigheten av disse fram til 31. desember 2003.

Merknader

Vedtak 1999/476/EF er tidligere funnet akseptabel og relevant fra norsk side og innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Det norske ansvarlige organ under EUs miljømerkeordning, Stiftelsen Miljømerking Norge, anser forlengelsen uproblematisk, og Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet slutter seg til denne vurderingen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0173
Kommisjonsvedtak 2002/173/EF av 25. februar 2002 om tildeling av miljømerket til oppvaskmidler til oppvaskmaskiner

Sammendrag av innholdet

Vedtaket referer til eksisterende kriterier for tildeling av det europeiske miljømerket til oppvaskmidler til oppvaskmaskiner som ble vedtatt gjennom kommisjonsvedtak 1999/427/EF, og forlenger gyldigheten av disse fram til 30. november 2003.

Merknader

Vedtak 1999/427/EF er tidligere funnet akseptabel og relevant fra norsk side og innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Det norske ansvarlige organ under EUs miljømerkeordning, Stiftelsen Miljømerking Norge, anser forlengelsen uproblematisk, og Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet slutter seg til denne vurderingen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

301 L 0042
Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2001/42/EF av 27. juni 2001 om miljøvurderinger av visse planer og programmer

Sammendrag av innholdet

Direktivet innebærer at planer og programmer innen nærmere angitte sektorer skal undergis en miljøvurdering før de vedtas av en offentlig myndighet eller oversendes nasjonalforsamlingen.

Direktivet omfatter planer og programmer for fysisk planlegging og arealbruk som er underlagt formelle vedtaksprosedyrer og som legger rammer for senere avgjørelser om utbyggingstiltak. Direktivet stiller krav om dokumentasjon av miljøkonsekvenser av planen samt medvirkning og offentlighet i tilknytning til konsekvensutredningen.

Merknader

Direktivet vil hovedsakelig få betydning for arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Også sektorenes planlegging omfattes, men direktivet vil i hovedsak omfatte planleggingen når den skal "realiseres" gjennom plan- og bygningsloven. Behov for endringer i annet lovverk vurderes i samråd med berørte departementer. Plan- og bygningsloven tilfredsstiller i hovedsak direktivets krav til medvirkning og offentlighet. Det må imidlertid innarbeides bestemmelser om krav til dokumentasjon av konsekvenser av planer som utarbeides etter plan- og bygningsloven. Direktivet vil være et viktig redskap i arbeidet med bærekraftig utvikling. Prinsippene for saksbehandling og dokumentasjon som følger av direktivet er i tråd med St.meld. 29 (1996-97), og ligger innenfor rammene av det lovutviklingsarbeid som gjennomføres av Planlovutvalget.

De økonomiske og administrative konsekvenser av direktivforslaget er utredet (ECON 22/99). Helhetsinntrykket etter denne gjennomgangen var at forslagets bestemmelser vil medføre begrensede merkostnader.

Sakkyndige instansers merknader

Et tidligere forslag til direktiv har vært på høring i departementene. Flere høringsinstanser gir uttrykk for at det er positivt at det gis et direktiv med krav til miljøvurderinger av mer overordnete beslutninger og strategiske planer. Ingen høringsinstanser gir uttrykk for motstand mot at et slikt direktiv innlemmes i norsk rett. Endringene frem til vedtatt direktiv er ikke av en slik art at de vesentlig vil påvirke høringsinstansenes holdning til direktivet. Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget vurderte rettsakten som relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

300 R 0761
Rådsforordning (EF) nr. 761/2001 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1836/93 om frivillig deltakelse for industriforetak i en miljøstyrings- og miljørevisjonsordning (EMAS) i Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 1836/93, den såkalte EMAS-forordningen (EMAS = Eco Management and Audit Scheme), er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 168). Den nå vedtatte endringsforordningen skal erstatte nevnte forordning.

Målsettingen med EMAS-forordningen er en vedvarende forbedring av miljøinnsatsen i de industriforetakene som deltar. Endringsforordningen utvider ordningen, slik at alle private og offentlige foretak kan delta. Det legges videre opp til at de ansatte skal involveres i hele EMAS-prosessen for derved å oppnå en effektiv gjennomføring. Man ønsker å fremme EMAS som den mest troverdige miljøstyringsstandarden og har derfor satt fokus på de områdene hvor EMAS går lenger enn Det internasjonale standardiseringsforbunds miljøstyringsstandard (ISO 14001), bl.a. overholdelse av miljølovgivningen og åpen dialog med berørte parter. Det er også opprettet et internasjonalt forum for akkrediteringsorganene og de ansvarlige registreringsorganene.

Merknader

EMAS-forordningen gjelder i dag som norsk lov, nedfelt i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), jf. § 52c. Stortinget fattet den 14. februar 2002 vedtak om endring i denne bestemmelsen, for å legge til rette for gjennomføring av den nye forordningen (endringsforordningen) i norsk rett. Gjennom endringen gis departementet myndighet til å fastsette forskrift om EMAS. Endringen vil gjelde fra innlemming av endringsforordningen i EØS-avtalen. Fra dette tidspunktet vil i tillegg ny forskrift om EMAS bli vedtatt.

De økonomiske og administrative konsekvenser av endringen antas å bli beskjeden i omfang.

Sakkyndige instansers merknader

I løpet av prosessen i Kommisjonen har Statens forurensningstilsyn (SFT) hatt jevnlige kontaktmøter med Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Brønnøysundregistrene og Justervesenet. Disse har til dels også deltatt/vært observatør på møter i Kommisjonen.

Da forslag til gjennomføring av EMAS-forordningen i norsk rett var til høring hos berørte parter, fulgte forslaget til endret forordning som vedlegg. Det fremkom ingen vesentlige merknader til forslaget gjennom høringen.

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

301 D 0681/301 H 0680
Kommisjonsbeslutning 2001/681/EF og kommisjonsrekommandasjon 2001/680/EF om retningslinjer for gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 761/2001 om frivillig deltakelse for organisasjoner i felleskapets miljøstyrings- og miljørevisjonsordning

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsbeslutningen og rekommandasjonen omhandler til sammen syv retningslinjer for implementeringen av EMAS-forordningen. Formålet med retningslinjene er å sikre lik gjennomføring av forordningen i alle land, og omhandler bl.a. praktisering av logo, utarbeidelse av miljøredegjørelsen og medarbeideres innflytelse.

Merknader

Hittil har det vært svært varierende praksis med hensyn til implementering av EMAS i de ulike landene. Det anses som positivt at man nå søker å oppnå en mer ensartet praktisering av EMAS-forordningen i alle EØS-land.

Retningslinjene for implementering av EMAS innebærer ingen nye plikter, kun kommentarer og veiledninger i forhold til de kravene som allerede eksisterer. Det kreves ikke endring av det norske regelverket ut over de endringene som vil bli gjennomført som følge av revidert forordning om EMAS, jf. omtalen ovenfor.

Sakkyndige innstansers merknader

I løpet at prosessen for utarbeidelse av retningslinjene har SFT sendt dokumentene til Justervesenet og Brønnøysundregistrene for kommentarer. Justervesenet har deltatt på enkelte av møtene i Kommisjonen og NHO har deltatt som observatør. Det er ikke kommet vesentlige kommentarer til rettsaktene.

Rettsaktene har vært behandlet i spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsaktene relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 H 0331
Rådsrekommandasjon 2001/331/EF av 4. april 2001 om innføring av minimumskriterier for miljøtilsyn i medlemslandene

Sammendrag av innholdet

Rekommandasjonen anbefaler at tilsyn av forurensende installasjoner i medlemslandene gjennomføres i henhold til et sett av minimumskriterier hvor formålet er å styrke overholdelsen av EUs miljølovgivning, samt bidra til en mer konsistent implementering og gjennomføring av miljølovgivningen. Minimumskriteriene gjelder bl.a. for planlegging av tilsyn, besøk ved forurensende virksomheter og rapportering og konklusjoner som gjøres etter slike besøk. I første omgang foreslås det at disse kriteriene legges til grunn for organiseringen og gjennomføringen av inspeksjoner på alle industriinstallasjoner, foretak og andre virksomheter som har utslipp til luft og/eller vann eller medfører disponering og/eller gjenvinning av avfall som krever tillatelse etter EUs lovgivning.

Merknader

Norge bruker allerede i dag de kriteriene som rekommandasjonen anbefaler ved tilsyn av forurensende installasjoner, og går på en del områder også lenger.

Sakkyndige instansers merknader

Statens forurensningstilsyn deltar i nettverket for håndhevelse og gjennomføring av EUs miljølovgivning (IMPEL) som er etablert. De ulike lands rapportering om hvordan dette fungerer nasjonalt vil være bestemmende for om Kommisjonen mener det er behov for et direktiv på området. Norge ser ingen fordeler ved at rekommandasjonen omarbeides til et direktiv. Det vil derimot kreve mye arbeid og resultatet kan bli en mindre hensiktsmessig løsning. Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø. Spesialutvalget vurderte rettsakten som relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

Kapittel II
Vann

301 D 2455
Europaparlaments- og rådsbeslutning 2001/2455/EF av 20. november 2001 om liste over prioriterte stoffer under direktivet for vannressursforvaltning

Sammendrag av innholdet

Rettsakten ble vedtatt den 20. november 2001. I dette direktivet for vannressursforvaltning (Water Framework Directive) er det fastsatt at Kommisjonen skal foreslå en liste med prioriterte stoffer. For disse helse- og miljøfarlige kjemikaliene skal det på fellesskapsplan gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. For de prioriterte stoffene som blir identifisert som prioriterte farlige stoffer skal det gjelde et mål om stans i utslippene i løpet av 20 år. Prioriterte farlige stoffer er de som er identifisert som tungt nedbrytbare, giftige og som kan bioakkumulere i miljøet.

Kommisjonen foreslo i februar 2000 en liste med 32 prioriterte stoffer. Etter at det ble enighet om å innføre et utfasingsmål for de farligste stoffene, måtte Kommisjonen komme tilbake med et revidert forslag. 11 stoffer var der identifisert som prioriterte farlige stoffer og ytterligere 11 som prioriterte stoffer under vurdering – stoffer som skulle vurderes nærmere med tanke på å bli tatt opp i gruppen.

Ved behandlingen i EU-parlamentet ble listen utvidet til 33 stoffer ved at et stoff ble skilt ut fra en eksisterende stoffgruppe (PAH) og satt i en annen gruppe enn de øvrige. I tillegg ble ytterligere to av stoffene lagt i gruppen prioriterte stoffer under vurdering. Vurderingene av stoffene i denne kategorien skal være gjennomført i løpet av 12 måneder fra listen er vedtatt. Prioritetslisten skal revideres senest fire år etter at direktivet har trådt i kraft og deretter hvert fjerde år.

Merknader

Direktiv 76/464/EØF, det gamle vanndirektivet, regulerer gjennom ulike datterdirektiver 18 ulike stoffer. 9 av disse omfattes også av det nye forslaget. Kravene oppfylles gjennom SFTs arbeid med utslippstillatelser.

De fleste av kjemikaliene på listen er allerede stoffer som i Norge er prioritert for stans eller reduksjon i utslippene, enten i nasjonal sammenheng eller gjennom internasjonalt samarbeid.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

300 L 0060
Rådsdirektiv 2000/60/EF av 20. oktober 2000 om fastleggelse av en ramme for fellesskapets vannpolitikk (rammedirektivet for vann)

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannforekomstene og vannmiljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet skal sikre en felles tilnærming, felles mål og felles prinsipper for beskyttelse av ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Direktivet er ment å danne en overbygning for en rekke direktiver og internasjonale konvensjoner som er fastsatt med formål å beskytte vann og vannmiljø og fastlegge et rammeverk for hvordan forvaltningen av vann skal skje innenfor det europeiske fellesskapet.

Hovedformålet i direktivet er å beskytte, og om nødvendig forbedre, vannkvaliteten innen 2015. Hvert land skal inndele sine vannforekomster i distrikter som ivaretar hele nedbørfelt med tilhørende kystsone, såkalte nedbørfeltdistrikter. Direktivet krever at vannforekomstene kartlegges og at det utarbeides miljømål for de ulike vannforekomstene. Det skal fastsettes konkrete miljømål for vannforekomster, og innen 2009 skal det for hvert nedbørfeltdistrikt utarbeides en forvaltningsplan med handlingsprogram for de tiltak som må gjennomføres for å oppfylle målene. Forvaltningen skal baseres på miljømål som er definert i forhold til både kjemiske og biologiske faktorer i vassdragene og i sjøområdene. Direktivet forutsetter at planer utformes gjennom en bred prosess med berørte myndigheter og interesseorganisasjoner.

Direktivet sikter også mot å øke beskyttelsen av vannmiljøet mot forurensning fra miljøgifter. For prioriterte stoffer på en liste vedtatt av Europaparlamentet og Rådet skal det på fellesskapsnivå gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. Utslippene av de høyest prioriterte stoffene skal stanses i løpet av 20 år fra stoffene kommer på listen. Utslippene av de øvrige stoffene skal reduseres progressivt slik at konsentrasjonene i miljøet kommer under kvalitetsstandarder som er under utarbeidelse.

Merknader

For gjennomføringen av direktivet vil det være aktuelt å benytte en rekke lover. Blant annet vil plan- og bygningsloven, vannressursloven, forurensningsloven, saltvannsfiskeloven, oppdrettsloven, havbeiteloven og næringsmiddelloven være aktuelle lover for å gjennomføre administrative systemer og for å pålegge konkrete tiltak i henhold til direktivets krav. Behovet for utarbeidelse av konkrete forskrifter er under vurdering. Det foretas også en vurdering av om plan- og bygningsloven på enkelte områder skal endres som følge av direktivet.

Det er i dag vanskelig å vurdere omfanget av merkostnadene ved gjennomføring av tiltak som utløses av direktivet. Nasjonalt er det satt i gang et omfattende arbeid med å vurdere de samfunnsmessige konsekvensene av direktivet, og Norge deltar også aktivt i de arbeidsgruppene som Kommisjonen har opprettet i forbindelse med landenes gjennomføring av direktivet. Regjeringen vil komme tilbake til dette i Miljøverndepartementets budsjettproposisjoner i årene fremover.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø som vurderte rettsakten som relevant og akseptabel. Forslag til tilpasningstekst er oversendt EFTA-sekretariatet. Anmodningen om tilpasning er av teknisk karakter og omfatter unntak fra de delene av direktivet som refererer til direktiver som ikke er del av EØS-avtalen.

Det tas sikte på i inneværende år å sende ut på offentlig høring en presentasjon av hvilke konsekvenser gjennomføringen av direktivet vil ha for Norge.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Kapittel III
Luft

301 D 0752
Kommisjonsbeslutning 2001/752/EF av 17. oktober 2001 om endring av vedlegg til rådsvedtak 1997/101/EF om utveksling av informasjon om luftkvalitet

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen vedtok 17. oktober 2001 å endre vedleggene til rådsvedtak 1997/101/EF om utveksling av informasjon om luftkvalitet. Vedleggene tilpasses blant annet for også å omfatte 1. og 2. datterdirektiv for luftkvalitet.

Rådsvedtak 1997/101/EF er fulgt opp i Norge i form av oppdrag fra MD til SFT om implementering av vedtaket og oppdrag fra SFT til NILU om rapportering av data. Kommisjonsbeslutning 2001/752/EF vil måtte følges opp på tilsvarende måte.

Kommisjonsbeslutningen medfører at stoffene som omfattes av datterdirektivene for luftkvalitet også inngår i rapporteringen til EU/ESA. I tillegg utvides listen over stoffer som er til frivillig rapportering.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsbeslutningen vil antakeligvis ikke medføre vesentlige budsjettmessige eller administrative konsekvenser og vil derfor ikke bli sendt på høring. Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

301 D 0839
Kommisjonsbeslutning 2001/839/EF av 8. november 2001 om spørreskjema til bruk for årlig rapportering om luftkvalitet under rådsdirektivene 96/62/EF og 1999/30/EF

Sammendrag av innholdet

I rådsdirektiv 96/62/EF og 1999/30/EF stilles det under visse forutsetninger krav til årlig og 3-årig rapportering av ulike data. Den 3-årige rapporteringen skal skje innenfor rammene av rådsdirektiv 91/692/EØF. For den årlige rapporteringen har det blitt utarbeidet et eget spørreskjema som ble vedtatt i en kommisjonsbeslutning av 8. november 2001 (2001/839/EF), med hjemmel i rådsdirektiv 96/62/EF av 27. september 1996. Kommisjonsbeslutningen 2001/839/EF inneholder et spørreskjema med krav om generelle opplysninger knyttet til implementeringen av rådsdirektivene 96/62/EF og 1999/30/EF, og detaljerte opplysninger knyttet til overskridelser av ulike grenseverdier for de stoffer som omfattes av rådsdirektiv 1999/30/EF. I tillegg omfatter spørreskjemaet rapporteringsformer for evt. overskridelser av grenseverdier i rådsdirektivene 80/779/EØF, 82/884/EØF og 85/203/EØF (etter artikkel 9(6) i 1999/30/EF). Deler av spørreskjemaet er basert på frivillighet.

Merknader

Kommisjonsbeslutning 2001/839/EF er en konkretisering av rapporteringskravene i rådsdirektivene 96/62/EF og 1999/30/EF, som implementeres gjennom ny forskrift om lokal luftkvalitet. Beslutningen medfører at rapporteringskravene blir standardisert, og dermed blir enklere å følge opp. Spørreskjemaet vil bidra til å gi en god oversikt over luftovervåkingen i Norge og årsaker til evt. høye verdier. Spørreskjemaet vil også være retningsgivende for kravspesifikasjonene som vil bli stilt til rapportering fra anleggseiere gjennom den nye forskriften om lokal luftkvalitet.

I beslutningen fremkommer ingen nye krav i tillegg til de som er nedfelt i rådsdirektivene 96/62/EF og 1999/30/EF.

Kommisjonsbeslutning 2001/839/EF medfører ikke behov for regelverksendringer ut over implementeringen av rådsdirektivene 96/62/EF og 1999/30/EF gjennom ny forskrift om lokal luftforurensning.

Rapportering av data gjennom spørreskjemaet i Kommisjonsbeslutningen vil bli gjennomført av SFT. Arbeidet vil ikke medføre økt ressursbruk ut over det som implementeringen av Rådsdirektivene 96/62/EF og 1999/30/EF medfører.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 L 0080
Europarlaments- og rådsdirektiv 2001/80/EF av 23. oktober 2001 om begrensning av utslipp av visse luftforurensende stoffer fra store forbrenningsanlegg som et supplement til eksisterende rådsdirektiv 88/609/EØF

Sammendrag av innholdet

Direktivet ble vedtatt 23. oktober 2001 og trer i kraft 27. november 2002. Det nye direktivet vil være et supplement til eksisterende direktiv 88/609/EØF og endringer i dette angitt i direktiv 94/66/EØF.

I samsvar med EUs femte miljøhandlingsprogram og strategien for å motvirke forsuring skal direktivet begrense utslipp av de forsurende komponentene SO ₂ (svoveldioksid) og NO _X (nitrogendioksider), samt støv. De foreslåtte utslippskravene for NO _X er tilpasset de nivåene som oppnås i nye anlegg basert på lav-NO _X-teknologi, og innebærer således ikke krav om katalytisk rensing. Forurensningsmyndigheten skal påse at samproduksjon av varme og elektrisitet finner sted med mindre den ansvarlige for anlegget kan godtgjøre at dette ikke er teknisk og økonomisk mulig (endret artikkel 7). Forøvrig stiller også det overordnede IPPC-direktivet et generelt krav til energiutnyttelsen (art. 3 b).

I direktivet gis det mulighet for at et land som har "eksisterende anlegg" kan velge å lage en samlet reduksjonsplan for disse istedenfor å oppfylle bestemte utslippskrav på hvert enkelt anlegg. Planen skal inneholde et reduksjonsmål som innebærer en tilsvarende samlet utslippsreduksjon, samtidig som opplegget vil gi mer fleksibilitet mht. hvor utslippsreduksjonene foretas. Denne planen skal også innordnes de overordnede utslippstakene som ligger i direktiv om nasjonale utslippstak for stoffene nitrogenoksider (NO _X), svoveldioksid (SO ₂), ammoniakk (NH ₃) og flyktige organiske forbindelser (VOC).

Merknader

Anlegg av denne typen i Norge blir konsesjonsbehandlet iht. forurensningsloven. Imidlertid er det få norske anlegg som er over 50 MW, fordi vi ikke har varmekraftverk. Direktivet vil bl.a. gjelde for nye store forbrenningsanlegg i industrien, gasskraftverk og gassterminaler. De norske interessene ligger på to felt. Det ene er at kravene i forslaget til en viss grad vil bidra til å begrense utslipp av langtransporterte forsurende komponenter. På dette området kan imidlertid de begrensningene Kommisjonen har foreslått for det enkelte medlemslands samlede utslipp av SO ₂ og NO _X få langt større virkning. Det andre forholdet er at forslaget omfatter enkelte planlagte norske anlegg. Nye norske naturgassbaserte turbinanlegg i den aktuelle størrelsen, inklusive de planlagte gasskraftverkene, vil oppfylle de foreslåtte kravene.

Sakkyndige instansers merkander

Kommisjonens opprinnelige forslag har vært på høring hos industrien. Prosessindustriens Landsforening (PIL) mener at de foreslåtte endringene ikke vil medføre noen betydelige problemer for berørt industri. Norsk Petroleumsinstitutt (NP) har også en positiv holdning til endringene. Dresser-Rand, Kongsberg, som produserer gassturbiner, har tidligere opplyst at de ikke har problemer med å oppfylle de foreslåtte kravene.

Direktivet er vurdert i spesialutvalget for miljø til å være relevant og akseptabelt for Norge. Direktivet medfører ingen ytterligere forpliktelser utover de vi allerede har gjennom å skulle oppfylle IPPC-direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 L 0081
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/81/EF av 21. september 2001 om nasjonale utslippstak for stoffene SO ₂, NO _X, NH ₃ og VOC ("takdirektivet")

Sammendrag av innholdet

Direkivet ble vedtatt av Europaparlamentet 21. september 2001 og av Rådet 27. september 2001. Det trådte i kraft 27. november 2001. Direktivet, som omfatter nasjonale utslippstak for stoffene svoveldioksid (SO ₂), nitrogenoksider (NO _X), ammoniakk (NH ₃) og flyktige organiske forbindelser (VOC), fastsetter tak for hver enkelt medlemsstats samlede utslipp i 2010 av disse stoffene. Utslippsgrensene er satt ulikt for de enkelte land og for de ulike stoffene. Direktivet har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Det inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å overholde de nasjonale grensene for utslipp. Direktivet er hjemlet i EF-traktatens art. 175 og følger medbestemmelsesprosedyren i forhold til Europaparlamentet.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet på bakgrunn av modellberegninger som viser hvordan utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt, miljømessig ambisjonsnivå.

Bestemmelsene i takdirektivet har klare paralleller til protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen) som ble vedtatt 30.11.1999 under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Kommisjonen har basert seg på det samme modellgrunnlaget og lagt seg på det samme miljømessige ambisjonsnivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborgprotokollen. Det er imidlertid i EUs modellberegninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge. Direktivet inneholder ikke forpliktelser for andre enn EUs medlemsstater.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen.

Merknader

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30.01.02. Regjeringen vurderer nå nærmere hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til protokollen, herunder i hvilken grad det vil være behov for endringer i bruken av eksisterende virkemidler, om dagens virkemiddelbruk bør styrkes og om det bør innføres nye virkemidler.

Dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med de vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil direktivet i hovedsak medføre de samme konsekvenser som protokollen på kort sikt. Direktivet inneholder imidlertid en revisjonsklausul og arbeidet med å forberede revisjon er allerede startet. En innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vi dermed kunne få større konsekvenser på lengre sikt, bl.a. i form av nye utslippsforpliktelser.

Direktivet inneholder krav om at de lover, reguleringer og administrative ordninger som er nødvendige for å overholde utslippsforpliktelsene skal være iverksatt innen 27.11.2002. Norge har i dag lovverk som dekker samtlige av de utslippskilder det er aktuelt å regulere. Nødvendige forskrifter vil i hovedsak kunne utarbeides innen fristen. Hovedutfordringer er å få vedtatt nødvendige forskrifter og eventuelle andre virkemidler for reduksjon av utslipp til luft fra skip.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet er til vurdering i spesialutvalget for miljø. Siden det ikke framgår av direktivet hvilke forpliktelser EØS/EFTA-landene eventuelt forventes å påta seg har direktivet ikke vært sendt på ekstern høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

302 L 0003
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/3/EF av 12. februar 2002 om ozon i utendørs luft (bakkenær ozon)

Sammendrag av innholdet

Direktivet ble vedtatt 12. februar 2002. Direktivet er det tredje datterdirektivet under rammedirektivet for lokal luftkvalitet (96/62/EF), og vil erstatte det eksisterende ozondirektivet (92/72/EF). Begge direktivene er en del av EØS-avtalen (jf. henholdsvis EØS-komiteens beslutning nr. 76/98 av 31. juli 1998 og særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 217). Samtidig som direktivet utgjør et element i arbeidet med å sikre god lokal luftkvalitet inngår det i EUs forsuringsstrategi. Sammen med det såkalte "tak-direktivet" (2001/18/EF) som setter nasjonale utslippsgrenser for bla. NO _x og VOCs (som danner bakkenær ozon) utgjør dette direktivet EUs primære virkemiddel for å oppnå målsettingene for ozon.

Formålet med denne bestemmelsen er å etablere langsiktige og tidsbestemte mål som skal nås innen 2010. Det inkluderer alarmterskel og meldingsterskel for ozon i utendørs luft, for å hindre, forebygge og redusere skadelige effekter på helse og miljø. Overskridelser av målene vil utløse plikt til å legge frem handlingsplaner og sette i gang tiltak for å nå målene så langt det er mulig. I tillegg skal det etableres felles metoder og kriteria for å måle ozonkonsentrasjoner, og eventuelt ozon- produserende stoffer (NOx og VOC).

Direktivet skiller seg således fra de tidligere datterdirektivene ved at det ikke settes faste, juridisk bindende grenseverdier for stoffene i luft. Men landene forplikter seg nå til å arbeide for å oppnå konkrete målsettinger. Begrunnelsen er at ozon transporteres over landegrensene slik at hvert enkelt land ofte ikke vil være i stand til å oppnå målsettingene kun ved reduksjoner i egne kilder. Overskridelser gir imidlertid landene plikt til å foreta egne tiltak så langt de kan sies å ha effekt i retning av å oppfylle målene.

Grensene for helse og vegetasjon er basert på anbefalinger fra WHO. Viktigst er det kortsiktige målet for helse med en grense på 120 µg/m ³> (8 timers løpende middel) som et gjennomsnitt over 3 år med inntil 25 dagers overskridelse tillatt per kalenderår (som skal nås innen 2010).

Merknader

Det er ikke utarbeidet egne norske forskrifter som behandler bakkenær ozon. Grenseverdiforskriften (forskrift etter forurensningsloven av 30. mai 1997 om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy) omhandler kun NO ₂ som er et av flere ozonproduserende stoffer. Det må vurderes nærmere hvordan det nye direktivforslaget mest hensiktsmessig bør implementeres i norsk rett.

I Norge er de grenseverdiene som er foreslått på kort og lang sikt langt på vei oppfylt. Videre antar SFT at de overskridelser som i dag finner sted vil opphøre når utslippene av NOx og VOC reduseres i Europa. For et nedstrømsland som Norge vil egne tiltak i henhold til direktivet neppe være nødvendige eller effektive. Norge har i dag et relativt godt utbygget nett av målestasjoner (14 totalt), som langt på vei antas å tilfredsstille de krav som ligger i forslaget. Utover disse 14 må krav om obligatoriske målinger i Stor-Oslo og Bergen vurderes nærmere. Direktivet antas således ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget ble sendt på høring 21. august 2000 til 72 forskjellige instanser, med høringsfrist 1. november 2000. 21 instanser har avgitt uttalelse. 15 av disse har ingen kommentarer. To (NAF og LO) har kun korte generelle merknader, men er positive til direktivet. Stavanger kommune, Oslo kommune, Sosial- og helsedepartementet og NILU (Norsk institutt for luftforskning) er positive til hovedprinsippene i direktiver, men har merknader på enkelte detaljer i direktivet. Spesialutvalget for miljø har behandlet direktivet, og funnet det relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

300 R 2037
Rådsforordning (EF) nr. 2037/2000 av 29. juni 2000 som erstatter rådsforordning (EF) nr. 3093/94 om stoffer som bryter ned ozonlaget

Sammendrag av innholdet

Ozon-nedbrytende stoffer har tidligere vært regulert av rådsforordning (EF) nr. 3093/94 (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 57/1996 av 28. oktober 1996). Forordning (EF) nr. 2037/2000 som opphever denne har fire hovedelementer:

1. Utfasing av alle hydroklorfluorkarboner (HKFK). All bruk av HKFK, unntatt tidsbegrenset produksjon av skum og kulde- og klimaanlegg og vedlikehold av eksisterende anlegg, vil bli ulovlig etter 2001. Produksjon av XPS-skumplast vil bli forbudt og faste klimaanlegg med mindre enn 100 kW vil bli forbudt fra 2002. Produksjon av PUR-skum og bruk av HKFK i reversible varmepumper vil bli forbudt fra 2004. Etterfylling av eksisterende utstyr med nyprodusert HKFK skal avvikles innen utgangen av 2009. Resirkulert HKFK vil kunne brukes til etterfylling av eksisterende utstyr frem til 2015.

2. Raskere utfasing av metylbromid enn i tidligere vedtatt plan. Det er også satt et tak på bruken av metylbromid for karanteneformål og -behandling før eksport.

3. Umiddelbart forbud mot produksjon, salg og bruk av bromklormetan og mulighet for å vedta forbud mot andre nye ozon-reduserende stoffer som pr. i dag ikke er inkludert i Montrealprotokollen.

4. Alle ozon-nedbrytende stoffer som fra før er ulovlig å produsere og importere, vil nå også være ulovlig å bruke og formidle. Unntatt er bruk av gjenvunnet halon fram til 31.12.2002 og til kritiske bruksområder for halon. Dette vil gjøre det mulig å bedre kontrollere ulovlig handel med ozon-nedbrytende stoffer. Nye og strengere regler innebærer krav til mimimumskvalifikasjoner for personer som har befatning med ozon-nedbrytende stoffer, obligatoriske systemer for gjenvinning og destruksjon.

Hensikten med de vedtatte endringene er å overholde Montrealprotokollens innstramming fra 1997 om stoffer som reduserer ozonlaget og å få full utfasing av alle ozonreduserende stoffer så snart som mulig. Den nye forordningen går for øvrig lengre enn Montrealprotokollen på flere viktige områder. Den innebærer bl.a. følgende nye bestemmelser:

Produsenter og importører skal sikre at produksjon, salg og egen bruk av metylbromid skal utfases trinnvis på følgende måte: 25% reduksjon i forhold til 1991-nivå fra 01.01.1998, 60% fra 01.01.2001, 75% innen 31.12.2002 og full utfasing innen 31.12.2004. EU-land skal rapportere om sin utfasingsstrategi og bruk av ozon-nedbrytende stoffer til Kommisjonen.