Vedlegg IX
Finansielle tjenester

302 L 0065 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsalg av finansielle tjenester

Sammendrag av innholdet

Direktivet gjelder avtaler om finansielle tjenester inngått uten at avtalepartene fysisk møtes, f.eks. ved avtaleinngåelse pr. Internett, telefon, brev, telefaks etc. Det vil utfylle det generelle fjernsalgsdirektivet 97/7/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 15/98 av 6. mars 1998).

Direktivets hovedbestemmelser gjelder informasjon som skal gis forbruker før avtalen inngås, innføring av en angrerett av varierende lengde for ulike tjenester (med visse unntak), og forpliktelse for forbrukeren til å yte delbetaling for mottatte ytelser når angreretten brukes. Det har videre bestemmelser om misbruk av betalingskort mv., om forbud mot levering av tjenester som ikke er bestilt, om reservasjonsrett mot uønskede salgshenvendelser, og om landenes forpliktelser til å sørge for at direktivets regler overholdes.

Direktivet har gjennomgående karakter av totalharmonisering, med unntak for informasjonskravene. Her kan medlemsstatene "i påvente av videre harmonisering" opprettholde strengere krav. Disse skal i så fall notifiseres til Kommisjonen.

Merknader

Det generelle fjernsalgsdirektivet (97/7) fra 1997 har unntak for finansielle tjenester. Fra norsk side og fra EFTA er det på forskjellige stadier i prosessen uttrykt tilfredshet med det pågående direktivarbeidet og i store trekk med utformingen, men samtidig uttrykt ønske om stor grad av harmonisering på minimumsnivå.

Lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven), som gjennomfører det generelle fjernsalgsdirektivet, trådte i kraft 1. mai 2001. Loven omfatter i utgangspunktet omsetning av finansielle tjenester ved salg utenfor fast utsalgssted og ved telefonsalg, men ikke ved andre fjernsalgsformer. Departementet skal imidlertid etter forslaget kunne fastsette særlige regler om, og også unntak fra, angreretten. Det er et unntak for investeringstjenester, mens det tidligere unntaket for forsikringstjenester ikke er videreført i den nye loven.

Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil medføre behov for endringer i norsk lov.

Sakkyndige instansers merknader

Norske holdninger i høringsmøter og i bidrag til EFTA-uttalelse i prosessen har vært diskutert med forbrukerinstitusjonene og klarert med berørte departementer og underliggende organer (Justisdepartementet, Finansdepartementet og Kredittilsynet) .

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel II
Banker og andre kredittinstitusjoner

301 L 0097 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/97/EF av 4. desember 2001 om endring av direktiv 91/308/EØF om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 91/308/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 174). Direktivet forplikter medlemsstatene til å bekjempe hvitvasking av utbyttet fra all organisert kriminell virksomhet og bedrageri, korrupsjon eller annen kriminell aktivitet skadelig for EUs økonomiske interesser. Det tidligere direktivet rettet seg kun mot utbytte fra narkotikakriminalitet. Det nye direktivet retter seg mot et bredere spekter av aktører enn det tidligere direktivet, som kun retter seg mot den finansielle sektor. Etter direktivet er en rekke ikke-finansielle aktiviteter og yrkesgrupper som er sårbare for å bli misbrukt til hvitvaskingsformål omfattet.

Personkretsen som omfattes av krav til klientidentifikasjon, oppbevaring av opplysninger og rapportering av mistenkelige transaksjoner er etter direktivet utvidet til å omfatte bl.a. eksterne regnskapsførere og revisorer, eiendomsmeglere, notarer og advokater som forestår finansielle transaksjoner, forhandlere av edelstener og -metaller og kasinoer.

Merknader

Rapporteringsplikt m.m. er i Norge knyttet til utbytte fra straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Det antas derfor at det ikke er behov for lovendring i Norge med hensyn til direktivets utvidelse av type kriminalitet som omfattes. Når det gjelder forslagets utvidelse av hvilke aktører som etter direktivet vil ha rapporteringsplikt m.m., vil dette kreve lovendring i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 R 2560 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2560/2001 av 19. desember 2001 om grensekryssende betalinger i euro

Sammendrag av innholdet

Europaparlamentet og Rådet vedtok 19. desember 2001 forordning om grensekryssende betalinger i euro. Hovedinnholdet i forordningen er at grensekryssende betalinger i euro ikke skal kunne prises høyere enn tilsvarende betalinger innenlands. I den forbindelse pålegger forordningen banken informasjonsplikt med hensyn til de gebyrer som oppkreves for grensekryssende betalinger og en plikt til å opplyse kunden om kundens internasjonale bankkontonummer og bankens internasjonale identifikasjonsnummer. Videre pålegges medlemsstatene å fjerne eksisterende innrapporteringsplikter for grensekryssende betalinger opp til 12 500 euro og å innføre effektive og avskrekkende sanksjoneringstiltak for overtredelse av forordningens bestemmelser.

Forordningen gir adgang til å la bestemmelsene få anvendelse på nasjonal valuta.

Merknader

Forordningen søkes gjennomført i norsk rett som forskrift med hjemmel i finansavtalelovens § 9(3). Det er følgelig ikke nødvendig med lovendring.

For Norges vedkommende har det vært ansett som problematisk for gjennomføringen av forordningen, at norske banker ikke har tilgang til TARGET-systemet. TARGET er et betalingssystem for eurobetalinger etablert av Den europeiske sentralbanken. Norske banker har på grunn av manglende direkte tilknytning til dette systemet vært nødt til å basere seg på andre oppgjørsmåter. Ved gjennomføringen av forordningens bestemmelser i norsk rett, vil dermed den manglende tilknytningen til TARGET kunne innebære at norske banker kan få et dårligere utgangspunkt enn banker innen EU.

Sakkyndige instansers merknader

Spørsmål om forordningens EØS-relevans har vært forelagt Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Kredittilsynet og Norges Bank. Finansdepartementet har lagt til grunn at det bør vurderes å sette vilkår om TARGET-tilknytning for at forordningen skal tas inn i EØS-avtalen.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse I EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.