Forsiden

Innlegg på seminar om å styrke organisert arbeidsliv

Kjære alle sammen. I dag skal vi snakke om noe av det viktigste for landet vårt, en helt essensiell del av det norske samfunnet. Noe vi kan slå oss på brystet og være stolte av.

Og noe vi daglig høster fruktene av i fellesskap.

(Nei, jeg snakker ikke om sjømatnæringen eller skisporten eller grunnrenteskatten her)

Jeg snakker om den norske modellen.

Om måten vi har organisert oss i arbeids- og samfunnslivet,

Måtene vi samarbeider på,
og hvordan vi systematisk involverer arbeidslivets parter i alle viktige politikkområder.

Det handler ikke minst om dere som er til stede her i dag. 
Om hvordan dere er med og definerer rammene ute på arbeidsplassene, 
og påvirker beslutninger om sentrale spørsmål i arbeidslivet.

Det organiserte arbeidslivet, med høy utbredelse av tariffavtaler, er selve kjernen i vår arbeidslivsmodell.

Derfor må vi også sørge for at det organiserte arbeidslivet står så sterkt som mulig.

*

Her i dag skal vi få presentert forskning og statistikk som viser hvordan det faktisk står til med denne konstruksjonen.

Er det tegn til at enkelte deler begynner å svikte?

Jeg skal ikke gå dypt inn i besvarelsen av det.

For det er andre som besitter ekspertisen her i dag.

Men jeg vil skissere litt av det utfordringsbildet vi kjenner, som skal bli godt belyst gjennom dagen.

Og en av de kjente utfordringene er, 
at selv om det er en relativt stabil organisasjonsgrad på arbeidstakersiden,

så ser vi over tid en tydelig tendens til at ikke alle grupper i like stor grad blir organisert.

Arbeidsinnvandrere er én sånn gruppe, der organisasjonsgraden er markant lavere enn for gjennomsnittet av arbeidstakere.

Derfor har vi også sett det store fallet i organisasjonsgrader og tariffavtaledekning innen bygg og anlegg.

Videre så vet vi at organisasjonsgraden er lavere blant de unge arbeidstakerne – særlig blant de under 25 år.

Det er urovekkende fordi de unge representerer framtida.

Det er de som skal føre den norske modellen videre.

Vi vet heldigvis at viljen til å organisere seg har en tendens til å øke med tid i arbeidslivet.

Men vi kan ikke ta for gitt at dette vil fortsette i evig tid.

Vi må sørge for at den norske modellen er relevant og interessant for de unge.

Dels handler dette om å øke bevisstheten rundt verdien av å stå i et organisert fellesskap på arbeidsplassen.

Det er ingen selvfølge at denne verdien er åpenbar for alle.

Det er derfor viktig at vi politikere og organisasjonene aktivt formidler hvilken betydning det organiserte arbeidslivet har.

Både for den enkelte og på samfunnsnivå.

Vi vet også fra forskningen at valget om å organisere seg henger sammen med tradisjonen på arbeidsplassen.

Er det flere som er organisert, øker sannsynligheten for at nyansatte organiserer seg.

Det viser i klartekst hvor viktig det er å jobbe for høy organisasjonsgrad.
Fordi det i seg selv bidrar til organisering.

Og motsatt at en negativ spiral kan feste seg der færre er organisert.

Tilsvarende er det en svært klar sammenheng mellom tariffavtaler og organisering.

Er det tariffavtale på arbeidsplassen, øker sannsynligheten sterkt for at arbeidstakerne blir organisert.

*

Regjeringen er opptatt av å styrke det organiserte arbeidslivet og legge til rette for økt bruk av tariffavtaler.

Det er noe vi legger stor vekt på i vår politiske plattform.

Og én av de konkrete tingene vi gjør, er å doble fagforeningsfradraget.

Det er et tiltak vi vet har effekt på hvor mange som er organisert.

Og dette er også en vesensforskjell mellom denne regjeringen og den forrige, som ikke rørte fradraget på åtte år.

*

En annen utfordring vi skal komme inn på i dag,
er paradokset med at stadig flere arbeidsgivere slutter seg til arbeidsgiverorganisasjoner,

Men i deler av privat sektor er det stadig færre som har tariffavtale.

Dette er en utvikling som bekymrer, fordi:

Tariffavtalene utgjør selve rammeverket for partssamarbeidet i arbeidslivet, og er det viktigste grunnlaget for å organisere seg.  

Fravær av tariffavtaler lokalt kan svekke hele trepartssamarbeidet, også på nasjonalt nivå.

Fordi hele systemet bygger på det lokale samarbeidet.

Derfor er dette en utfordring som ikke bare gjelder på organisasjonsnivået, men for hele vår samfunnsmodell.

Regjeringen ønsker å sikre høy tariffavtaledekning.

Vi vil gi virksomheter som er bundet av tariffavtale med de store fagforbundene økt handlefrihet.

I dag har vi slike regler når det gjelder arbeidstid.

Nå foreslår vi endringer i innleiereglene.

Disse endringene styrker betydningen av avtaler med tillitsvalgte,
i virksomheter med tariffavtale med fagforeninger med innstillingsrett.

I tillegg vil vi styrke trepartssamarbeidet på flere områder.

Det gjelder blant annet utvikling av politikk for grønn og rettferdig omstilling.

Og at vi systematisk involverer partene i utredninger og utvalg på arbeidslivsfeltet.

*

Så for å oppsummere:

Høy organisasjonsgrad og sterke organisasjoner i arbeidslivet er kjernen i den norske modellen.

Det har gitt norsk arbeidsliv høy produktivitet, og en rekke kjente konkurransefortrinn.

Men vi kan ikke hvile på laurbærene, vi må vedlikeholde og vi må videreutvikle.

Oppdatert kunnskap er av stor betydning om vi skal klare å tilpasse den norske modellen til fremtidens arbeidsliv.

Derfor er det veldig nyttig med seminaret her i dag, som vil belyse grundig hvor vi står.

I tillegg er det viktig å diskutere hvordan vi kan styrke samspillet mellom partene og myndighetene for å nå felles mål.

Det er tema for panelsamtalene som avslutter dagen.

Takk for oppmerksomheten!