Et HV som verner, vokter og virker - tale for Landsrådet i Heimevernet

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt denne talen til Landsrådet for Heimevernet 2. april i Oslo Militære Samfund (OMS).

På bildet ser du GIHV Tom Rune Raabye, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, Are Tomasgard, leder Landsrådet (LR) fra LO, Katarina Sætersdal, nestleder LR fra NHO, Jørgen Roaldset (bakerst), generalsekretær LR

På bildet ser du GIHV Tor Rune Raabye, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, Are Tomasgard, leder Landsrådet (LR) fra LO, Katarina Sætersdal, nestleder LR fra NHO, Jørgen Roaldset (bakerst), generalsekretær LR.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt denne talen til Landsrådet for Heimevernet 2. april i Oslo Militære Samfund (OMS).

*Sjekkes mot fremføring*

Heimevernet bygger på stolte tradisjoner, og er en sentral bestanddel i vår militære og samfunnsmessige beredskap.
I september 1945 ble den første generalinspektøren for HV utnevnt; generalløytnant Wilhelm Hansteen. Året etter vedtok Stortinget melding nummer 32 og det ble åpnet for frivillige og vernepliktige. HV fikk en overveldende tilstrømming og estimatet fra stortingsmeldingen på 20.000 vernepliktige ble doblet. Sammen med et stort antall frivillige ble den totale styrken på omtrent 100.000.
Det var bare uniformer nok til å kle opp tre prosent av dem, og kun halvparten fikk våpen. Den gang var det Krag-Jørgensen-rifler som ble brukt.
Siden den gang har det skjedd mye, ikke minst gjennom Kvalitetsreformen fra 2004. Reformen har både fått både ros og kritikk, men den satte utvilsomt et fokus på en nødvendig modernisering av HVs utstyr og kompetanse. Reformen var derfor en viktig forutsetning for det Heimevernet vi har i dag.

Nytt utstyr
Moderniseringen av HV fortsetter. I år kommer nytt utstyr for overvåkning. HV har blant annet fått nytt utstyr til kontrolldykkere, nye evakueringskjøretøy, nye feltvogner og nye våpen. Neste år får Sjøheimevernet levert seks nye fartøy. Fartøyene kan benyttes i forbindelse med objektsikring, transport, maritim overvåkning og kontroll av fartøyer samt styrkebeskyttelse og beskyttelse av viktig infrastruktur. Til sammen bruker vi 1,5 milliarder kroner på materiell til HV. Jeg mener dette viser en klar vilje til å satse på det moderne Heimevernet.

Tilgjengelighet, samarbeid og oversikt
I regjeringsplattformen skrev vi blant annet:
«Forsvaret spiller en avgjørende rolle for samfunnets samlede beredskap. Dette gjelder både ved terroranslag, og i forbindelse med ulykker og naturkatastrofer. Forsvarets kapasiteter må̊ være tilgjengelige for nasjonal krisehåndtering, og det må̊ sikres et best mulig samarbeid mellom Forsvaret, politiet og sivile beredskapsmyndigheter.»
I dette spiller HV en avgjørende rolle, og det er to stikkord jeg ønsker å trekke frem, tilgjengelighet og samarbeid.
Heimevernet er vårt bindeledd til det sivile samfunnet: HV skal ivareta det lokale territorielle ansvaret, drive vakthold og sikring av viktige militære og sivile objekter, gi bistand til politi og støtte det sivile samfunnet, for eksempel ved nasjonal krisehåndtering. For å løse disse oppgavene samarbeider HV tett med en rekke beredskapsaktører – noen av dem er dere som sitter her i dag.
Men for at dette langstrakte og spredt befolkede landet skal ha en best mulig beredskap, må ressursene kunne tas i bruk uansett hvem som eier dem, og da må vi ha en oversikt over hva som er tilgjengelig hvor, til en hver tid. Vi må jobbe med en oversikt over ressurser. Bare sånn kan vi sikre at det som etterspørres får et optimalt svar. Tilbud og etterspørsel må rett og slett matches. Verken menneskelig eller økonomisk har vi råd til å la være.
I NOU nummer fem fra 2013 har man sett på samarbeidet mellom HV og sivilforsvaret. Den konkluderte med at HV og sivilforsvaret har så grunnleggende ulike primærfunksjoner at en sammenslåing ikke er hensiktsmessig. Det er likevel mulige gevinster i økt samarbeid mellom SF og HV/Forsvaret innenfor seleksjon og forvaltning av personell, materiellanskaffelser og øvelser og opplæring. Det skal vi selvsagt se på.

HVs styrke
HV har først og fremst en militær rolle, ikke minst bygget på tilstedeværelse, tilgjengelighet, volum og lokalkunnskap om objekter, om geografi og om mennesker. Disse egenskapene er også kjernen i de oppgavene HV bistår det sivile samfunnet med. Og, de trekkes frem av internasjonale samarbeidspartnere: Særlig er HVs detaljkunnskaper vesentlige for at både andre norske enheter og internasjonale styrker skal få den forståelsen de trenger for å gjøre en god jobb.
I HV 16 har de hatt svært gode erfaringer med å jobbe sammen med svensk HV. Rune Solberg fortalte meg at cresten de fikk fra svenskene etter øvelsen de hadde sammen hadde teksten: «Ni gav oss en målbild på hur hemvärnet kan nyttjast.»
HV 16 og det svenske HV som holder til rett over grensen øvde sammen om overvåkning og kontroll. De brukte Jegertroppen for å etablere et detaljert situasjonsbilde og Sjøheimevernet til å overvåke kystsonen. De trente på objektsikring og ved hjelp av Sjøheimevernet sikret de et nederlandsk skip slik at amfibiestyrken derfra kunne landsettes.
Til tross for at Sverige ikke er Nato-medlemmer, er det implementert en Nato-prosedyre. De kommuniserer på engelsk med Nato-terminologi slik at de skal få en felles referanseplattform som selvsagt også kan brukes hvis de skal trene eller operere sammen med andre. I tillegg har mange av dem jobbet sammen i internasjonale operasjoner, og de sørger for at erfaringer derfra blir videreført.
Dette mener jeg er et skoleeksempel på god trening og riktig samarbeid.

HVs berettigelse
Heimevernet har vært gjennom en tøff og viktig omstilling for å sikre mest mulig effekt ut av de ressursene som samfunnet stiller til rådighet. Heimevernet viser i det daglige sin berettigelse - senest ved katastrofebrannene i Lærdal og på Nord-Møre var HV innsats eksempler på at Heimevernet vokter, verner og virker til beste for samfunnet innenfor sine ansvarsområder. Innsatsen blir lagt merke til og husket.

22. juli-kommisjonen slo fast at Heimevernet er en vital ressurs for samfunnssikkerheten.  Da anmodningen fra politiet i Oslo kom den 22. juli 2011, var Heimevernet raskt på plass med enheter blant annet fra HV 02s innsatsstyrke med ca. 270 personell.
For Oslo-områdets vedkommende hadde innsatsstyrkene i HV-01, HV-02, HV-03 og HV-05 totalt ca. 960 personell som en samlet ressurs som på kort varsel kunne settes inn. 
Regjeringen har satt som mål å videreutvikle HV. Vi vil satse mer på den spisse enden.
I dag er innsatsstyrkene er HVs høyest prioriterte avdelinger. De har som dere vet som hovedoppgave å gjennomføre vakthold og sikring av militære og sivile objekter, nedkjempe mindre fiendtlige styrker og forsterke områdestrukturen i deres oppdragsløsning.
Det er bred politisk enighet om at det er politiet som har ansvaret for å håndtere alvorlig kriminalitet å forebygge og bekjempe terror i fredstid. Sammen med tilgjengelige enheter i Forsvaret for øvrig vil HV i dette kunne støtte politiet i henhold til bistandsinstruksen.
Regjeringen foreslo i sin tilleggsproposisjon en økning av bevilgningen til HVs innsatstyrker med 7 millioner kroner utover det den forrige regjeringen hadde foreslått. Gjennom behandlingen av budsjettet vedtok Stortinget denne økningen.
Denne prioriteringen gir rom for økt trening og stridsevne for fem tropper i innsatstyrkene. Det vil si at om lag 200 befal og mannskaper i disse innsatsstyrkene vil få 30 dager årlig trening og øving. En konkret vurdering av risiko og operativ evne avgjør hvilke innsatsstyrker som skal prioriteres i denne sammenheng.

Regjeringen mener at det er et klart behov for å øke HVs innsats- og beredskapsevne for skarpe oppdrag, ikke minst i lys av beredskapsmangler som har kommet frem etter terrorangrepet den 22. juli. Som et ytterligere tiltak i satsningen på HV har regjeringen satt i gang et arbeid der det skal vurderes om det er hensiktsmessig å opprette ytterligere prioriterte enheter. Disse vil med kortere klartid innenfor innsatsstyrkene være knyttet til områder med stor befolkningstetthet eller særlig viktige objekter.
Sjøheimevernet er en betydelig ressurs med viktige militære oppgaver knyttet til kysten og de kystnære farvann. Sjøheimevernet skal videreutvikles i tett samarbeid med både Landheimevernet og Sjøforsvarets enheter. SHV skal videreføres med nåværende oppgaver knyttet til maritim overvåkning, kontroll med skipsfart og med styrket innretning mot objekter. SHVs faglige ledelse, koordinering og utvikling skal fortsatt sikres gjennom SHVs utdannings- og kompetansesenter på Haakonsvern.
For en kyststat som Norge, er maritime kapasiteter svært viktige. Sjøheimevernet har en kapasitet som er tilpasset overvåking og kontroll av kysten både i fredstid og ved krise eller krig og er spesialisert for overvåking og kontroll langs kysten.

Reell åpenhet
I det første intervjuet jeg ga som forsvarsminister ble jeg spurt om hva som er den aller viktigste saken for meg som ny minister. Svaret var enkelt. Det er «personell og kompetanse».
Jeg vil si det enda sterkere: Det er nå vi skal sikre at Forsvaret i framtiden har den nødvendige operative evnen. Eller som tidligere Generalinspektør i Hæren generalmajor Per Sverre Opedal sa det: «Vi skal utstyre menneskene, ikke bemanne utstyret». Det betyr at vi må investere i de menneskene som skal utgjøre det framtidige forsvaret. Våre HV-soldater er i høyeste grad en del av dette.
Denne regjeringen på flere områder andre inngangsverdier enn den forrige. Jeg har sagt mange ganger at åpenhet er viktig for meg. Og da mener jeg reell åpenhet. Åpenhet betyr særlig å bidra til et korrekt bilde av virkeligheten.

Vi politikere mener jo oppriktig at de beslutningene vi tar er til det beste. Men av og til mangler vi evnen til å erkjenne at vi tok feil. Jeg tror vi må bort fra den fristelsen det er å si at vi alltid lykkes, at alt vi gjør er bra, at det meste er perfekt på eget felt. Sånn er det nemlig ikke.
Jeg tror vi kan bli flinkere til å kommunisere hva som er bra og hva som er mindre bra. Skal vi ha tillit til alt som er bra i dagens forsvar, må vi også snakke om utfordringene. Vi trenger å formidle hele bildet, ikke bare deler av det. Og vi ønsker å bruke de rette bildene og de rette begrepene.
Hvis man ser på mediedekningen av HV, så er det da også liten tvil om at mange HV-ansatte og tillitsvalgte har sagt klart og tydelig fra i media om hva de mener om både forsvarsledelsens og Stortingets prioriteringer. Jeg ønsker debatten velkommen, men jeg er samtidig opptatt av at debatten tas innenfor fornuftige rammer.

Forsvarssektoren har måttet prioritere steinhardt i mange år, og vil også måtte komme til å gjøre dette i årene som kommer. Det er rett og slett ikke mulig å finne midler til alle gode og fornuftige formål. Vi må planlegge innenfor realistiske rammer og vi må holde rammene. Dette gjelder også HV. Vi må bruke de midlene vi har der vi får mest effekt av dem.
Jeg ønsker meg derfor gode og åpne diskusjoner om hvordan vi skal få til dette på en best mulig måte, og håper at vi kan bruke minst mulig tid på hvordan verden kunne sett ut hvis vi hadde hatt mye større budsjetter. Samtidig ønsker jeg å være tydelig på at det må være en balanse mellom de oppgaver som HV skal utføre og de ressursene som stilles til rådighet. Det må være en klar sammenheng mellom utstyr og kompetanse på den ene siden, og løsning av militære oppgaver på den andre siden. 
Prinsippet om å vri ressurser fra lavere prioriterte formål til operativ evne vil være viktig også for denne regjeringen, men vi vil samtidig kommunisere ærlig rundt hva det faktisk handler om: Knalltøffe interne omprioriteringer og krevende effektivisering og endring. Det holder simpelthen ikke å flytte tall fra et sted til et annet innenfor et allerede stramt budsjett og kalle det «en styrking». Pengene tas jo fra et annet sted, og det må vi fortelle.
Vi må snakke om de forutsetningene vi bygger vårt innsatsforsvar på.

Beredskap og prioritering
Vi må si høyt at dette blant annet handler om at vi, som alle andre sammenlignbare land, har valgt å holde oss med gradert beredskap. Og minst like viktig, at et innsatsforsvar med hele strukturen på alarmberedskap og med umiddelbare klartider ikke kan bli et forsvar i «full balanse». Jeg tror vi trygt kan si at det hadde vært uhyre kostnadskrevende og betydelig underfinansiert.
Så må vi jevnlig vurdere forutsetningene som ligger til grunn for den graderingen i beredskap vi har valgt. Altså balansen mellom det som faktisk står klart og det som skal styrkeoppbygges. Det er både en fagmilitær og en politisk vurdering.
Og hva er «full balanse» hvis det er slik at deler av vedtatt struktur har mangler eller har mindre tilgjengelighet enn planlagt?
Det er en økende erkjennelse av at omstillingen til et innsatsforsvar også har hatt en pris. Omstillingen har gitt oss evnen til å stille raske og relevante bidrag i internasjonale operasjoner. Og det har gitt oss et forsvar som er godt på sine fredstidsoppgaver - overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Kystvakt, grensevakt, våre spesialstyrker og ikke minst HV som også skal støtte det sivile samfunn – det meste av dette er i dag i veldig godt skikk.
Dette har vært en villet prioritering. Den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss har tilsagt en bevisst prioritering av disse oppgavene. Men igjen, det har hatt en kostnad. Vi ser at vi på noen områder kan ha sluppet oss litt for langt ned. At selve ryggraden, evnen til å forsvare Norge og allierte i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ha ønsket. Dette – inkludert HVs militære kjerneoppgaver - er et naturlig tema å ta opp i disse dager.

Natos utfordringer
Vi er ikke alene i Nato om å ha disse utfordringene. Akkurat det bør ikke berolige oss. Tvert i mot. Regjeringen er derfor særlig opptatt av å opprettholde Nato som en relevant og sterk allianse – i stand til å ivareta sine kjerneoppgaver, med særlig vekt på kollektivt forsvar. Natos relevans har ikke akkurat blitt mindre den siste måneden.
Men: Er vi godt nok forberedt til å ivareta våre oppgaver innenfor kollektivt forsvar? Har vi tilstrekkelige systemer og kapabiliteter for å kunne håndtere en situasjon den dagen vi må trykke på «den store knappen»?

Jeg tror vi må være ærlige og si at vi ser mangler. Vi ser at det er oppstått en skjevhet. Et omfattende arbeid med revitalisering av forsvars- og beredskapsplaner er satt i gang. Ut fra dette må vi vurdere våre kapasiteter og deres tilgjengelighet. Vi vil ha reell operativ evne som er tilpasset vår tid og framtidige utfordringer. Noe annet er også vesentlig: Vi må også spørre oss om vi måler operativ evne på en god nok måte – altså om målingen gir det riktige bildet av den operative evnen?
La meg legge til: Vi ser vi tydelige bevegelser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Situasjonen i Ukraina har vist oss det. Vi ser nye utfordringer kjennetegnet av en kort eller ikke-eksisterende varslingstid. Og vi ser at mer tradisjonelle utfordringer gjenoppstår. Og med det nye allianser og motsetninger. En ting synes klart og det er at Norge på sikt må regne med å gjøre mer av jobben selv. Det krever at vi posisjonerer oss fornuftig. Her hjemme og der ute.
I dette bildet har ikke HV blitt mindre relevant, men for å få utnyttet HVs potensial til fulle, må vi dra lasset sammen. I den sammenheng vil jeg benytte anledningen til å gi ros til nylig påtroppende Tor Rune Raabye, som har tatt tak i sentrale problemstillinger og tatt en aktiv lederrolle.  Vi ønsker oss innspill og vi ønsker ærlige tilbakemeldinger. Det er ikke sikkert at alle får det som de vil, men jeg vet at vi har det samme målet og det er alltid et godt utgangspunkt:
Et HV som verner, vokter og virker.

Takk for oppmerksomheten.