Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

KOM(02) 17 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøansvar

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la i januar 2002 frem et forslag til direktiv om miljøansvar. Forslaget er en oppfølging av kommisjonens hvitbok om erstatningsansvar for miljøskade fremlagt i februar 2000. Direktivforslaget bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale, og tar sikte på å etablere et regelverk innenfor EU- (og EØS-) området som skal forebygge og reparere miljøskade.

Direktivforslaget avviker sterkt fra skissen i hvitboken – som en følge av høringsrunden. Mens hvitboken i hovedsak var opptatt av rene erstatningsspørsmål etter at en større miljøulykke hadde funnet sted, inneholder direktivforslaget mer offentligrettslige regler om oppryddingsplikt og økonomisk ansvar for miljøskade. Forslaget omfatter ansvar for skade på vann, jordsmonnet og det biologiske mangfoldet, men tålegrensen er satt rimelig høyt da det hovedsakelig er snakk om betydelig/alvorlig skade. Etter direktivforslaget har den ansvarlige plikt til å sette i verk tiltak for å forebygge og reparere miljøskade. Miljøvernmyndighetene skal pålegge den ansvarlige å treffe slike tiltak dersom virksomheten ikke gjør det av eget tiltak. Dersom den ansvarlige ikke overholder plikten til å iverksette tiltak, det ikke lar seg gjøre å finne den ansvarlige, den ansvarlige ikke har økonomiske midler til å gjennomføre tiltakene eller den ansvarlige ikke er forpliktet til å dekke utgiftene, har staten en plikt til å rydde opp.

Merknader

Det foreslåtte objektive ansvaret for forurensning fra farlig virksomhet er i tråd med reglene i forurensningsloven. De norske reglene har imidlertid et videre anvendelsesområde sett hen til hvem som er ansvarlige. Videre er terskelen for å kreve opprydding lavere etter forurensningsloven som ikke stiller krav om betydelig skade. Forurensningsloven omfatter i motsetning til direktivforslaget også personskade og tingskade. De foreslåtte reglene om erstatningsansvar for skade på det biologiske mangfoldet går lenger enn det som følger av norsk lovgivning hvor det i dag ikke finnes regler om erstatning for skade som ikke skyldes forurensning eller GMO. Innføring av subsidiært opprydningsansvar for staten, der ingen privat part kan stilles til ansvar, kan gjøre det nødvendig å etablere ordninger som sikrer at det finnes tilgjengelige midler (eksempelvis tvungen ansvarsforsikring for aktørene eller en fondsløsning). Direktivforslaget pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket, å ha forsikring eller annen finansiell sikkerhet for mulig ansvar. Det er imidlertid en rekke medlemsstater som har tatt til orde for at direktivet bør inneholde regler om obligatorisk finansiell sikkerhet, som for eksempel ansvarsforsikring.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget har vært på høring hos departementer, domstoler og berørte instanser. Foruten enkelte departementer var det særlig næringslivet som benyttet anledningen til å kommentere forslaget. Kort oppsummert ønsker næringslivet mer presise regler, samt en mulighet for å forsikre seg mot det ansvar direktivet innfører. Forslaget er også behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø ved flere anledninger.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(01) 139 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøbeskyttelse gjennom strafferetten

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag til direktiv ble fremmet 15. mars 2001. EUs miljølovgivning skriver seg 25 år tilbake, og i dag finnes om lag 200 direktiver/forordninger på området. Fremdeles forekommer en rekke tilfeller av manglende overholdelse av rettsaktene. Kommisjonen mener i lys av dette at sanksjonene som er etablert av medlemslandene, ikke er tilstrekkelige for å oppnå full etterlevelse av regelverket, og har derfor foreslått et direktiv som pålegger medlemslandene å ha tilstrekkelige strafferettslige sanksjoner ved brudd på reglene.

Forslaget inneholder strafferettslige minimumsregler til beskyttelse av miljøet. Det inneholder en oppregning av handlinger som skal være straffbare, så fremt de er i strid med forordninger/direktiver og etterfølgende nasjonale gjennomføringer av disse. Relevante forordninger/direktiver er uttømmende listet opp i vedlegg til forslaget. Forslaget inneholder m.a.o. ikke en liste over nye ulovlige handlinger, men omfatter kun handlinger som er i strid med allerede vedtatt fellesskapslovgivning. Direktivet krever som et minimum at de forsettlige og grovt uaktsomme overtredelsene på de nevnte områdene skal være straffbare. Direktivet krever at fysiske personer skal kunne straffes (i alvorlige tilfeller med frihetsberøvelse), og at det skal innføres sanksjoner rettet mot virksomhetene. Disse sanksjonene skal kunne omfatte bøter/administrative avgifter, tap av rett til offentlig støtte, midlertidig eller permanent næringsforbud og rettslig overvåkning. Medlemslandene står i stor grad fritt mht å velge egnede sanksjoner så lenge de er effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Medlemslandene står videre fritt til å ha/innføre strengere sanksjoner.

Merknader

Et stort flertall av miljødirektivene som omfattes av forslaget, er gjennom EØS-avtalen en del av norsk rett. De aller fleste av direktivene er gjennomført med hjemmel i forurensningsloven og produktkontrolloven, mens enkelte andre er gitt i medhold av annen miljølovgivning. Lovene har omfattende sanksjonsbestemmelser og en foreløpig vurdering av disse tilsier at direktivets krav til kriminalisering er ivaretatt på disse områdene. Det vil imidlertid bli foretatt en mer grundig vurdering av dette, samt direktivets forhold til EØS-avtalens virkeområde, når en endelig avklaring av direktivets fremtid i EU foreligger, se nedenfor.

Status

Direktivets fremtid er nå høyst usikker grunnet institusjonell uenighet om hvilken søyle i samarbeidet regulering av miljøkriminalitet skal finne sted. Medlemslandene har ikke ønsket å regulere miljøkriminalitet under første søyle (Det europeiske fellesskap). Rådet vedtok i stedet i januar 2003 en rammebeslutning om strafferettslig beskyttelse av miljøet under tredje søyle (justis- og politisamarbeid). Kommisjonen, med sterk støtte fra Europaparlamentet, mener den strafferettslige beskyttelsen av miljøet skal behandles under første søyle, og at det ikke er rettslig grunnlag for slike regler innenfor rammen av tredje søyle. Kommisjonen har våren 2003 gått til EF-domstolen med påstand om at rammebeslutningen må settes til side.

Kapittel II Vann

KOM(03) 550 endelig. Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om beskyttelse av grunnvann mot forurensning

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen har lagt fram forslag til nytt grunnvannsdirektiv som vil være et selvstendig datterdirektiv under rammedirektivet for vann (2000/60/EC). Det skal fra 2013 erstatte det eksisterende grunnvannsdirektivet (80/68/EØF). I henhold til rammedirektivet for vann, artikkel 17, skal datterdirektivet fastsette spesifikke tiltak for å forhindre og kontrollere forurensning av grunnvann.

Bestemmelsene i direktivforslaget skal integrere kravene i det eksisterende grunnvannsdirektivet med kravene i rammedirektivet for vann. Rammedirektivet har felles bestemmelser om administrative ordninger i nedbørsfelt, miljømål i forhold til kvalitet og kvantitet, overvåkingskrav, tiltaksprogram, rapporteringskrav, overgangsordninger, forvaltningsplaner med mer.

Formålet med direktivet om grunnvann er å forhindre og kontrollere forurensning av grunnvann. Forslaget til direktiv setter kriterier for vurdering av god kjemisk status i grunnvann. Videre har det kriterier for å identifisere og reversere signifikante oppadgående trender i forurensningsutviklingen og kriterier for å definere når tiltak må gjennomføres for å reversere disse trendene. Rammedirektivet for vann regulerer direkte utslipp av forurensning til grunnvann. Forslaget til grunnvannsdirektiv viderefører det eksiterende grunnvannsdirektivets bestemmelser som regulerer forurensning ved indirekte utslipp.

Basert på karakteriseringsarbeidet som skal gjennomføres i henhold til rammedirektivet for vann, skal landene innen utgangen av 2005 fastsette maksimumsgrenser for de forurensende stoffene som er identifisert i utsatte grunnvannsforekomster. Lister over slike grenseverdier skal legges fram for Kommisjonen i 2006, som grunnlag for vurdering av evt. felles miljøkvalitetsstandarder. For øvrig gjelder grenseverdier som er fastsatt i eksisterende direktiver for nitrater, biocider og plantevernmidler.

Merknader

Det eksisterende grunnvannsdirektivet er, bortsett fra art. 14, innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om forurensning forårsaket av utslipp av visse farlige stoffer til vann og grunnvann, hjemlet i forurensingsloven.

Forslaget til nytt direktiv vil bli sendt på høring fra SFT i løpet av 2003, bl. a. for å få synspunkter og grunnlag for å vurdere av administrative og økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) har representert Norge i EU-kommisjonens ekspertgruppe som har utarbeidet forslaget til direktiv. Forslaget har vært drøftet i vår nasjonale referansegruppe for grunnvann, som ledes av SFT med representanter fra NVE, NGU, Folkehelseinstituttet og Jordforsk.

Gruppen påpeker at norske grunnvannsforekomster stort sett har meget god kvalitet, men at norske naturforhold med mange grunnvannsforekomster tilsier at vi har behov for en risikotilnærming og gruppering av grunnvannsforekomster for å kunne finne en hensiktsmessig forvaltningsløsning.

Det er per i dag ikke identifisert viktige motstridende interesser fra norsk side. Behov for gjennomføring av tiltak og evt. endringer i dagens overvåking vil framkomme etter at karakteriseringsarbeidet i henhold til rammedirektivet for vann er gjennomført.

Spesialutvalget for miljø ble i mai 2003 orientert om et tidlig utkast til direktiv. Direktivforslaget vil bli lagt fram i spesialutvalget for miljø i desember 2003.

Status

Kommisjonen la fram forslag til direktiv 19. september 2003. Det er ikke fastsatt når første gangs behandling i EP og rådet skal begynne, men det er antydet at forslaget vil bli vedtatt ved årsskiftet 2004/2005.

Kapittel III Luft

KOM(02) 595 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 1999/32/EF hva gjelder svovelinnhold i marine drivstoff

Sammendrag av innholdet

Någjeldende rådsdirektiv 1999/32/EF om svovelinnholdet i visse mineraloljeprodukter (svoveldirektivet) setter blant annet grenser for innhold av svovel for marine gassoljer (dvs. lette oljer) som benyttes av skip innenfor EUs territorialgrenser. Direktivet inneholder imidlertid ikke grenser for svovel i tyngre marine oljer ("bunkers"). Kommisjonen foreslår nå også svovelkrav for de tynger marine drivstoffene. Kravene som foreslås er delvis en oppfølging av de krav FNs sjøfartsorganisasjon IMO har vedtatt gjennom MARPOL-konvensjonens Anneks VI, delvis foreslår Kommisjonen strengere krav.

Det foreslås følgende endringer til direktiv 1999/32/EF mht svovelinnhold i de ulike typene marint drivstoff (der ikke annet er angitt, foreslås kravene å gjelde fra 12 måneder etter at direktivet trer i kraft):

• Innføring av en grense på 1,5 % for svovelinnhold i marine drivstoff (inkludert tungolje) for alle fartøy i i særlige sårbare områder (såkalte SOx Control Areas) som Nordsjøen, den Engelske kanal og Østersjøen. Dette vil være samme grense som i MARPOLs vedlegg VI.
• Innføring av en grense på 1,5 % for svovelinnhold i marine drivstoff for passasjerskip i trafikk til og/eller fra havner i EU-området fra 1.7.2007.
• Fjerning av svoveldirektivets nåværende grense på 0,2 % svovel for bruk av marine dieseloljer DMB og DMC som benyttes i EU-farvann. I stedet vil salg av marin dieselolje med over 1,5 % svovel forbys. Dette er spesielt viktig for å sikre at IMO-reglene om bruk av drivstoff med maksimalt 1,5 % svovel i sårbare områder overholdes av skip i internasjonal trafikk (det kan være vanskelig å få tak i lavsvoveldrivstoff utenfor EU-området).
• Innføring av forbud mot salg av de marine gassoljene DMA og DMX med over 0,2 % svovelinnhold. På den måten vil man sikre tilgjengelighet av lavsvoveldrivstoff som er nødvendig for å overholde kravene.
• Fjerning av unntak fra svoveldirektivet for skip i internasjonal trafikk skip som krysser en grense mellom et tredjeland og et medlemsland. Dette unntaket har vist seg å være vanskelig å tolke og håndheve på en konsekvent måte.
• Innføring av en grense på 0,2 % for svovel i marine drivstoff som benyttes av skip mens de ligger til kai i havner innenfor EU-området, samt på innlands vannveier. Dette kravet foreslås skjerpet til 0.1 % fra 1.1.2008.

Det foreslås dessuten at medlemslandene hvert år skal rapportere total mengde drivstoff og gjennomsnittlig svovelinnhold av de ulike typer drivstoff som ble benyttet innenfor landets grenser foregående år og som faller innenfor direktivets virkeområde. Gjennomsnittlig svovelinnhold skal beregnes ved å analysere prøver av drivstoff, og ved hjelp av loggbøker og følgesedler for bunkers. Det gis spesielle regler for hvordan prøvetaking, analyse og inspeksjoner for å bestemme svovelinnholdet skal foretas.

I direktivforslaget inngår en endring av bestemmelsene om landbasert bruk av tungolje i store forbrenningsanlegg i svoveldirektivet. Bakgrunnen for dette er at Rådsdirektiv 2001/80/EF om store forbrenningsanlegg (LCP-direktivet) inneholder reviderte bestemmelser for SO ₂-utslipp fra store forbrenningsanlegg i forhold til Rådsdirektiv 88/609/EEC. Endringen som foreslås, vil gjøre svoveldirektivet kompatibelt med Rådsdirektiv 2001/80/EF (da SO ₂-utslippene er en funksjon av svovelinnholdet i brenselet).

Forslaget til nytt direktiv er hjemlet i EF-traktaten art. 175(1).

Merknader

Rådsdirektiv 1999/32/EF inngår i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter, fastsatt med hjemmel i forurensningsloven. Siden utkastet til endring av direktiv 1999/32/EF bl.a. setter krav til hvilke drivstoff som kan benyttes på skip, også i internasjonalt farvann, er det aktuelt å forankre en revidert forskrift både i forurensningsloven og sjødyktighetsloven.

Utslipp fra svovel fra skip bidrar til overskridelse av tålegrensene for forsuring, særlig i utsatte områder på Sør- og Vestlandet. Norge har derfor gjennom flere år arbeidet gjennom FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å utvikle regelverk som skal begrense svovelinnholdet i drivstoff som benyttes i internasjonal sjøfart. Slikt regelverk finnes nå gjennom vedlegg VI til MARPOL-konvensjonen som nevnt. Etter aktivt arbeid bl.a. fra Norges side er det under vedlegg VI etablert adgang til å sette strengere krav til svovelinnhold i oljer brukt i trafikk i spesielt sårbare områder. Nordsjøen er som nevnt definert som et slikt område. Svovelkravene i MARPOL anses som lite strenge. Det er i Norges interesse at det utvikles EU/EØS-regelverk som regulerer svovelinnholdet i marine drivstoff som forbrennes i våre nærområder.

Status

Europaparlamentet har hatt direktivforslaget til første gangs behandling og har vedtatt en del endringer. Endringene gjelder både kravnivåene, kravenes geografiske virkeområde og tidsfrister for overholdelse av kravene. Disse endringene innebærer skjerpelser av kravene. Den mest omfattende endringen fra Parlamentets sider er at kravene om maksimalt 1,5% svovelinnhold foreslås senket til 0,5 % fra 31.12.2008. Dessuten vedtok Parlamentet at det skal være mulig å få unntak fra kravene dersom det gjennomføres alternative tiltak som gir samme miljøeffekt.

Kommisjonen har uttalt seg om Parlamentets vedtak og gått imot flere av vedtakene som gjelder kravnivå, virkeområde og frister. Bl.a. går Kommisjonen imot at det allerede nå fastsettes svovelkrav på 0,5% fra 31.12.2008. Et slikt krav karakteriseres som prematurt. Derimot støtter Kommisjonen at det gis adgang til unntak ved gjennomføring av alternative tiltak.

Rådets miljøgruppe har hatt direktivforslaget til behandling og forbereder saken for behandling på Rådsmøtet i desember 2003.

KOM(02) 750 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om VOC i maling og andre produkter

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremla 23. desember 2002 et forslag til direktiv som regulerer VOC-utslipp fra maling og lakk. Et revidert forslag ble lagt frem 13. oktober i år. Forslaget er ment som et supplement til eksisterende direktiv 1999/13/EF om begrensning av utslippene av flyktige organiske forbindelser som skyldes bruk av organiske løsemidler i visse virksomheter og anlegg. VOC-utslipp fra maling og lakk ble i sin tid utelatt fra sistnevnte direktiv. Bakgrunnen for direktivforslaget er et ønske om lavere innhold av løsemidler i maling og lakk. Direktivet stiller krav til innholdet av løsemidler i bestemte kategorier produkter med det formål å forhindre eller redusere direkte og indirekte virkninger av VOC-utslipp til miljøet.

Merknader

Produkter som omfattes av direktivet skal bare kunne omsettes på det frie marked dersom de overholder bestemte krav til innhold som fremgår av direktivets vedlegg. Kravene skal oppfylles i henhold til et tidsskjema som også fremgår av vedlegget (oppfyllelse i henholdsvis 2007 og 2010). Direktivforslaget krever dessuten at produktene skal merkes før de omsettes på det frie marked.

Statens Forurensningstilsyn (SFT) har sendt Kommisjonens forslag på høring, med høringsfrist 1. desember i år.

Norsk regelverk må sannsynligvis endres for å oppfylle direktivet.

Status

Kommisjonsforslaget ble behandlet i Europaparlamentet 9. september og i Rådet 27. oktober. Kommisjonen planlegger å vedta direktivet i desember 2003/januar 2004.

KOM(03) 423 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om arsen, kvikksølv, nikkel og polysykliske hydrokarboner i omgivelsesluft

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremla 16. juli 2003 et forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om arsen, kvikksølv, nikkel og polysykliske hydrokarboner (PAH) i omgivelsesluft. Forslaget blir det fjerde og siste datterdirektivet under rammedirektivet om luftkvalitet (96/62/EF) og omfatter nevnte stoffer.

Forslaget reflekterer målene i det "6. Europeiske miljøhandlingsprogrammet" gjennom å:

• fastsette mål som ikke skal gi negative helseeffekter
• forbedre overvåking og forvaltning av luftkvaliteten
• informere publikum

Rammedirektivet som ligger til grunn for 4. datterdirektiv, forutsetter at det skal lages bindende grenseverdier også for de fire tungmetallene og PAH. Imidlertid fastsetter direktivforslaget ingen bindende grenseverdier for de nevnte stoffene. Det foreliggende forslaget fastsetter bare en grenseverdi (for PAH) som skal forstås som en målsetting. Tungmetallene har ingen mål. Direktivforslaget fastsetter imidlertid vurderingsterskler for arsen, kadmium, nikkel og benzo(a)pyrene (indikator for PAH) som utløser obligatoriske krav om et minimum av faste målinger av luftkonsentrasjonen. Vurderingsterskelen og målet for PAH er imidlertid identiske. I tillegg foreslås det krav om indikative målinger for alle stoffene uansett om vurderingsterskelen overskrides eller ikke. Kravet om indikative målinger inkluderer også kvikksølv og avsetninger for de samme stoffene. Indikative målinger er stikkprøvemålinger med redusert krav til tidsdekning enn faste målinger.

I direktivforslaget stilles det krav om informasjon til publikum. Videre vil overskridelser av vurderingstersklene utløse rapporteringsplikt til kommisjonen.

Dagens målenett i Norge tilfredsstiller sannsynligvis minimumskravet for indikative målinger av tungmetaller og PAH (bortsett fra for deponering). I dag gjøres ingen faste målinger av B(a)P. Et tilfredsstillende målenett må derfor etableres.

En implementering av det foreslåtte datterdirektivet vil i seg selv ikke føre til noen vesentlig miljøgevinst. Derimot vil et bedre overvåkingssystem føre til økt kunnskap med større muligheter for å vurdere målrettete tiltak enn tidligere. Kunnskap om konsentrasjonen av både tungmetallene og PAH er i dag relativt liten.

Merknader

EU-direktivene 96/62/EF, 1999/30/EF, 2000/69/EF og 2002/3/EF gjeldende lokal luftkvalitet inngår i EØS avtalen og er gjort gjeldende i Norge gjennom forskrift om lokal luftkvalitet av 4. oktober 2002. Det foreslåtte direktivet skiller seg fra de øvrige direktivene og forskriften ved at det ikke fastsetter juridisk bindende grenseverdier for stoffene det omhandler. Rammeverket for overvåking, målinger og rapportering er lik den i eksisterende forskrift. Det bør derfor vurderes nærmere hvordan det foreslåtte direktivet skal implementeres i norsk rett på en hensiktsmessig måte.

Det er ikke utarbeidet generelle norske krav eller forskrifter som omhandler tungmetaller og PAH i utendørsluft. Reguleringer av utslipp fra industri gjøres gjennom krav som stilles gjennom konsesjonssystemet. Det endelige forslaget fra Kommisjonen er sendt på høring til aktuelle instanser i Norge.

Status

Endelig kommisjonsforslag til direktiv ble forelagt 16. juli 2003. Direktivet er nå til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(03) 319 endelig Forslag til eurpaparlaments- og rådsdirektiv om håndtering av avfall fra utvinningsindustrien (mineralavfall)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la frem forslaget til direktiv 2. juni 2003. Formålet med direktivet er å forhindre eller redusere negative helse- og miljømessige effekter i forbindelse med håndtering av avfall fra mineralindustrien. Direktivforslaget omfatter avfall fra alle deler av den landbaserte utvinningsindustrien. Forslaget omfatter ikke lavrisikoavfall, slik som ikke-forurenset jord og avfall fra prospektering av mineralressurser. I tillegg gjelder det lempeligere krav for ikke-farlig og inert avfall (inert = avfall som ikke gjennomgår noen betydelig fysisk, kjemisk eller biologisk omdanning). Videre er bl.a. avfall fra offshorevirksomhet unntatt fra direktivet.

Et sentralt krav er at virksomheter som håndterer avfall fra mineralindustrien skal ha tillatelse fra myndighetene. Kravet gjelder likevel ikke virksomheter som bare håndterer ikke-farlig og inert avfall. For slike virksomheter er det tilstrekkelig at myndighetene mottar dokumentasjon på at direktivets krav til disse virksomhetene er oppfylt. Alle virksomheter skal utarbeide en avfallshåndteringsplan for behandling, gjenvinning og sluttbehandling av avfall fra virksomheten. For lokaliteter som kan representere en potensiell fare for omgivelsene, skal den ansvarlige utarbeide en plan for tiltak som skal iverksettes i tilfelle større ulykker. Myndighetene skal utarbeide en tilsvarende plan for tiltak som skal iverksettes utenfor den ansvarliges eget område. Forslaget stiller krav om etablering av en finansiell garanti med sikte på å sikre forsvarlig avslutning og etterdrift av avfallsanlegg. Garantien skal være på plass før nye lokaliteter tas i bruk. Garantibeløpet skal fastsettes av myndighetene på grunnlag av en stedsspesifikk behovsvurdering og skal justeres jevnlig i takt med endringer i forventet behov.

Merknader

Direktivforslaget går på enkelte punkter lenger enn gjeldende norsk lovgining og praksis. Dette gjelder spesielt krav til mindre virksomheter. Forslaget vil derfor kreve endringer i norsk regelverk og utslippstillatelser gitt i medhold av forurensningsloven. Det må vurderes i hvilke deler av regleverket det vil være mest hensiktsmessig å implementere de nye kravene. Siden direktivforslaget ikke stiller krav om at virksomheter som kun genererer inert og ikke-farlig avfall må ha utslipptillatelse, kan kravene til disse virksomhetene nedfelles i forskrifter. Som følge av at direktivforslaget krever at andre virksomheter som håndterer annet avfall fra utvinningsindustrien må ha tillatelse må det foretas en gjennomgang og eventuelt revidering av eksisterende utslippstillatelser for å sikre at alle relevante bestemmelser i det nye direktivet blir gjort juridisk bindende for de ansvarlige etter direktivet.

Direktivets betydning for norske virksomheter vil variere avhengig av art og mengde avfall som oppstår i den enkelte virksomhet. Direktivet vil omfatte mange små anlegg i Norge, men som følge av at de fleste av disse bare genererer inert og ikke-farlig avfall, vil de bare bli omfattet av enkelte av direktivets krav. Kun et fåtall større virksomheter i Norge vil bli omfattet av direktivet i sin helhet.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget har ikke vært på høring. Statens forurensningstilsyn har imidlertid vært i kontakt med berørte bransjeorganisasjoner og Bergvesenet og innhentet deres synspunkter på forslaget. Kort oppsummert ønsker næringslivet seg at mindre virksomheter som kun genererer inert og ikke-farlig avfall ikke skal omfattes av direktivet og at kravet om finansiell garanti innarbeides i den nye mineralloven. Forslaget er også behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø ved flere anledninger.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(03) 403 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU, for så vidt gjelder de prosjektbaserte mekanismene i Kyotoprotokollen

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la 23. juli 2003 frem forslag til direktiv (KOM(2003)403) om hvordan kreditter fra de prosjektbaserte mekanismene under Kyoto-protokollen kan sluses inn i EUs nylig vedtatte kvotesystem. Teknisk sett er forslaget en endring av kvotedirektivet, som ble endelig vedtatt 22. juli 2003. Direktivforslaget legger opp til at medlemslandene kan konvertere utslippsenheter som stammer fra Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og felles gjennomføring (JI) til EU-kvoter. Adgangen til slik konvertering er underlagt enkelte begrensninger:

I forslaget åpnes det ikke for bruk av kreditter fra de prosjektbaserte mekanismene i det tidlige kvotesystemet (2005-2007). Som en følge av dette vil det heller ikke være åpning for innenlandsk felles gjennomføring i denne perioden.

Når antallet kreditter fra JI- og CDM-prosjekter som er konvertert til EU-kvoter når 6 prosent av det samlede antall kvoter som medlemsstatene har tildelt for den inneværende perioden, skal Kommisjonen vurdere behovet for å innføre et tak på samlet antall konverterte kvoter i EU-systemet. Dette kan i følge direktivforslaget for eksempel være på 8 prosent.

Direktivforslaget slår fast at kreditter fra kjernekraftprosjekter ikke vil kunne konverteres til EU-kvoter. Dette er i samsvar med overenskomsten fra Marrakesh. Heller ikke kreditter fra skogplantingsprosjekter og andre prosjekter som øker opptaket av klimagasser vil godtas i kvotesystemet i henhold til direktivforslaget. Den forklarende teksten til direktivutkastet åpner imidlertid for at Kommisjonen kan komme med forslag om anerkjennelse av kreditter fra skogplantingsprosjekter etter at regelverket for slike prosjekter under CDM er vedtatt av partskonferansen under Klimakonvensjonen. Direktivforslaget oppstiller foreløpig ingen restriksjoner på bruk av kreditter fra vannkraftprosjekter. I den forklarende tekst understrekes imidlertid at landene bør unngå prosjekter som medfører negative miljømessige og sosiale konsekvenser, under henvisning til "World Commission on Dams". Kommisjonen får i forslaget mandat til å ta opp til vurdering behovet for restriksjoner på slike prosjekter, og eventuelt fremlegge forslag om dette.

I henhold til direktivutkastet skal medlemslandene som hovedregel sørge for at utslippsreduserende tiltak hos bedrifter som er kvotepliktige i EUs kvotesystem, ikke gir opphav til JI-kreditter. Medlemslandene må derfor nekte å godkjenne slike prosjekter (jf. at Kyotoprotokollen forutsetter at JI-prosjekter skal godkjennes av de berørte stater). Formålet med bestemmelsene er å unngå såkalt "double counting", dvs. at ett og samme tiltak både resulterer i utstedelse av JI-kreditter og fører til at vertsbedriften får frigjort EU-kvoter (for salg).

Utkastet til mekanismedirektiv synes å pålegge medlemsstatene en mer intervenerende myndighetsrolle i kontroll og oppfølging av både forberedelse og gjennomføring av prosjekter under JI og CDM enn hva som er forutsatt i det internasjonale regelverket fra Marrakesh.

Forslaget legger ikke begrensninger på private virksomheters adgang til å generere, tilegne seg eller konvertere utslippsenheter som stammer fra bruk av CDM og JI, så lenge disse utslippsenhetene holdes utenfor EUs kvotesystem. Direktivforslaget legger heller ikke begrensninger på staters bruk av Kyoto-mekanismene.

Merknader

En kobling mellom EUs kvotesystem og de prosjektbaserte mekanismene under Kyotoprotokollen vil styrke privat sektors incentiver til å delta i JI- og CDM-prosjekter. Slike prosjekter vil bidra til teknologioverføring til bl.a. Russland og utviklingsland. Adgang til å bruke kreditter fra JI- og CDM-prosjekter i EUs kvotesystem vil samtidig redusere de kvotepliktiges kostnader knyttet til oppfyllelse av kvoteplikten. Kvoteprisen vil påvirkes av hvor omfattende restriksjoner EU vedtar på bruken av JI- og CDM-kreditter i kvotesystemet.

Siden det er lagt opp til at mekanismedirektivet vil endre EUs kvotedirektiv, er det nødvendig å vurdere forslaget til mekanismedirektiv og det vedtatte kvotedirektivet samlet. Hvis kvotedirektivet tas inn i EØS-avtalen må også mekanismedirektivet innlemmes i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til mekanismedirektiv behandles av EØS spesialutvalg for miljø.

Status

Forslaget er under behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(03) 492 Forslag til europaparlaments – og rådsforordning om visse fluorerte klimagasser

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen kunngjorde 11.8.03 et forslag til forordning om regulering av visse fluorerte klimagasser.

Forslaget omhandler en ny forordning for å redusere utslippene av de sterke klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelhexafluorid (SF6) gjennom bestemmelser knyttet til utslippsbegrensning, rapportering og bruk.

Forslaget er en del av EUs "European Climate Change Program" som ble etablert i juni 2000 for å identifisere ytterligere kostnadseffektive tiltak for å møte EUs forpliktelse under Kyoto-protokollen, og det bygger i stor grad på arbeidet til "working group on fluorinated gases".

Hovedformålet er å introdusere harmoniserte kostnadseffektive tiltak som sikrer oppsamling av brukt gass, minimaliserer lekkasjer og begrenser bruken til de mest nødvendige områder.

Forordningen er ment å supplere allerede eksisterende regelverk og frivillige avtaler innen EU. Det er videre lagt vekt på å sikre overensstemmelse med eksisterende lovgivning knyttet til ozonnedbrytende gasser og å hindre at tiltakene er kontraproduktive i forhold til utfasingen av KFK og HKFK.

Hovedfokus er på minimalisering av lekkasjer og oppsamling av brukt gass fra typiske bruksområder som for eksempel kjøleanlegg. Dette skjer gjennom å stille krav til bokføring av gassforbruk, regelmessige lekkasjekontroller og systemer for deteksjon av lekkasjer. For de fleste typer utstyr og gassflasker stilles det også krav om forsvarlig oppsamling av brukt gass. Videre må medlemslandene etablere programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass.

Forordningen legger opp til en utfasing av sterke fluorerte gasser (globalt oppvarmingspotensial (GWP)større enn 150) i luftkondisjoneringsanlegg i nye personbiler og varebiler f.o.m. 2009 t.o.m. 2013. Dette innebærer i praksis at HFK-134a (GWP=1300) erstattes av HFK-152a (GWP=140) eller naturlige kuldemedier som CO ₂ og hydrokarboner. For å sikre fleksibilitet i overgangsperioden skal det innføres systemer for handel med kvoter og opptjening av kreditter.

Det innføres forbud mot bruk av SF ₆ til magnesiumsstøping f.o.m. 2007, men med unntak for støperier med forbruk på under 500 kg i året. Ett år etter ikrafttredelse av forordningen forbys (med mulig unntak vedr. hensyn til nasjonale sikkerhetskrav) bruk av HFK i enkomponent skum. To år etter ikrafttredelse forbys bruk av fluorerte gasser i nye vinduer. Det innføres også en del forbud og restriksjoner på områder der bruken allerede er sterkt synkende og hvor det generelt finnes gode alternativer.

Merknader

I Norge er utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien, bruk av høyspentbrytere og lignende som inneholder SF ₆ samt produksjon av høyspentbrytere med SF ₆, er regulert gjennom bransjeavtaler. Bruk av SF ₆ i magnesiumsindustrien er underlagt konsesjonsbehandling etter forurensningsloven.

I henhold til St.meld. nr. 15 (2001-2002) er prosessutslippene fra magnesium- og aluminiumsindustrien aktuelle for vurdering i et nasjonalt kvotesystem.

Bruk av HFK og PFK til andre formål er regulert gjennom forskrift om særavgifter kapittel 3-18, og vil også bli omfattet av kommende refusjonsforskrift.

Eksisterende bransjeavtaler, praktisering av forurensningsloven og forskrift om særavgifter og kommende refusjonsforskrift for HFK/PFK gir trolig i de fleste henseender større incentiver til å redusere utslippene enn forordningen alene ville gitt.

Dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen, må den som sådan gjennomføres i norsk rett. Dette forutsetter vedtagelse av en ny forskrift.

Forordningens bestemmelser om bruk av SF ₆ i magnesiumsstøperier kan medføre skjerping av utslippstillatelsene til magnesiumsindustrien. Forordningen kan også få konsekvenser for norsk produksjon av isolasjonsskum. Kravet til luftkondisjoneringsanlegg i kjøretøy vil videre kunne medføre endring i forskrift om krav til kjøretøy. Det må etableres programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass.

Utover dette antar vi at gjeldende ordninger og praksis kan videreføres. Det antas ikke at forordningen vil få direkte konsekvenser for bestemmelsene om avgift på HFK og PFK i forskrift om særavgifter eller den kommende refusjonsforskriften for HFK og PFK.

Mange av tiltakene omtalt i forordningen omfatter anvendelsesområder som i praksis ikke forekommer i Norge i dag.

Utkastet til forordning er sendt på ekstern høring, bl. a. for å få belyst kostnads- og tilpasningsmessige utfordringer for norsk industri.

Status

Forslaget til forordning ble lagt frem 11.august 2003, og skal nå behandles av Europaparlamentet og Rådet.

KOM(03) 379 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap

Sammendrag av innholdet

Forslaget endrer Rådsforordning 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap (transportforordningen). Rådsforordningen er en del av EØS- avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94), bind 12A, s. 285). Transportforordningen regulerer som utgangspunkt alle typer avfall, transportert på alle mulige måter. Forordningen gir regler for hvilke prosedyrer som skal følges for den enkelte transport. I dag opererer man med tre hovedprosedyrer for transport av avfall; 1) ikke-farlig avfall til gjenvinning, hvor regelen er at transporten skal følges av visse opplysninger, 2) visse typer farlig avfall til gjenvinning, hvor mottakerlandet skal notifiseres, men hvor dette kan bli bundet gjennom stilltiende samtykke og 3) all annen transport, hvor regelen er at det skal notifiseres og gis skriftlig samtykke/avslag til transporten. Kommisjonen foreslår nå som hovedregel å fjerne prosedyre 2, slik at et land ikke lenger skal kunne bli bundet ved stilltiende samtykke. Dette vil i følge kommisjonen forenkle og klargjøre systemet, samtidig som det sikrer tilstrekkelig kontroll med transport av farlig avfall. På denne måten sikres også oppfølging av internasjonale forpliktelser som følge av endringer i Basel konvensjonen om grensekryssende transport av farlig avfall av 22. mars 1989.

Øvrige endringer av betydning:

Utvidet adgang til å kreve tilbakesendt avfall

Dagens forordning gir adgang til å kreve farlig avfall tilbakesendt under bestemte forutsetninger. Dette er i forslaget utvidet til også å gjelde ikke-farlig avfall.

Økonomisk garanti

Den økonomiske garantien er utvidet til å dekke transporten helt fram til avfallet er behandlet. I det eksisterende regelverket blir garantien avsluttet når avfallet har kommet fram til et mellomlagringssted i mottakslandet. Dermed dekker ikke garantien de tilfellene der noe negativt skjer mellom lagrings- og behandlingssted.

Krav om skriftlig samtykke fra transittland ved import/eksport

Ved import/eksport fra EU til 3. land (herunder til EFTA-land) av avfall til sluttbehandling inneholder forslaget et krav til skriftlig tillatelse fra transittlandet. Ved transport innad i EU er regelen at transittland kan bli bundet også gjennom stilltiende samtykke, dvs. at en stat anses å ha bifalt transporten dersom det ikke er gitt uttrykk for noe annet inne en gitt frist. Bakgrunnen for at transitt innad og ut av EU er regulert ulikt, er særlige krav til slik transport i Basel-konvensjonen.

Merknader

Norge implementerte i 1994 EUs regelverk for grensekryssende transport av avfall gjennom fastsettelse av forskrift om grensekryssende transport av avfall av 30.12.94 nr. 1231 (transportforskriften). Forskriften er endret flere ganger i samsvar med endringene i EUs regelverk, sist 18.mars 2003. Kommisjonens forslag til endring, vil kreve ny endring av transportforskriften.

Endringene vil neppe få noen særlige konsekvenser verken for næringslivet eller myndighetene. Det gis i Norge også i dag skriftlig tillatelse til hver enkelt eksport og import (det har sammenheng med forvaltningslovens krav om skriftlige vedtak og om klage). Endringen om at stilltiende samtykke faller bort, får derfor ikke konsekvenser i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget anses ikke å ha vesentlig konsekvenser, og har derfor ikke vært på høring. Forslaget har vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø to ganger, sist 1. oktober 2003 .

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.