Åpningsinnlegg ved veterankonferansen i Stavanger

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt dette åpningsinnlegget på veterankonferansen 18.oktober 2016 .

*Sjekkes mot fremføring*

Ordfører,

Kjære alle sammen!

Velkommen til årets veterankonferanse!

Jeg har sett fram til å komme hit til Stavanger, og til Veterankonferansen.

La meg starte med å takke ordfører og Stavanger for at dere har påtatt dere vertskapet for konferansen.

Vi skal jo snakke om de blant oss som har stått opp for Norge. Det gir en ekstra dimensjon til dette når vi på veien fra flyplassen kjører forbi Hafrsfjorden og "Sverd i stein", der hvor Norge ble til. Det er noen lange linjer her som er verdt å tenke over.

Dere som sitter i denne salen representerer ulike yrkesgrupper og sektorer, men dere er alle med på å støtte opp om den viktigste ressursen vi har i Forsvaret, nemlig menneskene. 

Og, det er først og fremst menneskene det skal handle om disse to dagene.

Om dere som reiser ut for å skape stabilitet og sikkerhet i konfliktfylte områder langt borte.

Om dere som patruljerer kysten og grensene våre og sørger for sikkerhet og beredskap her hjemme.

Om dere som bygger opp politi og rettsvesen i land som mangler gode institusjoner.

Om dere som sørger for dialog og forhandlinger og som bidrar til økonomisk framgang.

Vi skal snakke om dere og om deres nærmeste.

Og om hvordan vi i fellesskap – fagfolk, byråkrater og politikere – kan lage enda bedre systemer for å ta vare på dere og familiene deres, før, under og etter utenlandstjenesten.

Når vi gjør dette, så er det en ting som er helt klart, og det er at vi ikke snakker om en ensartet gruppe.

Vi snakker om politifolk, dommere, og diplomater.

Og, vi snakker om forsvarets ansatte, og andre som har vært ute i tjeneste for Forsvaret.

Over 100 000 norske soldater har vært i utenlandstjeneste for Norge siden andre verdenskrig. Det er like mange som den samlede befolkningen her i Stavanger. De har deltatt i 100 ulike operasjoner i mer enn 40 land.

100 000 helt forskjellige mennesker, i ulike aldre, og med ulike erfaringer og ulike behov.

Noe har dere likevel felles. Dere er mennesker som tar ansvar, som engasjerer seg, og som er villige til å ta personlig risiko for å skape sikkerhet og et bedre liv for andre.

Dere er, bokstavelig talt, den norske utenriks- og sikkerhetspolitikkens fotsoldater.

Dere er dem som setter kraft og innsats bak mål og gode intensjoner.

***

Norge er et lite land.

Vi er svært avhengige av våre omgivelser.

Vi har en geografisk plassering som gjør oss sårbare. 

Uro og konflikter langt borte påvirker oss her hjemme.

Flyktningestrømmen fra fattige og konfliktfylte områder har konsekvenser for oss, som for Europa for øvrig. 

Terroren rammer mål i land nær oss, og det er ingen grunn til å tro at vi ikke selv igjen vil oppleve terror på norsk jord.

Det er derfor i Norges interesse å bidra til demokrati, rettsstatlige institusjoner, respekt for menneskerettighetene, stabile regimer og fredelig sameksistens mellom stater.

Det gjør vårt personell i utenrikstjenesten og justissektoren og i Forsvaret hver eneste dag.

***

Soldatrollen har forandret seg. I dag har de fleste av våre soldater erfaring fra krigsoperasjoner, langt borte fra norsk territorium. De arbeider ofte under svært krevende forhold.

De gjør en viktig innsats for andre.

De påtar seg farlige oppdrag. De er villige til i ytterste konsekvens å risikere sitt eget liv.

Norge mistet 21 soldater i Libanon. 10 i Afghanistan.

Langt flere har blitt skadet, mange for livet.

Våre veteraner fortjener hele det norske samfunnets dype respekt og anerkjennelse.

Men de fortjener mer enn det.

De fortjener at vi alle ser verdien av den unike kompetansen de bringer med seg hjem.

De har erfaringer, kunnskaper og ferdigheter som svært få har.

Da tenker jeg ikke bare på militære ferdigheter. Jeg tenker på kunnskap om religioner og kulturer. Erfaring i å jobbe tett sammen med folk som har en annen bakgrunn og et språk en selv ikke behersker. Lede andre. Ta vare på sine. Ta vanskelige avgjørelser under press, og være utholdende i krevende situasjoner.

Dette er ferdigheter som våre soldater er drillet i. Og som vi må utnytte og se verdien av også i det sivile samfunnet. På dette området har vi kommet langt, særlig de siste par årene.

***

Men, vi har gått en lang vei.

For 15 år siden var ikke veteranspørsmålet på dagsordenen i Norge.

Det var ingen handlingsplaner, ingen stortingsmeldinger, lite fokus på soldatene når de kom hjem. Det var ingen politikk for å ta vare på kompetansen og kunnskapen de hadde med seg.

De fikk lite anerkjennelse og liten oppmerksomhet.

De som har fått merke det mest, er våre UNIFIL-soldater.

I 1978 reiste den første norske kontingenten til Libanon.

De visste lite om hva de gikk til.

Og de møtte store utfordringer.

Libanon-oppdraget ble det største norske militære utelandsengasjementet noensinne. En femtedel av norske veteraner har bakgrunn fra Libanon.

20 år.

Over 21 000 norske soldater.

21 mistet livet.

Hver enkelt er en for mye.

Hvordan har det så gått etterpå?

I dag vil vi få presentert den største undersøkelsen som noen gang er gjennomført blant norsk veteraner – UNIFIL-undersøkelsen. Jeg har forventninger om at den vil gi viktig informasjon om hvordan Libanon-veteranene har hatt det under og etter tjenesten. Jeg ser fram til å sette meg grundig inn i den.

Det ser heldigvis ut til at det går svært bra med de aller fleste.

Men det er også noen som sliter med senskader, psykiske problemer og lidelser, og i noen tilfeller PTSD.

De skal vi hjelpe.

Sammen med Afghanistan-undersøkelsen fra 2012, begynner vi nå å få et godt bilde av våre soldaters opplevelser både i felt og etter hjemkomst. Denne kunnskapen gir oss unike muligheter til videre forskning og tilpasset oppfølging av den enkelte.

Dette er kunnskap som vi skal bruke til det beste for den enkelte og for Forsvaret.

***

Jeg nevnte at vi har gått en lang vei.

UNIFIL-soldatenes opplevelser bidro til at veteranspørsmålet ble satt på den politiske dagsorden. De siste 10-15 årene har ulike regjeringer jobbet aktivt for å bedre situasjonen og øke anerkjennelsen.

Vi har fått stortingsmelding, handlingsplan og oppfølgingsplan.

Det politiske Norge har blitt bevisstgjort og har tatt tverrpolitisk ansvar.

Dette har betydd mye og vi har kommet langt. Det som gjenstår nå, er først og fremst å øke bevisstheten om veteranenes situasjon ute i kommunene. Det må bygges kompetanse. Det må bli fokus på hva det vil si å være ute i en internasjonal operasjon

Det er kommunene som til syvende og sist har ansvar for at apparatet som er rundt veteranene der de bor fungerer godt.

Det er fortsatt en del som gjenstår før førstelinjetjenesten har nok kunnskap om hva det går ut på å være en veteran. Om hvilke utfordringer og senskader som kan komme etter tjenesten.

Det er nødvendig at ulike tjenester i kommunene jobber sammen. For dette er sammensatt. Vi må se på hele livssituasjonen. Familie, helse, bolig, arbeid og jobb – alt virker sammen og påvirker hverandre.

Samarbeidet på lokalt plan er helt grunnleggende for at de som trenger det skal få den hjelpen de har behov for.

***

Dette samarbeidet bør speile det samarbeidet vi har på nasjonalt nivå.

Her har vi fått til en god del. Oppfølgingsplanen, I tjeneste for Norge, har det tverrsektorielle samarbeidet som fokus.

7 departementer står bak planen og samarbeider om å gjennomføre den. Samarbeidet er i seg selv unikt og en stor milepæl på veien mot økt anerkjennelse og bedre ivaretakelse.

Status i dag er at 21 av de 27 tiltakene i planen er gjennomført. Resten er på god vei.

Hva er så det viktigste vi har oppnådd med denne planen hittil? La meg trekke fram tre milepæler:

For det første har vi kommet svært langt i utviklingen av et kompetansemiljø på NAV Elverum. Tilbakemeldingene viser at dette miljøet oppleves som svært vellykket blant veteranene.

Det er også igangsatt et forsøk med veterankontakt ved NAV Arbeidsrådgivning, foreløpig for Oslo og Akershus. Dette er det knyttet store forventninger til, og vi ser fram til evalueringen av forsøket om 2-3 år. Sentralisert saksbehandling har vært viktig for mange. Saksbehandlingen knyttet til yrkesskadeerstatning og menerstatning for veteraner er nå sentralisert i Oslo.

For det andre er det gjort et godt stykke arbeid med å heve kompetansen for helsepersonell innen psykiatrien. Det er etablert fagnettverk i alle helseregioner.

Jeg ser fram til å høre mer fra mine kolleger om tiltakene på disse to områdene.

Og for det tredje har det vært svært viktig for oss å få oversikt over belastningen på den enkelte som reiser ut, mange gang på gang. Forsvaret har gjennomgått normen for hjemmetid, hvilke retningslinjer som skal gjelde, og hvordan dette skal tilpasses oppdraget. Dette er nå innarbeidet i forvaltningsbestemmelsene. 

Vi er også svært opptatt av hvordan vi kan sørge for at den kompetansen som den enkelte veteran har opparbeidet seg i internasjonale operasjoner, kan gjøre forståelig og anvendbar i det sivile arbeidslivet. Her har vi kommet et langt skritt videre. Forsvaret har i samarbeid med NHO Service utviklet kompetansebevis og vil gjøre disse tilgjengelig på Forsvarets intranett og gjennom internett ut til hele det norske arbeidslivet.

For Forsvarets del, gjenstår det fortsatt tiltak som ikke er ferdig gjennomført. De vil bli ferdigstilt innen utgangen av 2017. Dette følger vi fra politisk side nøye med på.

Men la meg likevel understreke at Forsvaret har gjort svært mye for veteranene de siste årene, og at det nå først og fremst er i det sivile hjelpeapparatet at utfordringene ligger.

Oppfølgingsplanen er i ferd med å bli evaluert. Rapporten vil foreligge til våren neste år.

Den vil danne et viktig grunnlag for å si hvor vi står og hvor vi bør gå videre.

For vi må ikke stoppe opp. Vi må sørge for at alt det som er bygget opp gjennom de siste 10-15 årene fortsetter og utvikles videre.

Vi må nøye utvikle hvordan dette skal skje. Her er vi ikke i mål enda.

Vi må først se på evalueringen av oppfølgingsplanen, og på den kunnskapen vi har samlet gjennom den nye UNIFIL-undersøkelsen, samt andre sentrale studier som Afghanistan-undersøkelsen og Levekårsundersøkelsen. Dette blir grunnlaget for å stake ut kursen videre.

Det er fantastisk å se den gode og varierte deltakelsen på årets veterankonferanse.

Jeg vil gjerne rette en takk til alle dere som stiller opp, og på den måten bidrar til at bli enda bedre til å legge til rette for veteranene våre.

La oss bruke denne konferansen godt.

Den gir en god anledning til å snakke sammen, til å bygge egen kompetanse og til å dyrke vennskap og knytte nye kontakter, på tvers av samfunnssektorer og profesjonsgrenser.

Jeg har stor tro på at også årets veterankonferanse blir et godt og viktig møtested som får betydning framover, både for den enkelte av dere og for veteransaken, som vi alle brenner for.

Lykke til med konferansen!