Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I Veterinære forhold

KOM (2004) 326 Forslag til rådsdirektiv om fastsettelse av Fellesskapets minimumskrav for kontroll med visse sykdommer hos toskallede bløtdyr

Sammendrag av innhold

Forslaget er en samling av alle bestemmelsene om bekjempelse av visse sykdommer hos toskallede bløtdyr som er gitt i rådsdirektiv 95/70/EF. Det understrekes i forslaget at det ikke er gjort noen endringer i innholdet i bestemmelsene. De er samlet, og det er gjort bare de formelle endringene som er nødvendige av hensyn til sammenfatningen. Begrunnelsen for forslaget er at fellesskapslovgivningen skal gjøre det klarere og enklere for borgerne i medlemsstatene. Bestemmelsene når det gjelder sykdommer hos toskallede bløtdyr er endret en rekke ganger, slik at det er vanskelig å ha oversikt over hva som gjelder. Kommisjonen har tidligere bestemt at senest når det er gjort 10 endringer i bestemmelsene på et område, skal de sammenfattes.

Merknader

Forslaget vil gjøre EU-regelverket lettere tilgjengelig og krever ikke i seg selv endringer i norsk regelverk.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM (2005) 171 Forslag til rådsdirektiv om fellesskapstiltak for kontroll av aviær influensa og forslag til rådsvedtak om endring av rådsvedtak 90/424/EØF om utgifter på veterinærområdet

Sammendrag av innhold

Forslaget skal, når det er vedtatt som direktiv, oppdatere og erstatte direktiv 92/40/EØF om Felleskapets tiltak for kontroll med aviær influensa.

Forslaget endrer definisjonen av aviær influensa (AI), slik at lavpatogene virus av subtype H5 eller H7 også omfattes. Det foreslås å pålegge medlemsstatene å ha et overvåkningsprogram for AI i den kommersielle fjørfepopulasjonen og hos villfugl. Videre foreslås det minimumskrav til et overvåkingsprogram, og det er også til en viss grad åpnet for skjønn basert på den epidemiologiske situasjonen/risikovurderinger i hvert enkelt land. Hensikten med programmet er å finne prevalensen av H5 og H7 hos forskjellige arter. Programmet skal godkjennes av Kommisjonen hvert år, og resultatene skal rapporteres til Kommisjonen.

Forslaget fastsetter minimumstiltak for bekjempelse av aviær influensa hos tamfjørfe/-fugl innen Fellesskapet. Dette omfatter bl.a.:

• Krav om nasjonal meldeplikt ved mistanke om og internasjonal rapportering ved utbrudd av aviær influensa
• Tiltak ved mistanke om utbrudd hos tamfjørfe/-fugl
• Tiltak ved utbrudd av høypatogen aviær influensa (HPAI) hos tamfjørfe/-fugl, herunder opprettelse av og tiltak i risiko- og observasjonssoner
• Tiltak ved funn av lavpatogen aviær influensa (LPAI) hos tamfjørfe/-fugl, herunder opprettelse av og tiltak i restriksjonssone
• Tiltak som angår humanhelse og andre dyrearter enn fjørfe og fugl
• Prinsipper for rengjøring, desinfeksjon og gjeninnsetting av dyr
• Prinsipper for diagnostiske prosedyrer og referanselaboratorier
• Prinsipper for nødvaksinasjon ved et utbrudd og for beskyttende vaksinering ved spesielt høy risiko for introduksjon og spredning av aviær influensa

Medlemsstatene skal utarbeide en bekjempelsesplan som skal godkjennes av Kommisjonen.

Prosedyremessig og faglig sett er forslaget knyttet opp til et samtidig forslag til rådsvedtak om endring av rådsvedtak 90/424/EØF om utgifter på veterinærområdet. Rådsvedtak 90/424/EØF gir i dag mulighet for at Fellesskapet kan gi tilskudd til dekning av utgifter som medlemsstater har til bekjempelse av høypatogen aviær influensa. Det foreslås endringer slik at også utgifter til bekjempelse av lavpatogen aviær influensa kan dekkes. Dette er fordi det lavpatogene viruset kan mutere og bli høypatogent. Det er derfor av stor betydning for bekjempelse av HPAI at LPAI bekjempes effektivt. Forslaget er et selvstendig forslag og ikke en del av bekjempelsesdirektivet for aviær influensa, selv om de presenteres i samme dokument fra Kommisjonen. Forslaget som endrer vedtak 90/424/EØF ligger utenfor EØS-avtalen.

Merknader

Forslaget vil kreve endring i forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer.

Mattilsynet planlegger å innføre overvåkingsprogram som er i tråd med bestemmelsene i den nye rettsakten fra 2006 på nasjonalt grunnlag (ettersom direktivet ikke vil tre i kraft i EU-landene før 1.1.2007).

Mattilsynet er i gang med arbeidet med å lage en bekjempelsesplan for aviær influensa. Arbeidet er svært omfattende, men Mattilsynet planlegger å ferdigstille en plan i tråd med den nye rettsakten i løpet av første halvår 2006.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har bemerket at Norge i dag ikke har egen bekjempelsesplan for aviær influensa. Fellesskapsbestemmelsene som regulerer hvilke tiltak som skal settes i verk ved påvisning av AI i den kommersielle fjørfepopulasjonene inntil den foreslåtte rettsakten trer i kraft, er nedfelt i direktiv 92/40/EØF. Direktiv 92/40/EØF er EØS-relevant og implementert i Norge ved ”Instruks om bekjempelse av visse A- og B-sykdommer, datert 8. juli 2004. I henhold til instruksen gjelder at:

”Inntil det foreligger nye eller reviderte planer/instrukser om bekjempelse av de aktuelle sjukdommene nevnt under, skal bestemmelsene i følgende rettsakter gjennomføres ved en eventuell bekjempelse: ---

3. Direktiv 92/40/EØF av 19. mai 1992 om fellesskapstiltak for bekjempelse av aviær influensa, med endringer”.

Det pågående norske overvåkingsprogrammet hos villfugl startet høsten 2005. Overvåkingsprogrammet er i tråd med kravene i vedtak 2005/464/EF. Vedtaket, som er endret ved vedtak 2005/726/EF, er ikke innlemmet i EØS-avtalen siden det er hjemlet i økonomiske forhold og derfor ikke EØS-relevant. EFTA-sekretariatet har nå bedt Norge vurdere om rettsaktene ikke likevel skal anses som EØS-relevante. Spørsmålet under vurdering i Landbruks- og matdepartementet.

Mattilsynet har i dag ikke noe overvåkingsprogram for AI i den kommersielle fjørfepopulasjonen, men planlegger å iverksette et slikt program fra 2006 iht. kravene i den foreslåtte rettsakten. Veterinærinstituttet har siden 2002 analysert prøver som de får inn til annen analyse (sertifiseringsprøver) også for AI-virus. Også programmet for villfuglovervåking er planlagt videreført i 2006 iht. den foreslåtte rettsakten.

Forslaget skal vurderes av Spesialutvalget for matproduksjon (tidligere landbruk), der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2005) 221 Forslag til rådsdirektiv som fastsetter minimumsregler for beskyttelse av kyllinger som holdes for kjøttproduksjon

Sammendrag av innhold

Forslaget er fremmet etter at Scientific Steering Committee i en rapport i mars 2000 pekte på at det er en rekke dyrevernmessige problemer i slaktekyllingholdet. Det er bl.a. stoffskifteforstyrrelser som gir beinproblemer, væskeansamling i buken, plutselig død-syndromet og andre helseproblemer. Slaktekyllingproduksjon er en viktig del av landbruket i EU. I de 15 medlemsstatene frem til 1. mai 2004 blir det produsert mer enn 4 milliarder kyllinger årlig. Tallet steg med ca. 18 % ved utvidelsen i 2004.

Det er ingen særskilt dyrevernlovgivning for slaktekyllinger, bare de generelle kravene i direktiv 98/58/EF om beskyttelse av dyr i landbruket. Det er en rekke nasjonale bestemmelser i medlemsstatene og forskjellige frivillige kvalitetssikringsordninger som omfatter visse dyrevernrelaterte aspekter. Slike bestemmelser kan virke konkurransevridende og slik at den felles markedsordningen ikke fungerer hensiktsmessig. Forbrukerne er også blitt mer opptatt av dyrenes velferd. Kommisjonen ser det derfor nødvendig å forbedre forholdene for slaktekyllinger.

Forslaget gir minimumsbestemmelser, og det kan lages strengere nasjonale bestemmelser. Det er valgt å lage det som direktiv i stedet for forordning for å gi medlemsstatene mulighet til å ta hensyn til særlige nasjonale forhold. Forslaget gjelder bare kyllinger av arten høne (Gallus gallus), ikke andre arter som for eksempel kalkun. Det gjelder ikke for virksomheter med mindre enn 100 kyllinger og heller ikke for kyllinger til avl og rugerier. Det foreslås følgende krav:

• Høyst 30 kg levende vekt per m2 fritt areal. Dette kan økes til 38 kg på spesielle vilkår
• Medlemsstatene må sørge for opplæring av de som eier/bruker/steller dyrene eller deltar i arbeidet med å fange dem inn og lesse opp for slakt
• Det skal være adgang til fôr til høyst 12 timer før slakting. Vannkopper/-nipler må ikke søle. Det skal være permanent adgang til strø som er tørt og løst i overflaten
• Det skal være tilstrekkelig ventilasjon slik at for høy temperatur unngås og fuktighet fjernes, om nødvendig kombinert med oppvarming
• Støynivået skal være så lavt som mulig
• Det skal være en lysstyrke på minst 20 lux i dyrenes øyenhøyde, og hele golvarealet skal være opplyst. Lyset skal følge en døgnrytme med mørkeperiode på minst 8 timer samlet, og av det én uavbrutt periode på minst 4 timer
• Det skal være tilsyn minst to ganger daglig. Alle kyllingene skal ved tilsynet passeres på høyst 3 m avstand. Dyr med tegn på dårlig helsetilstand (eks. bevegelsesproblemer, vannansamling i buken, misdannelser) som sannsynligvis lider, skal behandles eller avlives
• Hus og utstyr skal rengjøres og desinfiseres før nytt innsett
• Eieren/brukeren skal føre fortegnelse over hvert innsett med opplysninger om antall kyllinger som er satt inn, deres opprinnelse, opplysninger om fôr som er brukt, medisinering og behandling, dødelighet, temperatur i huset per dag (maksimum og minimum) gjennomsnittsvekt når kyllingene sendes til slakt, antall kyllinger som sendes til slakt og hvor mange som er døde ved ankomst slakteriet. Registeret skal oppbevares i 3 år
• Operative inngrep utenom nødvendig behandling av sykdom er forbudt. Nebbtrimming er likevel tillatt for å unngå kannibalisme (er forbudt i Norge og det kan ikke dispenseres fra forbudet). Hanekyllinger kan kastreres på visse vilkår (også forbudt i Norge)
• På slakteri skal minst 200 kyllinger fra hvert innsett undersøkes for tredeputedermatitt og det gis poeng etter en skala. Tredeputedermatitt og dødelighet gir god indikasjon på de dyrevernmessige forholdene i besetningen
• Det er satt krav til den undervisningen som eiere, brukere og andre som skal delta i stell og håndtering av kyllinger skal ha, og som hver enkelt medlemsstat er pliktig til å sørge for at de får
• Det er krav til kompetent myndighet når det gjelder tilsyn og rapportering

Det er forslag om utvidede krav til både eier og kompetent myndighet (tilsynsapparatet) når det gjelder besetninger med belegningsgrad høyere enn 30 kg levendevekt per m2 friareal:

• Melding til kompetent myndighet. Oversikt over ekstra dokumentasjon som kreves ved høy belegningsgrad. Attesteres av besetningens veterinær
• Dokumentasjon med beskrivelse av produksjonssystemene (tekniske detaljer, produksjonsmål, ledelse, ansatte, fórleverandører, veterinærtilknytning, daglig drift, inspeksjon og vedlikehold av utstyr, tømming av hus, rengjøring og desinfeksjon, beredskap ved strømstans). Dokumentasjon fremvises ved forespørsel fra kompetent myndighet. Melding til kompetent myndighet ved vesentlige endringer i disse forholdene
• Krav til maksimumskonsentrasjoner av NH3 og CO2
• Krav til temperatur og luftfuktighet
• Krav til løpende overvåking av temperatur, luftfuktighet, dyrenes vannforbruk. Skal registreres og oppbevares i tre år. Stilles til rådighet for kompetent myndighet ved forespørsel
• Krav til tilsyn fra kompetent myndighet. En skal særlig føre tilsyn med besetninger der man mistenker mangler ut fra registreringer i kjøttkontrollen. Prosedyre ved manglende oppfyllelse av krav. Eventuelt vedtak om å redusere belegningsgrad

Merknader

Forslaget vil kreve endring i:

• Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern
• Forskrift 12. desember 2001 nr. 1494 om hold av høns og kalkun
• Forskrift 21. desember 2002 om helseovervåking i fjørfebesetninger
• Forskrift 28. august 1995 om dyrevern i slakterier
• Forskrift 2. april 2001 nr. 384 om transport av levende dyr

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har i sin vurdering bemerket at forslaget innebærer en detaljert styring av forholdene ved produksjon av slaktekylling. Generelt medfører forslaget økte krav til styring og kontroll med driften for produsenter som driver svært intensivt, med høy belegningsgrad. Mange av betingelsene for å kunne drive med høy belegningsgrad er allerede oppfylt i Norge, som følge av krav i holdforskriften og KSL (Kvalitetssystem i Landbruket).

Mattilsynet sier videre at forslaget medfører et større ansvar for kompetent myndighet i arbeidet med å sikre kompetente dyreeiere, i og med at ansvar for å sikre at det gjennomføres kurs, og at disse er av god kvalitet (godkjente kurs) legges til kompetent myndighet. Denne skal også utføre en kontroll av kursene. Forslaget beskriver hva et kursopplegg må omfatte. Fjørfebransjen har utarbeidet flere kursopplegg for sine produsenter. Innholdet i disse samsvarer generelt bra med det som kreves i forslaget, men må revideres noe for også å omfatte nye spesifikke krav som kommer som følge av forslaget.

Når det gjelder kravene ved høy belegningsgrad vil forslaget medføre økte krav til overvåking og registrering av miljøparametere ved driften, og også dokumentasjon på dette. Det kreves også i større grad dokumentasjon på en rekke andre forhold i virksomheten (eks personell, kompetanse, prosedyrer for håndtering av dyr mm). Oppfyllelse av disse kravene vil kreve et godt system, og gode kunnskaper og bevisste holdninger hos produsentene. Høy belegningsgrad krever mer av miljøet og driften for å sikre velferden for dyrene, og det er derfor positivt at det kreves omfattende registreringer og gode systemer i slike besetninger. Kompetent myndighet skal foreta inspeksjoner for å verifisere om utstyret på og ledelsen i virksomheten er egnet til å sikre et akseptabelt velferdsnivå, om flokkstørrelser og dødelighetsprosenter er sannsynlige og om kravene til driften er overholdt. Kjøttkontrollens registreringer og meldinger ved tegn på dårlig velferd, skal være en del av utgangspunktet for prioritering av tilsynet med besetningene. Tilsynsveterinæren på slakteri skal også foreta vurdering av dødelighetsprosent i besetningen (hos produsenten), og dødelighet under transport, i tillegg til generell vurdering av dyrene ved inspeksjon etter slakting (post mortem kontroll), for å avdekke tegn på dårlig velferd i besetningen. Tegn på dårlig velferd skal rapporteres.

Kravene til tilsyn fra den kompetente myndighets side vil kreve betydelig økt innsats og ressursbruk i forhold til dagens nivå. Kjøttkontrollen er ”mottaker” av store mengder dyr, og det er slik sett en naturlig og gunstig plass å plassere ansvar for kontroll med tilstanden på dyrene. Selv om dyrene ikke kan inspiseres nøye før slakting, vil en kunne gjøre en vurdering av dyrevelferdsmessige forhold i besetningen ut fra funn ved post mortem-kontrollen som gjennomføres på samtlige dyr. Tilsvarende som for utøvende tilsyn i besetningene, vil dette kreve ekstra ressursbruk i kjøttkontrollen.

Forslaget skal vurderes av Spesialutvalget for matproduksjon (tidligere landbruk), der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2005) 362 Forslag til rådsdirektiv om dyrehelsemessige krav for akvakulturdyr og produkter av dem og om forebygging og kontroll av visse sykdommer hos akvakulturdyr og til rådsvedtak om endring av vedtak 90/424/EØF om utgifter på veterinærområdet

Sammendrag av innhold

Forslaget vil erstatte direktivene 91/67/EØF om dyrehelsemessige betingelser for omsetning av akvakulturdyr og deres produkter, 93/53/EØF om minimumstiltak for kontroll av visse fiskesjukdommer og 95/70/EF om minimumstiltak for kontroll av visse sjukdommer for toskallede bløtdyr. Det vil gjelde for dyr som hører til klassene beinfisk, bløtdyr og krepsdyr, noe som i dag er dekket av ulike rettsakter.

Forslaget til rettsakt setter

1. dyrehelsemessige vilkår for omsetning, import og transitt av akvakulturdyr og deres produkter
2. minimumskrav til forebyggende tiltak med det formål å øke både bevisstheten og beredskapen til myndighetene, oppdrettsnæringen og andre aktører knyttet til industrien med hensyn til sykdommer hos akvakulturdyr
3. minimumskrav til tiltak for kontroll i forbindelse med mistanke og utbrudd av visse sykdommer hos akvatiske dyr

Rettsakten skal ikke være til hinder for bestemmelser innenfor EU eller den enkelte medlemsstat som angår vern/bevaring av arter eller introduksjon av fremmede arter.

Rettsakten skal ikke gjelde for akvatiske dyr som er fanget i åpent hav og bestemt til human konsum eller til produksjon av fiskemel eller lignende produkter. Den gjelder heller ikke for detaljhandel eller for akvariefisk i private hus.

De fleste nye ordningene som foreslås, angår forebyggende tiltak mht. smittsomme sykdommer i akvakulturanlegg, på slakterier og tilvirkningsanlegg og under transport av akvakulturdyr. Nytt er krav om at alle forflytninger av levende akvakulturdyr skal registreres i et elektronisk register, med mindre dyrene tilhører samme produksjonsselskap. Nytt er også bestemmelsen om at medlemsstatene skal ha oppdatert register over alle akvakulturanlegg som foruten data om navn, adresse geografisk lokalisasjon, anleggstype m.v. også skal inneholde informasjon om status mht. sykdommene som kontrolleres gjennom dette direktivet. Registeret skal være tilgjengelig for alle medlemsstater og Kommisjonen. Det legges strengere krav til medlemsstater for å begrunne og definere tiltak mot sykdommer som ikke er omfattet av direktivet. Alle medlemsstatene forpliktes til å ha et tilstrekkelig antall slakterier m.v. til å ta hånd om akvakulturdyr som må tas opp eller slaktes for å kontrollere de listeførte sykdommene.

Prosedyremessig og faglig sett er forslaget knyttet opp til et samtidig forslag om rådsvedtak om endring av vedtak 90/424/EØF om utgifter på veterinærområdet. Dette forslaget gir de medlemsstatene i EU som velger å gi økonomisk erstatning til oppdrettere som følge av pålegg om nedslakting og andre tiltak mot sykdommer som er omfattet av ”fiskehelseregelverket”, anledning til å få refundert inntil 50 % av disse utgiftene fra EU. Forslaget til endring i dette vedtaket er en justering i forhold til hvilke sykdommer som omfattes av erstatningsordningen fra EU. Forslaget er et selvstendig forslag og ikke en del av ”fiskehelsedirektivet”, selv om de presenteres i samme dokument fra Kommisjonen. Forslaget som endrer vedtak 90/424/EØF ligger utenfor EØS-avtalen.

Merknader

Forslaget vil kreve endringer i følgende forskrifter:

• Forskrift 14. oktober 2003 nr. 1239 om dyrehelsemessige vilkår ved omsetning og innførsel av akvakulturdyr og deres produkter (omsetningsforskriften)
• Forskrift 16. januar 2004 nr. 279 om godkjenning av etablering og utvidelse av akvakulturanlegg og registrering av pryddammer (etableringsforskriften)
• Forskrift 28. august 2003 nr.1110 om tildeling og drift med havbeitevirksomhet (havbeiteforskrifta)
• Forskrift 1. januar 1995 nr. 99 om fortegnelse over sykdommer hos fisk og andre akvatiske dyr som omfattes av matloven
• Forskrift 4. juli 1991 nr. 509 om forbygging, begrensning og utrydding av sykdommer hos akvatiske organismer (fiskesykdomsforskriften)
• Forskrift 22. desember 2004 nr. 1785 om drift av akvakulturanlegg (akvakulturdriftsforskriften)
• Forskrift 20. desember 1999 nr. 1310 om vaksinasjon av husdyr, vilt, fisk og andre akvatiske dyr (vaksinasjonsforskriften).
• Forskrift 20. februar 1997 nr. 193 om transport av akvatiske organismer.

Sakkyndige instansers merknader

Fiskeri- og kystdepartementet har bemerket at etablering og drifting av registre vil kunne gi administrativt merarbeid for myndigheter og næring, spesielt på kort sikt, men også i det lange løp. De strengere kravene til å begrunne og definerer tiltak mot sykdommer som ikke er omfattet av direktivet vil på kort sikt gi administrativt merarbeid for det offentlige. Videre bemerker departementet at det kan bli noen ekstra utgifter for myndigheter og næring i forbindelse med kravet om elektronisk registrering ved all forflytning av akvakulturdyr, og registeret for akvakulturanlegg. Kravene til register over akvakulturanlegg som er tilgjengelig for alle medlemsstater og som inkluderer registrering av sykdomsstatus mht. sykdommene som reguleres av direktivet, kan få økonomiske konsekvenser.

Fiskeri- og kystdepartementet har videre bemerket at Norge ble fullharmonisert med EU med hensyn til de dyrehelsemessige betingelser for omsetning av akvakulturdyr 1. januar 2003. Omsetningsforskriften som ble fastsatt 14. oktober 2003 gjennomfører rådsdirektiv 91/67/EØF i norsk rett. Det ble lagt til grunn at Norge kunne beholde gjeldende bestemmelser om sykdomsliste og krav til drift, forutsatt at krav til drift ikke hindrer omsetningen. Mange bestemmelser som tidligere regulerte omsetning ble endret til bestemmelser om krav til drift av akvakulturanlegg. Det ble lagt til grunn at samme sikkerhetsnivå kunne opprettholdes, forutsatt økt innsats på tilsyn med at driftskrav overholdes.

Samtidig ble forbudet mot import av levende fisk, rogn og melke av laksefamilien Salmonidae og krav om isolat opphevet. Endringene ble vurdert som akseptable på grunnlag av at viktige krav til drift kunne opprettholdes og at tiltak mot sykdommer kunne iverksettes på nasjonalt grunnlag, Samtidig ble det pekt på behov for å søke om tilleggsgarantier for enkelte sykdommer for å opprettholde ønsket om et høyt sikkerhetsnivå, særlig med hensyn til innlandet.

Dette forslaget til rettsakt omfatter nå både fisk, bløtdyr og krepsdyr. Per i dag er det regulert av tre atskilte rettsakter. I norsk regelverk er disse artene allerede omfattet av felles regelverk, og norske myndigheter støtter derfor at rettsakten omfatter alle artene. Det må allikevel sikres at rettsakten i tilstrekkelig grad er tilpasset de ulike artene. Dette må gjøres i sekundært regelverk.

Innenfor EØS-området er det store forskjeller mellom landene med hensyn til både oppdrettsvolum, oppdrettsarter, miljøbetingelser og intensivitet. Det er derfor viktig at mye av regelverket er utformet som minimumskrav som sikrer minimum kontroll med oppdrett av akvatiske dyr.

Minimumskravene til akvakulturanlegg med hensyn til autorisasjon/ godkjenning, driftsrutiner og helseovervåking som er gitt i kapittel II er nye i forhold til nåværende regelverk og er derfor en stor forbedring. De fleste kravene er allerede gjennomført i norsk regelverk og kravene støttes. Dette er minimumskrav som fortsatt gir norske myndigheter muligheten til å beholde nåværende regelverk der dette går utover kravene i rettsakten.

Videre omhandler kapittel II vilkår for å oppnå og å beholde status som sykdomsfritt land, sykdomsfrie soner eller ”compartment”. ”Compartment” er et nytt begrep for avgrensede epidemiologiske enheter som ikke er en juridisk definert enhet i tidligere regelverk. Det må sikres at dette begrepet blir klart avgrenset og definert slik at det kan implementeres riktig i norsk regelverk. For Norge er dette særlig viktig ettersom dette regelverket ikke lenger gir mulighet for å oppnå status som sykdomsfrie soner i kystområdene.

De dyrehelsemessige kravene til omsetning av levende akvakulturdyr som er gitt i kapittel III er akseptable. Kravene er i hovedsak knyttet opp til noen få alvorlige smittsomme sykdommer. Kriteriene for listeføring tar utgangspunkt i OIEs kriterier. Det er viktig at rettsakten sikrer kontroll med alvorlige smittsomme sykdommer samtidig som det ikke hindrer omsetning av levende akvakulturdyr og deres produkter unødig.

Bestemmelsen om import fra tredjestater er akseptable, basert på internasjonale retningslinjer under WTO-/SPS-avtalen og for det meste innarbeidet i norsk regelverk.

Bestemmelsene i kapittel V om meldeplikt og kontroll av sykdommer hos akvatiske dyr er akseptable. Kravene til bekjempelsesplaner og vaksinasjon mot sykdommene som reguleres i dette regelverket, er akseptable og for det meste allerede innarbeidet i norsk regelverk. Bestemmelsene om melding om og tiltak mot nye, ”emerging diseases” er også akseptable og basert på retningslinjer under WTO-/SPS-avtalen.

Det som er særdeles viktig for Norge er bestemmelsene i art. 43 som gir adgang til å innføre nasjonale tiltak mot ikke listeførte sykdommer. Dette er viktig for å kunne kontrollere smittsomme sykdommer som ikke er listeført, men som i Norge har store konsekvenser for næringen eller ville bestander. Slike kontrolltiltak skal være hensiktsmessige og nødvendige for å kunne kontrollere den aktuelle sykdommen. Rettsakten vil kreve en større gjennomgang av den norske sykelista.

Fiskehelsekrav som stilles ved eksport av akvakulturdyr og -produkter til tredjestater vil prinsipielt kunne oppfylles utenfor rammene av direktivet. Dette fordi EØS-avtalen ikke regulerer eksport til tredjeland. Det bør imidlertid utredes nærmere i hvilken grad det kan være behov og mulighet for å lage nasjonale fiskehelsereguleringer begrunnet i hensynet til eksport til tredjeland.

Bestemmelsene i kapittel 8 om krav til diagnostiske metoder og laboratorier anses for å være uproblematiske. Veterinærinstituttet (VI) er allerede i dag nasjonalt referanselaboratorium. Kravene som stilles til referanselaboratorier innebærer imidlertid at Veterinærinstituttet bør sette i gang en prosess for å bli akkreditert for aktuelle sykdommer hos akvatiske dyr.

Forslaget skal videre vurderes av Spesialutvalget for matproduksjon (tidligere landbruk), der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.