Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Klimaet kan ikke vente

Det er de mest sårbare menneskene som rammes hardest om vi ikke stanser klimaendringene. Som utviklingsminister, vil jeg ha klima som topprioritet.

Vi lever i ei tid med enorme framskritt. Millioner har arbeidet seg ut av fattigdom. Barnedødeligheten har falt dramatisk. Stadig flere barn får gå på skole.

Hovedutfordringen er at noen faller utenfor. Innsatsen må økes for å inkludere og bekjempe diskriminering av sårbare grupper som etniske minoriteter, funksjonshemmede, og folk med en annen tro.

Men verden står overfor en trussel som kan gjøre det umulig for disse gruppene å arbeide seg ut av fattigdom: Dersom vi ikke klarer å stanse klimaendringene, vil framgangen snus til dramatisk tilbakegang. 

Vi har begynt å merke klimaendringene her hjemme. I fjor opplevde vi både ekstremtørke og flom. Konsekvensene var tøffe for norske bønder. Men ingen menneskeliv gikk tapt. 

I sårbare land rammer ekstremvær hardere. Syklonen som nylig rammet Mosambik, Zimbabwe og Malawi har etterlatt tusentalls døde.

 Verdens helseorganisasjon melder om at antallet som lever i sult øker igjen, fordi endringer i klimaet ødelegger produksjonen av hvete, ris og mais i fattige land.

Små øystater som Tonga og Fiji, som jeg besøker med kronprinsen denne uka, rammes allerede av at havet stiger og kan komme til å bli fullstendig ubeboelige.

Rike land har det største ansvaret for å kutte våre utslipp. Jeg er derfor glad for at Granavolden-erklæringen øker ambisjonene hjemme.

Men et av de viktigste slagene i krigen mot katastrofale klimaendringer står i utviklingslandene. De er helt avhengige av energi til utdanning, helse og næringsliv for å kunne arbeide seg ut av fattigdom.

Den billigste kilden til denne energien har til nå vært kullkraft. Men FNs klimapanel slo i høst fast at om vi skal nå 1,5-gradersmålet, må kullbruken kuttes minst 60 prosent allerede i 2030.

Samtidig planlegges det nye kullkraftverk i hele verden – 90 prosent av dem i utviklingsland. Bare i våre ti partnerland for langsiktig utvikling vil planlagte kullkraftverk tilsvare tre ganger Norges samlede utslipp. 

Vi kan ikke komme med noen pekefinger overfor land med en brøkdel av våre utslipp. Men vi kan bidra til at de får oppfylt en rett til utslippsfri energi – istedenfor en rett til like store utslipp som oss.

Den gode nyheten er at sol, vind og batterier blir billigere enn kull i stadig flere markeder. Utfordringen er at kullkraftverkene som bygges de neste årene, kan bli stående i tiår før det blir lønnsomt å stenge dem. Det betyr også at hvert eneste kullkraftverk vi kan stanse de neste få årene vil kutte enorme utslipp.

Norge har både kapital og kompetanse innen fornybar energi, og en klynge av energiselskaper som bygger fornybar energi i utviklingsland. Om vi bruker offentlige midler smart, kan vi i samarbeid med næringslivet gi et bedre tilbud enn utbyggerne av kullkraft og vinne konkurransen på pris – allerede nå.

Vi utreder nå en egen garantiordning, som kan håndtere deler av den finansielle risikoen ved utbygging av sol-, vind- og vannkraft. Vi vil se på muligheter for internasjonale initiativer i samarbeid med andre land. Og vi vil fortsette å trappe opp energibistanden og styrke Norfunds evne til å bidra til å bygge ut fornybar energi.

Det haster med å unngå at utviklingsland låses inn i fossil energi dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer som rammer de svakeste. Norge skal gå i bresjen for å gi fattige land et bedre tilbud enn kullkraft.

Til toppen