Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Hev blikket - Barentshavskonferansen 2019

Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg holdt dette innlegget på Barentshavkonferansen i Hammerfest, 2. april 2019

Først av alt – tusen takk for at jeg får lov til å åpne årets Barentshavskonferanse!  Det er, som alltid, inspirerende å få treffe en engasjert og entusiastisk gjeng nordfra.

I år markerer vi 50 årsjubileum for Phillips' gigantiske Ekofisk-funn. Det gir grunnlag for å reflektere over hva vi har oppnådd så langt, og å "heve blikket".  

Vi lever i ett av verdens rikeste land, med uante tilbud og muligheter. Har du fortsatt Lykkeland friskt i minne, var dét ikke en selvfølge i Norge i forrige århundre.

 

Vi kan starte med å "heve blikket" nordover, og se den utrolige utviklingen som har vært i Barentshavet etter årtusenskiftet.

Det begynte med Snøhvit. Det fortsetter med Goliat. Og med utbyggingen av Johan Castberg nås enda en ny milepæl. Jo flere felt, jo mer grunnlag er det for langsiktige og lønnsomme arbeidsplasser tilknyttet virksomheten - også i næringslivet på land.

Castberg-feltet skal driftes fra Harstad og Hammerfest og vil gi arbeidsplasser og nye muligheter for lokale og regionale bedrifter. Den styrker det etablerte miljøet – og gir muligheter for økt verdiskaping i nord for de som griper muligheten.

Utbyggingen alene er beregnet til å bidra til 47 000 årsverk i Norge i byggefasen og 1 700 årsverk i driftsfasen.

For Nord-Norges del er det beregnet 470 årsverk i driftsfasen, der mer enn halvparten tilskrives Nord-Troms og Finnnmark.

Når det gjelder oljeomlasting fra Castberg og muligheten for å etablere en terminal ved Veidnes, så pågår det nå studier i selskapene for å få et godt nok grunnlag for å ta et valg mellom de ulike alternativene; en nedskalert terminal, skip-til-skip omlasting eller transport rett til markedet.

 

Det er gledelig å se at Finnmarksbedrifter har tatt del i oppdrag i olje- og gassvirksomheten. I takt med aktiviteten i Barentshavet har de vokst, utvidet og oppgradert kompetansen sin og forbedret innovasjonspotensialet sitt.

Jeg vil gi honnør til bedriftene, til lokale politikere som ser mulighetene, og til Petro Arctic som motiverer og forbereder medlemmene sine på hva som kreves som leverandør til petroleumsvirksomheten.

Samarbeidsavtalene som Petro Arctic har med oljeselskapene om feltene i Norskehavet og Barentshavet fremmer leveranser fra nordnorske medlemsbedrifter. Dette er viktig arbeid! 

 

Når vi snakker om virkninger og ringvirkninger, bruker vi ofte nokså abstrakte begrep - som "indirekt sysselsatte", "årsverk" og "omsetning".

Bildet bak meg, derimot, viser konkret hva olje- og gassvirksomheten bidrar til.

Den som besøkte Hammerfest rundt årtusenskiftet, vil knapt kjenne seg igjen nå. I dag kjennetegnes byen av næringsaktivitet og optimisme. Kanskje noen vil lage en sesong 2 av Lykkeland fra denne regionen?

 

Ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten rommer mye, og de gjør Norge til den nasjonen vi er. Analyseselskapet Menon gjorde nylig et arbeid som viser at samtlige av landets kommuner tar del i oljeeventyret, og at olje- og gassindustrien er en av våre viktigste distriktsnæringer.

Min egen hjemkommune, Hadsel helt sør i Vesterålen, har som dere vet godt, ingen oljevirksomhet rett uti havet, men likevel har vi rundt 90 sysselsatte i tilknytning til olje og gassindustrien. Disse bidrar til at vi har det levende lokalsamfunnet vi har hjemme.

Og selv på plasser der fotavtrykket etter olje og gass er mer begrenset, nyter en godt av næringen. Bruken av oljeinntekter i statsbudsjettet kommer hver krok av landet til gode – det være seg i form av tuneller, barnehager eller sykepleiere.

En viktig del av utviklingen skyldes den høye verdiskapingen per årsverk i petroleumsnæringen – nesten 10 millioner kroner. Dette kan ikke sammenlignes med noen annen virksomhet. Petroleumsvirksomhet gir lønnsomme arbeidsplasser som bidrar til å skape velferd for alle. Men sånn skal det også være - høyproduktive næringer gir viktige bidrag til finansiering av velferdsstaten.

I 2019 bruker vi 175 000 kroner for hver familie på fire over statsbudsjettet – til gode formål som gjør Norge til et så godt land å leve og bo i. Enda bedre, dette er avkastning fra oljefondet som kommer hvert år.

Og overføringene øker. I år er det ventet at oljefondet vil tilføres 289 milliarder kroner - som er nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten. Bare årets påfyll gjør at vi i alle år framover kan bruke over 8,5 milliarder kroner ekstra over budsjettet.

Det er altså ikke tvil: Verdiene på norsk sokkel kommer fellesskapet til gode.

 

Hever vi blikket utover Norges grenser, ser vi at verdens energimarkeder er i rask endring. Vi vet at en voksende verdensbefolkning trenger mer energi. Samtidig må utslippene ned i en global energiforsyning som domineres av kull, olje og gass. Begge målene er reflektert i FNs bærekraftsmål. Begge målene må vi som verdenssamfunn nå.

Norge skal også framover aktivt bidra for at disse globale utfordningene nås. Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet og vil forsterke klimaforliket. 

Regjeringens klimapolitikk har som mål å kutte utslipp raskest mulig og bidra til å utvikle teknologiske løsninger som gjør det mulig for verden å nå målene i Paris-avtalen.

At produksjon fra fornybare energikilder som vind og sol vokser kraftig er svært positivt! Men dagens kunnskap tilsier at veksten i vind og sol langt ifra vil være nok til å dekke den samlede energietterspørselen på lenge. Å legge om store energisystemer er både dyrt og det tar tid.

Verden vil derfor ha behov for store mengder olje og gass i tiår framover for å nå de fastsatte bærekraftsmålene. Da er det viktig at den – som all annen produksjon, skjer med lave utslipp. Slik vi gjør det på norsk sokkel. Like viktig er det at selskapene tjener på å redusere sine utslipp slik de gjør på norsk sokkel ved at de sparer penger på avgift og kvotekjøp.

 

Norge er en relativt liten aktør i de globale energimarkedene. Sett i lys av at vi kun er drøye 5 millioner innbyggere er vi dog en "stormakt" innen energi.

Feltene på norsk sokkel står for rundt 2 prosent av verdens oljeforbruk og om lag 3 prosent av verdens gass. Vår gass leveres i all vesentlig grad til Europa, og produksjonen vår tilsvarer om lag 25 prosent av Europas totale gassforbruk. Norsk gass spiller altså en viktig rolle i den europeiske energiforsyningen.

I tillegg vet vi at det gir store, raske og rimelige utslippskutt å bytte kull med gass. Storbritannia er et svært godt eksempel på hva man kan oppnå. En kombinasjon av gass og vindkraft har erstattet kull i energiproduksjonen. En må derfor tilbake til 1888 – samme år som Tower Bridge i London ble bygd – for å finne lavere CO2-utslipp enn i 2018.

Med andre ord er norsk gass derfor en del av løsningen når Europa skal nå sine klimamål.

Derfor skal Norge fortsette å produsere olje og gass. Derfor vil regjeringen fortsette å føre en stabil og forutsigbar petroleumspolitikk.

For det er slik at lavere norsk produksjon snarere vil kunne gi økte globale utslipp fra produksjonsleddet.

For ikke å snakke om de nasjonale konsekvensene av en slik politikk. De vil bli dramatiske.

 

Derfor mener jeg at det beste vi kan gjøre, er å sørge for langsiktig aktivitet og verdiskaping. Da må vi: 

  • Tildele nytt areal
  • Gjøre nye funn
  • Bygge ut lønnsomme funn
  • Hente ut alle lønnsomme ressurser i eksisterende felt

Dette er regjeringens petroleumspolitikk! En politikk som vil gi gode og langsiktige muligheter. En politikk som vil sikre oppdrag til den norske leverandørindustrien og lønnsomme kompetanse-arbeidsplasser over hele landet.

Derfor er også vårt bidrag til Parisavtalen basert på at vi fortsatt skal ha en aktiv petroleumspolitikk. Det er bred støtte i Stortinget for denne politikken.

Potensialet for å skape ytterligere verdier er stort, ikke minst i nord. Vi har produsert mindre enn halvparten av ressursene våre. Og av det vi skal finne fremover, ligger det meste i Barentshavet og dermed utenfor kysten av Nord-Norge.

Snøhvit og Goliat er allerede i drift, og Johan Castberg er under utbygging.Rettighetshaverne på Snøhvit forbereder nå nye investeringer som skal ta produksjonen fra feltet videre de neste tiårene. Funnene Alta/Gohta og Wisting er i planleggingsfasen

Leteaktiviteten i Barentshavet er også høy. Året 2017 markerte så langt et historisk øyeblikk da det for første gang i norsk oljehistorie ble boret flest letebrønner i Barentshavet.

På norsk sokkel tilbyr vi årlig oljeselskapene å så på areal i de best kjente områdene av norsk sokkel. Dette skjer gjennom TFO-ordningen. Denne omfatter nå tilnærmet alt åpnet areal i Nordsjøen, størstedelen av Norskehavet og betydelige deler av Barentshavet. Dette skyldes at dette er områder vi har hatt petroleumsvirksomhet i 40 år eller mer.

Under TFO 2018 har regjeringen nylig gjennomført den største arealtildelingen noensinne på norsk sokkel. Totalt 83 utvinningstillatelser ble tildelt. Utvinningstillatelsene fordeler seg på 37 i Nordsjøen, 32 i Norskehavet og 14 i Barentshavet. Det er svært gledelig at interessen er så stor i alle våre tre havområder, og særlig er det en betydelig økning i antallet tillatelser i Barentshavet fra i fjor.

Jeg ser fram til å følge utforskingen av disse arealene og har forventninger om at det gjøres flere funn som bidrar til fremtidig verdiskaping, statlige inntekter og arbeidsplasser.

For noen uker siden fulgte vi opp med å sende TFO 2019 på høring. Forslaget betyr at TFO-området utvides med 90 blokker fordelt på Nordsjøen (5), Norskehavet (37) og Barentshavet (48). Alt dette er områder som i flere tiår har vært tilgjengelig for tildeling av utvinningstillatelser.

 

Å gjennomføre de årlige TFO-rundene er en direkte
oppfølging av Granavolden-plattformens punkt om å
"videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder
på norsk sokkel for å gi næringen tilgang på nye letearealer.
"

Øvrig åpnet, tilgjentelig areal, blant annet i Barentshavet, vil bli omfattet av 25. konsesjonsrunde som skal gjennomføres etter at revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten er ferdig behandlet. Denne skal til Stortinget i 2020.

Det skjer altså mye spennende utenfor kysten her i nord, og det ser vi, som jeg allerede har vært inne på, tydelige tegn til på land.

 

For en knapp måned siden markerte vi offisiell produksjonsstart på Aasta Hansteen nord i Norskehavet. Feltet er et tydelig bilde på ringvirkningene av virksomheten og at disse ikke bare er synlige langt der ute på havet.

For selv om understellet og plattformdekket til Aasta Hansteen ble bygget i utlandet, er de norske leveransene i utbyggingsfasen av prosjektet mange. Branndører fra Bodø, bunnrammer fra Sandnessjøen, sugeankre fra Mo i Rana, sammenstilling og oppkobling utenfor Stord, livbåter fra Hardanger. Listen er lang.

I driftsfasen vil feltet gi arbeidsplasser rundt basene i Sandnessjøen og Brønnøysund sammen med Equinors Måten driftskontor i Harstad. Videre vil drift og vedlikehold gi oppdrag der norske leverandører og aktører med nærhet til feltet har konkurransfortrinn.

 

Olje- og gassindustrien er kunnskaps-, kompetanse- og teknologitung. Den er vår mest avanserte og omstillingsdyktige næring og har dermed mye å bidra med til næringslivet ellers, både som kunde og samarbeidspartner.

Den er tett sammenvevd med store deler av den maritime næringen. Den er viktig for finanssektoren. Den er en betydelig bruker av informasjonsteknologi. Den investerer også årlig store beløp i forskning og utvikling – noe norske forskningsmiljøer drar nytte av. 

Teknologi utviklet til bruk på sokkelen brukes i mange andre sektorer, som helse, romfart, fornybar, og havbruk. Vi kommer til å produsere mat på i Norge, og til verden, innenfor havbruk er delvis basert på teknologi nettopp fra petroleumsnæringen.

Vi kan med andre ord snakke om en "gjødslingseffekt", der den store petroleumsnæringen vi ser i dag, over tid har bidratt til en kunnskapsbase som mange andre næringer og sektorer drar nytte av.

Dette er en nasjonal teknologinæring!

Og skal vi klare å opprettholde og utvikle alle de 170 000 jobbene som er knyttet til næringen, må vi våge å utvikle den videre. Vi må også tørre å framsnakke næringen og det den leverer. Det går ikke an å være for ringvirkninger, men mot næringen som skaper dem. Det handler om å heve blikket!

Takk for oppmerksomheten!

 

 

Til toppen