-Syv departementer står sammen om den nye oppfølgingsplanen for veteraner

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet åpnet Veterankonferansen i Tromsø 21. oktober 2014. Her er åpningsinnlegget hans.

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære Veteraner, ordfører, statssekretærer, kjære venner,

Noe av det første jeg gjorde som statssekretær, ja nesten før jeg hadde fått av meg frakken, var å delta på åpningen av Veterankonferansen i Bergen i fjor. Da var Forsvarsministeren på vei til sitt første NATO ministermøte. I år, her i Tromsø, hadde Forsvarsministeren gledet seg til å møte dere. Men, sykdom i nær familie gjorde at hun måtte prioritere annerledes.

Da vi tok fatt på arbeidet i Regjering for et år siden var vi veldig klare på at veteransaken er viktig for oss, og et spørsmål vi kontinuerlig er opptatt av. Vi har arbeidet hardt for å synliggjøre veteransaken, ikke bare i forsvarssektoren, men i alle de sektorene som har oppgaver knyttet til oppfølgingen av veteraner. 26. august i år sto statsråder og statssekretærer fra 7 ulike departementer side om side da oppfølgingsplanen for veteraner ble lansert. Det forteller at veteraner ikke er Forsvarets veteraner, men hele samfunnets veteraner.

Og derfor er det vi som samfunn som skal ivareta dem. Dette er ikke et ansvar Forsvaret skal ta. Det er sjelden jeg velger å peke på andre, men i dag gjør jeg det med god samvittighet. Jeg vil våge å påstå at vi har gjort mye bra i forsvarssektoren når det kommer til oppfølgingen av våre soldater som har vært ute i tjeneste. Det skal vi fortsette med.

Samtidig skal vi gi en stafettpinne videre – ut i det sivile samfunnet, over i andre sektorer, hvor jeg vet at det nå er politisk vilje, evne og motivasjon til å levere. Det vil prege dagen i dag og resten av denne konferansen.

Det perspektivet skal også prege denne regjeringens tilnærming til veteranpolitikken og hvordan staten og samfunnet møter de menneskene som gjort tjeneste på vegne av oss alle.

For dere er mange – dere som har vært ute. Som denne forsamlingen vet godt, har over 100.000 nordmenn tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter 1945. Dere har vært på ulike kontinenter, i svært ulike operasjoner, i store forband eller tilnærmet alene. Felles har dere hatt viljen til å ta det siste skrittet frem fra massen, til å stille opp da dere ble spurt.

I moderne tid har Norge altså bidratt i internasjonale operasjoner gjennom åtte tiår, og med over 100.000 personell. Likevel mener jeg at det er riktig å si at det først er de siste 10-15 årene vi virkelig har tatt innover oss hva dette egentlig har betydd – for den enkelte og for oss som samfunn. Og det har i tillegg vært en svært gradvis prosess. For lenge var det som ble gjort «ute» noe helt annet enn det Forsvaret drev med her «hjemme», og ikke ansett som hverken spesielt meritterende eller like relevant. Det er fundamentalt endret.

Ikke minst ble denne «oppvåkningen» skapt av erfaringene fra Balkan og etter hvert fra Afghanistan. Det er ingen tvil om at særlig de to siste tiårenes operasjoner har satt et grunnleggende preg på et forsvar som parallelt var i betydelig omstilling. Vi så en stadig tiltagende vekselvirkning mellom de to faktorene.

I den internasjonale situasjonen vi stod i, i det sikkerhetspolitiske bildet vi så, var dette nødvendig og riktig. Den samme utviklingen skjedde hos våre allierte og våre naboer. «Out of area or out of business» spissformulerte noen rundt NATO midt på 1990-tallet.

Nå er verden igjen i endring. De sikkerhetspolitiske rammene vi har kunnet bygge den europeiske orden på gjennom 15 år er grunnleggende utfordret. ISAF-operasjonen, NATOs største gjennom historien, utgår ved årsskiftet. Kollektivt forsvar og sikkerhetspolitisk spenning på vårt eget kontinent preger dagsordenen. Det betyr at vi igjen må tilpasse oss.

Den 1. oktober ga forsvarsministeren et oppdrag til forsvarssjefen om å utarbeide et nytt fagmilitært råd. Oppdraget hun ga skal legge føringer for den videre utviklingen av Forsvaret og forsvarssektoren som helhet.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge og våre allierte nå står overfor, kreves det nemlig at vi tenker nytt og annerledes om hvordan vi utformer vårt forsvar. 

Vi er i dag vitne til betydelige forskyvninger i de sikkerhetspolitiske forutsetningene vi har kunnet legge til grunn etter den kalde krigen: For første gang siden annen verdenskrig har en europeisk stat erobret en del av et europeisk naboland med makt. Selv om vi ikke ser noen direkte militær trussel mot Norge, har vi over tid sett et naboland som viser både vilje og evne til å bruke militær makt i strid med folkeretten for å nå politiske mål.

Vi ser det i våre nærområder, hvor det som ett eksempel har blitt betydelig mer militær aktivitet i Østersjøområdet. Det svenske forsvaret har de siste dagene lett etter de de mener kan være fremmed undervannsaktivitet rett utenfor Stockholm. Høyere aktivitet og mer øving ser vi også her i nord.

I sum har disse utviklingstrekkene stor innvirkning på den militære situasjonen i våre nærområder.

Utformingen av forsvarsstrukturen må fortsatt ivareta og utvikle vår evne til å delta i kollektivt forsvar, krisehåndtering og bidrag til internasjonal sikkerhet. Slik styrker vi Alliansens mål om sikkerhet og stabilitet gjennom samarbeid med andre medlemsland.

Natos styrke som politisk allianse ligger ikke minst i troverdige militære kapasiteter. Derfor må også vi kartlegge egne styrker, svakheter og mangler:

Hovedoppgaven blir å sørge for at Forsvaret er i stand til å løse sin viktigste og mest krevende oppgave, som er forsvar av Norge og allierte innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar. Samtidig må vi kunne stille bidrag i fremtidens internasjonale operasjoner.

Vårt personell har alltid vist en imponerende evne til omstilling. I vår tid er endring normaltilstanden – noe Forsvarets ansatte har levd med og gjennomført med stor lojalitet.

Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe, men vi vet at flere nordmenn vil bli kallet på til tjeneste ute. Norges sikkerhet vil fortsatt bygges sammen med andre, noen ganger langt fra våre egne grenser. Vi må derfor stadig utvikle og bedre vår evne til å ivareta våre soldater – før, under og etter tjeneste. Veteranpolitikken vi har utviklet, og utvikler i dag, for å møte både fortidens synder og dagens utfordringer, må også stå seg når vi går inn i fremtiden. Også morgendagen vil få sine veteraner.

 

Derfor er det viktig å understreke at de fleste veteraner klarer seg over gjennomsnittet godt. Dette er levekårsundersøkelsen for veteraner tydelig på.

Dere kommer hjem med rike erfaringer, med forsterket kompetanse og minner de ser tilbake på med stolthet og glede. For dere handler oppfølgingen ofte om å bistå med et første skritt over i et sivilt liv eller å «skreddersy» CVen for den videre karrieren, enten den er militær eller sivil.

Så er de av dere som sliter. De som ikke klarer å ta det første skrittet hjem, eller de som, kanskje mange år senere, finner at de ikke klarer å ta det siste. Ikke minst dere har vi som samfunn et helhetlig ansvar for å ivareta – enten det krever stor innsats, som for noen, eller bare en samtale eller et klapp på skulderen. Her er behovene like ulike som den enkelte veteran.

Vi vet at de som sliter aller tyngst sier at deres største utfordringer ofte finnes i den enkeltes møte med det sivile forvaltningsapparatet. De som først trenger hjelp har ofte sammensatte behov og trenger bistand fra flere instanser samtidig, som NAV, SPK, helsevesenet og familievernet. Vi har fortsatt en vei å gå før disse tjenestene har den kompetansen som trengs, og som er godt nok koordinert.

Dette tar regjeringen nå tak i.  Nå skal sivil sektor ta et større ansvar for de av veteranene som trenger bistand. I august i år lanserte vi oppfølgingsplanen for veteraner.

Tiltakene som er skissert i denne planen står forsvarsministeren og alle hennes kolleger i Regjeringen bak.

  • Vi skal skape tyngre nasjonale kompetansemiljøer på veteranenes spesielle erfaringer og behov, slik at veteranene blir møtt med kunnskap i alle ledd når de oppsøker hjelp.
  • Vi vil sentralisere saksbehandlingen i NAV av søknader for personell som har gjort internasjonal tjeneste for Norge.
  • Vi skal gjennomgå normen for hjemmetid mellom deployeringer, og utvikle et bedre styringssystem for å få oversikt over belastning.
  • Vi skal bidra til at hjelpeapparatet i sivil sektor snakker mer sammen og samarbeider bedre, slik at søknadsbehandlingen går raskere og er bedre koordinert.
  • Vi vil at antall tjenestegjørende som får skader som følge av tjenesten, blir så lav som overhode mulig. Her er det viktig at den enkelte får god oppfølging etter hjemkomst og over en lengre tidsperiode enn i dag. Det er i dag rutiner for å kartlegge personellet helsemessige, fysiske og psykiske tilstand rett etter tjenesten. Vi vil se på muligheten for å gjennomføre slike kartlegginger også etter to, fem og åtte år, som i Sverige og Danmark.
  • Kompensasjonsordningen har gitt mange veteraner den erstatningen de har krav på.  Det å søke om kompensasjon etter ordningen skal ikke medføre noen merbelastning for den enkelte veteran, og ordningen skal derfor tydeliggjøres og forenkles. Retningslinjer for å forsterke styringen og forvaltningen er også under utarbeidelse.

Parallelt med gjennomføringen med planen, er det igangsatt et arbeid med å se på en tjenestebasert krigspensjon. Arbeidet ledes av Arbeids- og sosialdepartementet, og Forsvarsdepartementet er med på dette.

 

Samtidig er det, som jeg var inne på, svært mange veteraner, ja de aller fleste, som ikke har behov for hjelp men bare en mulighet til å bruke sin omfattende og verdifulle erfaring i sin videre sivile karriere. Det er viktig å sikre at overgangen fra Forsvaret til arbeid i sivil sektor, for dem som ønsker det, blir så rask og god som mulig.

Det å komme raskt ut i arbeid etter hjemkomst fra internasjonale operasjoner, er viktig for å forebygge utfordringer knyttet til ting som helse, økonomi, samliv. Dette er derfor et av de viktigste forebyggende tiltakene vi har i planen.

 

God forebygging handler også om å sikre at de som reiser ut er best mulig forberedt, og at de – og deres familier – har den informasjonen de trenger om hva oppdraget går ut på og hvilke støtteordninger som finnes.

Så skal vi utvikle mer kunnskap om og forskning på familiemessige utfordringer knyttet til internasjonale operasjoner. Vi trenger særlig å vite mer om barns reaksjoner på at foreldrene deltar i denne type oppdrag.

Det er viktig at personellet og deres familier blir gjort oppmerksom på vanlige utfordringer og hvilke muligheter de har for å få hjelp og rådgivning ved behov.

Her er det gjort godt innledende arbeid i rammen av pilotprosjekt Østerdalen. Sluttrapporten, som jeg mottok 22. september, gir mye kunnskap å bygge videre på.

Vi oppfordrer også kommunene til å lage handlingsplaner for disse områdene. Her ser vi at noen kommuner har gått foran.

 

Dere veteraner har som gruppe kompetanse og erfaringer som er til stor nytte for samfunnet, ikke minst i arbeidslivet. Denne kompetansen må vi i større grad se og, vite å bruke på en god måte.

Vi må gjøre mer for at næringslivet og arbeidsgivere i sivil sektor ser veteranenes kompetanse og utnytter denne bedre i sine virksomheter.

En av de store utfordringene er at den kompetansen veteranene har, ofte ikke blir forstått av sivile arbeidsgivere. Derfor må den «oversettes» og gjøres forståelig slik at den blir oppfattet og ansett som relevant. Her må aktørene i arbeidslivet og forsvarssektoren trekke sammen.

Et argument vi bruker i rekrutteringen til Forsvaret, er at unge mennesker får stort ansvar tidlig i karrieren. Forsvaret er en kompetanseorganisasjon. Det betyr at de som jobber der – enten de er sivile eller militære – har mye å bidra med. Forsvarets ansatte har for eksempel svært ofte bred ledererfaring – og i mange tilfeller ledererfaring fra internasjonale miljø og operasjoner.

Det er antakelig ikke like lett for alle sivile arbeidsgivere å forstå hva som ligger bak det å ha vært kompani- eller bataljonssjef, eller skytter på CV-90. Men det må vi greie å forklare slik at samfunnet ser det verdifulle bidraget en soldat kan gi.

For å få til å utnytte våre ansattes kompetanse og erfaringer er vi avhengig av et nært samarbeid med næringslivet og veteranorganisasjonene. NHO Service har startet et spennende prosjekt på dette. Vi ønsker flere slike initiativ velkommen.

Kanskje kan vi hente inspirasjon fra utlandet. Det amerikanske selskapet General Electric har systematisk og svært bevisst ansatt 10.000 veteraner, og de vil gjerne ha flere. De ser, og søker etter,  veteraners kompetanse, og ikke bare det: de ser etter veteraners kompetanse.

Her er det de sier: "At GE, we value the leadership, loyalty, integrity, and commitment to excellence instilled through participation in military service.”

Og i reklamene de kjører for å tiltrekke seg veteraner står det: "Your service made you a leader and a disciplined, strategic thinker with a level of loyalty that is unmatched. At GE, we recognize and value your strengths, which makes us a great choice for your civilian career. Come explore the possibilities for your future with GE." Ukjent å tenke slik her i Norge, men kanskje har også norske arbeidsgivere noe å hente her.

 

For - en veteran er nemlig en hedersbetegnelse. Den rommer erfaringer ytterst få av oss har: mange veteraner har kjent på utfordringer i svært krevende situasjoner, de har vært langt borte fra familie og venner, gjerne under forhold som få her hjemme kan forestille seg, men de har samtidig opplevd et verdifellesskap som er få forunt, med et helt spesielt samhold og lærdom om seg selv og sine egne grenser.

Når vi i tillegg vet at de veteranene vi sender ut  sender ut er valgt ut blant de beste Norge har å by på av kvinner og menn, er det nesten rart at ikke køen i sivil sektor for å kapre disse menneskene fra oss, er lenger enn den er.

I deler av Forsvaret har vi sett en til dels stor avgang til det sivile. Vi håper og arbeider samtidig for at mange av dem kommer tilbake, for vi mener at denne utvekslingen kommer hele Norge til gode. 

Forsvaret må være en del av det samfunnet det er satt til å tjene. Større kompetanseflyt, mer karriereveksling i løpet av et langt arbeidsliv og en forbedret evne til å trekke på de ulike sektorenes styrker er mål for denne regjeringen. Det vil utgjøre en viktig del av det videre arbeidet med den omfattende kompetansereformen vi er i gang med.

 

Noe av det som gjør mest inntrykk på forsvarsministeren og meg, er å møte våre soldater i ulike internasjonale operasjoner. Spesielt sterkt er det det å se samholdet og kameratskapet mellom soldatene under en fremmed himmel langt unna Norge. 

Vi har i dag soldater ute i operasjoner i nær sagt alle verdenshjørner. Hver torsdag får vi en brief om statusen for våre utenlandsoperasjoner.

Jeg tror mange ville ha blitt overrasket om de visste hvor mange stedet i verden vi har soldater, i små og store operasjoner, men alle viktige.

Dere som er, eller har vært ute i internasjonale operasjoner spiller på landslaget med «flagget på brøstet». Og, dere spiller godt. Gang på gang hører vi fra andre lands representanter hvor gode dere er. Det gjør oss stolte av å spille på samme lag som dere.

Dere er en viktig brikke i Norges sikkerhetspolitikk, og dere er en viktig del av vårt Forsvar. Og for de andre som sitter her i dag, og trenger kompetanse og arbeidskraft, bør våre veteraner være svært attraktive.

 

Før jeg avslutter vil jeg gjerne takke GIH, Hæren og Veteranavdelingen for alt arbeidet med å få på plass årets veterankonferanse i Tromsø. Jeg vil også takke Tromsø kommune for gjestfriheten, og for at dere på denne måten bidrar til veteransaken.

Tromsø er en fantastisk by som «har alt». Jeg begynte min yrkeskarriere her i byen som advokatfullmektig etter avsluttede jusstudier. Da jeg etter en tid meldte overgang til UD, var det bare en stor feil med det: UD lå ikke i Tromsø. Det er godt å være tilbake.

Og, så kan vi jo håpe at denne konferansen blir en spore til enda mer aktivt arbeid for veteranene for Tromsøs del.

Kjære venner,

I dag vil dere høre fra flere politikere enn meg. De vil fortelle om hva de vil gjøre for at våre veteraner skal få den beste oppbakkingen. Syv departementer står sammen om den nye oppfølgingsplanen, nettopp for å ta den stafettpinnen jeg nevnte innledningsvis videre. Det har aldri vært bredere politisk deltakelse på en nasjonal veterankonferanse enn det er her i dag.

Jeg vil gjerne takke mine kolleger for at de stiller opp, og for at de er så bevisste på betydningen av at deres egne sektorer bidrar.

Jeg mener at det sender et sterkt og tydelig signal om veien videre, og ønsker dere alle velkommen og lykke til med konferansen.

Takk for oppmerksomheten.