Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Regulering av priser i legemiddelmarkedet

I Norge fastsetter myndighetene maksimalprisen på registrerte, reseptpliktige legemidler for mennesker. Hensikten er å skjerme pasientene, folketrygden og helseforetakene mot urimelig høye legemiddelpriser.

For de fleste andre varer er det markedet som avgjør prisen, men flere forhold gjør at dette ikke fungerer for reseptpliktige legemidler:

  • Siden det offentlige refunderer en vesentlig del av pasientenes legemiddelutgifter, vil både pasient og lege legge mindre vekt på prisen enn om de måtte betale legemidlene selv (tredjepartsfinansiering).
  • Legen velger hvilket legemiddel pasienten skal få, og det er ofte vanskelig for pasienten å vurdere legens valg (asymmetrisk informasjon).
  • Nye legemidler har patentvern, som forbyr andre å selge kopier. Dette gjør det mulig å kreve en høy pris.

Prisregulering for reseptpliktige legemidler som har patentbeskyttelse

Myndighetene regulerer apotekenes maksimale innkjøpspris (AIP). Det er prisen fra grossist til apotek. I tillegg fastsetter myndighetene påslaget apotekene kan legge på AIP (maksimalavanse). Det betyr at prisen fra apotek ut til pasienter også er regulert. Denne prisen kalles apotekenes maksimale utsalgspris (AUP).

Apotekene kan fritt selge legemidler billigere, men i praksis selges nesten alle legemidler med patentbeskyttelse til maksimalpris. I de fleste tilfeller er maksimalprisen den prisen som dekkes på blå resept.

Statens legemiddelverk fastsetter apotekenes maksimale innkjøpspris som et snitt av de tre laveste prisene i et utvalg på ni land i Europa. Både legemiddelleverandører og Legemiddelverket kan ta initiativ til en revurdering av prisene. Maksimalprisen endres hvis de europeiske prisene man har lagt til grunn endres, eller ved vesentlige endringer i valutakursene. Justeringer skal ikke skje oftere enn en gang i året.

Du kan lese mer om prisfastsettelse på Legemiddelverkets sider. 

Prisregulering av reseptpliktige legemidler uten patentbeskyttelse

Vanligvis er nye legemidler beskyttet mot konkurranse i mellom 13 og 15 år etter at de har kommet på markedet. Når patenttiden er ute, kan andre produsenter lage og selge legemidler med det samme virkestoffet.  Slike legemidler kalles kopimedisiner eller generiske legemidler og når slike kommer på markedet oppstår det vi gjerne kaller ”generisk konkurranse”.

Generiske legemidler inneholder samme virkestoff, har samme styrke og form som det originale legemidlet og har samme virkning. Det betyr at pasienten kan bli tilbudt et legemiddel med et annet navn og utseende på apotek enn det legen har forskrevet, men behandlingseffekten er den samme.

Konkurranse mellom flere generiske legemidler i primærhelsetjenesten kunne teoretisk sett gi lavere priser, og vi vet at apotekkjedene oppnår store rabatter hos leverandørene. Apotekkjedene har imidlertid svake insentiv til å føre disse rabattene videre, blant annet på grunn av tredjepartsfinansiering (”trygden betaler”) og asymmetrisk informasjon (”legen bestemmer for pasienten”) som nevnt i innledningen. For å sikre at pasientene og trygden får ta del i rabattene fra kopi-markedet, innførte man i 2005 trinnprismodellen.

Trinnprismodellen sikrer at legemidler med konkurranse av minst ett generisk legemiddel, blir billigere for pasientene og folketrygden. 

Trinnprisen er en prosentandel av prisen legemidlet hadde før generisk konkurranse, og prisene reduseres over tid i flere trinn. Det er alltid originallegemidlets maksimalpris før generisk konkurranse som er utgangspunktet for trinnpriskuttene. Priskuttene er større for virkestoff med høy omsetning enn for virkestoff med lavere omsetning.

For de legemidlene trinnprismodellen gjelder, er trinnprisen den maksimale pris folketrygden refunderer. Apotekene må tilby minst ett legemiddel (av legemidlene med samme virkestoff) til trinnpris. Det gjelder også trinnprislegemidler som forskrives på hvit resept, hvor pasienten selv betaler.

Legemidler finansiert av helseforetakene

De regionale helseforetakene har finansieringsansvaret for legemiddelbehandling som spesialisthelsetjenesten har ansvar for. Dette gjelder også legemiddelbehandling som skjer utenfor sykehus. Slike legemidler forskrives på H-resepter, og utleveres fra apotek til pasientene.

De regionale helseforetakene tar beslutning om innføring av legemidler i spesialisthelsetjenesten gjennom systemet for nye metoder.
Du kan lese mer om systemet for nye metoder her.

De regionale helseforetakene har gitt ansvaret for anskaffelser av legemidler til helseforetak til Sykehusinnkjøp HF. Sykehusinnkjøp HF gjennomfører forhandlinger om pris, anbudskonkurranser og prisavtaler på enkeltlegemidler. Ansvarsområdet omfatter alle legemidler som finansieres av helseforetakene, både for inneliggende og polikliniske pasienter, og pasienter som administrerer legemiddelet selv.

Reseptfrie legemidler og legemidler til dyr

Prisen på reseptfrie legemidler og legemidler til behandling av dyr reguleres ikke av myndighetene, men bestemmes av apotek og andre butikker som selger dem. Kundene betaler disse legemidlene selv, og markedet kan derfor fungere mer effektivt.

Til toppen