Verden og handelen i endring

Oslo, 14. januar 2015

Store endringer innen handelen betyr behov for justering av plattformen for norsk handelspolitikk, sa statssekretær Morten Høglund i sitt innlegg under Kirkens Nødhjelps seminar om globale utviklingsinteressers rolle i norsk utviklingspolitikk.

Takk for invitasjonen. Det er en interessant rapport som Kirkens Nødhjelp presenterer i dag.  Jeg vil også takke for de innspillene som dere har kommet med til stortingsmeldingen om globalisering og handel. Jeg er bedt om å innlede om arbeidet med denne meldingen, i tillegg til å kommentere rapporten. 

20 år etter opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon har både verden og handelen endret seg betraktelig. Det samme har norsk økonomi. Vi håper meldingen vil stimulere til tverrpolitisk debatt om handelspolitikken. De store endringene som er skjedd, betyr også behov for justering av plattformen for norsk handelspolitikk. Dette er bakteppet for meldingen om globalisering og handel, som vil bli framlagt i løpet av våren.

Handelspolitikk er både utenrikspolitikk, utviklingspolitikk og næringspolitikk. Vårt utgangspunkt er at handelspolitikken kan bidra til å dra alle tre politikkområdene i riktig retning.  

I det enkelte kaller «hyperglobaliseringens tidsalder» er det utfordrende å holde tritt. Verdens økonomiske tyngdepunkt forflytter seg sørover og østover – og det går raskt. Kina bruker mer sement på tre år enn USA gjorde gjennom hele det 20. århundret!  

Den økonomiske veksten har vært enorm, og har gitt mange millioner mennesker mulighet til å arbeide seg ut av fattigdom. De er ikke «løftet ut av fattigdom». Det har skjedd ved hardt arbeid! Nesten alle land som har opplevd betydelige forbedringer i levekår i løpet av de siste tjue årene, har samtidig blitt mer integrert i verdensøkonomien. Handel fører ikke automatisk til fattigdomsbekjempelse, men uten handel er fattigdomsbekjempelse svært vanskelig. 

Handelen er også i betydelig endring. Globale verdikjeder blir mer framtredende. Varehandelen domineres av handel med innsatsfaktorer, og det er stadig vanskeligere å fastslå hvor en vare er «laget». Handel med tjenester øker, i takt med økonomisk vekst og teknologisk utvikling som gjør det enklere å tilby tjenester på tvers av landegrenser og store avstander.

Utviklingslandenes eksport ble mer enn firedoblet mellom 1990 og 2009. Eksportveksten er imidlertid svært ujevnt fordelt. De framvoksende økonomier, og særlig Kina, står for en stor del av den økte handelen. Derimot utgjorde de minst utviklede lands totale eksport og import kun 1,25 prosent av verdenshandelen i 2013.

Multilateralisme – fordel for Norge og utviklingsland

Organiseringen av internasjonal handel er også i betydelig endring. Opprettholdelse og styrking av det multilaterale handelssystemet er Norges primære handelspolitiske interesse. Multilateralisme er også helt avgjørende for utviklingslandene.  Jeg er derfor helt enig i rapportens anbefaling om at Norge bør vektlegge multilateralisme, derimot kan jeg ikke skrive under på at vi skal nedprioritere bilaterale handelsforhandlinger. Vi bør gjøre begge deler, men målet er flest mulig multilaterale avtaler.

I WTO sitter utviklingslandene rundt bordet og kan fremme sine krav. Det gjør ikke utviklingslandene, eller Norge for den del, når USA og EU forhandler om en transatlantisk handels- og investeringsavtale (Transatlantic Trade and Investment Partnership - TTIP).

Det eksisterer ingen kø av rike land som ønsker frihandelsavtaler med de aller fattigste landene. Innenfor WTO konsulterer og koordinerer de minst utviklede landene i MUL-gruppen. Det gir disse landene innflytelse. Positiv særbehandling av MUL er et anerkjent prinsipp i WTO. Men, medlemskap innebærer både rettigheter og plikter, også for MUL. Og la meg understreke at klare kjøreregler og forutsigbarhet har aller størst betydning for små og fattige land.

WTO fungerer: Multilateralt regelverk, tvisteløsning og overvåkingsmekanismen i WTO bidro blant annet til at finanskrisens politiske respons ikke ble en kopi av de proteksjonistiske feilgrepene fra mellomkrigstiden. Utfordringen i WTO er å finne vilje og evne til videre framskritt gjennom forhandlinger. 

Rapporten anbefaler at Norges posisjoner i internasjonale handelsforhandlinger og nye norske handelsavtaler må innrettes på en måte som bidrar til utvikling i fattige land og global bærekraftig utvikling. Jeg mener det er grunnlag for å si at Norge vektlegger begge disse målsettingene. Vi jobber for en sluttføring av Doha-runden som også kalles utviklingsrunden i WTO, men med endrede forventninger. I dag fremstår det mest sannsynlig med et redusert ambisjonsnivå og en innsnevret forhandlingsagenda. Det betyr ikke at vi gir opp ambisiøse mål om en mest mulig fri verdenshandel, men det betyr at vi må være realistiske når det gjelder hva som kan oppnås på kort sikt. Hvis alle land pukker på gamle forhandlingsposisjoner, kommer vi ingen vei. 

At WTO til slutt lyktes med å finne enighet om en avtale om handelsforenkling gir grunn til optimisme. Jeg tror vi kan trekke viktige erfaringer fra den avtalen i arbeidet videre. For det første: Det var vilje til å innkassere enighet der den var mulig å finne. Dersom vi hadde tviholdt på at ingenting skulle vedtas før hele forhandlingsrunden var ferdigforhandlet, ville vi sittet igjen tomhendt.  På dette punktet er jeg helt uenig med rapporten som anbefaler prinsippet om såkalt «single undertaking – at ingenting er vedtatt før alt er vedtatt».

I avtalen om handelsforenkling lyktes man også med å frigjøre seg fra forestillingen om at den mest utviklingsvennlige handelspolitikken er at utviklingsland påtar seg minst mulig forpliktelser. Delta, ikke unnta, må være utgangspunktet for at handel og utvikling skal gå hånd i hånd. Utviklingsland med tungvinte grense- og tollprosedyrer er de som har aller mest å vinne på WTO-avtalen om handelsforenkling.

Handel – økt konkurransekraft

Økt handel kan bety økt konkurransekraft, flere jobber, økt inntekt per capita og en vei bort fra ensidig avhengighet av noen få råvarer. De minst utviklede landene stenges i liten grad ute fra markedene på grunn av tollbarrierer. Deres hovedutfordring ligger på tilbudssiden.

Norge har en svært sjenerøs nulltollordning ved at alle MUL og andre lavinntektsland har tollfri adgang til Norge for alle varer. For mange landbruksprodukter betyr det en konkurransefordel på flere hundre prosent. Der har vi allerede oppfylt rapportens anbefaling om at fattige land bør ha en vesentlig tollfordel for sine varer på det norske matmarkedet.

Likevel er importen beskjeden. De aller fattigste landene klarer altfor sjelden å tilfredsstille kravene til standarder, kvalitet, leveringssikkerhet og ikke minst mattrygghet.

Aid for Trade

De fattigste landene har behov for bistand også på dette området. Derfor satser vi enda mer på handelsrettet utviklingssamarbeid – «Aid for Trade». Etter at vi overtok har vi fordoblet UDs støtte til handelsrettet utviklingssamarbeid. Nå er vi oppe på om lag 100 millioner årlig til multilaterale organisasjoner som driver faglig bistand og kapasitetsbygging innen handel.

Avslutning

Det er flere punkter i KNs rapport som jeg håper jeg at jeg får anledning til å kommentere i paneldebatten. Når det gjelder sammenhengen mellom handel og klima og miljø, vil jeg bare nevne forhandlingene om en avtale om bedre markedsadgang for miljøvarer. Dette er et viktig initiativ, og vi håper å få med flere land.

Jeg vil også kort understreke betydningen av jobbskaping i utviklingspolitikken. I løpet av våren skal vi legge fram en egen stortingsmelding om næringsutvikling og samarbeid med privat sektor. Tilgang til arbeid og anstendige lønnsbetingelser er den sterkeste drivkraften for å bekjempe fattigdom. Jobbskapings-agendaen vil derfor være sentral i den meldingen. 

Jeg avslutter med å understreke hovedbudskapet om at det multilaterale handelssystemet er avgjørende både for Norge og utviklingslandene. Bekjempelse av fattigdom er ikke mulig uten handel og jobbskaping. 

Takk for oppmerksomheten.