Finansministerens perspektivtale

Hvorfor bruker vi tid og krefter på å lage en perspektivmelding? Er det i det hele tatt mulig å vite noe om hvordan samfunnet vårt vil se ut om 40 år?

Sjekkes mot
fremføring

Presentasjon (PDF)

Ja, det er det. Politikken vi fører i dag – beslutningene vi tar, prioriteringene vi gjør – påvirker hvordan det vil være å leve i Norge om 20, 30, 40 år.

I arbeidet med Perspektivmeldingen har jeg besøkt flere videregående skoler for å få elevenes innspill. I 2030 er de elevene på full fart ut i arbeidslivet. Mange har kanskje kjøpt sin første leilighet. I 2060 begynner kanskje noen å trappe ned. Perspektivmeldingen handler med andre ord om det samfunnet dagens ungdommer vokser inn i og skal ta over.

Perspektivmeldingen er ingen fasit. Men den bidrar til å skape en felles forståelse av hvilke utfordringer som ligger foran oss.

Det kan være ulike meninger om hvordan vi bør møte utfordringene, men jo mer bevisste vi er på de hindrene vi må klatre sammen, jo mer sannsynlig er det at vi treffer gode beslutninger og gjør riktige prioriteringer.

Det norske velferdssamfunnet har dype røtter. Institusjonene som vi har etablert og utviklet gjennom svært lang tid, er grunnleggende for det samfunnet vi er i dag.

Det er tusen år siden vi startet å utvikle oss til et rettssamfunn. Det har gitt oss frihet, likhet for loven og politisk stabilitet. Og vi la tidlig til rette for kunnskap og utdanning.

Til sammen la dette grunnlaget for at vi kunne gripe mulighetene som oppsto da den industrielle revolusjonen traff Skandinavia for omtrent 150 år siden.

Vi er et lite, kaldt og karrig land øverst i det ene hjørnet av verden. Men vi har lykkes med å skape velferd og verdier av de ressursene vi har. Fordi vi har laget et system og en samfunnskontrakt som gjør det mulig.

Det handler i stor grad om at vi som bor her har store muligheter til å skape våre egne, gode liv, uavhengig av om vi er jente eller gutt, hvem foreldrene våre er, hvor de kommer fra og hvor mye de tjener. Det er en viktig forklaring på hvorfor vi klarer oss så bra. For det er menneskene som bor her som er vår desidert største og viktigste ressurs. Slik kommer det til å være i fremtiden også.

Det betyr at fremtiden vår vil bli påvirket av om vi klarer å ta vare på folk, og legge til rette for at alle får mulighet til å delta og bidra. Og at vi har et samfunnssystem basert på at vi har tillit til hverandre og at vi klarer å jobbe sammen for å løse de utfordringene vi møter. For utfordringer – de kommer!

Vi som bor i Norge har mye å glede oss over. Ikke minst kan vi glede oss over å leve lange, gode og trygge liv. Høyt velstandsnivå og god folkehelse gjør at vi lever stadig lenger.

I 1930-årene var fødselskullene i Norge veldig små. Dette endret seg mot slutten av andre verdenskrig. Mens det i 1935 var rundt 41 000 fødsler i Norge, var det nesten 71 000 i 1946. Det er rekordhøyt!  Og 10-15 tusen flere enn i de siste tiårene.

Kombinasjonen av store etterkrigskull og at vi lever stadig lenger, vil føre til at sammensetningen mellom unge og eldre i samfunnet vårt vil endre seg raskt i årene fremover. Vi blir flere eldre i forhold til hvor mange som er i yrkesaktiv alder. Vi har lenge snakket om dette som noe som ligger der fremme. Slik er det ikke lenger. Denne endringen skjer nå. De som fyller 80 i år, er født i 1941.

I dag utgjør de over 80 år fire prosent av befolkningen i Norge. I 2060 vil vi utgjøre nesten 12 prosent. Hva betyr det? Jo, det betyr at mange lever lange og gode liv. Men det betyr også at vi kommer til å trenge mange flere eldre i arbeidslivet.

Og frem mot 2060 kan vi trenge mer enn 250 000 flere årsverk i helse- og omsorgsyrkene, nesten dobbelt så mange som i dag. 

Statens utgifter til pensjoner, helse og omsorg vil vokse, uten at veksten i skatteinntektene henger med. Dette er kanskje den største utfordringen vi beskriver i Perspektivmeldingen. Hvordan vi skal sikre bærekraften i velferdssamfunnet vårt når det blir færre i yrkesaktiv alder for hver pensjonist.

Pensjonsreformen er et virkningsfullt og viktig grunnlag for økt bærekraft i økonomien, men det er ikke nok. Vi må gjøre mer.

Det er ikke sikkert vi alle blir amerikanske presidenter i en alder av 78 år, men det er ganske sikkert at vi må stå lenger i jobb enn vi gjør i dag.

Men oljefondet vokser jo, tenker du kanskje. Da er vel ikke penger noe problem? Joda, fondet vokser, men ikke nok til å veie opp for endringene vi står overfor. 5 av 6 kroner i offentlige budsjetter kommer fra skatter og avgifter fra blant annet arbeid og forbruk. Når en mindre andel av oss er i yrkesaktiv alder, vil veksten i skatteinntektene avta.

Samtidig vil også inntektene fra olje- og gassektoren gradvis bli mindre, og oljefondet vil vokse saktere fremover. Oljepengene vil fortsatt være et viktig bidrag til finansieringen av velferdssamfunnet vårt, men vil ikke dekke den utgiftsøkningen vi får til pensjoner, helse og omsorg.

Vi er allerede inne i det vi kan kalle en ny fase i finanspolitikken.

I tiåret vi har bak oss hadde vi i gjennomsnitt et handlingsrom på 21 milliarder kroner i statsbudsjettet til å prioritere nye forslag. De neste ti årene vil dette tallet være fire milliarder. Det er omtrent samme beløp som vi trenger for å dekke merutgiftene til helse, omsorg og pensjoner. Hele muligheten til å kunne bruke penger på andre gode formål spises med andre ord opp.

Og lenger frem i tid, må vi spare inn rundt fem milliarder kroner i året for å dekke utgiftsøkningen. Om vi ikke lykkes med den viktigste strategien i Perspektivmeldingen: Å få flere i jobb.

Det er bred politisk enighet i Norge om at vi må ta vare på velferdssamfunnet vårt. Samtidig viser de utviklingstrekkene jeg nå har skissert at utfordringene med å finansiere velferden, er en problemstilling vi må ha et bevisst forhold til når vi planlegger for fremtiden. Dette står sentralt i Perspektivmeldingen.

Hvis vi skal opprettholde bærekraften i velferdssamfunnet uten å fire på kravene våre til velferd, må vi unngå at balansen mellom de som er i jobb og de som forsørges, blir for skjev. Det kommer til å kreve at vi tør å prioritere. At vi sier nei til noe bra, for å kunne si ja til noe enda bedre. Og det kommer til å kreve at vi tør å stille krav.

Men vi har et godt utgangspunkt for å lykkes. Ja, jeg mener vi har verdens beste!

Innledningsvis var jeg inne på noen grunnleggende trekk som gir oss styrke.

Oljen i samfunnsmaskineriet vårt:

  • Mulighetene til å forme egne liv er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Forskjellene er mindre, og de går i mindre grad i arv.
  • Vi har stor grad av frihet, høy tillit til hverandre og velfungerende institusjoner.
  • Vi har et omstillingsdyktig næringsliv og en kompetent arbeidsstyrke.
  • Sysselsettingen er høy, ledigheten lav og arbeidslivet velfungerende – preget av samarbeid.

Norge er verken feilfritt eller friksjonsfritt, men vi er helt i verdenstoppen på mange av dimensjonene som påvirker hvor godt et samfunn fungerer. Det er ingen selvfølge at det er slik. Og det har ikke alltid vært slik i Norge heller. Derfor må vi prøve å forstå hva som ligger bak det gode utgangspunktet vårt.

Denne plansjen viser noen viktige utviklingstrekk i Norge de siste 40 årene.

Generelt ser vi at nordmenn lever lenger, har høyere utdanning, høyere inntekt og mer fritid nå enn på 1980- og 2000-tallet. Og tilgangen til de økonomiske ressursene har blitt mye likere mellom enkeltgrupper, særlig mellom kvinner og menn. Når mulighetene blir jevnere fordelt, kan flere få det bedre.

I mange andre land har forskjellene økt mye i denne perioden. Samfunnet har blitt mer polarisert. Tilliten mellom folk svakere. Og mange har slitt med høy ledighet over lang tid.

Når vi skal møte utfordringene som ligger foran oss, er det viktig at vi også tar vare på alt som fungerer godt.

Midt i håndteringen av pandemien det siste året, har arbeidet med Perspektivmeldingen vært en kjærkommen avveksling. Og viktig. Det har bidratt til at vi ikke mistet det langsiktige perspektivet av syne. Så snart den første akutte fasen var bak oss i fjor vår, løftet vi blikket og la strategien for Norges vei ut av krisen. Den handler i hovedsak om å prioritere de tiltakene som også møter de langsiktige utfordringene vi står overfor. Vi må skape mer, inkludere flere og gjennomføre det grønne skiftet.

Løsningene vi skisserer i Perspektivmeldingen sammenfaller i stor grad med strategien regjeringen la frem i mai i fjor, og i statsbudsjettet for 2021.

Den mest verdifulle investeringen vi som land gjør, er å gi innbyggerne de beste muligheter til å lykkes. Derfor skal vi fortsette å investere i mennesker. I trygge barnehager, gode skoler og store valgmuligheter. Fortsette å jobbe for at mange som står utenfor arbeidslivet skal få mulighet til å bidra.

  • Vi skal gi mestringsfølelsen tilbake til 7-åringer som synes bokstavene krøller seg til når de skal lese.
  • Gjennom tidlig innsats og systematisk oppfølging fra gode lærere skal de få en lærerik skolehverdag i trygge rammer.
  • Fullføre videregående opplæring.
  • Ta fagbrev eller studere.
  • Få en jobb de trives med.
  • Delta.

Med riktig støtte får norske elever det til!

Den 27 år gamle tobarnsmoren fra Syria, som vil skape et bedre liv for seg selv og barna sine i Norge, skal få muligheten til det. Gode norskkunnskaper og utdanning er de viktigste forutsetningene for at hun blir en aktiv og selvstendig deltaker i det norske samfunnet.

Med integreringsreformen har regjeringen tatt viktige skritt for økt inkludering og arbeidsdeltakelse blant innvandrere. Resultatene viser at det virker. En stadig større andel av norske studenter har innvandrerbakgrunn. Og barn av innvandrere er overrepresentert blant de som tar høyere utdanning, og de er oftere i jobb enn foreldrene. Kunnskap og kvalifisering er vellykket integrering!

Vi skal også legge til rette for at 46-åringen som står utenfor arbeidslivet kan få den kompetansen som næringslivet etterspør. Han som skulle ønske det var forskjell på hverdag og lørdag. Ønske at han måtte sette på alarmen mandag morgen for å rekke jobben. Rekke dit oppgavene og kollegene ventet på nettopp ham.

Denne figuren ser kanskje litt komplisert ut, men den viser at arbeidslivet i Norge er preget av få rutinebaserte jobber og mange jobber med høye krav til digital kompetanse. Det er bra for produktiviteten, men en utfordring for de som ikke har fagkompetanse.

Fremover vil trenden fortsette i retning enda mer digitalisering. Å satse på utdanning er derfor en investering som både vil hjelpe flere inn i arbeidslivet og gi bedriftene tilgang til kompetansen de vil ha bruk for. Fagbrev og høyere utdanning vil trolig bli mer etterspurt. Derfor er det et mål at flere skal fullføre videregående skole og at vi må lære hele livet. Jeg vil si som elevene ved Vadsø videregående, som jeg besøkte i januar i år: «Vi må fremsnakke yrkesfag!»

Arbeidskraften og verdiskapingen bærer vår felles velferd.

I dag står det 4 personer i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. I 2060 vil det bare være to. Da er ikke svaret å kutte arbeidstiden, som noen foreslår. Å innføre sekstimersdag, for eksempel, vil gjøre mulighetene våre til å finansiere velferden markant dårligere. Det vil øke inndekningsbehovet med 7 milliarder kroner ekstra hvert år frem mot 2060, og lønnsreduksjonen for en vanlige familie vil være 170 000 kroner. I tillegg kommer en skatteregning på anslagsvis 40-50 tusen kroner i gjennomsnitt for husholdningene. Det er feil svar på de utfordringene vi står overfor.

Vi må øke arbeidstilbudet. Og vi må bruke arbeidskraften vår mer effektivt enn vi gjør i dag. Her ligger det store muligheter.

Hvis vi i halverer forskjellen til Sverige i andelen uføretrygdede over en tiårsperiode, vil vi få 80 000 flere i jobb, og 4,4 milliarder mer å rutte med hvert år.

Om vi får hver fjerde av de som jobber deltid i dag over i heltidsjobber, vil det tilsvare en sysselsettingsvekst på 70 000 personer i full jobb, og styrke budsjettet med 3 milliarder kroner årlig frem til 2030.

Som dere ser av figuren, er det flere alternativer som alle vil bidra til å øke det økonomiske handlingsrommet fremover:

  • Å få folk til å stå lenger i jobb.
  • Å få unge tidligere ut i yrkeslivet.
  • Å få flere innvandrere til å delta i arbeidslivet.

Blant annet.

For noen er det sosiale sikkerhetsnettet den pushen de trenger for å tørre å satse på drømmen, på ideen, som blir til arbeidsplasser og verdiskapning i morgen. For andre er sikkerhetsnettet den tryggheten de trenger i en periode der livet ikke ble helt slik det skulle. I begge tilfellene er sikkerhetsnettet et gode for samfunnet vårt.

Men vi må unngå sosiale ordninger som blir til hinder for arbeid og aktivitet. Nettet må være finmasket nok til å fange opp de som faller, men ikke så finmasket at folk blir sittende fast. Det må lønne seg å jobbe. Og vi må gjøre det vi kan for å hjelpe folk tilbake i arbeid.

Jeg er bekymret for at koronapandemien kan føre til at flere unge blir stående varig utenfor arbeidslivet. Vi vet at mange unge sliter med å få innpass i arbeidsmarkedet nå. Og de med lite utdanning er overrepresentert blant de permitterte. Å få flere i jobb er derfor den viktigste utfordringen - og hovedoppgaven for oss som samfunn - både på kort og på lang sikt. Det er nøkkelen til en vellykket utvikling når pandemien er bak oss. Og vil ha stor betydning for vår evne til å finansiere velferdssamfunnet i tiårene fremover.

Skal vi få folk i jobb, må det være jobber å gå til.

Med svak – og etter hvert ingen – vekst i befolkningen i arbeidsdyktig alder, samtidig som vi vet at helse- og omsorgssektoren vil trenge mye ressurser, vil det bli krevende, men også helt nødvendig å skape vekst i privat næringsliv.

Og også her har vi en fordel; som bedriften Depro sa da jeg møtte dem for noen dager siden:

Den norske bedriftskulturen er verdt mer enn olje, gass og fisk til sammen.

Vi kan ikke konkurrere om å være billigst, men vi kan konkurrere om å være best – og på bølgelengde med kravene som samfunnet stiller til oss.

Næringslivet må lede an i utviklingen mot et samfunn som også er mer bærekraftig for miljøet. Det er store gevinster å hente for de som griper mulighetene som oppstår i det grønne skiftet, og lykkes med å ta del i reisen mot det vi skal leve av i morgen.

Private bedrifter må fortsette å være kreative, innovative og ta i bruk ny teknologi. Kunstig intelligens, for eksempel, vil være helt nødvendig for at vi skal kunne utføre de oppgavene fremtidens Norge trenger. Det gjelder både i privat og offentlig sektor.

Jeg vil tro det er flere enn meg som har blitt positivt overrasket - og noen ganger frustrert - over egne digitale ferdigheter det siste året.

I løpet av kort tid ble digitale jobbmøter, legekonsultasjoner og foreldremøter hverdagslig for mange. Elever fikk hjemmeskole og lærerne måtte undervise på digital plattform. Dette viser hvor omstillingsdyktige vi er, og at det ligger store muligheter i ny teknologi.

Vi kjenner ikke morgendagens vekstbransjer, men vi vet  en del om hva som skal til for at næringslivet kan skape ny vekst. Det må være attraktivt å investere privat kapital i norske bedrifter. Vi må ha velfungerende konkurranse, effektiv regulering og mer målrettet bruk av offentlige virkemidler. Vi trenger også et skattesystem som er enkelt og vekstfremmende.

Vi må investere fremtidsrettet, omstille oss og tilpasse oljepengebruken til den økonomiske situasjonen, innenfor handlingsregelens rammer. I tiårene som er bak oss kunne vi øke pengebruken hvert eneste år fordi inntektene steg. Fremover må vi i økende grad omprioritere eller bruke ressursene mer effektivt hvis vi skal har råd til nye satsinger over statsbudsjettet.

Under pandemien har vi brukt finanspolitikken aktivt for å motvirke de økonomiske konsekvensene for folk og bedrifter. Prislappen er høy, men alternativet er verre. Tiltakene har gitt folk trygghet i en usikker tid, reddet arbeidsplasser og gjort de økonomiske konsekvensene mindre enn de ellers ville blitt. Samtidig er realiteten at oljepengene vi har brukt det siste året, er brukt.

Det er viktig for regjeringen at den store økningen i bruken av oljepenger ikke skal føre til et varig løft i de offentlige utgiftene. Tiltakene må være midlertidig og målrettet, og oljepengebruken må ned. Dette er viktig for den økonomiske bærekraften, men også for at vi skal ha økonomiske muskler neste gang krisen rammer oss. For nye kriser vil komme.

I Norge har vi valgt å organisere og finansiere mange tjenester i fellesskap. Offentlig sektor sysselsetter en tredel av arbeidstakere i Norge og disponerer rundt 60 prosent av fastlands-BNP. Effektiv offentlig ressursbruk har derfor mye å si for velferd, økonomi og tillit til det offentlige.

Offentlige virksomheter må hele tiden strekke seg for å ta i bruk ny teknologi, jobbe smartere og i enda større grad møte brukernes behov.  Når vi får bedre og mer automatiserte tjenester ellers i samfunnet, forventer vi det fra det offentlige også.

Mange har erfart at nye digitale løsninger, som for eksempel digital skattemelding, har spart oss for tid og gjort at mye har blitt enklere i kontakten med stat og kommune. Vi skal ha mer av det. Og vi skal vektlegge prosjekter som bidrar til digitalisering og forenkling, for da sparer vi penger som i stedet kan finansiere nye prosjekter.

Kommunene spiller en avgjørende rolle i det norske velferdssamfunnet. De har ansvar for viktige velferdstjenester som skole og eldreomsorg. Men også i et system med offentlig finansiering må det være rom for at private, ideelle eller frivillige organisasjoner kan utføre tjenestene. Mangfold bidrar til innovasjon og skaper valgfrihet for brukerne.

Samtidig må vi fortsette å bygge sterke fagmiljøer i kommunene. Sterke kommuner med riktig kompetanse handler først og fremst om å sikre folk gode og likeverdige tjenester uansett hvor de bor. Arbeidet regjeringen har startet, med en mer fremtidsrettet kommunestruktur, må fortsette - ikke bare de neste årene, men de neste tiårene.

Behovet for flere hender og kloke hoder i omsorgsyrkene vil gjelde for hele landet, men utfordringen vil bli ekstra stor i små distriktskommuner der arbeidsstyrken avtar. 

Ingenting er viktigere enn å få være frisk. Det vet alle som har vært alvorlig syke. Helsen vår betyr så mye for livskvaliteten vår.  En frisk befolkning betyr også mye for økonomien og samfunnet. Derfor må vi legge til rette for at folk tar ansvar for egen helse. Og vi må for eksempel gi eldre mulighet til å bli boende lenger i egen bolig. Det vil redusere behovet for sykehjemsplasser og andre helserelaterte tjenester.

Det har vært sterk vekst i offentlige investeringer de siste årene. Investeringer i vei og bane er særlig prioritert. Det knytter landet sammen og kan øke vekstevnen i økonomien vår. Men det er viktig å velge de riktige prosjektene. De som smaker mer enn de koster.

I møte med store samfunnsendringer kan det være vanskelig å avgjøre hva som vil gi størst verdi i fremtiden. Investeringene skal vare i mange år, og det er mye som kan endre seg - teknologi, klima eller behov, for eksempel. I tillegg må kostnadene holdes under kontroll. Det er dessverre alt for mange eksempler på at investeringer blir for dyre.

Et eksempel på dette er Follobanen. Prosjektet skulle koste litt under 27 milliarder kroner da Stortinget vedtok byggestart. Nå er anslaget nesten 35 milliarder. En økning på 30 prosent! Og dette eksempelet er ikke unikt. 30 prosent er gjennomsnittlig kostnadsvekst for alle de store jernbaneprosjektene som har vært prioritert i Nasjonal transportplan siden 2014. Og for veiprosjektene er tallet 40 prosent.

Når prosjektene blir dyrere, blir det mindre penger til andre viktige prosjekter. Derfor er det avgjørende å sørge for god planlegging og gjennomføring av investeringene.

Klimaendringene er en annen viktig utfordring vi beskriver i Perspektivmeldingen. Utfordringen er global, og kampen må kjempes i fellesskap. Men den vinnes ikke uten massiv innsats også nasjonalt og lokalt. Vi må oppfylle Norges klimaforpliktelser og ta vår del av ansvaret for å løse de globale klimautfordringene. Utslippene går ned i Norge. Men det gjenstår mye.

Regjeringen har meldt inn et forsterket klimamål for 2030 under Parisavtalen.

Og det er som elevene ved Nydalen VGS sa:

«Norge er et svært ressurssterkt land, og økonomien er god. Derfor er det viktig at Norge står frem som et godt eksempel, ettersom vi har mulighet og kapasitet til å senke våre utslipp. I tillegg har vi stor kunnskap, som gjør at vi kan finne gode og mer miljøvennlige produksjonsmetoder. Det skal være dyrt å forurense, det skal være en fordel å være miljøvennlig.»

Elevene peker på et viktig prinsipp: Forurenser må betale.

De to viktigste virkemidlene i regjeringens klimapolitikk er - nettopp - klimaavgifter, altså avgifter på utslipp av klimagasser, og deltagelse i EUs kvotesystem for bedrifter. Virkemidler som stimulerer til utvikling og bruk av ny teknologi og lav- og null-utslippsløsninger. 

Omstillingen til et grønnere samfunn og forebygging av klimarisiko vil innebære kostnader på kort sikt. Derfor er det så viktig at tiltakene som settes inn, er effektive. Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Samtidig skal vi ha et konkurransedyktig næringsliv. Vi skal kutte utslippene, ikke utviklingen!

I denne omstillingen trenger vi nye, grønne jobber. Som i Rogaland der Bravida nå leverer alle varene med el-transport og har integrert bærekraftsmålene som en del av sin forretningsstrategi. De har som mål å vokse med over 1000 ansatte fremover. Og sier at uten å være i front på klima og miljø, får de heller ikke rekrutterte de skarpeste hodene.

I tiårene som kommer vil det stå færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye. Samtidig skal vi omstille oss til et grønnere og mer moderne samfunn. Vi har kanskje verdens beste utgangspunkt, men det kommer likevel til å kreve mye av oss.

Vi må skape mer både i privat og offentlig sektor. Vi må få flere i jobb. Og vi må å få mer ut av ressursene våre. Nøkkelen vil være å gi flest mulig hoder og hender muligheten til å bidra.

Derfor prioriterer regjeringen

  • utdanning
  • integrering
  • inkludering
  • innovasjon
  • og effektivisering.

Vi mener det er det viktigste vi kan gjøre for å forberede Norge for de neste 40 årene.

Og vi mener det er det beste vi kan gjøre for skolebarna på syv, tobarnsmødrene fra Syria, 46-åringene som drømmer om å jobbe igjen og for alle andre i dette fantastiske landet, i et lite hjørne av verden.

For det er det dette handler om:

  • Mulighetene deres.
  • Fremtiden deres.
  • Fremtiden vår.