Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

303 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/35 /EF av 26. mai 2003 om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse planer og programmer og om endringer i rådsdirektiv 85/337/EF og 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal sikre allmennhetens deltakelse i utarbeidelsen av visse miljørelaterte planer og programmer, konsekvensutredninger og beslutninger om å tillate forurensende virksomhet i samsvar med den såkalte ”andre pilar” i FN/ECE-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltagelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen) slik at denne kan ratifiseres av EU.

Direktivet innebærer for det første at allmennheten skal gis rett til å delta i utarbeidelsen av planer som kreves utarbeidet etter en rekke direktiver på miljøområdet. Deltakelsen innebærer at informasjon om planlagte planer og programmer gjøres tilgjengelig, at det gis mulighet til å komme med innspill og at det fremgår i planen/ programmet hvordan innspillene er tatt hensyn til.

Direktivet innebærer videre at det foretas endringer i direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). IPPC-direktivet samler regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet i en tillatelse. Endringene skal sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om, og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Dette innebærer bl.a. at definisjonen av allmennheten utvides, flere typer endringer skal anses så vesentlige at de omfattes av reglene om beslutningsdeltakelse og virksomheten gis en utvidet informasjonsplikt ved søknad om tillatelse. Videre skal offentlige myndigheter sikre den berørte allmennheten informasjon om nye tillatelser eller endring av eksisterende tillatelser før det fattes vedtak i saken slik at allmennheten kan komme med innspill, samt gjøre vedtakene tilgjengelige for allmennheten. Medlemslandene pålegges også plikter for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten av beslutninger som omfattes av direktivet. Endelig gis det regler om hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om tiltak som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet.

Direktivet legger til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten, mens de mer detaljerte prosedyrene fastsettes av det enkelte medlemsland.

Endelig innebærer direktivet endringer i direktiv 85/337/EØF (om vurdering av miljøkonsekvensene av visse private og offentlige tiltak) for å sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Endringene innebærer i store trekk at allmennheten under dette direktivet får utvidet sine prosessuelle rettigheter i tråd med det som er nevnt ovenfor under omtalen av IPPC-direktivet,

Direktivet innebærer i tillegg en endring i Vedlegg II til direktiv 85/337/EØF slik at endringer av tiltak vil utløse utredningsplikt dersom endringen i seg selv er så stor at den vil fanges opp av direktivet, og at det generelle unntaket for forsvarstiltak endres, slik at forsvarstiltak nå kan unntas basert på en konkret vurdering i den enkelte sak dersom nasjonal lovgivning gir slik anledning.

Merknader

Lov av 9. mai 2003 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet trådte i kraft 1. januar 2004. Loven inneholder en generell bestemmelse om retten til å delta i utarbeidelse av regelverk, planer og programmer.

Direktiv 96/61/EF er implementert i norsk rett bl.a. gjennom endring av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall (forurensningsloven). For å tilfredsstille EØS-avtalens krav til klarhet og presisjon ved gjennomføringen av EØS-regelverk, ble forskrift om saksbehandling etter forurensningsloven i april 2002 erstattet med en ny forskrift om behandling av tillatelser etter forurensingsloven som implementerer hovedprinsippene i IPPC-direktivet mer konkret og som også tar høyde for Kommisjonens forslag til endringer av direktivet.

Direktiv 85/337/EØF, med tilhørende endringsdirektiv 97/11/EF, er implementert i norsk rett gjennom forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999. Forskriften er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Gjeldende norsk rett, herunder plan- og bygningsloven, er vurdert i lys av Århuskonvensjonens bestemmelser. Vurderingen konkluderte med at forskrift om konsekvensutredninger ivaretar den del av Århuskonvensjonens bestemmelser som angår ”Allmenn deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter”, jf. konvensjonens artikkel 6. Det antas derfor at endringene i 85/337/EØF hovedsakelig er ivaretatt gjennom gjeldende regelverk om konsekvensutredninger. Det er behov for å vurdere om det medfører endringer knyttet til nabostaters, og nabostaters borgeres, rettigheter.

Direktivet vil ikke ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø en rekke ganger og funnet relevant og akseptabel. For øvrig var miljøinformasjonsutvalgets innstilling med en generell lovbestemmelse om rett til deltakelse på miljøområdet (NOU 2001:2 Retten til miljøopplysninger) på bred allmenn høring våren 2001.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 L 0105 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/105/EF av 16. desember 2003 om endringer i rådsdirektiv 96/82/EF om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier (Seveso II)

Sammendrag

Seveso II-direktivet tar sikte på å forebygge større ulykker ved håndtering av farlige stoffer i virksomheter samt å begrense konsekvensene av slike ulykker dersom de allikevel skulle skje. Endringene skal fastsettes i henhold til traktatens art. 175 (1).

Med bakgrunn i en del alvorlige ulykker i de senere år, bl.a. Baia Mare (giftforurensning av elv fra gruvedrift), Enschede (eksplosjon i fyrverkerilager i tettbebyggelse), Toulouse (eksplosjon i fabrikk med ammoniumnitrat) samt med grunnlag i studier gjennomført av tekniske arbeidsgrupper under Kommisjonen, er endringsdirektiv 2003/105/EF vedtatt med sikte på å utvide dets anvendelsesområde. Det var derimot ikke aktuelt å foreta endringer i de grunnleggende kravene etter direktivet. Kommisjonens første forslag ble fremlagt våren 2001, og har vært gjenstand for en rekke endringer og utvidelser på forskjellige nivåer i løpet av behandlingen i de ulike organer etter medbestemmelsesprosedyren.

Seveso II-direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer. Forskriften håndheves av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, med førstnevnte som koordinerende myndighet.

Merknader

Det har vært kjent relativt lenge at det ville bli endringer i direktivet når det gjelder petroleumsprodukter, miljøskadelige stoffer og kreftfremkallende stoffer, samt eksplosiver. De opprinnelig foreslåtte endringer av terskelmengdene for petroleumsprodukter og miljøskadelige stoffer ville få den konsekvens for Norge at et relativt stort antall anlegg for lagring av petroleumsprodukter ville bli omfattet av direktivet. Dette har bl.a. sammenheng med det norske mønsteret for distribusjon og lagring av fyringsolje og drivstoff for kystflåten/fiskeflåten. Fra norsk side gikk man derfor kraftig imot endringsforslagene på dette punkt, idet man pekte på at disse anleggene ikke utgjør en reell storulykkesrisiko. De norske synspunktene har langt på veg fått gjennomslag i den videre prosessen, slik at forslagene som forelå til behandling var vesentlig mer moderate enn det opprinnelige forslaget.

Når det gjelder endringene i terskelmengdene for eksplosiver, vil også disse innebære en økning av antall lagringsanlegg som blir omfattet av storulykkesforskriften. For Norge, hvor bruk av eksplosiver har et større omfang enn i de fleste andre land innen EØS-området slår dette spesielt kraftig ut.

Når det gjelder endringene om utvidelse av direktivets anvendelsesområde mht. gruve- og utvinningsindustrien, ble det fra enkelte land hevdet at Kommisjonens opprinnelige forslag kunne fortolkes dit hen at også offshoreindustrien skulle omfattes av direktivet. Fra norsk side ble det gitt klart uttrykk for at en slik utvidelse var uakseptabel. Norge gikk derfor inn for at unntaket for offshoreindustrien uttrykkes eksplisitt. Dette synspunktet er tatt til følge, og fremgår nå av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Norske holdninger har bl.a. vært drøftet med berørte departementer og med næringsinteressene, og endringsdirektivet har vært behandlet i spesialutvalget for miljø.

Endringene vil gjennomføres i norsk rett gjennom endringer i storulykkesforskriften. Endringene vil ha visse administrative og økonomiske konsekvenser ved at antall virksomheter/anlegg som omfattes av forskriften blir utvidet. Til dels er det tale om et større antall nye virksomheter når det gjelder eksplosivlagre og tankanlegg for petroleumsprodukter. Dette vil innebære merarbeid både for næringen og for myndighetene. De materielle krav vil langt på vei allerede være oppfylt som følge av krav i eksisterende lovgivning. Norske myndigheter vil måtte delta i nye initiativ som igangsettes av Kommisjonen som følge av endringene i direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF av 21. april 2004 om ansvar for miljøskade

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å etablere et rammeverk for å forebygge og gjenopprette skade på miljøet. Forslaget bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. Det objektive ansvaret for miljøskade gjelder bare for visse nærmere angitte virksomheter. Forslaget gjelder ikke private erstatningskrav som følge av miljøskade.

Begrepet ”miljøskade” er definert som skade på beskyttede dyrearter og naturtyper, forurensning av vann og forurensning av jordsmonnet. Andre former for forurensningsskade som dekkes av forurensningsloven, bl.a. personskade og tingskade, omfattes ikke. Det gjøres unntak for miljøskade regulert i visse IMO-konvensjoner om bl.a. ansvar for oljesøl og sjøtransport av farlige stoffer, og for miljøskade forårsaket av kjernefysisk aktivitet.

Ved fare for at miljøskade skal inntreffe, har operatøren et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Dersom det allerede har inntruffet miljøskade, skal operatøren informere myndighetene og umiddelbart treffe tiltak for å begrense og fjerne utslippet. Nødvendige gjenopprettende tiltak skal også treffes. Myndighetene kan også selv gjennomføre slike tiltak, men har ikke selvstendig tiltaksplikt. Full gjenoppretting foreligger når miljøet er tilbakeført til ”baseline condition” og det er ytt erstatning for eventuelle tap.

Operatøren skal selv bære alle kostnader forbundet med forebyggende og gjenopprettende tiltak. Dersom myndighetene har gjennomført tiltak, skalde kreve kostnadene forbundet med dette tilbakeført fra operatøren. Det er gitt visse unntak fra kostnadsansvaret, f.eks. dersom skaden var forårsaket av en tredjepart eller var et resultat av gjennomføring av et pålegg fra en offentlig myndighet. Det kan også gjøres unntak fra kostnadsansvaret dersom miljøskaden var forårsaket av et utslipp eller hendelse som var i tråd med uttrykkelig tillatelse fra kompetent myndighet. Det er likevel antakelig bare kostnadsansvaret operatøren slipper unna i disse tilfellene. Operatørens ansvar for forebyggende og gjenopprettende tiltak gjelder uansett. Det er gitt en frist på fem år etter at tiltakene er avsluttet, eller etter at den ansvarlige er identifisert, for krav om tilbakeføring av kostnadene forbundet med tiltak. Denne fristen er lenger enn den som gjelder i norsk rett, der den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, jf. foreldelsesloven § 2.

Private personer som er negativt berørt eller som har rettslig interesse i saken har rett til å anmode om at myndighetene utviser aktivitet. Myndighetene plikter å foreta en vurdering av anmodningen. Myndighetenes beslutning om å gjennomføre tiltak eller ikke skal kunne overprøves av domstolene.

Direktivforslaget pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket å ha forsikring for mulig ansvar, men myndighetene skal oppfordre forsikringsmarkedet til å utvikle forsikringstyper som dekker ansvar for miljøskade.

Merknader

Direktivet er et viktig ledd i gjennomføringen av prinsippet om at ”forurenser skal betale”. Det er positivt at direktivet ikke griper inn i allerede velfungerende erstatningsregimer, særlig på sjørettens område.

Det kan bli nødvendig med lovendringer som sikrer private adgang til rettslig overprøving av forvaltningens beslutning om ikke å gjennomføre tiltak ved miljøskade. Dette må ses i sammenheng med forslaget til et direktiv om adgang til domstolsprøving i miljøsaker (KOM(2003) 0624). Det kan også bli nødvendig med visse endringer av fristene i foreldelsesloven når det gjelder miljøsaker.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv ble sendt på høring 7. oktober 2002. Det ble påpekt av flere instanser at miljøskade som resultat av tillatt virksomhet overhodet ikke bør omfattes av direktivets regler om tiltaksplikt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel II Vann

301 D 2455 Europaparlaments- og rådsbeslutning 2001/2455/EF av 20. november 2001 om liste over prioriterte stoffer under rammedirektivet for vann

Sammendrag av innholdet

I rammedirektivet for vann (2000/60/EF) er det fastsatt at Kommisjonen skal foreslå en liste med prioriterte stoffer. For disse helse- og miljøfarlige kjemikaliene skal det på fellesskapsplan gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. For de prioriterte stoffene som blir identifisert som prioriterte farlige stoffer skal det gjelde et mål om stans i utslippene i løpet av 20 år. Prioriterte farlige stoffer er de som er identifisert som tungt nedbrytbare, giftige og som kan bioakkumulere i miljøet.

Kommisjonen foreslo i februar 2000 en liste med 32 prioriterte stoffer. Etter at det ble enighet om å innføre et utfasingsmål for de farligste stoffene, måtte Kommisjonen komme tilbake med et revidert forslag. 11 stoffer var der identifisert som prioriterte farlige stoffer og ytterligere 11 som prioriterte stoffer under vurdering – stoffer som skulle vurderes nærmere med tanke på å bli tatt opp i gruppen.

Ved behandlingen i Europaparlamentet ble listen utvidet til 33 stoffer ved at et stoff ble skilt ut fra en eksisterende stoffgruppe (PAH) og satt i en annen gruppe enn de øvrige. I tillegg ble ytterligere to av stoffene lagt i gruppen prioriterte stoffer under vurdering. Vurderingene av stoffene i denne kategorien skal være gjennomført i løpet av 12 måneder fra listen er vedtatt. Prioritetslisten skal revideres senest fire år etter at direktivet har trådt i kraft og deretter hvert fjerde år.

Merknader

Direktiv 76/464/EØF, det gamle vanndirektivet, regulerer gjennom ulike datterdirektiver 18 ulike stoffer. 9 av disse omfattes også av det nye direktivet. Kravene i direktivet oppfylles gjennom SFTs arbeid med utslippstillatelser.

De fleste av kjemikaliene på listen er allerede stoffer som i Norge er prioritert for stans eller reduksjon i utslippene, enten i nasjonal sammenheng eller gjennom internasjonalt samarbeid.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

300 L 0060 Rådsdirektiv 2000/60/EF av 20. oktober 2000 om fastleggelse av en ramme for Fellesskapets vannpolitikk (rammedirektivet for vann)

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannforekomstene og vannmiljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet skal sikre en felles tilnærming, felles mål og felles prinsipper for beskyttelse av ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Direktivet er ment å danne en overbygning for en rekke direktiver og internasjonale konvensjoner som er fastsatt med formål å beskytte vann og vannmiljø og fastlegge et rammeverk for hvordan forvaltningen av vann skal skje innenfor det europeiske fellesskapet.

Hovedformålet i direktivet er å beskytte, og om nødvendig forbedre, vannkvaliteten innen 2015. Hvert land skal inndele sine vannforekomster i distrikter som ivaretar hele nedbørfelt med tilhørende kystsone, såkalte nedbørfeltdistrikter. Direktivet krever at vannforekomstene kartlegges. Det skal fastsettes konkrete miljømål for vannforekomster, og innen 2009 skal det for hvert nedbørfeltdistrikt utarbeides en forvaltningsplan med handlingsprogram for de tiltak som må gjennomføres for å oppfylle målene. Forvaltningen skal baseres på miljømål som er definert i forhold til både kjemiske og biologiske faktorer i vassdragene og i sjøområdene. Direktivet forutsetter at planer utformes gjennom en bred prosess med berørte myndigheter og interesseorganisasjoner.

Direktivet sikter også mot å øke beskyttelsen av vannmiljøet mot forurensning fra miljøgifter. For prioriterte stoffer på en liste vedtatt av Europaparlamentet og Rådet skal det på fellesskapsnivå gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. Utslippene av de høyest prioriterte stoffene skal stanses i løpet av 20 år fra stoffene kommer på listen. Utslippene av de øvrige stoffene skal reduseres progressivt slik at konsentrasjonene i miljøet kommer under kvalitetsstandarder som er under utarbeidelse.

Merknader

For gjennomføringen av direktivet vil det være aktuelt å benytte en rekke lover. Blant annet vil plan- og bygningsloven, vannressursloven, forurensningsloven, saltvannsfiskeloven, oppdrettsloven, havbeiteloven og næringsmiddelloven være aktuelle lover for å gjennomføre administrative systemer og for å pålegge konkrete tiltak i henhold til direktivets krav. Behovet for utarbeidelse av konkrete forskrifter er under vurdering. Det foretas også en vurdering av om plan- og bygningsloven på enkelte områder skal endres som følge av direktivet.

Det er i dag vanskelig å vurdere omfanget av merkostnadene ved gjennomføring av tiltak som utløses av direktivet. Dette vil framkomme klarere når målene i direktivet konkretiseres og tilstanden i norske vannforekomster er nærmere kartlagt. Regjeringen vil komme tilbake til dette i Miljøverndepartementets budsjettproposisjoner i årene fremover. Norge deltar aktivt i de arbeidsgruppene som Kommisjonen har opprettet i forbindelse med landenes gjennomføring av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø som vurderte rettsakten som relevant og akseptabel.

Det tas sikte på å sende ut en presentasjon av hvilke konsekvenser gjennomføringen av direktivet vil ha for Norge på offentlig høring.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

Kapittel III Luft

304 D 0232 Kommisjonsvedtak 2004/232/EF av 3. mars 2004 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2037/2000 med hensyn til bruken av halon 2402

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2004/232/EF åpner for fortsatt bruk av halon 2402 til brannslokking og eksplosjonsundertrykking i de ti landene som tiltrådte EU 1. mai 2004 (Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn) og endrer derved forordning (EF) nr. 2037/2000 om stoffer som bryter ned ozonlaget (ozonforordningen) Ozonforordningen er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XX nr. 21aa ved EØS-komiteens beslutning nr. 134/2002 av 27. september 2002 .

I henhold til ozonforordningen er halon fra og med 2004 kun tillatt markedsført og brukt som brannslokkingsmedium til nærmere angitte kritiske bruksområder, jf. artikkel 4 (1) og (4) (v). Kommisjonen skal hvert år gjennomgå de kritiske bruksområdene og om nødvendig vedta endringer i disse, jf. artikkel 4 (4) (iv). Den 3. mars 2004 vedtok Kommisjonen å innføre en spesialbestemmelse for de ti nye medlemslandene i EU, slik at disse landene fortsatt skal gis adgang til å bruke halon 2402 til en rekke ulike bruksområder både innenfor militær og sivil sektor.

Merknader

Kommisjonsbeslutningen antas ikke å få konsekvenser i Norge. Det er ikke behov for å gjøre endringer i forskrift 20. desember 2002 nr. 1818 om ozonreduserende stoffer (ozonforskriften), som gjennomfører ozonforordningen i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Miljøverndepartementet har ikke funnet behov for å sende kommisjonsvedtaket på høring i Norge. Rettsakten skal behandles i EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

301 L 0081 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/81/EF av 21. september 2001 om nasjonale utslippstak for forurensende stoffer til luft

Sammendrag av innholdet

Direktivet trådte i kraft 27. november 2001. Det omfatter stoffene svoveldioksid (SO2), nitrogen­oksider (NOX), ammoniakk (NH3) og flyktige organiske forbind­elser (VOC), og setter tak for hver enkelt medlems­stats samlede utslipp i 2010 av disse stoffene. Utslipps­grensene er satt ulikt for de enkelte land og for de ulike stoffene. Direktivet har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Det inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangs­punktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å over­holde de nasjonale grensene for utslipp. Direktivet er hjemlet i EF-traktatens art. 175.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet gjennom forhandlinger med utgangs­punkt i modellberegninger som viser hvordan utslipps­reduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt miljø­messig ambisjons­­nivå.

Bestemmelsene i direktivet har klare paralleller til protokollen om reduk­sjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborg­protokollen) som ble vedtatt 30.11.1999 under ECE-konvensjonen om langtrans­portert grenseoverskridende luftforu­rensning. Kommisjonen har basert seg på det samme modell­grunn­laget og lagt seg på det samme miljømessige ambi­sjons­nivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborg­protokollen. Det er imidlertid i EUs modell­beregninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge. Direktivet inneholder ikke forpliktelser for andre enn EUs medlemsstater.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen, særlig for utslipp av svovel.

Merknader

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30.01.02. Regjeringen vurderer nå nærmere hvordan Norge skal oppfylle sine for­pliktelser i henhold til protokollen, herunder i hvilken grad det vil være behov for endringer i bruken av eksister­ende virkemidler, om dagens virkemiddelbruk bør styrkes og om det bør innføres nye virkemidler.

Dersom direktivet om nasjonale utslippstak tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med de vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil direk­tivet i hovedsak medføre de samme konsekvenser som protokollen på kort sikt. Direktivet inneholder imidlertid en revisjonsklausul og arbeidet med å forberede revisjon er allerede startet. En innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil dermed kunne få større konsekvenser på lengre sikt, bl.a. i form av nye utslippsforpliktelser.

Direktivet inneholder krav om at de lover, reguleringer og administrative ordninger som er nød­vendige for å overholde utslipps­for­plikt­elsene skal være iverksatt innen 27.11.2002. Norge har i dag lovverk som dekker samtlige av de utslippskilder det er aktuelt å regulere. Hoved­­­utfordringer er å få vedtatt nødvendige forskrifter og eventuelle andre virkemidler for reduksjon av utslipp til luft fra skip.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet ble 21. juni 2002 sendt på offentlig høring til 130 instanser. 37 høringsinstanser besvarte henvendelsen. 23 av disse hadde synspunkter til saken.

Norges Rederiforbund, Statens foru­rensningstilsyn, Statens vegvesen, Folkehelseinstituttet og Landsorganisasjonen i Norge ser positivt på eller ut­trykker at de ikke har innvendinger mot at direktivet tas inn i EØS-avtalen. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) anbefaler at Norge inntar en aktiv holdning i sam­arbeidet med EU om direktivet og videre arbeid for fortsatte utslippsreduksjoner av nitrogen og svovel.

Norsk Petroleumsinstitutt (NP) mener direktivet ikke bør innlem­mes i EØS-avtalen og begrunner sitt syn med at slik innlemmelse vil kunne svekke avtaleverket under ECE-konvensjonen om langtrans­portert grenseover­skridende luftforurensning i forhold til EUs interne forhandlings­prosesser. NP mener videre at, dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen, bør det sikres at Norge alltid vil kunne velge samme forpliktelse som i tilsvarende ECE-protokoll.

Flere av høringsinstansene hadde synspunkter vedrørende hvilke tiltak og virkemidler Norge bør gjennomføre nasjonalt for å overholde utslippsforpliktelsene i Gøteborg­protokollen og eventuelt EØS-avtalen.

Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 L 0087 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU og om endringer i rådsdirektiv 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

EU vedtok sommeren 2003 å etablere et system for kvotehandel med klimagassutslipp fra 2005, med det formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte.

Kvotesystemet skal ved oppstarten omfatte utslipp av CO2 fra nærmere angitte kilder. Det er først og fremst kraft- og varmeprodusenter og noe energiintensiv industri som er omfattet. For de fleste av disse gjelder at direktivet bare omfatter anlegg som har en viss kapasitet. Landene kan imidlertid etter samtykke fra Kommisjonen velge ensidig å inkludere anlegg som ikke oppfyller kapasitetskravene fra 2005. Fra 2008 kan landene også inkludere andre typer aktiviteter, anlegg og klimagasser såfremt Kommisjonen samtykker. For perioden 2005-2007 kan landene søke om at Kommisjonen midlertidig unntar aktiviteter og anlegg fra kvotesystemet.

Det er lagt opp til at Kommisjonen skal evaluere kvotesystemet, og eventuelt fremsette forslag om å utvide direktivet til å omfatte flere klimagasser og utslippskilder.

Direktivet krever at hver medlemsstat forut for perioden 2005-2007 og hver etterfølgende femårsperiode utarbeider en nasjonal allokeringsplan der staten angir den samlede mengde kvoter den vil tildele i den kommende perioden og samtidig spesifiserer hvordan kvotene skal tildeles. Tildelingen skal skje på bakgrunn av kriterier fastsatt i direktivets vedlegg III samt retningslinjer utarbeidet av Kommisjonen (KOM(2003)830). Landenes forslag til allokeringsplan skal legges frem for offentligheten samt sendes til de andre medlemsstatene og til Kommisjonen, som må godkjenne planen.

Direktivet åpner i liten grad for auksjon av kvoter: I perioden 2005-2007 skal minst 95 prosent av kvotene tildeles vederlagsfritt og i perioden 2008-2012 skal minst 90 prosent av kvotene tildeles vederlagsfritt.

Det påligger bedriftene hvert år å levere dokumentasjon for utslippsmengden det foregående år. En bedrift som ikke har levert en utslippsrapport i tide eller har levert en rapport som ikke er vurdert som tilfredsstillende, mister retten til å overdra kvoter.

Bedrifter som omfattes av kvotesystemet og som det foregående år har hatt utslipp av CO2 må innlevere til myndighetene kvoter tilsvarende utslippene. Den som ikke leverer tilstrekkelig antall kvoter til dekning av utslippene foregående år, må betale overtredelsesgebyr på 40 euro pr. overskredet kvote. Fra 2008 vil gebyret øke til 100 euro. Betaling av gebyr fritar ikke for forpliktelsen til å returnere kvoter svarende til utslippene.

Kvotedirektivet endrer direktiv 96/61/EF om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet) (inntatt i EØS-avtalen, jfr. EØS-komiteens beslutning nr. 27/1997 av 30. april 1997), slik at bedrifter som omfattes av EUs kvotehandelssystem ikke samtidig skal få fastsatt en utslippsgrense for klimagassutslippene når det gis utslippstillatelse.

Kommisjonen la 23. juli 2003 frem et forslag til direktiv om hvordan kreditter fra de prosjektbaserte mekanismene i Kyotoprotokollen kan sluses inn i EUs kvotesystem (KOM(2003)403 endelig). Teknisk sett er forslaget utformet som en endring av kvotedirektivet.

Merknader

Regjeringen legger opp til at det blir innført kvotehandel i Norge fra 2005. Regjeringen anbefaler at kvotesystemet i perioden 2005-2007 omfatter utslipp av CO2 fra virksomhet som omfattes av EUs kvotedirektiv. Utslipp fra bedrifter som fanges opp av CO2-avgiften (dvs. energianleggene på sokkelen og en del anlegg på fastlandet som bruker mineralolje til produksjon av energi) foreslås likevel holdt utenfor. Det samme gjelder utslipp fra gasskraftverk, der energien i all hovedsak (i størrelsesorden minst 80-90 prosent) leveres til enheter utenfor egen virksomhet. Kvotesystemet vil da omfatte CO2-utslipp fra en del energianlegg over 20 MW (bl.a. innen bransjene gassraffinering, ilandføring av olje- og gass og petrokjemi tilsvarende EU-direktivet), oljeraffinerier, jern- og stålproduksjon og produksjon av sement, kalk og glass. Disse kildene stod i 2000 for vel 10 prosent av Norges totale klimagassutslipp. Etablering av et kvotesystem i Norge krever lovhjemmel. Regjeringen tar sikte på å legge frem en odelstingsproposisjon om kvotehandel inneværende sesjon.

Regjeringen mener at det planlagte norske kvotesystemet bør søkes tilknyttet EUs system på en eller annen måte, slik at norske kvotepliktige blir en del av et stort europeisk kvotemarked. Hvordan dette skal skje må avklares i den videre prosess. Bl.a. er det nødvendig å drøfte Norges forhold til kvotedirektivet med de øvrige EFTA-landene og Europakommisjonen.

Sakkyndige instansers merknader

Kvotedirektivet har blitt gjort kjent i forbindelse med fremleggelsen av St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk, og i møter med miljøvernorganisasjonene og arbeidslivets parter. Informasjon om direktivet er også tilgjengelig på MDs hjemmesider. Direktivet har ved flere anledninger vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø og i EØS-rettslig utvalg. Direktivet vil måtte omhandles i odelstingsproposisjonen som skal foreslå lovgivning for det nasjonale kvotesystemet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 L 0042 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/42/EF av 21. april 2004 om VOC i maling og andre produkter

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremla 23. desember 2002 et forslag til direktiv som regulerer VOC-utslipp fra maling og lakk. Forslaget var ment som et supplement til eksisterende direktiv 1999/13/EF om begrensning av utslippene av flyktige organiske forbindelser som skyldes bruk av organiske løsemidler i visse virksomheter og anlegg. VOC-utslipp fra maling og lakk ble i sin tid utelatt fra sistnevnte direktiv. Bakgrunnen for direktivet er et ønske om lavere innhold av løsemidler i maling og lakk. Direktivet stiller krav til innholdet av løsemidler i bestemte kategorier produkter med det formål å forhindre eller redusere direkte og indirekte virkninger av VOC-utslipp til miljøet.

Merknader

Produkter som omfattes av direktivet skal bare kunne omsettes på det frie marked dersom de overholder bestemte krav til innhold som fremgår av direktivets vedlegg. Kravene skal oppfylles i henhold til et tidsskjema som også fremgår av vedlegget (oppfyllelse i henholdsvis 2007 og 2010). Direktivet krever dessuten at produktene skal merkes før de omsettes på det frie marked.

SFT er bedt om å lage utkast til forskrift for å implementere direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Norske myndigheter har ikke deltatt i EUs ekspertgrupper på området, men deler av bransjen (Jotun) har vært representert gjennom bransjeorganisasjonen CEPE.

Direktivet har blitt behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø. Statens forurensningstilsyn (SFT) sendte Kommisjonens forslag på høring i fjor, med høringsfrist 1. desember 2003. Det fremkom ingen prinsipielle motforestillinger i høringsrunden.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

302 D 0623 Kommisjonsvedtak 2002/623/EF av 21. juli 2001 om retningslinjer som utfyller vedlegg II til direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Dokumentet inneholder retningslinjer for hvilke prinsipper som skal legges til grunn ved miljørisikovurderingen etter vedlegg II til direktiv 2001/18/EF. Retningslinjene er således en utfyllende del av ovennevnte direktiv.

Merknader

Formålet med miljørisikovurderingen er å identifisere eventuelle utilsiktede virkninger for helse og miljø enten de er direkte, indirekte, umiddelbare eller forsinkede. Retningslinjene gir en konkretisering av hvordan denne risikovurderingen bør gjennomføres, og innebærer ingen endring av norsk rett.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0811 Rådsvedtak 2002/811/EF av 3. oktober 2001 om retningslinjer som utfyller vedlegg II til direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Dokumentet inneholder retningslinjer for hva overvåkningsplan i henhold til direktiv 2001/18/EF vedlegg VII skal inneholde.

Merknader

Retningslinjene utfyller de formål og prinsipper som gjelder for de overvåkningsplaner som blir pålagt søker etter direktiv 2001/18/EF. Rettsakten krever ingen endring i forhold til norsk rett.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

301 L 0018 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF om utsetting av GMO-er, revisjon av direktiv 90/220/EØF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Direktiv 90/220/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 425) med særskilt EØS-tilpasning, (jf. Særskilt vedlegg 1 til St. prp. nr. 100 (1991-92), s. 389) regulerer forsøksutsettinger av genmodifiserte organismer (GMO) og omsetning av produkter som består av eller inneholder GMO. Utsetting kan bare skje etter godkjenning av søknad med konkret vurdering av helse- og miljørisiko. Formålet med Kommisjonens forslag til revidert direktiv var å klargjøre direktivets virkeområde, gjøre direktivet mer fleksibelt, få fortgang i den administrative søknadsbehandlingen, styrke harmoniseringen av landenes risikovurderinger, øke offentlighetens tilgang til informasjon og bedre landenes innflytelse i beslutningsprosessen.

Direktiv 90/220/EØF om utsetting av genetisk modifiserte organismer har vært under revisjon i flere år, og i desember 2000 kom det til enighet mellom Rådet og Europaparlamentet om en revidert tekst. Direktivet ble godkjent av Europaparlamentet 14. februar 2001. Skriftlig godkjennelse av medlemslandene fant sted 15. februar 2001, med unntak av Frankrike og Italia som avstod fra å stemme. Flere land (Tyskland, Østerrike, Belgia, Danmark, Spania, Frankrike, Hellas, Italia, Irland, Luxemburg og Storbritannia) kom med uttalelser hvor de understreket at selv om endringene i direktivet er klart positive, er det fortsatt et forbedringspotensial - særlig mht regler om sporbarhet og merking samt erstatningsregler som man forventer kommer snarlig på plass. Forordning (EF) nr. 1830/2003 om sporbarhet og merking ble vedtatt i EU 22. september 2003, se egen omtale. 14. januar 2004 ble det vedtatt en utfyllende forordning (EF) nr. 65/2004 om etablering av et system for utvikling og tildeling av unike identifikasjonskoder for GMO. Disse kodene skal fremgå av merkingen av GMO og lette sporbarheten av GMO. Flere land (Østerrike, Danmark, Hellas, Italia, Luxemburg) etterlyser fortsatt regler om erstatning og sameksistens mellom genmodifiserte og konvensjonelle avlinger. Behandlingen av søknader om utsetting av GMO er nå gjenopptatt iht. det nye direktivet.

Direktivet trådte i kraft 17. oktober 2002.

Merknader

Direktiv 2001/18/EF kan gjennomføres uten store endringer i norsk lovverk dersom dagens tilpasningstekst videreføres. Det må imidlertid utarbeides regler for overvåkning etter at godkjenning av GMO er gitt. Norge har i løpet av den tiden revisjonen har pågått – blant annet gjennom EFTA - kommentert direktivet på en rekke områder. Det reviderte direktivet er i så måte tilfredsstillende ettersom flere av de endringene Norge har jobbet for er ivaretatt i den reviderte teksten, blant annet en eliminering av forslaget om kortere tidsfrister for gjennomføring av offentlig høringer og risikovurdering. Det er også viktig at man i forordningen om merking og sporbarhet (se egen omtale) er gått bort fra merking med ”kan inneholde GMO”.

Sakkyndige instansers merknader

Det er foretatt en offentlig høring i Norge av direktivet. Høringen ga i stor grad støtte til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Direktivet er til behandling i spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0812 Rådsvedtak 2002/812/EF av 3. oktober 2002 om formatet for sammendrag av informasjon i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/E

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir nærmere regler for hvordan sammendraget av en søknad skal utformes når dette videresendes Kommisjonen og de andre medlemsland ved søknader til omsetning av GMO.

Merknader

Dette er en standardisert mal for sammendrag av søknader om omsetning av GMO. Malen vil fungere som et søknadsskjema og vil også være standard ved søknader etter genteknologiloven.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0813 Rådsvedtak 2002/813/EF av 3. oktober 2002 om formatet for sammendrag av informasjon i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/E

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir nærmere regler for hvordan sammendraget av en søknad skal utformes når dette videresendes Kommisjonen og de andre medlemsland ved søknader til forsøksutsettinger av GMO.

Merknader

Dette er en standardisert mal for sammendrag av søknader om omsetning av GMO. Malen vil fungere som et søknadsskjema og vil også være standard ved søknader etter genteknologiloven.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0204 Kommisjonsvedtak 2004/204/EF av 23. februar 2004 om fastsetting av nærmere vilkår for føring av register og registrering av opplysninger om genetiske modifiseringer i genmodifiserte organismer i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet fastsetter hvilke opplysninger som skal føres inn i registrene og at opplysninger som ikke er konfidensielle skal være tilgjengelige for almenheten. Kommisjonen skal ha ansvaret for registrene, men medlemslandene har ansvaret for å sørge for at opplysningene, som fremgår av søknadene om utsetting av GMO, oversendes Kommisjonen.

Merknader

Vedtaket utfyller og operasjonaliserer artikkel 31, 2. ledd i direktiv 2001/18/EF, som pålegger Kommisjonen å opprette ett eller flere registre over ovennevnte opplysninger. Det krever ingen endring i forhold til norsk rett.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.