Statssekretær Øystein Bøs tale ved SIOPS´ landsmøte 22. mars, Bæreia

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Statssekretær Øystein Bøs tale ved SIOPS´ landsmøte 22. mars, ved Bæreia.

Statssekretær Øystein Bøs tale ved SIOPS´ landsmøte 22. mars, Bæreia.

(Sjekkes mot fremføring)

Øystein Bø
Øystein Bø (FD)

Takk for invitasjonen!
Jeg er veldig glad for å få være her og møte dere i dag.
Spesielt hyggelig er det få å komme hit til Bæreia. Det er et sted jeg har hørt mye om og som jeg vet er viktig for mange veteraner.


Jeg vil gjerne gjøre to ting her i dag;
For det første vil jeg fortelle hva denne regjeringen ønsker å få til på veteranområdet framover. Dette er forsvarsministeren veldig opptatt av. Vi må sikre at de som er ute i tjeneste for Norge får den oppfølgingen de trenger og har krav på. Og så skal jeg gi noen smakebiter på innholdet i den nye oppfølgingsplanen til «I tjeneste for Norge», som vi nå jobber med.
For det andre har jeg kommet for å lytte. Det sitter enormt mye erfaring og kunnskap i denne forsamlingen om det å være veteran. Om hva som kreves, og hva det gir, å være ute i en internasjonal operasjon. Det er dere som vet best hvor skoen trykker. Derfor vil jeg gjerne at vi skal ha en dialog etter mitt innlegg. Det er ikke sikkert jeg kan svare på alle spørsmål, men de jeg ikke kan svare på lover jeg ta med meg tilbake og svare på i etterkant.

Norge har en lang historie med deltakelse i internasjonale operasjoner. Vi har vært med i Midtøsten, i Afrika, på Balkan, i Afghanistan, Adenbukta og Libya. Og akkurat nå deltar vi for fullt i operasjonen med å frakte kjemiske stridsmidler ut fra Syria, et veldig viktig oppdrag for verdenssamfunnet.
Forsvarets personell har også hele tiden gjort en stor innsats for FN på alle nivåer i operasjoner over store deler av verden.
Det å delta i operasjoner i utlandet har blitt en naturlig del av innsatsforsvaret. Det er fordi vi erkjenner at sikkerhetsutfordringer langt borte, raskt kan påvirke oss nasjonalt og regionalt. Verdenssamfunnet er ikke tjent med at konflikter får utvikle seg. I mange sammenhenger er det behov for at det internasjonale samfunnet griper inn. Da må også vi stille opp når det kreves, og derfor prioriterer vi dette politisk.
Selv vokste jeg opp på siste halvdel av 1970-tallet, og den første krigen jeg husker var Libanon. Det var en krig som fikk enormt mye oppmerksomhet i Norge. Så mange som 34 000 nordmenn har tjenestegjort i UNEF og UNIFIL opp gjennom årene. Det betyr at svært mange nordmenn har en i sin familie eller i vennekretsen som var i Libanon som soldat.
Den neste store gruppen av norske soldater reiste ut på 1990-tallet, da Norge gikk tungt inn i konfliktene på Balkan. Dette ble det viktigste området for norsk intops-deltakelse etter hvert som innsatsen i Midtøsten ble trappet ned. De norske styrkene deltok i operasjoner ledet av FN, deretter også for NATO, EU og OSSE. Totalt har rundt 20 000 norske soldater vært i tjeneste på Balkan.
Den tredje og foreløpig siste store gruppen er den som har vært i Afghanistan. Det er et engasjement som har berørt hele Forsvaret, men som har vært spesielt krevende for Hæren. Svært mange nordmenn – nærmere 8 500 - kan se tilbake på en tid som soldat i Afghanistan, i støtte- og kampavdelinger, eller som stabsoffiserer.
Den innsatsen Forsvaret har gjort ute gjennom alle disse årene, har bidratt til en enorm kompetansebygging. Norske avdelinger og soldater som løser oppdrag – nasjonalt som internasjonalt – gjør en glitrende jobb. Dette får vi politikere stadig høre når vi møter kolleger ute. Det blir ofte sagt at norske styrker setter nivået for de operasjonene de deltar i. Det er det all grunn til å være stolt av.
Selv har jeg opp gjennom årene samarbeidet nært med norske styrker i internasjonale operasjoner. Jeg har sett denne innsatsen på nært hold både i Bosnia og i Kosovo og som nestleder ved den norske NATO-delegasjonen. (litt videre om personlige erfaringer her).


Jeg tror de fleste norske soldater som har vært ute i internasjonale operasjoner, er stolt av den jobben de har gjort, og med god grunn. De tilegnet seg kunnskaper, erfaringer og innsikt. Det gjelder ALLE veteraner. Men - det har en kostnad. Svært mange har stått i krevende – og svært tøffe – situasjoner. De har sett lidelse og vold som går langt ut over vanlige menneskers fatteevne. De har stått i disse sitasjonene på vegne av nasjonen, med stor personlig risiko, og i ytterste konsekvens med sitt eget liv som innsats.
Hva har de fått tilbake fra samfunnet når de har kommet hjem?
Da de første veteranene kom hjem fra Libanon var det ingen diskusjon om hva de trengte, hva slags traumer de bar på eller hvordan samfunnet kunne støtte opp. Deres sak var ikke et anliggende for det nasjonale fellesskapet, som hadde sendt dem ut.
På den tiden var det dårlige rutiner for debriefing, eller ingen debriefing i det hele tatt. Overgangen til hverdagslivet i Norge ble vanskelig for mange. En del kom også tilbake til arbeidsløshet.
Mangelen på ivaretakelse har medvirket til at en del har fått senskader etter traumatiske opplevelser.


Siden har dette blitt gradvis bedre.
En av årsakene til det er at Forsvaret har forandret seg.  Vi har fått en ny type soldater, som er profesjonelle og har en helt annen trening og forberedelse før de reiser ut. De vet mer om hva de går til.
Så har vi som samfunn også lært mye. Vi har lært om senskader, psykiske lidelser og om traumer som kan dukke opp mange år senere.
Men vi har også lært om hvilke store ressurser disse soldatene har, og hvilken unik kompetanse de bringer med seg hjem


Som dere vet, er vi nå i gang med å lage en oppfølgingsplan til handlingsplanen «I tjeneste for Norge».
I den forbindelse har jeg tre budskap til dere i dag.
For det første; Vi har fått til mye. Det skal vi bygge videre på.
Det viktigste er den økte politisk viljen – og i samfunnet for øvrig – til å gi veteranene den anerkjennelsen og støtten de fortjener. Mange av dere kjenner meget godt til hva vi har oppnådd gjennom «I tjeneste for Norge», og på hvilke områder reelle forbedringer har skjedd. 

La meg likevel veldig kort få trekke fram tre milepæler;
• Forsvarets ettårsprogram sørger for at den enkelte veteran og de nærmeste pårørende får en god oppfølging etter hjemkomst fra tjenesten. Ettårsprogrammet er et virkemiddel for å forebygge og kartlegge skader, og å gi dem som trenger det støtte til å komme tilbake til arbeidslivet. Her spiller mellomlandingen en helt sentral rolle. Gjennom den får personellet avstand til tjenesten de har vært i, oppfølging av medisinsk personell, og informasjon om videre støtte. At personellet får «landet» før de kommer hjem til sin familie er også viktig forebygging.
 
• Så vil jeg peke på Forsvarets veteranavdeling, som gir alle veteraner ett kontaktpunkt, én dør inn. Der finner man noen å snakke med som vet hva det handler om, fordi de har vært der selv. Etableringen av den tidligere veterantjenesten i en egen avdeling i Forsvaret i fjor var viktig. Det betyr at veteranarbeidet vil få den forankringen og langsiktigheten som er nødvendig.

• Det tredje er at vi har fått på plass en god kompensasjonsordning, og en uavhengig klageinstans for kompensasjon til veteraner med psykiske belastningsskader. Som dere er kjent med ble utbetalingene av kompensasjon fra Statens pensjonskasse stanset tidlig i fjor høst, fordi det ikke var nok midler til rådighet. Dette handler om økonomisk trygghet for den enkelte, og ytelser som veteranene har krav på og skal motta. Denne saken var, bokstavelig talt, en av de første forsvarsministeren tok tak i etter at hun ble utnevnt. Jeg er glad for at vi fikk til en rask løsning her, slik at alle som har krav på det i dag får utbetalt pengene sine.

Det er nå en arbeidsgruppe som går gjennom hele den særskilte kompensasjonsordningen og klageordningen. De skal levere sin rapport i slutten av mars, og vi avventer foreløpig hvilke tiltak de vil foreslå for veien videre.


Selv om vi skal være fornøyd med det vi har fått til, så er vi også opptatt av ytterligere utvikling i framtiden.
Mitt andre budskap er derfor; Vi skal tette hullene.
Vi lager nå en oppfølgingsplan der vi skal ta støtten og anerkjennelsen videre.
Dere veteraner er mennesker som ønsker å bidra og gjøre en innsats. Dere har verdiene og engasjementet felles. Utover det er dere like forskjellige som alle andre mennesker. Det er en styrke.
Samtidig betyr det at det er mange ulike behov. Det skal vi ta høyde for i den nye oppfølgingsplanen.
Selv om vi nå vet at veldig mange veteraner klarer seg godt, er det en del som får psykiske problemer og til dels store utfordringer med å takle dagliglivet etter tjenesten. Disse skal vi se, og lage enda bedre systemer for å ta vare på. I det ligger det en anerkjennelse av den enkelte – og en anerkjennelse av at krigen alltid har en pris – synlig eller usynlig. Det er viktig å bidra til økt åpenhet, forståelse og støtte i samfunnet om de psykiske ettervirkningene tjenesten har for noen.

Jeg vet at mange av dere er opptatt av spørsmålet om anerkjennelse i form av dekorering for slike skader. Denne saken ser vi nå på i departementet. Som dere vet, er det et tiltak i handlingsplanen «I tjeneste for Norge» å vurdere anerkjennende tiltak for psykisk skadde blant annet i forbindelse med medaljen «Såret i strid». Denne kan innenfor dagens statutter også tildeles for psykiske skader. Vi skal nå se på kriteriene for tildeling og hvorvidt medaljen skal ha tilbakevirkende kraft. Forsvarsstaben har gjennomført en grundig vurdering, og anbefaler av ulike årsaker at statuttene ikke endres. FDs embetsverk arbeider nå med en anbefaling til statsråden om dette spørsmålet. Målet er å finne en samlende løsning, men hva dette innebærer er det for tidlig å si noe om i dag.
En del veteraner har sammensatte problemer og trenger bistand fra forskjellige etater som NAV, helsevesenet, Statens pensjonskasse, familievernkontoret og andre. For at vi skal klare å lage bedre systemer må etatene samarbeide, og vi må øke kompetansen i den enkelte etat. Så må vi få til bedre kompetanseoverføring fra det nasjonale nivået, ned til kommunene og den enkelte medarbeider i førstelinjetjenesten.

Vi vil se på muligheten for å skape sterkere og mer effektive nasjonale kompetansemiljøer gjennom sentralisering der hvor dette er hensiktsmessig.
Uansett er det avgjørende viktig, og utfordrende, å få til et tverrsektorielt samarbeid som fungerer godt. Uten et slikt samarbeid fragmenteres det hele, og helheten i hjelpetiltakene faller fra hverandre.
Forsvaret og forsvarssektoren har gjort mye. Nå mener vi at tiden er kommet for å vri oppmerksomheten over mot sivil sektor og forvaltning. Her er det fortsatt betydelige mangler i kompetanse, interesse og ressurser. Derfor har denne regjeringen skrevet i vår regjeringsplattform at vi særlig vil bygge kompetanse og kapasitet i sivil forvaltning med tanke på å forbedre oppfølgingen av veteranene ytterligere. Det nye dokumentet skal preges av dette. Det står hele regjeringen samlet bak.

Onsdag i denne uken hadde forsvarsministeren et møte med statsråder og statssekretærer fra de 6 andre departementene som er berørt av dette arbeidet, for å diskutere veien videre. Og jeg synes vi fikk et godt politisk grunnlag for den nye planen på dette møtet;
• Vi gjennomgår kompensasjons- og erstatningsordningene
• Vi vil utrede en krigspensjonslignende ordning
• Vi skal få til enklere saksbehandling
• Vi skal sørge for mer kompetanse i det sivile hjelpeapparatet
• Vi skal sørge for at den enkelte veteran for bedre informasjon om de eksisterende ordningene
• Vi skal forsterke samarbeidet mellom etater og på tvers av samfunnssektorer,
• Og vi skal styrke kommunenes rolle og ansvar. Vi er nødt til å få det kommunale hjelpeapparatet til å ta utfordringene på alvor. Det er først og fremst her det skorter. Det er her utfordringene er størst.
Selv har jeg fått et ansvar fra forsvarsministeren om å holde et øye med at prosessen går som den skal, og det kan jeg love at jeg kommer til gjøre.


Mitt tredje og siste budskap er at dere er blant våre viktigste allierte i veteranpolitikken. Dere sitter på veldig viktig kunnskap som vi trenger for å kunne utvikle en politikk som treffer.
SIOPS er kameratstøtte, noen å gå til, nettverk.
Dette er kanskje det aller viktigste – noen å gå til og snakke med som vet hva det handler om.
Det gjør at dere sitter på veldig viktig kunnskap og erfaringer. Departementet har derfor invitert dere og de andre veteranorganisasjonene til å gi oss konkrete innspill til oppfølgingsplanen. Vi vil gjerne vite hvilke mål og tiltak som er viktige for de veteranene som ikke lengre er tjenestegjørende.
All verdens handlingsplaner er lite verdt hvis ikke dere føler at hverdagen blir bedre.
Derfor må vi spille på lag.
Jeg håper dere tar utfordringen og at vi får helt konkrete innspill fra dere med på veien. Vi tar sikte på å legge fram den nye oppfølgingsplanen før sommeren. Det betyr at mange viktige prosesser går nå, som jeg ønsker at dere skal være viktige medspillere i.
Bruk de møteplassene dere har med departementet og kom med innspill og forslag.
Med diss ordene vil jeg si tusen takk for oppmerksomheten så langt, og så håper jeg på et riktig godt samarbeid framover.