Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk – utvikling og trender

«Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk – utvikling og trender»  
Seminar i regi av «Kjeller 2012», 21. september 2012.
Ved forsvarsminister Espen Barth Eide

*Sjekkes mot fremføring*

Kjære alle sammen,

Hjertelig takk for invitasjonen hit i dag. Dette er noe jeg har sett fram til. Jeg vil begynne med å gratulere Kjeller med 100 aktive år i luftmaktens tjeneste. Store endringer har funnet sted siden Roald Amundsen som første flyelev fikk sitt flysertifikat her ved Kjeller. Noe endrer seg likevel ikke - entusiasmen og interessen for flyging er fortsatt like sterk. Dere har jubilert og markert dette og det med rette. La meg også si at jeg er veldig glad for at dere stimulerer til et fritt ordskifte om viktige tema. Vi trenger dette i en tid der Forsvaret ikke er flere, men færre steder i landet.

Kjeller er for meg en fortelling om et meget sterkt kompetansemiljø som har dannet en livsnerve i utviklingen av norsk flyging og militær luftmakt. Det er en fortelling om et teknologitungt fagmiljø som har tilpasset seg Forsvarets til enhver tids gjeldende behov. Rammet inn av entusiasme og lokalt engasjement har Kjeller fått en sterk posisjon på Norges flykart. 

Ja, Forsvarets nærvær har vært viktig for Kjeller. Det har vært med på å legge grunnlaget for utviklingen av et av Norges viktigste teknologiske sentra. Kjeller er nettopp eksempel på hvordan Forsvaret bidrar til å utvikle ny teknologi og kompetanse, og det er et eksempel på at Forsvarets virksomhet har store samfunnsmessige ringvirkninger. Sysselsetting, verdiskapning og vekst følger gjerne der Forsvaret har et stort nærvær.

Men det er naturligvis også annen side ved dette. Samfunn preges og påvirkes av de pendelsvingningene som følger av et Forsvar i stor omstilling. Det å kunne tilpasse seg endringer og se nye muligheter når virksomheter endrer karakter, er krevende, men like fult veldig viktig og nødvendig. Det har Kjeller og hele regionen gjort og fortsetter å gjøre.

At AIM Norway ble dannet er et ferskt eksempel på denne viljen og evnen til modernisering og til å gripe muligheter. De nye kapasitetene Norge får i luften, særlig med førsteklasses nye kampfly, skjer sammen med andre land. Kapasitetene kommer med nye og moderne måter å drive logistikken på. AIM Norway vil spisse sin kompetanse, modernisere og vinne kontrakter for fremtidens kapasiteter, både hjemme og utenlands.

I dag er området mellom Gardermoen og Oslo det største vekstområdet i landet for bosetning og næringsliv, mye takket være gode samarbeidsordninger mellom Forsvaret og øvrige offentlige og private aktører. «Kjeller 2012» har alle disse viktige ingrediensene.  

Jeg er blitt bedt om å si noen ord om sikkerhets- og forsvarspolitiske trender og utviklingstrekk. Å forstå fremtidige trender og valg, handler for meg også om forstå hvor vi er i dag, hvilket Forsvar har vi i dag og hvilke sentrale utfordringer vi ser foran oss. All den tid teknologiens påvirkning på Forsvaret er et sentralt tema her i dag, la meg si noen ord innledningsvis om dette.   

Ny teknologi – nye kompetansebehov

Teknologisk kompetanse kjennetegner Kjeller og det kjennetegner Forsvaret. Det er to sider av samme sak. Når teknologien endrer seg må vi følge etter. AIM er allerede nevnt. Våre systemer og vår tenkning krever at vi tilpasser oss. Hvis ikke risikerer vi å bli akterutseilt. Det er regjeringens ansvar å fatte beslutninger i dag som gir oss de løsningene fremtiden krever.

Det har denne regjeringen gjort og det har ulike regjeringer gjort gjennom den omstilling Forsvaret har vært gjennom de siste ti årene. Langt på vei ble denne omstillingen sluttført med den langtidsplanen Stortinget vedtok før sommeren. Vi har ikke bare nådd våre mål, men på noen områder overoppfylt på de målsettingene vi satte oss.

Omstillingen har gitt oss en langt mer effektiv og tilpasset struktur. Tilsvarende har den gjort det mulig å anskaffe moderne og tidsriktig materiell. Dette vil likevel forbli uforløste grep hvis vi ikke sørger for at de rette menneskene er på plass i organisasjonen. Kompetanse- og personelldelen må følge etter og den må bli tilsvarende reformert og omstilt.

Vi må sørge for at forsvarssektoren er i best mulig stand til å rekruttere, beholde, videreutvikle og ivareta sitt personell. Vi må sikre oss at sektoren rekrutterer et mangfold som møter innsatsforsvarets behov for en større bredde i bakgrunn, ferdigheter, egenskaper og erfaringer blant alle ansatte. Dette krever trolig også et langt større innslag av sivil kompetanse, spesielt på forvaltningsområdet. Og det krever at vi tenker nytt om hvordan vi legger opp et karriereløp i Forsvaret.

På samme måte som de store strukturelle grep, og på samme måte som beslutningen om å anskaffe ny kampfly, er heller ikke kompetanse og personellområdet et sted for raske og forhastede løsninger. Mer enn noe annet kanskje, ser vi behov for grundige avveininger som både må ta høyde for Forsvarets egenart og et samfunn i stor og varig endring. Ja, utviklingen av en moderne og framtidsrettet strategisk styring av kompetanse- og personellsektoren er på mange måter langt mer komplisert enn å bestemme om våre nye kampfly skal ha hjemmebase på Ørlandet eller i Bodø.

Jeg tror det er viktig å legge til grunn at det er den menneskelige faktoren som vil definere kvaliteten på den struktur og det materiell vi har. Derfor kan vi ikke lenger ha en situasjon der vi velger kreative løsninger for å tilpasse oss et system som verken er tidsriktig eller oppdatert.

Vi må analysere og forstå innsatsfaktorene som definerer vårt fremtidige Forsvar. Kompetanse er en slik innsatsfaktor. Derfor har jeg vært tydelig på at dette er den viktigste oppgaven vår sektor og jeg som forsvarsminister nå står foran. Regjeringen vil legge fram en egen Stortingsmelding rett over nyttår der vi skal behandle dette området på en grundig og systematisk måte. I arbeidet videre ønsker vi innspill og dialog med alle berørte parter.

Et forsvar i god skikk og med høy operativ evne

Satsningen på kompetanse handler om kunne ta avgjørende og viktige valg. Jeg er veldig trygg på at vi i dag har et Forsvar i god skikk nettopp fordi vi har våget å fatte vanskelige, men viktige valg på et gunstig tidspunkt. Jeg blir stadig minnet om dette i møte mine kolleger i NATO. Flertallet av disse har et dobbelt sett av utfordringer, både krav om omfattende budsjettkutt og akutte omstillingsbehov.  

Vi er altså i en privilegert posisjon sammenlignet med andre land rundt oss. Vi er privilegert fordi vi har et høyt forsvarsbudsjett. Og fordi, og minst like viktig, fordi vi har tatt omstillingsgrep tidlig. Norge er i dag det landet i Europa som bruker mest penger på forsvar per capita. Norges forsvarsbudsjett er fordelt på hver innbygger 1245 dollar – trenden er stigende. Storbritannia 893 dollar - trend fallende. Vårt naboland Sverige 657 dollar. Det norske forsvarsbudsjettet er i dag større i absolutte tall enn det svenske. Et land som Canada, med stort landområde og relativt tynt befolket, ligger på 580 dollar per capita.  

Dette er tall som kan gi meg en viss stolthet i møte med kolleger i NATO, men heller ikke mer. Dette er ikke det vesentligste. Ja, selv om budsjettet er stort, gir det veldig lite mening hvis ambisjonene er større enn det vi har penger til. Det var dyrekjøpte erfaringer vi gjorde på slutten av 1990-tallet og som kjent ledet fram til de store grepene under forsvarsminister Bjørn Tore Godal.   

Det som jeg er mye mer stolt av er at vi har tatt mange og tøffe valg gjennom flere år. Norge står nemlig i en særstilling i hvordan vi har evnet å omstille og effektivisere Forsvaret i en periode med gode budsjetter. Mange av våre europeiske partnere har skjøvet liknende utfordringer foran seg. De er nå tvunget til kortsiktige og dramatiske kutt, drevet frem av finanskrisen. Norge har truffet tilsvarende beslutninger fordi de er kloke og fremtidsrettede, ikke fordi vi har vært tvunget til det. Det har bidratt til at vi i dag har et moderne og effektivt innsatsforsvar i balanse og med høy operativ evne.

La meg si litt om operativ evne. Det blir ofte fremstilt som at meningen med Forsvarets virksomhet er evigvarende tokt til sjøs eller på land. Ja nærmest at alle våre fregatter til enhver tid skal befinne seg i våre havområder for å markere vårt nærvær. Dette ville være en meningsløs bruk av ressurser og slite voldsomt på både materiell og personell.

Forsvarets krigsfartøyer og kampfly skal primært trenes slik at de har høy operativ evne i skarpe operasjoner. Slik fyller de sin viktigste funksjon: å utgjøre en krigsforebyggende terskel. Derfor er trening ved kai eller i simulatorer en like verdifull del av oppøvingen som lange tokt.  Det viktige er altså ikke å seile eller fly hele tiden, men å få trening i hele spekteret av nødvendige ferdigheter. Vi skal også huske på at den daglige tilstedeværelsen i form av patruljering ivaretas verken av krigsskip eller kampfly – det gjøres av Kystvakten, Grensevakten og maritime overvåkningsfly.

Det er gjennom planlagt og spisset trening, gjerne i større forband, vi produserer operativ evne. Det er dette vi gjør til daglig og det er dette vi utvikler for å kunne håndtere en uventet eskalering der militære virkemidler kan være aktuelt.

Vi må anta at skulle Norge havne i en stat til stat konflikt med en avansert utviklet motpart, så vil denne kunne komme brått på. Den vil være svært intens og sannsynligvis være avgrenset i sitt formål. Derfor vil den også være fort over. Mest sannsynlig vil den dreie seg om et betydelig sikkerhetspolitisk press i den hensikt å endre vår politikk.

Internasjonale operasjoner derimot er stikk motsatt. Der er det ofte snakk om hurtig inn og hurtig ut. Og så vet vi at vi har slitt med hurtig ut. Mange av de internasjonale operasjonene er blitt veldige langvarige og hvor det hele tiden har vært nødvendig å produsere gode og relevante styrkebidrag.

Dette har en kostnad. Det innebærer en avveining mellom det vi gjerne omtaler som «high end» kapabiliteter som er umiddelbart tilgjengelige, og på den annen side evnen til langsiktig å produsere styrker. Det vi skal huske på er at alle land står ovenfor en slik avveining. Det lar seg simpelthen ikke gjøre å trylle seg vekk fra dette. Derfor er dette noe både USA, Kina og Russland møter. Tilsvarende har små europeiske land samme problemet.

Forsvarets oppgaver ligger hjemme

Stilt mellom slike avveininger mener jeg derfor det veldig viktig å vite hva du har Forsvaret for. Denne regjeringen har vært veldig tydelig på dette i både inneværende langtidsplan og den vi nettopp har vedtatt. Vi har vært veldig konsistent i å si følgende: Grunnen til at vi har et Forsvar er at vi skal være i stand til å forsvare Norge. Det gjør vi alene eller sammen med allierte. Og fordi vi er med i en Allianse, har vi forpliktet oss til å si at forsvaret hjemme også er forsvaret av allierte land. Dette er viktig!

Koblingen til skattebetalerens vilje til å gi mer skattepenger til Forsvaret enn noe annet sted i Europa, er at vi skal forsvare Norge, ivareta vår suverenitet og ivareta vår selvstendighet og frihet. Vi skal være i stand til å motvirke sikkerhetspolitiske kriser og at vi bli utsatt for press. Det er oppgavesett nummer én og den er dimensjonerende på måten vi organiserer Forsvaret. Hjemme viktigst, hjemme altså i denne utvidede forstand av ordet.

Oppgavesett nummer to er rettet utover. Norge ønsker å være en god verdensborger. Vi vil i likhet med nærstående land, allierte og nordiske, være i stand til å delta på en meningsfylt måte med relevante kapasiteter i internasjonale oppdrag. Det er vel og merke ikke det vi primært har Forsvaret for, men fordi vi har Forsvaret til oppgavesett én, vil vi også ha kapasiteter vi kan høste av for å dra ut.

Et eksempel jeg liker å bruke er Orion-flyet vi deltok med i Aden-bukta. Det er jo ikke slik at vi har anskaffet Orion-fly for å dra til Afrika. Disse flyene har sine oppgaver, trening og kompetanse for å kunne fly i nord. Det er vi veldig gode på. Jeg vil påstå blant de beste i verden. Dette kan vi derfor låne ut når det viser seg riktig.

Det høres ganske banalt ut i Norge, men jeg tror likevel det er viktig å si det. Vi skal huske at veldig mange europeiske land tenker motsatt. Forsvaret er til for å dra til utlandet. Vi ser nærstående land, som helt eller delvis har abdisert fra enhver nasjonal forsvarsambisjon. Flere land er blitt veldige gode på å delta i internasjonale operasjoner, men har, mye gitt sin geografiske posisjon, altså lagt mindre vekt på rene nasjonale kapasiteter.

Ser vi hen til våre nordiske naboer, finner vi to ytterpunkter. Danmark har for alle praktiske formål lagt ned en nasjonal forsvarsambisjon. Utviklingen i nordområdene og i tilknytning til Grønland, synes imidlertid å bidra til at den nye regjeringen forstår at det muligens er ting å forsvare som er nærmere enn Afghanistan og Irak. Dette er en interessant og positiv utvikling i et nordisk land.

Finland er i helt motsatt ende. En klar og tydelig nasjonal forsvarsambisjon, med den ulempen at de ikke er alliert og derfor må ha et forsvar som gjør dem i stand til å klare oppgavene alene. Selv om løsningen Finland har valgt er veldig tradisjonell og etter min mening overmoden for revisjon, så er den løsningen man har falt på forståelig gitt geografiens og geopolitikkens betydning. Poenget er uansett at det er viktig å definere hvor man ligger, hva man skal og hvilken fortelling om Forsvaret som gjelder.   

Vi skal huske på at det ikke er så lenge siden 9/11. Den gang kunne man lett få inntrykk av at det gjaldt å komme seg hurtigst bort fra Nord-Norge, og lengst mulig inn i Midtøsten. Dette er derfor et betydelig skifte hos oss. Dette er også et skifte jeg kjenner igjen i en rekke andre land, ja som langt på vei nå følger etter en trend vi har påtalt i mange sammenhenger.

Vi har ikke minst påtalt dette i NATO der vi har lagt stor vekt på å hente NATOs fokus hjem. NATO er en unik organisasjon. Den har et felles planverk, en integrert militær kommandostruktur og en permanent tilgjengelig politisk beslutningsmekanisme; Det nordatlantiske råd. Ingen annen organisasjon har en slik effektiv kombinasjon av virkemidler, og det er viktig at disse egenskapene opprettholdes. Dette hjelper likevel lite dersom NATOs fokus er rettet helt andre steder.

Det er viktig at vi er i stand til å være gode på ikke-artikkel fem, men det gir liten mening å være verdensmester i dette hvis du har glemt hva artikkel fem er. De to begrepene konstituerer hverandre. På samme måte gir det å være «out of area» kun mening, hvis du samtidig også kjenner «in area».

Jeg bruker ofte eksempelet Polen. Landet har vært gjennom en veldig interessant utvikling i sin internasjonale orientering. De meldte seg inn i NATO av nøyaktig de samme grunnene som Norge meldte seg inn i 1949. Det de oppdaget i etterkant var at det var ingen som tenkte på planer for forsvaret av Polen. De stilte opp i internasjonale operasjoner, og forutsatte at det ville komme slike planer på plass, hvilket da inntil nylig ikke var tilfelle.

Nå skjer det. Norge og Polen har gått sammen om å få til faktisk planlegging for konflikt og krisehåndtering i Europa, noe vi ikke har gjort på mange år. Vi gjør det fordi vi ønsker at NATO blir god på artikkel fem og at kjernekompetansen blir bygget opp etter flere års nedprioritering. Derfor har vi også gjennomført store allierte øvelser nettopp for å teste NATOs kjerneoppgaver. Dette har vært bra for Alliansen, men det har samtidig også bekreftet at våre antakelser var riktig.

Så har vi et tredje oppgavesett, som det med god grunn har vært stor oppmerksomhet rettet mot den siste tiden. Det er Forsvarets støtte til sivil sektor. La meg understreke at dette er ikke en dimensjonerende oppgave, unntatt de oppgavene hvor dette er klart definert. Kystvakten er her et godt eksempel, som dag og natt yter tjenester for sivile myndigheter.

Jeg er samtidig veldig opptatt av å si at det fortsatt er slik at Forsvaret har sitt primære blikk rettet utover. Dersom man vil ha strukturelle svar på utfordringene her hjemme, så må de først og fremst søkes andre steder. Vi skal samtidig bidra fordi vi har mye å bidra med og vi skal bli flinkere på militært samvirke med sivil side når det etterspørres.  

Dette er grunnleggende sett de tre oppgavene Forsvaret er satt i løse. Med blikket primært rettet utover, er det viktig at vi forstår det sikkerhetspolitiske bakteppe forsvarspolitikken bygger på.     

Våre sikkerhetspolitiske omgivelser – en verden i rask endring

Vi snakker gjerne om nye mønstre, nye trender, en ny verdensorden. Nye makter rykker opp, andre rykker ned. Endringene rundt oss skjer på flere ulike områder. Dette påvirker også norsk sikkerhetspolitikk.

Utviklingen i Afghanistan er en slik grunnleggende endring. Denne har flere dimensjoner. En slik dimensjon er at den internasjonale innsatsen i Afghanistan er inne i ny og avsluttende fase. En annen er at NATO, tror jeg, neppe med det første vil påta seg å drive statsbygging i ørkensanden. Det siste peker fram mot en fundamental endring knyttet til fremveksten av et nytt geopolitisk kart. Og det speiler en generell krigstretthet blant mange allierte som også rammes hardt av finanskrisen.    

For mindre enn to uker siden var jeg i Faryab for å markere at norske styrker nå overlater sikkerhetsansvaret til afghanerne. Vi gjør dette i visshet om at vi har bygget en afghansk kapasitet som skal ivareta sikkerhetsansvaret i Faryab der Norge har stått med styrker siden 2004. Dette betyr ikke at Faryab eller Afghanistans problemer nå er løst. Jeg har vært veldig tydelig på at mange interne stridigheter vil bestå også etter 2014, men at dette ikke er noe militær tilstedeværelse kan løse.

Dette markerer et veiskille for Afghanistan. Og det markerer et veiskille for et NATO mange i dag forbinder med store, lange og intense landtunge operasjoner under fjerne himmelstrøk. Her har amerikanerne også vært tydelige. Amerikanske styrker skal ikke lenger dimensjoneres for å kunne gjennomføre storskala stabilitetsoperasjoner, heter det i forsvarsstrategien som ble presentert tidligere i år.

Samlet sett peker dette mot en ny situasjon for internasjonal krisehåndtering. Mens vestlige operasjoner de siste 20 årene stort sett har vært knyttet til å ta og holde territorium, kan vi gå mot en tid der ledende vestlige land i større grad begrenser seg til luftens og havenes domener.

Hvis dette er riktig, må vi innstille oss på en tid der vi ikke lenger er kontinuerlig i operasjoner i NATO-rammen slik vi er blitt vant til. Men la meg ile til med å advare her; vi har alltid en tilbøyelighet til å forsøke å planlegge for neste krig basert på den siste. Forsvaret vi utvikler må derfor være scenariorobust.

Vi innretter vårt Forsvar for å være forberedt på å kunne håndtere flere ulike scenarier skulle det oppstå behov. Vår deltakelse på Balkan, i Afghanistan, i Aden-bukta, i Tsjad, i Libya er alle ulike oppdag der vi har vært i stand til å stille relevante kapasiteter. I vår planlegging må vi fortsette å være fleksible og være forberedt på raske og uventende omveltninger. Det er dette vårt nye innsatsforsvar dreier seg om.       

Det kan for eksempel igjen bli tale om å stille med nøkkelkapasiteter som etterspørres av FN. Det betyr også at vi må sørge for at kompetansen om FN-operasjoner styrkes, ikke forvitrer. Denne regjeringen har som politisk målsetning å bidra til en verdensorden der FN har lederskapet.

Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er et viktig bidrag til internasjonal fred og sikkerhet. Samtidig må vi erkjenne at våre personellressurser er begrensede. Derfor legger regjeringen også stor vekt på å bidra til å utvikle FNs generelle fredsoperative evne.

På militær side følger vår innsats to hovedspor. Vi støtter FN sentralt i å utvikle organisasjonens fredsoperative evne. Derfor stiller vi med høyt kvalifisert personell i nøkkelstillinger. Dernest fortsetter vi å støtte kapasitetsbygging og opplæring i land som har en målsetting om å stille bedre kvalifisert personell. Mange års reformarbeid på Balkan handler ikke minst om dette.

Denne regjeringen ønsker et FN som har hovedrollen i internasjonal konfliktløsning. Organisasjonens brede virkemiddelapparat, globale mandat og legitimitet er fortsatt unik. Det betyr ikke at det vil kunne oppstå situasjoner der andre regionale organisasjoner som AU, EU og NATO kan utføre oppgaver på vegne av FN. Og nettopp derfor er vi veldig opptatt av at kontakten og koordinering mellom disse og FN styrkes.

Vi trenger en effektiv global freds- og sikkerhetsarkitektur med FN i sentrum. Og vi trenger et FN som er i stand til å fatte robuste beslutninger, slik som for eksempel den viktige resolusjonen om «responsibility to protect». Et FN som i økende grad også vedtar komplekse mandater for FNs fredsbevarende operasjoner er en utvikling vi støtter opp om. Samtidig er det beklagelig å se at FNs Sikkerhetsråd ikke har nådd fram til en felles holdning om Syria. Vi må igjen konstatere at FN blir gjenstand for en splittelse der de nasjonale interessene veier tyngst. Også her kan vi derfor tale om at en ny geopolitisk virkelighet inntar rådssalen i FNs hovedkvarter.

Maktforskyvningen vi beskrev i Langtidsplanen i 2008 og senere i Strategisk konsept for Forsvaret i 2009, er ikke lenger trender, men er nå et faktum vi må forholde oss til. Ja, når Angela Merkel vender seg til sin kinesiske kollega i håp om å få mer drahjelp til å løse landets og Europas finanskrise, forstår vi at posisjonene er dramatisk endret.    

Kina er i dag på en helt annen måte del av verdenspolitikkens kretsløp. Vår største og viktigste allierte, USA, har for lengst rettet blikket østover. Med god grunn vil jeg si. Økonomien og sikkerhetspolitikkens primat dreier seg om å søke nye kraftsenter. Igjen, vi har vært tydelig på dette lenge: de internasjonale maktforhold vil finne sin form i Asia og Stillehavsregionen.

Mens vår egen verdensdel er rammet av en dyp og varig økonomisk og sosial krise, posisjonerer USA seg altså i forhold til utviklingen i Asia. Taktskiftet i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk er tydelig. Vi ser en markert oppjustering av militære virkemidler i Østen. 60 % av den amerikanske flåten vil flyttes til Stillehavet innen 2020. Gjennom økt nærvær utvikles en balansemakt og et stabilitetsnærvær.

Dette angår Europa, NATO og det angår selvfølgelig oss. For det første må vi forholde oss til en annen type amerikansk militært nærvær i Europa. USA ønsker å erstatte et statisk basenærvær med mer fleksibelt nærvær. Det kan være gode nyheter for Norge som arbeider for flere flernasjonale militære øvelser i nord.

Dernest må vi også erkjenne at vi lever i en verdensdel som både maktpolitisk og i økonomisk forstand er på vikende front. Den vestlige demokratiske modellen er under press. På 90-tallet var man skjønt enige om at denne modellen hadde vunnet fram. Det var en modell med stor tiltrekningskraft i Europas randsone og blant Sovjetunionens tidligere republikker i Asia. I dag er ikke dette så åpenbart.

Alternative systemer vokser i dag fram med større tiltrekningskraft. I det beltet som begynner rett øst for NATO-området, fra Kaukasus og hele veien til Stillehavet, finner vi eksempler på land som går en annen vei. Det er en kapitalistisk modell, men med iboende autoritære trekk.

Vi må posisjonere oss annerledes i en slik verden og vi må tenke nytt om hvordan vi innretter vårt forsvar. Igjen, vi snakker om å rette fokuset mot våre oppgaver her hjemme. Regjeringens satsning på nordområdene er en viktig del av dette.

Nordområdene er en del av de geopolitiske omveltningene. Det er vårt vindu mot nye markeder og samarbeidspartnere. Det er vårt nasjonale spiskammer. Ja, det er verdens 10. største matfat. Internasjonalt samarbeid er viktig og påkrevd i et område sårbart for miljøødeleggelser. 

Den russiske flaggplantingen under isen av Nordpolen i 2007, overbeviste mange om at et kappløp om Arktis var i gang. Et kappløp med militære virkemidler. Jeg delte ikke den oppfatningen den gang, og jeg gjør det heller ikke i dag. 

Tvert i mot er det et nært samarbeid mellom de sentrale aktørene i regionen, i første rekke innenfor rammen av Arktisk Råd. Det er også bred tilslutning til at Havrettstraktaten skal være det folkerettslige grunnlaget for å regulere aktiviteten i regionen. Det finnes med meget få unntak, ingen gjenværende omstridte områder. Desto viktigere – det er ingen av landene som ønsker å bryte denne situasjonen. Landene i nord er enige om dette.

En slående kontrast er situasjonen i Sør-Kina havet der også flere ulike lands interesser møtes. Her er det strid om de fleste deler av havområdene. Trenden her er at konfliktspørsmål nasjonaliseres og nasjonale lover brukes for å befeste krav. I den senere tid har suverenitetshevdelsen blitt mer pågående, konfrontasjoner mer sannsynlige. ASEAN som er den regionale organisasjonen, har så langt ikke stått fram som et forum for felles løsning.

Nordområdene og Arktis derimot er en lavspenningsregion – ja, det er kanskje verdens mest fredfulle område. Vi har objektive fellesinteresser. Jeg minner om at 90 prosent av fiskebestandene Norge høster av, deler vi med andre nasjoner. Flere av utfordringene knyttet til oljevernberedskap, sunn forvaltning av naturressursene, søk og redning kan bare løses i samarbeid med andre land. Her er ikke minst Russland en viktig aktør.

Det samtidig ikke en motsetning mellom det å arbeide for et økt militært nærvær i nord og samtidig videreføre en lavspenningslinje i nordområdene og i Arktis. Det er snarere slik at vi ved å ha et jevnt høyt militært nærvær skaper forutsigbarhet og stabilitet. Og nettopp derfor er det vi også velger å ha stor åpenhet om vår sikkerhetspolitikk. Det står om vitale interesser i et sårbart område.

Derfor har forsvaret en selvskreven plass på linje med veldig mange andre virkemidler. Økt aktivitet i nord betyr nye muligheter, og det er noe vi bør utnytte. Det er en selvstendig begrunnelse for hvorfor Norge er eneste landet i Arktis som har plassert vårt militære hovedkvarter nord for polarsirkelen.

La meg også si at det i mine øyne er helt rasjonelt og berettiget å forholde seg til en stormakt som Russland på den måten Norge gjør: som småstat, naboland og som NATO alliert. Jeg tror også dette er noe Russland har stor forståelse for og som er en tenkning de ut fra egne tradisjoner lett følger. Både vi og Russland er tydelige på dette.

Gjennom et robust nærvær i nord signaliserer vi at vi kan hevde suverenitet og beskytte våre interesser. Det gjør oss i stand til å kunne håndtere mindre sikkerhetspolitiske episoder i nord om det skulle vise seg nødvendig. Den omfattende omstillingen av Forsvaret handler ikke minst om dette.

I dag har vi et moderne og effektivt innsatsforsvar i balanse og med høy operativ evne. Det merkes i nord gjennom høy tilstedeværelse i form av faste installasjoner og økt operativ aktivitet. Flyttingen av FOH til Bodø bidrar i seg selv til økt fokus på og kjennskap til utfordringene i nord. Det samme gjør vår luftovervåking, kampflyberedskap og våre Orion fly som patruljerer daglig. 

Vi har i dag Europas mest moderne sjøforsvar. Sjøforsvaret, og ikke minst Kystvakten, spiller en helt sentral rolle i ivaretakelsen av vår suverenitet og myndighetsutøvelse i nord. Mer enn halvparten av Sjøforsvarets seilingsaktivitet skjer i Nord-Norge. Kystvaktens økte aktivitet har gjort at vi har fått bukt med ulovlig fiske. Dette er en seier for miljøet. Og det er en fjær i hatten for fiskeriforvaltningen i Norge og Russland. Verdier for over en milliard kroner årlig havner ikke lenger i lommene til tjuvfiskerne og deres nettverk. Dette er viktig.

Nå anskaffer vi siste generasjons kampfly. Vi etablerer en ny basestruktur for Luftforsvaret for å sikre oss handlingsrom og tilstedeværelse i nordområdene. Vi gjør det fordi vi vet at det er i nordområdene våre strategiske interesser ligger. Og vi gjør dette fordi nordområdene er et generasjonsprosjekt der Forsvaret må ta sitt løft på vegne av fremtidige generasjoner.

For to år siden undertegnet Norge og Russland en etterlengtet delelinjeavtale om avgrensning i Barentshavet. En uavklart delelinje med en potensiell konfliktdimensjon ble en samarbeidslinje. Det kommer på toppen av en omfattende tilvekst av norsk-russisk samarbeid innenfor et bredt samfunnsområde i nord. Dette er viktig.

Samtidig må vi erkjenne at Russlands interesser og ambisjoner ikke alltid følger en rettesnor vi skulle ønske. Vi ser et Russland som fortsetter å arbeide for å gjenreise russisk stormaktstatus. Det skjer i dag i FNs Sikkerhetsråd og det gjøres gjennom en økt satsning på regionale samarbeidsordninger som Eurasisk union, CSTO og lignende.

Landet har igangsatt en betydelig modernisering av militærmakten. Målsettingen er at man innen 2020 skal ha modernisert 70 prosent av materiellparken. Dette vil kreve enorme bevilginger til Forsvaret. Og det vil ikke minst kreve en velfungerende økonomi, en økonomi som ikke alene er fundert på inntektene fra olje og gass slik den er i dag. Dette tilsier et fortsatt samarbeid med USA og med EU.

Mye ved Russlands fremtid er altså uvisst. Vi må i vår sikkerhetspolitikk ta høyde for denne uvissheten. Og vi må fortsette å belage oss på en nabo som øker sine militære kapasiteter også i nord. Ikke fordi dette er en markering overfor Norge. Og heller ikke fordi det reflekterer sikkerhetspolitisk spenninger i nord. Men simpelthen fordi dette så å si er en lovmessighet ved ethvert land med stormaktambisjoner.

Samarbeid og nøkternhet

Vi står ovenfor en spennende, men også krevende tid. Det sikkerhetspolitiske bildet er broket og sammensatt. I en verden som endrer seg raskt handler utviklingen av Forsvaret om å fatte valg som står seg over tid. Det har vi lykkes med de siste ti årene og derfor har vi dag et meget godt utgangspunkt.

Vi skal bruke vårt overskudd og våre erfaringer fra ikke minst nordisk samarbeid, til å inspirere til mer samarbeid, mer «smart defence» hos våre allierte. Forsvarsplanlegging i en økonomisk dyrtid krever nøkternhet og mer samarbeid. Og det krever at vi er tydelige overfor skattebetalerne i hva vi har et forsvar til.

Vi er godt stilt fordi vi bruker bevilgningene til Forsvaret fornuftig. Vi har prioritert operativ evne, mer trening og øving, og moderne materiell, fremfor en tung og kostbar basestruktur. Dette skal vi fortsette med.

Takk for oppmerksomheten.