Eierskapskonferansen 2018

Fremtidens norske selskaper

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksens innlegg på Eierskapskonferansen 12. juni 2018.

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen!

Velkommen til Eierskapskonferansen 2018.
Den overordnede politikken for norsk næringsliv er langt mer enn den næringspolitikken som jeg har ansvar for, men verken den snevrere næringspolitikken eller den overordnede politikken for norsk næringsliv kan operere i et vakuum. Vi påvirkes – og må påvirkes – av endringer i verden rundt oss.

  1. Maktbalansen og den økonomiske balansen flyttes fra vest til øst. Vestens posisjon blir relativt sett, om ikke absolutt, svekket. Vi går fra made in China til developed in China. Det gir økt konkurranse, men også nye markeder.
  2. Det er økende usikkerhet om våre internasjonale institusjoner som har vært en del av det noen kaller Pax Americana i hele etterkrigstiden. De proteksjonistiske strømningene vi ser er bare ett av flere tegn på det. Samtidig er selve ideen om globalisering under press ikke minst fordi globaliseringen slett ikke har fått alle til å føle seg som vinnere. I mange land har de rike fått mye mer, mens lønningene for vanlige folk har stått stille.
  3. Vi står midt oppe i en rivende teknologisk utvikling som preger både arbeidsliv, næringsliv og hverdagsliv.
  4. Klimaendringene er en realitet. Utslippsmål og klimareguleringer er en rammebetingelse vi må forholde oss til. Uansett.

I tillegg har vi utfordringer som ikke er særnorske, men ekstra viktige for oss. Den viktigste er den omstillingen det norske samfunnet må gjennom, både i privat og offentlig sektor – for å skape et bærekraftig velferdssamfunn med et fortsatt livskraftig næringsliv og offentlige budsjetter som ikke tærer for hardt på fremtidens generasjoner.  

***

Når verden endrer seg må vi reevaluere hvilke virkemidler vi har. Det er en konservativ innstilling, men det kunne også vært sagt av en sosialdemokrat som ser de store forskjellene fra 70-tallet til i dag. Det er tross alt ikke slik som en spaltist i Klassekampen ville ha oss til å tro, at Einar Gerhardsens løsninger ville passet som hånd i hanske for Norge anno 2018.

Ja, gode sosialdemokrater har fortalt meg at de ikke engang tror Einar Gerhardsen ville ment det.

 Vi må reevaluere politikken, se på verktøykassen vår, men noe må også ligge fast for å skape stabilitet og trygghet. En av de tingene som i hovedsak bør ligge fast er den statlige eierskapspolitikken. Den bygger på gode prinsipper for statlig eierstyring som det er stor enighet om både blant partiene på Stortinget og blant aktørene i kapitalmarkedene. 

Den har vist seg å fungere og den høster internasjonal anerkjennelse. Selskapene får den nødvendige friheten til å kunne utvikle seg og skape verdier og er ikke den til enhver tid sittende regjerings forlengede arm.

***

I likhet med mange av mine forgjengere i denne jobben har jeg gjort unna den obligatoriske "ilddåpen" som eierminister ganske tidlig.

Og jeg ser fram til å jobbe med eierskapspolitikken.

Eierskapspolitikken er viktig ikke minst fordi verdiskaping er helt avgjørende for å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Det er derfor vi fører en ansvarlig og forutsigbar eierskapspolitikk, basert på fastlagte prinsipper for statlig eierstyring – fordi det er til det beste for folk flest og for samfunnet.

Ved å legge til rette for best mulig måloppnåelse og høyest mulig verdi i selskapene, skaper vi forutsetningene for både vekst og omstilling.

Og vi unngår de fleste av de klassiske fallgrubene som statlig eierskap har vært forbundet med.

I topplederundersøkelsen 2017 utført av Zynk, hvor om lag halvparten av deltagerne er ledere i selskaper med statlig eierandel, mener de spurte at statens eieroppfølging handler for lite om verdiskaping og for mye om politiske spørsmål. Det er et signal jeg tar på alvor.

Som eier har staten mange likhetstrekk med private eiere. Målet om høyest mulig avkastning er ett av dem.

Så ser jeg at i enkelte saker, særlig i de litt tunge sakene som slås stort opp av media, kan være en viss spenning mellom politikkens og selskapets logikk. Det kan gjøre det ekstra krevende å være i styrer der staten er eier. Det har sikkert noen av dere erfart.

Da er det ekstra viktig å holde fast på prinsippene for statlig eierstyring, og at alle er bevisste på hvilken rolle de har. Inkludert meg selv, de andre statsrådene og Stortinget! Det reduserer risikoen for unødig støy.

Derfor er det så viktig for oss å ha gode, kompetente og mangfoldige styrer. Og ikke minst kloke styreledere, som forstår staten som eier og det landskapet vi som eier opererer i.

Nå skal vi utvikle eierskapspolitikken videre. 

I Jeløya-plattformen varsler vi en gradvis reduksjon i statlige eierandeler. 

Utgangspunktet er ganske enkelt: Der staten har en god grunn til å eie, bør vi også eie. I selskaper hvor det er viktig å beholde hovedkontorfunksjoner i Norge, eller hvor vi har andre samfunnsformål med eierskapet.

Samtidig må vi føre en klok politikk. Det betyr at også der statlig nedsalg er aktuelt må vi vurdere situasjonen nøye. Et ideologisk utsalg av aksjer uavhengig av markedsvurderinger er ikke en god idé.

***

Dagens Norge er verdens rikeste land. Og verdens beste land å bo i.

Det har ikke kommet av seg selv og det må forvaltes videre.

Norges posisjon handler selvfølgelig delvis om flaks, delvis om dype utviklingstrekk i vår kultur som har lagt grunnlaget for et samfunn med høy tillit mellom folk og til våre institusjoner.

Men det handler også om kloke valg.

Det som kjennetegner de nordiske landene, inkludert Norge, er kombinasjonen av liberale demokratier, stabile institusjoner, åpne økonomier og i global sammenheng generøse velferdsordninger. Samtidig har vi vært tilpasningsdyktige og fleksible, og vi har – på tross av mange feilsteg – klart å finne en i sum god balanse mellom privat initiativ og statlig styring. Så vil det være uenighet om grensene, selvfølgelig, og partier til høyre vil trekke mer mot det private enn partier til venstre, men alt i alt preges mange av hovedtrekkene i samfunnet vårt av enighet om de store veivalgene. 

En ofte undervurdert del av den norske og nordiske historien er nettopp kloke valg knyttet til omstilling:

  • Det store økonomiske eventyret på norsk sokkel ble sikret gjennom en kombinasjon av råderett over naturressursene, kompetanse og kunnskap utenfra og siden en utvikling som gradvis gjorde Equinor til det selskapet det er i dag.
  • 80-tallets reformer for å liberalisere kredittmarkedet, boligmarkedet og åpningstider – for å nevne noe – ble etterfulgt av 90-tallets liberalisering av kraftmarkedene, ytterligere nedbygging av en gammeldags statlige industripolitikk og konkurranseeksponering av statlige næringslokomotiver.
  • Vi har endret offentlig sektor. Tenk på pensjonsreformen eller oljefondet, begge enorme reformer som ble jobbet frem gjennom flere regjeringer av forskjellige farger, og som mange andre land misunner oss.
  • Vi mobiliserte kvinner inn i arbeidslivet. Ifølge forsiktige beregninger har det gitt Norge en samlet gevinst på 3300 milliarder. Og et bedre samfunn.

Vi er for øvrig ikke ferdige med dette arbeidet: Vi må rekruttere talenter fra hele talentpoolen, også i næringslivet. Der har også dere en viktig jobb.

 ***

Kjære alle sammen.

Den samme viljen til omstilling trenger vi også i dag i Norge. 

1. Vi har over tid en hatt en synkende sysselsettingsandel og en konstant høy andel utenfor arbeidslivet. Og vi skal integrere titusenvis i arbeidsmarkedet.

Når store grupper faller helt eller delvis utenfor arbeidslivet, legger det press på velferden rent økonomisk. Og det svekker ikke bare sysselsettingen, det svekker en annen viktig byggestein i samfunnet vårt: Tillit. Tillit er helt avgjørende for at markedsøkonomien skal fungere.

Regjeringen har varslet et krafttak for inkludering av grupper som står utenfor arbeidslivet, og en ny integreringsstrategi for å øke deltakelsen blant innvandrerbefolkningens i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Vi vil sammen med næringslivet få flere personer med hull i CVen i jobb. Og utfordringen går ikke bare til dere som har staten inne på eiersiden, men alle bedrifter. Staten skal og må gå foran, men dugnaden innebærer at offentlige og private aktører jobber sammen for å få flere inn i arbeidslivet. Inkludert selskapene.

Men da må vi samtidig huske på dette: Når vi har høye forventninger til hva næringslivet skal bidra med av integrering og inkludering, må vi også ha en tilsvarende ambisiøs politikk for å skape og opprettholde arbeidsplasser.

2. Norge trenger flere økonomiske bein å stå på, selv om olje- og gass vil være svært, svært viktig for oss i mange, mange år fremover.

Ifølge NHO må vi skape 1 million nye jobber innen 2060. To av tre av disse arbeidsplassene må skapes i privat sektor, ifølge NHO. Og – stadig ifølge NHO – betyr det at vi må skape 20.000 nye jobber bare i privat sektor hvert år fram mot 2060. Det tilsvarer et nytt Equinor, eller to DNB, eller fem ganger Telenors virksomhet i Norge. Hvert år. 

Og det innebærer at vi i offentlig sektor klarer å opprettholde dagens nivå på tjenestene (tenk om dere vil synes det er et ok nivå når dere havner på gamlehjem). Vi må klare dette samtidig som vi ikke skader vårt konkurranseutsatte næringsliv, vi må med andre ord ha en balanse mellom offentlige og private arbeidsplasser.

Regjeringen har gjort mye. Jeg skal ikke ta hele skrytelista: Vi har bedret rammevilkårene for arbeidsplassene i Norge gjennom skatteforliket, gjort det mer attraktivt å investere kapital i norske virksomheter, gjennomført tidenes forsknings- og innovasjonsløft og satset stort på samferdsel. Slik at dere kan investere og skape mer.

Men når verden endrer seg, må også næringspolitikken vår under lupen:

  1. I en verden av endring, må vi passe på at vi ikke skaper unødvendig uforutsigbarhet for næringslivet.
  2. Når handlingsrommet blir mindre, må vi se om vi får nok igjen for pengene vi bruker, rett og slett på hva som er effekten av siste brukte krone i en ordning.
  3. Når utfordringene blir store og komplekse må vi kanskje være like opptatt av viktige deler av politikken for næringslivet som av selve næringspolitikken, som for eksempel en kompetansereform for å håndtere digitaliseringen.

Et konkret eksempel på denne tankegangen er gjennomgangen av virkemiddelapparatet som noen av dere kanskje leste om i DN i går.

Vi vil at apparatet vårt skal være så enkelt og effektivt som mulig.
Mye virker bra. Men vi er ikke i mål. Det kan bli enda ryddigere og bedre for brukerne. Vi ser at det kan være overlapp mellom virkemidler og ordninger. 

Vi må legge pengene der vi får mest igjen, og avvikle det som ikke fungerer. Vi vil også se på om teknologien gir muligheter for mer forenkling. Og gjøre tilbudet enda mer brukervennlig.

Og så en tredje utfordring vi har:

3. Som et lite land er vi ekstra sårbare for endringer i verdenshandelen.

Norge er en åpen markedsøkonomi som har satset på handel og samarbeid med andre land. Vi har alltid gjort det. Europeerne byttet til seg hvalrosstenner av vikingene, før de ble plyndret av noen andre vikinger. Kunstgjødsel og fisk har gitt mat til folk over hele verden.

Siden 1970 har verdien av verdenshandelen doblet seg tre ganger. Og lagt grunnlaget for en velstand uten sidestykke i historien. Det har gått veldig bra. Norge er blant vinnerne av global handel. I dag selger vi halvparten av det vi produserer i Norge til utlandet.

Da er det dårlig nytt for Norge når proteksjonismen nå gjør comeback. Vi som trodde at tollmurer var noe man fjerner og ikke bygger lenger, må tro om igjen. Det utfordrer oss. Næringslivet vårt. Handelspolitikken.

Det er svært viktig at Norge er en sterk talsmann og pådrivere for multilaterale organisasjoner som WTO, at vi vi prioriterer nye handelsavtaler høyt, som for eksempel den med Kina – og, kjære alle sammen, det er avgjørende at vi ikke gjør noe som setter EØS-avtalen - vår desidert viktigste handelsavtale - på spill.

***

La meg til slutt dvele litt ved to av de store utviklingstrekkene. Som både utfordrer oss, legger rammer for oss og gir muligheter. Som er viktige for dere, og derfor viktige for meg som næringsminister. Som utfordrer all politikk. Også næringspolitikken.

Da Alice var i Eventyrland forklarte den røde dronningen spillereglene: «Her må en løpe alt en kan for å være på samme stedet. Hvis du vil til et annet sted, må du minst løpe dobbelt så fort

Ikke ulikt det vi nå ser innenfor teknologiutviklingen.

For 10-15 år siden sto jeg på en talerstol og fortalte at en Nintendo hadde samme datakraft som datamaskinene på Apollo 13. Jeg tror det stemte da, og det hørtes veldig imponerende ut. Da.

I dag har en smarttelefon visstnok kapasitet til å styre 120 millioner Apollo-er til månen. Samtidig. Det blir så absurd store tall at det blir meningsløst å sammenligne.

Poenget er: Utviklingen er formidabel og går stadig raskere.

Og samtidig: Den teknologiske utviklingen vil aldri gå så sakte igjen som den gjør nå.

Norge har blitt ett av verdens mest digitaliserte land.

Hvor IKT har blitt en driver for utvikling på så å si alle områder i samfunnet.

Noen ganger er det en fordel med et høyt kostnadsnivå.

Vi har blitt kjappe til å bruke ny teknologi. Og gripe mulighetene.

I dag er DNB like mye IT-selskap som bank.

Hvor du kan få innvilget boliglån helautomatisk.

Offentlig sektor ligger ikke langt bak.

Få navn oser mer av støvete forvaltning enn Registerenheten i Brønnøysund.  Det er en perle!

Innovasjonsmagasinet har kåret Brønnøysundregistrene til det 10. mest innovative selskapet i Norge.

Mange av dere (Kongsberg, DNB, Telenor, Posten) er på topp 10.

Poenget er: Brønnøysundregisterene har vi all grunn til å være stolte av.

De nyter stor internasjonal anerkjennelse. Og misunnelse.

***

I følge SSB kan en tredjedel av dagens jobber i Norge bli erstattet av ny teknologi innen 20 år. Det er også skremmende.

Her sitter vi med et paradoks: Hva skjer med de som sitter i kassa, parkeringsvaktene, portørene? Når robotene tar over?

Det er et reelt problem for dem som blir overflødige, når jobben blir overtatt av roboter. Fremtiden er ukjent. Det blir utfordringer, og omstilling er vondt. Vondt på ordentlig.

Men: Historien har vist oss at teknologien også skaper nye jobber. Spinning Jenny skapte flere jobber i fabrikkene, samtidig som det ble færre vevere. Roboten Tord har erstattet åtte sveisere hos Kværner Verdal. Og sikrer jobbene deres. Jeg tror ny teknologi kan gi oss flere, og ikke færre arbeidsplasser.

Vi skal fortsette å ta kloke valg. Og det gjelder ikke bare kabler og kapasitet – eller digital kunnskap og kompetanse. Men det fortsetter vi med. Å satse på infrastruktur, på menneskene. Brukerne. Og på forskning.

Det handler ikke bare om å ta vare på IKT-sikkerheten og personvernet vårt. Det handler ikke bare om å følge opp rådene fra Digital21, og øke det digitale tempoet og delingen av ideer mellom de små og de større bedriftene.

Vi skal integrere IKT i hele utdanningssystemet, hele samfunnet. Til det trenger vi en kompetansereform!

Det krever det engelskmennene kaller "whole system approach". At "alle skal med", som noen ville sagt det. Det betyr en systematisk gjennomtenkning av politikken – fra næringspolitikken til hvordan det offentlige kommuniserer, til ordningene for næringslivet, til skolen og utdanning osv. Statsministeren har opprettet eget digitalt utvalg for nettopp dette.

For: Vi må henge med i svingene! I digitaliseringsløpet er det ingen pauser.

***

Det andre store trekket er klimautfordringen. Som den franske presidenten sa i sin tale til den amerikanske kongressen:

There is no Planet B.

Verden må snu en utvikling før store områder på kloden blir ubeboelig. Norge har forpliktet seg til kraftige kutt. Vi skal redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030. Samtidig må vi skape nye arbeidsplasser og verdier.

Og næringslivet går foran med grønne løsninger. Equinor leverer offshore vindteknologi utenfor Skottland. De autonome fraktskipene fra Kongsberg og Yara gir null utslipp og erstatter 40 000 turer med dieseldrevne lastebiler i året. Det er sånn vi skal beholde ledelsen til havs også i årene fremover. Det viser at det grønne skiftet også er blått. Og det viser at "grønn vekst" ikke bare er teori lenger. Det er reelt, det er lønnsomt og nødvendig.

Sånn er det også i politikken. Skal vi lykkes, kan ikke klima- og næringspolitikken motvirke hverandre. Samtidig vil jeg at vi skal være så tydelige som mulig i klimapolitikken. Jeg vet at dere foretar langsiktige investeringsbeslutninger. De er lettere og har mindre risiko når politikken er forutsigbar.

Jeg vet også at vi kommer til å se strammere klimareguleringer. Vi vil innføre en flat CO2-avgift som skal gjelde i alle sektorer. 

Næringslivet leder an i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Vi skal spille på lag og vi skal legge til rette for at norsk næringsliv griper mulighetene i det grønne skiftet. Og jeg vil snakke minst like mye om klima som det næringslivet gjør.

***

Kjære alle sammen.

Den store filosofen Mike Tyson har sagt: Alle har en plan til de får seg en på tygga.

Alle kan få en på tygga. I næringslivet og i politikken. Vi kommer til å få det igjen. Og vi skal være forberedt. I eierskapspolitikken. I næringspolitikken. I fremtidens norske selskaper.

Derfor fører vi en næringspolitikk for omstilling. Derfor velger vi å være en omstillingsdyktig økonomi, fremfor å konservere det gamle. Det er ett av mange valg vi har tatt, og fortsetter å ta.

Jeg skal gjøre min jobb:

  • Som innovasjonsminister skal jeg rydde i virkemidlene og fortsette å satse på forskning og innovasjon,
  • Som forenklingsminister skal jeg fortsette å forenkle og redusere administrative byrder for næringslivet,
  • som konkurranseminister og anskaffelsesminister skal jeg jobbe for at offentlige anskaffelser blir en drivkraft i byggingen av et bærekraftig velferdssamfunn,
  • som handelsminister skal jeg fortsatt holde flagget høyt for fri handel,
  • som industriminister skal jeg legge til rette for en grønnere, smartere og mer nyskapende industri,
  • som havminister skal jeg jobbe for at Norge skal være ledende til havs,
  • Og jeg skal gjøre mitt i klimadugnaden og integreringsdugnaden.

Det håper og tror jeg dere gjør også. Dere har en viktig samfunnsrolle. Det gjelder ikke bare selskapene hvor vi eier, men alle bedrifter. Dere skaper verdiene som bygger samfunnet.

Sist men ikke minst:

Som eierminister skal jeg føre en ansvarlig og forutsigbar eierskapspolitikk.

Takk til alle styreledere, styremedlemmer og konsernledere! Den jobben dere gjør i selskapene, gjør dere for hele Norge.

***