Forsknings- og høyere utdanningsministerens innledning til kontaktkonferansen 2023

Statsrådens innledning til kontaktkonferansen for forskning og høyere utdanning 2023. Temaet for konferansen var "Med kunnskap skal landet ombyggesNye tider – nye løsninger". Holdt 10. januar 2023.

(Sjekkes mot framføring)

Kjære alle sammen!

Hyggelig å se dere

Velkommen til årets kontaktkonferanse, som er min første. I fjor ble det jo som kjent avlyst på grunn av Omikron. Nå er vi alle sammen samlet og jeg velger å tro at det har en stor merverdi. Litt av poenget med denne konferansen er jo nettopp å få snakket sammen og få en god dialog mellom departementet og politisk ledelse på den ene siden og sektoren i bredt på den andre. Jeg vil derfor begynne med å rette en stor takk til dere alle for jobben dere gjør daglig i den utrolig viktige sektoren for det norske samfunnet.

Regjeringen la i oktober fram en ny Langtidsplan for forsking og høyere utdanning. Den slår fast i første setning at målet er «at vi skal ha et demokratisk og bærekraftig samfunn med høy verdiskaping, rettferdig fordeling, utbredt tillit i befolkningen og gode offentlige tjenester over hele landet.» Det skulle være ganske greit. I situasjonen Norge, Europa og verden nå står i, mener regjeringen videre «at forskning og høyere utdanning er viktigere enn noen gang». Jeg tror at den målformuleringen understreker, spesielt i lys av det krevende landskapet vi alle sammen står i, at det er mye jobb som nå skal gjøres framover.

Dette er jeg sikker på at vi alle sammen er enige om, og for å realisere de store ambisjonene vi holder sammen som samfunn, må alle gode krefter være i stand til å arbeide sammen. Den jobben må gjøres innenfor rammebetingelser som vil være noe annerledes enn det det norske samfunnet har vært vant til. Etter 30 år med sammenhengende vekst, også sammenhengende vekst i offentlige budsjett på alle mulige områder, så står vi i dag i en ganske annerledes situasjon. Dette kommer også til å innebære endringer i kunnskapssektoren. De nye rammebetingelsene og endringene er temaet for innledningen min her i dag. Og årsaken er selvsagt det at det å ha et felles bilde av hvor vi står hen, er helt avgjørende viktig for å skape en felles forståelse for hvilke grep som det er nødvendig å gjøre, hvorfor vi gjør dem og hvordan vi sammen kan trekke best mulig i lag i tiden som kommer.

Men i en tid preget av store endringer, skal vi også minne om det som ligger fast. Full av framtidstro reiste Aasmund Olavsson Vinje forbi Gardermoen med landets første jernbane i 1860. På samme tid [1859], lenge før noen snakket om velferdssamfunnet og kunnskapssamfunnet, slo han fast det som er minst like gyldig i dag: «Kunnskap skal styra rike og land, og yrkje skal båten bera.»

Det går godt i norsk økonomi, men i det området vi nå er i ble det ikke skikkelig fart på sakene før ny flyplass på Gardermoen ble bygget.

Ett av hovedargumentene for å plassere flyplassen her, var nettopp for å få fart på den delen av landet som lå i oljeskyggen.

I dag er dette en livskraftig region i vekst, et logistikk- og transportknutepunkt for hele nasjonen

Til høsten er det 25 år siden det første flyet tok av fra nye Gardermoen.

Da Stortinget gjorde vedtaket var det lenge siden sist vi hadde gjort tilsvarende investeringer i et stort infrastrukturprosjekt som nasjon

For å realisere Stortingets vilje måtte mange ulike fag og disipliner jobbe sammen.

Sånn er det åpenbart også i vår tid. Men det er et helt nytt utfordringsbilde og det er delvis helt nye oppgaver som skal løses.

En betimelig refleksjon er dog følgende: Det var først i 1992 at Stortinget fattet endelig vedtak om å legge flyplassen her. Og det tok altså bare 6 år fra vedtak var fattet til ny hovedflyplass stod klar, inkludert Gardermobanen. Det er ganske fort. Og det kan være god grunn til å spørre seg selv: ville det norske samfunnet vært i stand til å gjennomføre et tilsvarende løft i dag, på tilsvarende kort tid og innenfor de budsjettrammene som opprinnelig gjaldt.

Jeg var først i kontakt med Follobanen forrige gang jeg satt i regjering. Da tror jeg den skulle vært ferdig for 7 år siden og den skulle kostet ca. 7-gangen så lite som den faktisk gjorde. Og jeg er helt sikker på at man la til grunn at tunnelen og banen faktisk skulle virke når man faktisk åpnet den.

Dette er ikke et enestående eksempel. Det er tvert imot sånn at innenfor mange områder er det en regel mer enn et unntak at ting går over tid og over kost. Jeg skal komme mer tilbake til dette.

Det er også sånn som alle vet at det er krig i Europa for første gang siden 2. verdenskrig. Fullskala krig. Vi mottar som samfunn og Europa som kontinent større interne flyktningestrømmer enn vi har hatt på 70-80 år.

Det har i tillegg endret rammevilkårene for europeisk og global økonomi grunnleggende, mange verdikjeder er forstyrret. Vi kjenner alle sammen utviklingsbildet på energi, men vi vil se det samme på stål, kunstgjødsel, elektronikk, deler og mye annet. Og i tillegg opplever vi i vesten økt konkurranse og økt konkurranseflate med Kina, ikke minst knyttet til både grunnleggende økonomiske interesser, men også kjerneteknologier, industrispionasje og sikkerhetsproblematikk som det er lenge siden verden har stått overfor.

*

Norsk økonomi går godt, men den er også under press.

Press i den forstand at det er et stramt arbeidsmarked, vi opplever høy inflasjon, og vi opplever for første gang på 30 år en situasjon som vi ikke kan bevilge oss ut av. Alltid før når det har vært en eller annen krise som har stått på så har staten kunnet trått til og brukt av oljeinntektene våre – det gjorde vi i 2008 under finanskrisen, det gjorde vi i 2014 under oljepriskrisen, og det gjorde vi definitivt under pandemien som vi akkurat er ferdige med.

Når jeg slutta i regjering sist, brukte vi 123 milliarder fra oljefondet. Når vi tok over i fjor var saldert budsjett rundt 400 milliarder, altså en vekst på nesten 280 milliarder på 8 år, det er nesten et halvt finsk statsbudsjett i gratispenger inn i den norske økonomien.

Det sier seg selv at det ikke kan fortsette, og det kan i hvert fall ikke fortsette i et utfordringsbilde der norsk økonomi går for fullt, der det er full sysselsetting og det egentlig ikke er ledig kapasitet.

Det er annerledes for oss alle sammen, og spørsmålet og problemstillingen er ikke at vi ikke har pengene, problemstillingen er at vi rett og slett ikke kan bruke dem fordi man bare hiver bensin på bålet og gjør vondt verre.

Det er annerledes. Det er annerledes for oss politikere som er vant til å kunne bevilge oss ut av ting og det er annerledes for den norske befolkninga som er vant til at ting løses av den norske stat.

Det er isolert sett veldig bra at vi har så lav arbeidsledighet som vi har, 1,6 prosent, og vi skal være stolte av å leve i et land med tilnærmet full sysselsetting.

Men det er også sånn at bedriftene trenger enda mere folk. Jeg treffer egentlig ingen når jeg reiser rundt, enten det er til en kommune, en privat bedrift eller til mange av dere, der man ikke stiller spørsmålet, eller stiller diagnosen; hovedutfordringen vår nå det er å få tak i nok kompetent arbeidskraft tidsnok.

Det er ingenting som tyder på at det bildet kommer til å endre seg, i hvert fall i det korte bildet – og i tillegg kommer selvsagt pressproblematikk som er drevet fram av prisstigning, enten det er strømpriser, drivstoffpriser eller høyere renter.

Jeg tror at vi i Norge trenger å ha et ordskifte som handler mer om hvordan vi skal klare å gjøre kaka større. Hvordan skal vi klare å mobilisere en enda større del av ressursene våre knyttet til verdiskapning og aktivitet i egen økonomi. Det er i hvert fall en mye mer behagelig debatt å ha, enn at man skal flytte på kakestykkene imellom – altså en reell omprioritering mellom sektorene.

Det er kanskje sånn at den største uutnytta ressursen vi har i Norge i dag er knytta til de 30% som står utenfor det norske arbeidsmarkedet. 30 % mellom 18 og 67 år deltar ikke. Vi har en ganske stor arbeidsdeltakelse i OECD-forstand, men det er også sånn at det er store uutnyttede ressurser der. Hvis man bare resonerer rundt at vi hadde klart å øke arbeidsdeltakelsen fra 70% til 75%, så ville det økt utbudet av arbeidskraft i Norge med 150.000 mennesker. Det er mye kompetanse, det er mye kapasitet, det er mange realiserte enkeltliv i det som er vårt viktigste fellesskap, nemlig arbeidsfellesskapet. Og bryter man det ned på rene tall, så er det sånn at hvis man hadde lyktes så ville det frigjort noe sånt som 75 milliarder på det norske statsbudsjettet. Da er jeg ganske sikker på at mange sektorer ville ha opplevd vekst, også i de offentlige bevilgningene sine.

Det er høy prisvekst i Norge. Det er vi heller ikke vant til, men sånn er det. Det er det som driver mye av utfordringsbildet vårt, i hvert fall sett rent politisk. I et bilde med høy prisvekst så er det vanskelig for næringslivet å planlegge, for man vet ikke hvordan det framtidige kostnadsbildet vil bli, og hver enkelt av oss merker det i egen privatøkonomi. Det er selvsagt verst for de som har minst – har du god økonomi så håndterer du det at strøm, melk og klær har blitt litt dyrere, men hvis du var helt på grensa fra før så kan dette være en katastrofe for familieøkonomien. Det er selvsagt også årsaken til konfliktnivået vi opplever knyttet til en del sosiale ytelser – trygd, pensjoner og så videre.

Og så treffer det selvsagt også driftsbudsjettet på den enkelte institusjon og det har jeg stor forståelse for. Samtidig er det sånn at alle kan ikke kompenseres for alt. Da hadde vi ikke hatt prisvekst i samfunnet.

Det er noen som må ta regninga for at noen ting blir dyrere. Det dette derimot gjør, er at det åpner opp et vindu og et rom for at man kan gjøre ting selv.

En av de tingene som jeg vet at har plaga denne sektoren i det siste året er selvsagt de høye strømprisene – litt avhengig av hvor man sitter hen. Det er forskjell på å sitte i Bergen, Oslo og Ås, og det å sitte i Trondheim og Tromsø.

Samtidig så tenker jeg at dere representerer jo hver for dere kanskje de fremste fagmiljøene på energieffektivisering, på grønn omstilling, på det å bruke og utnytte ressursene bedre, og det hadde vært forfriskende å se at man hadde tatt tak i det her på noe så enkelt og grunnleggende som egen drift, egne undervisnings- og forskningsbygg og egen infrastruktur.

Det er for eksempel mulig å installere pellets – en enkel løsning – pellets handles nå for en energipris på 35 øre pr/kw, det er betydelig rimeligere enn det Statskraft eller fjernvarmeanleggene tar for å selge energi inn og i tillegg er det jo fornybart og man utnytter en lokal fornybar ressurs i Norge.

Jeg skal ikke fortelle dere alt dere kan gjøre og ikke kan gjøre. Jeg bare påpeker det åpenbare faktum at det er mulighetsrom som åpner seg i dette bildet og vi er egentlig som økonomi helt avhengig av at man utnytter den dynamikken som ligger i det.

Med andre ord: kanskje skal noen universitet og høyskoler vurdere om det er like greit å produsere energien selv som å kjøpe den av noen andre som tar ågerpris for varen.

Hvordan blir dette framover? Ja det er anybodys guess. Mange sier at vi nå har nådd pristoppen eller inflasjonstoppen – andre er ikke like optimistiske, sånn som sjefen for det internasjonale pengefondet. Jeg tror uansett at vi blir nødt til å leve i et bilde med betydelig mer usikkerhet til den økonomiske utviklingen på kort og mellomlang sikt enn det vi har vært vant til. Det er kanskje den nye normalen.

Så litt om handlingsrommet i norsk offentlig økonomi framover. Her er det mange drivere. Det som er hovedpoenget, er å ha en liten refleksjon rundt et handlingsrom som krymper og blir mindre.

Det handler om en demografi som er i endring. Det handler om at det er en underliggende utgiftsvekst, for eksempel innenfor pensjon og trygd. Det handler om at det er større etterspørsel etter helsetjenester.

Det handler om alle disse tingene som skjer samtidig, samtidig som inntektene til det norske fellesskapet faller. Det betyr at enhver regjering må forholde seg til det bildet som tegnes opp på veggen bak meg, nemlig at veksten i de underliggende utgiftene er større enn veksten i inntektene, som igjen betyr at handlingsrommet på budsjettene framover blir mindre.

Og samtidig skal vi prioritere helse og sykehus, vi skal prioritere det som er en åpenbar prioritering i det norske samfunnet i dag, nemlig økt fokus på sikkerhet, på forsvar, på beredskap, og enden på resonnementet er at dette kommer til å bli krevende for oss alle sammen, spesielt med henblikk til den situasjonen vi har vært vant til i lang, lang tid bakover.

I den norske fortellingen kan man fort få inntrykk av at det er oljen som har gjort oss rik, og det er selvsagt delvis sant, men det er også ganske usant.

Det har vært et større nettobidrag til det norske samfunnet at vi har klart å mobilisere den kvinnelige halvdelen av befolkningen i tida etter 1960. Vi er ellers dårlige på å integrere innvandrere i det norske arbeidsmarkedet, og vi er ganske dårlige på å integrere folk som har behov for spesielle tilrettelegginger, nedsatt funksjonsevne. Det som egentlig har drevet velstandsutviklingen i de vestlige samfunnene inkludert Norge etter den industrielle revolusjon er jo produktivitetsutviklingen vår, som tradisjonelt har ligget høyt og den har vært god. Rundt årtusen skiftet så ser vi imidlertid et skifte, og nå er det både i Norge, i Euro-området og i USA en ganske sjaber produktivitetsutvikling. Og det skjer, interessant nok, på tross av alle nyvinningene som er kommet inn, enten det er elektronikk, automatisering, nye teknologier så klarer vi som samfunn ikke å komme opp på et produktivitetsnivå som vi har vært vant til. Det underbygger ytterligere at det er krevende å få nødvendig overskudd i økonomien framover til å få det handlingsrommet og rom for prioriteringer som vi alle sammen ønsker oss.

Så noen ord om oljepengebruken. Jeg nevnte så vidt innledningsvis hvor store brutto endringer det har vært i oljepengebruk bare de siste årene, og at hver gang så har det norske samfunnet egentlig bare bevilget oss ut av problemet.

Nå er det altså inflasjon og press som er hovedutfordringene i makro – det er viktig å få inflasjonen ned, det er det viktigste vi som regjering gjør. Og både absolutt og relativt så har den gått betydelig opp

Vi har et kjent utrykk innenfor økonomi som heter Hollandsk syke, og der våre venner i Nederland pøste enorme inntekter fra Groningen-feltet inn i Nederlandsk økonomi og fikk en full shut-down, som resulterte i en enorm prisvekst og en økonomi ute av kontroll. Det er det dårligste alternativet for det norske samfunnet. Dit må vi ikke under noen omstendigheter komme og det betyr at vi må være påholden og edruelig når det gjelder omgangen med de enorme inntektene som de norske oljereservene har skapt og fremdeles skaper.

*

Befolkningssammensetningen vår er en underliggende driver som kommer til å endre og allerede endrer det norske samfunnet radikalt. Finansdepartementet har en slager hvert fjerde år som heter Perspektivmeldingen. Der har man terpet på fortellingen til stadighet, og jeg tror at de fleste andre av oss har tenkt at ja, kanskje er dette noe som kommer til å skje langt fram i tid. Faktum er vi begynner å komme dit allerede. Vi kommer dit fortere i distriktene enn i de store byene, men det er en trend som kommer til å slå inn bredt i hele det norske samfunnet, og det kommer til å flytte fra distriktene og innover til de store byene.

Allerede merker man det i Oslo. Noen av dere la kanskje merke til den diskusjonen som gikk om helsehusene i Oslo som gikk i jula, der helsebyråden trakk fra mangel på arbeidskraft, sa at det var flere eldre i forhold til befolkningsgrunnlaget enn det var tidligere, og at dette gjorde Oslos utfordringer betydelig vanskeligere enn det man har vært vant til. Og dette er altså i Oslo – det er ikke på Moskenes, Hammerfest eller i Honningsvåg – der er tallene betydelig annerledes og veldig mye verre.

*

Vi fikk i forrige uke fødselstallene for Norge for i fjor – det er betydelig nedgang og ingenting som tyder på at denne trenden endrer seg på kort tid.
Jeg har av og til fleipa med at vi er nødt til å lære oss å reprodusere oss selv – det er kanskje et dårlig poeng, men som samfunn trenger vi over tid en balanse i alderssammensetningen for at dette i stort skal være en bærekraftig butikk.

Så litt om vår egen sektor. Hvordan står det egentlig til? Hva er utgangspunktet for det offentliges bidrag til både høyere utdanning og forskning hvis vi sammenligner oss med OECD.

Andelen av BNP til utdanning har i Norge vært høyere enn tilsvarende tall for OECD-området.

Hvis man ser på FoU med en knippe andre land vil man også se at det har vært en enorm vekst i mange land, men kanskje spesielt i Norge. Nå ligger vi høyest. Så hvis man ser på makro-bildet så kan man i alle fall ikke konkludere med at hovedutfordringen i Norge er at det norske fellesskapet ikke stiller opp og finansierer denne sektoren, i sammenligning med andre land som det er naturlig å sammenligne seg med

I tillegg kan det være greit å merke seg at dette er målt som andel av BNP, men det er også et faktum at det norsk BNP i absolutte tall selvsagt er superhøyt rett og slett fordi det ligger en enorm underliggende verdiskapning ikke minst knyttet til rikt naturressurser på sokkelen. Og for dem er spesielt interessert så fikk man kanskje også med seg nyheten i jula om at det norske brutto nasjonalproduktet nå er større enn det svenske – og det er altså dobbelt så mange svensker som det er nordmenn.

Så vi ligger altså på toppen i OECD-området når det gjelder midler til både utdanning, utvikling og forskning.

Det er viktig for meg å si at det kommer fortsatt til å være høye offentlige bevilgninger til denne sektoren. Vi skal fortsatt bruke mye penger – like mye som før, men man kan ikke forvente at den kurven som har gått bratt oppover i et bilde som er annerledes enn det som vi har hatt fram til nå, kommer til å fortsette like mye rett opp. Det er ikke et fruktbart utgangspunkt for diskusjon

Min ambisjon og mål er at vi fortsatt klarer å få vekst, helst både absolutt og relativt, men vi kommer til å se at kurven vil flate ut fremover. Så kommer dette helt sikkert til å variere litt med tiden og tilhøvene, men bottom line: det kommer fortsatt til å være slik at Norge som samfunn allokerer enorme ressurser inn i denne sektoren. Men vi trenger å ha en prat og en debatt om hvordan vi i det store bildet utnytter resursene våre på en enda bedre måte for å nå de målene som vi har felles og som vi har satt oss.

Så litt om målene for sektoren. Dette er det som vi har kommunisert i Langtidsplanen

Og da tenker jeg at alle dere som sitter her, lurer på hva dette betyr i praksis. Kanskje betyr det i praksis at vi skal ha kvalitet i alt og vi skal ha tilgjengelighet i så store deler av landet som overhodet mulig.

Det er min jobb å sette dette i en større sammenheng for sektoren, og operasjonalisere det i praksis sammen med dere.

 *

Nå har jeg tegnet opp et bilde der jeg kort har sagt hva det er som har skjedd – hvor står vi som samfunn? Det har skjedd kjempe mye på veldig kort tid og dette er rammen rundt den jobben som vi er nødt til å gjøre sammen framover.

Det kommer til å gjelde for alle sektorer, dette er ikke et enestående bilde for UH-sektoren eller for forskningssektoren. Dette kommer til å forplante seg til kommunal sektor, til samferdselssektoren, i helsesektoren og for så vidt også i forsvarssektoren.

Vi er nødt til å forenkle, skape tillit og effektivisere og vi er nødt til i enda større grad enn før bruke våre felles ressurser på en enda bedre måte enn tidligere. En av våre grep rundt dette er tillitsreformen. Vi ønsker i større grad å myndiggjøre institusjonene og klargjøre hva som er ansvaret deres, enten det er innen forskning, utdanning, internasjonalisering eller undervisning.

La meg trekke et lite resonnement rundt dette: Vi har vært igjennom en periode hvor det har skjedd betydelige strukturelle endringer i sektoren. Mange av institusjonen har blitt veldig store, presumtivt profesjonelle selvsagt. Anne Borg ved NTNU sa at 1 prosent av Norges befolkning enten jobber eller studerer ved NTNU – det er en stor butikk. Men i fortsettelsen av det så er min klare forventning til dere: tillitsreformen innebærer ikke bare mer frihet og mer penger. Det innebærer i aller høyeste grad også mer ansvar, og at hver tar det ansvaret. Og det betyr at en av forventingene mine til dere innebærer at sektoren selv tar et større ansvar innenfor områder som for eksempel kvalitet på undervisning, internasjonalisering og en del andre områder, og det er ikke gitt at vi skal ha statlige program som genererer byråkrati og søknader, etterprøvbarhet og jobb i begge ender, men at det er ting som vi forventer at dere løser innenfor egne rammer på vegne av det norske samfunn.

Jeg mener at dere representerer store, profesjonelle organisasjoner som bør klare å ta det helhetlige ansvaret i større grad enn i dag. Mer enn før.

Dette vil jeg gjerne diskutere med dere i dag og i tiden fremover.

*

Så er det også selvsagt sånn at vi trenger mer kompetanse og kunnskap i hele landet – det har jeg vært innom. Jeg har også sagt at vi kommer til å gå tom for folk her i landet lenge før vi går tom for penger

Jeg opplever at vi har et desentralisert kompetent og kvalitativt godt utdannings- og FoU-system over hele landet. Og så har vi sterke hubber og senter spesielt i de store byene.

Jeg opplever også at vi har et veldig godt system for å ta tak i de menneskene som akkurat er ferdig på videregående eller i førstegangstjeneste – det som er den tradisjonelle definisjonen på en student i Norge. Dette kommer fremdeles til å være uhyre viktig og en hovedoppgave

Så tror jeg at en av utfordringene våre er å klare å nå en større andel av befolkningen med tilbud om enten utdanning, etter- og videreutdanning eller ytterligere kompetanseheving. Og det er egentlig bare en fortsettelse av den historien som har vært norsk historie de siste 212 årene siden Universitetet i Oslo ble opprettet, der man har utvidet både kvalitet og tilgjengelighet skritt for skritt, men nå er det altså nye grupper som skal nås.

Det har en geografisk dimensjon, det at du er nødt til å nå folk over hele landet som tentativt ikke kommer til å flytte på hybel i Oslo eller i Trondheim eller i Molde eller på Kongsberg. Det er folk som kanskje har familie og forpliktelser, en jobb som de skal håndtere ved siden av og som må nås der de er.

Og så har det en uhyre viktig sosial dimensjon. For det kommer fortsatt til å være sånn at tilgang på kompetanse og utdanning – og kanskje mer i framtida enn før - er nøkkelen til å klatre på den sosiale rangstigen og for å gjøre klassereisen. Det er like viktig i Groruddalen og på Fjell som det er på Røros og i Grane.

Det dreier som om tilgjengeliggjøring, fleksibilitet og om å ha et system som i større grad enn nå klarer å utløse det potensialet som jeg er helt overbevist om at fremdeles ligger i den norske befolkningen.

Og det betyr også at etter- og videreutdanning og fleksible utdanninger kommer til å ble betydelig viktiger i tida framover og er noe av det som vi vil trekke med oss inn i arbeidet med nytt finensieringssystem for sektoren.

 

Sikkerhet: jeg tenker i stort at både det norske samfunnet og som et speilbilde av det denne sektoren, står i en veldig annerledes situasjon nå enn man gjorde bare for noen få år siden. Kanskje kan jeg formulere det sånn at vi fra 2015-16 har gått fra en verden som var åpen, fri, hvor veldig mye ble delt. Vi var alle sammen sikre på at vi hadde felles mål og verdier. Det at vi har kommet i en virkelighet som ligner mer på det vi hadde før murens fall på slutten av 1980-tallet, økt internasjonal konkurranse, betydelig mer fokus på sikkerhet og berdskap og nasjonale interesser – det vi i stort kan kalle innlåsningseffekter for å ivareta nasjonale intersser.

Det er et annet verdisett, en annen måte å tenke på. Vi skal ikke si at det har vært fraværende tidligere, men det er et veldig annerledes bilde nå. Det må vi selvsagt forholde oss til.

Et skjerpet trusselbilde, og sikkerhetstjenestene peker konkret på høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene og deres aktivitet er aktuelle mål for fremmede staters etterretningsaktivitet

Vi har eksempler på dette både fra Tromsø og Trondheim

Økende gap mellom truslene vi står overfor og sikkerhetsnivået i norske virksomheter

Vår posisjon og ansvar i Arktis og på Svalbard krever særlig årvåkenhet

Eksportkontrollforskriften – vi må få et system som det er mulig å forvalte på høvelig vis. Saken er under arbeid i UD – og vi er kobla på. Jeg takker alle for gode innspill til dette arbeidet. Hovedutfordringen nå for staten og regjeringen er å lage et regelverk der man ikke er uenige om målene, men der man må finne regelverk der dette faktisk lar seg håndtere på en måte som er bra for Norge, og på en måte som er akseptabel for sektoren.

Justisdepartementet har akkurat lagt fram en melding om kontroll med nasjonal sikkerhet

En melding som angår universiteter og høyskoler direkte

Det kommer til å ha konsekvenser for hvem det er som kan ansettes i rekrutteringsstillinger innenfor ulike fagfelt, i henhold til sikkerhetsloven. Utover det så er det også viktig å ha en tanke rundt det som er strategisk viktig teknologi for Norge – det er ikke sikkert at alt er dekket av sikkerhetsloven heller. Blant annet drevet framover av det faktum at skillet mellom sivil og militær teknologi blir stadig mindre, og at det er et mål for oss å hindre at uønskede aktører får tilgang til denne teknologien. I sum: beskytte i større grad det som er sensitive fagområder og høyteknologi.

Jeg annerkjenner at dette er et uhyre krevende bilde for hver enkelt institusjon og også for det enkelte institutt. Det er lett for meg å si at nå må vi har mer fokus på nasjonal sikkerhet. Så derfor er vi også nødt til å ha et godt nasjonalt regelverk, både sikkerhets- og eksportkontrollforskrift. Men vi som departement skal også jobbe sammen med dere og bidra der vi kan.

Jeg vil takke for et godt oppmøte på fellesmøtet som vi hadde før jul, der vi traff tjenestene og gikk igjennom trusselbildet. Jeg tror dette er en arbeidsform som vi skal legge til rette for å videreføre også i årene som kommer.

Men på enden av dagen så er det den enkelte virksomhet er ansvarlig for å ivareta sin egen sikkerhet, og må etterleve gjeldende regelverk og krav som stilles til sikkerhetsarbeidet. Min klare forventning er at systemene for å ivareta sikkerhet er på plass, at regler blir etterfulgt og at alle til syvende og sist er klar over at sikkerhet er et lederansvar og et kulturansvar som må gjennomsyre hele organisasjonen. Og så skal vi hjelpe og bidra som best vi kan.

 *

Noen av dere har lagt merke til at jeg har brukt et uttrykk i jula som var total makeover. Det var jo veldig dårlig norsk fagspråk – og norsk er viktig for oss – så nå heter det «ekstrem oppussing». Så så jeg at det stod i Khrono i går at vi hadde gjort om på programmet for å får plass til den refleksjonen og samtalen her, og jeg håper at det viser seg at det var en god prioritering, også for dere.

Så hva betyr dette i praksis? Dette bakgrunnsbildet og disse overordnede utfordringene? Det skal jeg kort oppsummere: Dette har vi på blokka fremover.

Jeg mener at dette er mer enn nok til å kunne kalle det vi driver med for ekstrem oppussing av sektoren, der vi går systematisk igjennom alle deler og alle system.

De helt overordnede målene er at det skal bli enklere, det skal bli mindre byråkrati og det skal bli mer ansvar på institusjonene. Og oppsummert er dette også de viktigste grepene i tillitsreformen i vår sektor.

Finansiering av sektoren – dette vil vi oppnå

EVU må bli viktigere – tilgjengelighet for hele det norske folk

Lånekassa sine virkemidler må gjøres om og tilpasses en ny virkesomhet. Jeg mener at det er fullt mulig å leve på summen av lån og stipend når du er 20, men det går ikke når du er 33 og har 2 unger og en hund. Så Lånekassa må jobbe annerledes og tilby andre typer produkt enn det man gjør i dag. Kanskje mer likvidietsstøtte i en kortere periode

Mål om at 3 % av BNP skal gå til FOU. 2 av disse prosentene må komme fra næringslivet – her har vi en vei å gå. Som samfunn underinvesterer vi fortsatt i denne sektoren, og veksten er nødt til å komme som et resultat av at næringslivet ser mer nytte av det som skjer både hos universiteter og i instituttsektoren

Byggekostnader

Vi skal bygge nøkternt og det vi har behov for.

Da jeg kom inn var det et Veterinærinstitutt i Ås som hadde blitt veldig kostbart og tatt veldig lang tid. Det virket ikke som det skulle, så selv etter å brukt alle disse pengene var det veldig dårlig stemning.

Prosjekter med store prislapper: , Livsvitenskapsbygget som nå reiser seg i Oslo kommer til å gi fantastiske muligheter for det norske samfunnet, men vi ser den samme historien. Vikingtidsmuseet – samme historien. Campussamlingen ved NTNU som selv etter et kutt lå på 12 milliarder kroner, en kostnad på nesten 100.000 kr pr m2 for fagene på Dragvold. Det var og er behov for å gjøre noe med kostnadsnivået, gjennomføringsevne, og vi ser også på hvordan vi kan endre systemet for hvordan vi skal få disse prosjektene til å gå mer effektivt, og hvordan vi kan ansvarliggjøre insitusjonene i en mye større grad.  

Jeg tror vi kommer til å klare dette – og med friske eksempler fra sektoren på blokka: det bygges et nytt undervisningsbygg i Kristiansund, helt i front på miljø og klimateknologi, men med en pris på under 30.000 kr pr m2. Så det er mulig. Et bygg på Øya i Trondheim koster 50.000 kr pr m2, og jeg tror ikke det går an å argumentere for at det har dårlig kvalitet. Konsekvensen av at man ikke får det til, gitt det bildet jeg var igjennom innledningsvis, er at det her ikke kommer til å skje. Da kommer ikke vi som sektor til å få reist disse byggene og fornyet oss sånn som det er behov for. Jeg mener veldig sterkt at dette er noe vi har felles interesse for. Det er ikke sånn at dere bør peke på meg som et problem fordi jeg vil ha ned kostnadene, men heller se på hva vi sammen kan gjøre for å få ned kostnadsnivået , slik at vi sammen klarer å realisere det ambisjonsnivået vi har rundt omkring i hele landet. Og det betyr Christen, at når du skal bygge på Lillestrøm så er det ikke lurt å komme med et prosjekt til 100.000 kr pr m2. Det får du ikke igjennom.

Det er ingen institusjoner som ikke har planer og ambisjoner og jeg ønsker at vi skal realisere så mange som mulig av dem, men det må koste mindre enn det det tradisjonelt har gjort.

Stortingsmelding om forskningssystemet i 2025

Det har skjedd større endringer i institusjonslandskapet, pengestrømmene er annerledes. Vi har også hatt vekst både i FoU-bevilgninger og personale. På strategisk og politisk nivå har det vært færre endringer.

Tiden er overmoden for å vurdere hele forskningssystemet. Vi vil derfor legge fram en melding om forskningssystemet våren 2025. Men det betyr ikke at nødvendige endringer kommer til å bli satt på pause. Vi kommer til å gjøre nødvendige endringer etter hvert som vi ser at vi kan få det til, og der endring er nødvendig. Vi vil uansett går igjennom det hele mot slutten av perioden.

Det handler om Forskningsrådet, og det handler om dynamikken mellom Forskningsrådet og institusjonene og instituttsektoren, det handler om hvordan vi klarer å samhandle og få mer ut av privat sektor og det handler om hvordan vi skal forholde oss til EU-systemet, Både når det gjelder ambisjonsnivå og når det gjelder finansieringskilder.

Akkurat nå gjør vi det veldig bra i de europeiske programmene – en fantstisk jobb som mange av dere gjør. Dette er nesten verdt en applaus – ikke bare fordi manL får penger ut av systemet, men fordi det er en god indikasjon på at man produserer godt kvalitativt. Vi konkurerer ikke bare i NM, men også i Europa.

Så er det en debatt rundt forholdet mellom anvendt forskning og grunnforskning, eller nysgjerrighetsdrevet forskning. Det er en diskusjon som vi som samfunn aldri kommer til å bli ferdige med, men det er ikke det samme som at vi ikke skal diskutere det. Det kommer bestandig til å være viktig. Og så henger selvsagt dette sammen med Forskningsrådets funksjoner og virkemidler.

Jeg har lyst til å si en ting knyttet til forskningsrådet og situasjonen rundt norsk forskningspolitikk. Min observasjon over lenger tid og spesielt siden jeg kom i posisjon er at det i stort har handlet om bevilgningsnivået til forskningsrådet. Det har vært definisjonene på norsk forskningspolitkk. Det synes jeg er en alt for enkel tilnærming. Den største bevilgningen det norske samfunnet gir til norsk forskning er gjennom grunnbevilgningen til institusjonene våre. Det er et større beløp enn det Forskningsrådet får. Så er det også min observasjon at dynamikken i dette er at i for stor grad så bruker insitusjoenen grunnbevligningen til å gire opp kapasiteten og produsere søknader som Mari er nødt til å behandle og som jeg må finansiere behanslingskostnadene til. Det er ikke en bærekraftig forretningsmodell. Det betyr at jo mer penger dere får- jo mer penger må jeg bruke på å behandle søknadenen, ikke heller nødvendigvis innenfor en ramme der bevilgningen går i hop. Dette er det helt åpenbart at vi er nødt til å snakke om, og jeg vil forvente at også institusjoenen på dette området har en mye klarer strategisk tenkning knyttet til hvordan man faktisk utnytter de nesten 15 milliarder kroner som det norske samfunnet stiller til rådighet som en del av grunnbevilgningene til institusjonene våre.

Så har jeg også lyst til å bemerke i bred forstand at universiteter og høyskoler kan bli ennå flinkere til å invitere samfunnet generelt og næringslivet spesielt inn i det arbeidet som skjer. Jeg tror vi har mye å gå på når det gjelder å legge til rette for innovasjon og kommersialisering. Og til dere som er bekymret for sammenblanding av akademisk tradisjon og økonomiske interesser: det er ingenting som hadde gjort meg mer lykkelig enn hvis en av rektorene våre hadde sagt at nå har vi et fond på en milliard eller to fordi vi har produsert en teknologi som vi har klart å selge ut i verden. Og det er også definisjonen på at noen ting er nyttig for samfunnet som helhet.

Instituttsektoren

Jeg er veldig fornøyd med den jobben instituttene gjør, og de får imponerende mye ut av det som er en ganske beskjeden grunnbeligning i hvert fall når man sammenligner med universiteter og høyskoler.

De har også et nivå på faste ansettelser som er mye høyere enn det vi ser i sektoren for øvrig.

Om vi skal nå målet om at 3 prosent av BNP skal gå til FoU, så kommer det ikke til å skje uten at instituttene lykkes, eller settes i stand til å lykkes på en enda bedre måte enn i dag. Det er også en samtale jeg ønsker å fortsett med dere alle sammen.

Forskningsrådet

Vi har rydda og satt inn nytt styre.

Ekstrabevilgning i nysalderingen på 1,6 milliarder.

Vi er i gang med et arbeid for å ta ned virksomhetskostnadene. Det er en avbyråkrartisering om dere vil. Det er et arbeid som kommer til å pågå over tid og som vi på ingen måte er ferdige med, med det som er kommunisert så langt.

Perioden for det midlertidige styret går frem til 30. juni 2023. 

Vi prøver å få på plass et mer stabilt og varig rammeverk for styringen av dette viktige organet for det norske samfunnet, blant annet ved at vi går igjennom vedtekter, budsjettsystem og forskrift.

Men jeg har lyst til å understreket grepet med å stille krav om at du skal ha en invilgelsesgrad på 25 prosent, det kan være en utfordring for alle i verdikjeden, men det bør føre til mye mindre arbeid knyttet til søknadsskriving. Det vil fremdeles være 75 prosent som får nei så det er ikke sånn at det ikke skal være lov å skrive søknader i det norske systemet. Men det bør frigjøre ressurser både i sektoren der ute og i Forskningsrådet fordi at den totale bruttoen av det som skal behandles på skikkelig vis går ned.

Utenlandsstudenter

Stortinget har innført studieavgift. Norge var kanskje det siste landet i verden som ikke hadde en form for studieavgift. Det møter alle norske studenter i utlandet.

Nå er det slik at for internasjonale studenter fra utenfor EØS-området og Sveits, må de betale studieavgift i Norge.

Vi har sagt at det er kostnadsdekning som gjelder, som et minimum – det er ikke noe forbud mot å ta mer. Dette er en inntekstkilde for sektoren, rett og slett fordi vi tar ikke inn i statskassen alt det vi tror at dere kommer til å spare, så enten får man mer penger eller så klare man å frigjøre kapasitet til andre oppgaver innenfor rammene av det norske samfunnet.

Så vet jeg at det er en diskusjon rundt prising. Vi har lagt til grunn at sektoren har både system og muligheter til å prissette dette på habilt vis. Men på dette området er jeg pragmatisk, så er det sånn at sektoren allerede nå melder at dette klarer vi ikke, så kan vi i en overgangsperiode sette prisene for dere. Uansett skal dette være på plass fra og med kommende høst.

Akkrediteringsutvalget

I går fikk vi akkrediteringsutvalget. De foreslår en annen og mer lettvint vei inn til det å få status som universitet, uten at det går på bekostning av kvaliteteten.

Jeg mener at det var på høy tid at man går igjennom dette og at vi går igjennom den delen av sektoren.

Jeg synes det er positivt at man legger til rette for mer samarbeid. Samarbeid snakker vi om på tvers av samfunnet ellers i alle andre sammenhenger, men her har det altså vært helt umulig.

Vi kommer uansett til å sende dette ut på høring, og vil komme ganske raskt tilbake med å operasjonaliser dette. Det kommer ikke til å skje i forbindelse med den gjennomgangen av UH-loven som vi legger fram nå til sommeren, men som en revidering av UH-loven på dette området neste år.

Ny UH-lov

Her vil vi se på midlertidighet.

Skjæringspunktet mellom politikk og institusjonell autonomi – hvem skal bestemme hvor det skal være studiesteder hen?

Vi kommer til å legge på plass 2-sensorordningen.

Regjeringen vil fremme forslag om ny universitets- og høyskolelov i 2023.

Akademisk ytringsfrihet

Regjeringen ønsker stor takhøyde i akademia. Dette er også relevant for UH-loven for utvalget foreslår å ta inn ting der. Det vurderer vi nå.

Akademisk ytringsfrihet er helt grunnleggende både for den tilliten samfunnet som stort skal ha til sektoren, og fordi man skal klare å levere på samfunnsoppdraget.

Jeg har lært – gjennom min svært beskjedne akademiske karriere – at noe er sant til det ikke er sant lenger – til noen har motbevist det. Og hvis man da ikke har et klima som gjør at noen tør å motbevise det, så reproduseres hele tiden bare sannheter og du går deg vill. Det betyr at en levende debatt internt og eksternt i akademia er noe jeg har etterlyst fra første dag, og håper at vi får ennå mer fart i det framover.

Opptaksutvalget – enklere og mer forståelig

Opptaksutvalget har levert, det ønsker vi å sette fart på. Det kommer til å endre hele dynamikken i opptakssystemet vårt.

Forenkle og avbyråkratisere, få folk fortere igjennom, gjøre det rettferdig og forståelig – jeg synes i stort at det utvalget har forslått er en fasinerende og ganske grei vei inn i høyere utdanning.

Utsynsmeldingen

Utsynsmeldingen handler i stort om et par ting.

Det ene er hvordan skal vi få flere i jobb. Hvordan skal vi klare å mobilisere en større del av det som er arbeidskraftsreserven vår. Får vi ikke til det så er det enten lavere aktivitet eller innvandringe som er i den andre enden av ressonementet.

Den skal legges frem før påske. Det store bildet kjenner dere: Det er mangel på kompetanse og det er stadig flere flaskehalser i det norske samfunnet, og der mennesker i stort er minimumsfaktoren. Jeg har lyst til å si at en av tingene som blir sentral her er et faktum at utdanningskapasiteten helt åpenbart ikke kan vokse innenfor alle disipliner framover. Det må være en større sammenheng mellom de behovene og prioriteringene som samfunnet gjør, og som vi vet at vi vil komme til å trenge framover, og det som sektoren faktisk leverer og produserer. Det tror jeg kan komme til å bli en ganske krevende samtale. Men den er både helt nødvendig og kan bli ganske spennende.

Profesjonsmeldingen

Vi skal også legge fram en profesjonsmelding. Rett og slett fordi at uten profesjonsfagene våre så er det mye i det norske samfunnet som kommer til å stoppe opp.

I Norge er vi likevel særlig sårbare fordi vi er en liten befolkning i et stort og langstrakt land. Det er det god grunn til å diskutere i en melding. Vi må sikre at vi også i framtiden har gode profesjonsutdanninger som gir oss nok folk til skole og helse- og velferdstjenester over hele landet.

Vi ser at flere av profesjonsutdanningene har ulike utfordringer når det kommer til kvalitet, kapasitet, kjønnsbalanse og mangfold.

Derfor jobber vi med en stortingsmelding om profesjonsutdanningene. Departementet arrangerer innspillsmøter over store deler av landet, og håper å komme i dialog både med dere og med kommuner og næringsliv og andre. Meldingen er planlagt lagt fram våren 2024.

Studentvelferd

Den nye økonomiske virkeligheten som det siste året har truffet hele samfunnet, har også rammet studentene hardt.

I to omganger har vi gitt ekstra strømstøtte til studentene. Til sammen 4500 kroner til de som kan dokumentere strømutgifter.

For å møte den sterke prisveksten foreslo regjeringen å justere studiestøtten på en gunstigere måte enn tidligere.

Etter budsjettenigheten øker vi studiestøtten ytterligere for neste studieår – til sammen får studentene nå en økning på 9000 kroner. Det er den største økningen i studiestøtten over ett enkelt budsjettår noensinne!

Vi satser stort på å bygge flere rimelige og gode studentboliger. Nå har vi økt kostnadsrammen for hvor mye en enkelt hybel kan koste å bygge, og det betyr at samskipnadene kan sette i gang flere nye byggeprosjekter.

2023 byr på nye muligheter. Norsk økonomi er grunnleggende god. Samtidig må vi forenkle, bygge tillit og bruke pengene mer effektivt.

Vil avslutte med å anerkjenne den jobben dere gjør.

Dette får vi til sammen. Norsk høyere utdanning og forskning gjør mye bra, og mange av dere jobber uhyre effektivt allerede. Det skal vi fortsette med, til beste for nye generasjoner.

*

Takk for oppmerksomheten.