Justis- og beredskapsminister Mehls innlegg på kongressen til Politiets fellesforbund

(Sjekkes mot framføring)

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen til å komme hit, og veldig godt å se dere!

Jeg har fått spørsmål om å holde et foredrag, og det er jo Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen som er bakgrunnen for bestillingen. Så må jeg si at det er litt tidlig for min del å være veldig konkret på hvordan vi skal gå videre fra dem, for de er til behandling nå. Men jeg skal reflektere litt rundt situasjonen vi befinner oss i, og hva jeg og regjeringen mener er viktig framover.

Verden rundt oss er uten tvil krevende. Jeg har ikke tenkt å bruke så mye tid på å beskrive den sikkerhetspolitiske situasjonen. Jeg opplever at det er godt dekka gjennom det siste året, og helt sikkert også gjennom flere innlegg her på Kongressen. Men jeg må bare slå fast innledningsvis at det er ingen tvil om at alvoret i trusselbildet rundt oss er alvorlig. Det er stort, og det må vi selvfølgelig ha med oss i alt vi gjør.

Som jeg har sagt, kan vi begynne med å gå et par år tilbake i tid, to år for å være nøyaktige, til 26. september i 2021. Og denne dagen for to år siden, så var det mye som var annerledes. Monika Mæland fra Høyre var justis- og beredskapsminister. Personlig visste jeg ingenting om at jeg 20 dager senere skulle bli landets nye justis- og beredskapsminister. Det hadde vært et stortingsvalg ganske nylig, og på Hurdalssjøen, ikke så langt fra der vi befinner oss nå, satt Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og på det tidspunktet også SV, sammen og sonderte om det var mulig å finne felles grunnlag for å danne en ny regjering.

Og det skjedde da noen uker senere, 14. oktober, da Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk i regjering og la fram Hurdalsplattformen, som var og fortsatt er grunnlaget vi styrer på. Og med det som var en ny rolle for meg, og etter hvert en rolle som ikke er så ny lenger, så tror jeg at jeg har noe til felles med mange av dere som sitter i salen her.

Da jeg ble justis og beredskapsminister, så var det i hvert fall en ting som fra dag én ble veldig tydelig i min hverdag. Og det er kriser. Hvis man skal lykkes med å lede denne sektoren, som både består av dere i politiet og veldig mange andre, så må man håndtere krisene godt. Men det kan heller ikke være det eneste man gjør. Jeg kan ikke bli for hendelsesstyrt. Jeg må også klare å ha blikk på den langsiktige jobben. På de små og store utfordringene og små og store sakene som er viktige for langsiktig utvikling av sektoren vår, men også for hverdagen som folk opplever.

Kvelden før jeg ble statsråd, satt jeg på Stortinget. Og det var fortsatt ikke kjent utad hvordan regjeringskabalen skulle se ut. Og på Stortinget var hver eneste krik og krok av korridorene fylt av journalister, som konkurrerte om å bli først til å finne ut hvem som skulle sitte i den nye regjeringen. Så jeg passet på å holde meg ganske i skjul og ikke bli sett. For det var viktig å holde det «u.off» til tidspunktet da vi gikk ut på slottsplassen neste dag og fikk en endelig bekreftelse på hvem som skulle være i regjering.

Og så, mens jeg satte på Stortinget, ringte telefonen min; jeg tror klokka var omtrent sju. Og det var da forrige regjering som ringte for å fortelle at det var oppstått en hendelse på Kongsberg. Den første meldingen (det var sånn som jeg husker det), var at det var en mann som gikk rundt i sentrum med pil og bu og skjøt rundt seg, og man visste ikke omfanget eller hva som var bakgrunnen.

Etter hvert ble det klart at dessverre var fem personer som mista livet. Det ble jo uten tvil en alvorsprega kveld. Jeg satt våken til langt ut på natt og hadde kontakt med forrige regjering, vel vitende om at klokka tolv neste dag så skjedde ansvarsoverdragelsen fra forrige regjering til nåværende. Ikke før, men nøyaktig da. Så neste morgen så sto jeg opp med en litt sånn absurd følelse i kroppen. Jeg var jo da i Oslo, og jeg hadde også besøk av min far og mine tre yngste søsken. Og den yngste lillesøsteren min hadde bursdag, hun ble åtte år. For henne så var det det største som skjedde den dagen, naturligvis. Og jeg er sikker på at mange av dere som sitter her også har de dagene hvor det er veldig store kontraster, hvor man kan kjenne på de fleste følelsene man har i registeret, samtidig eller i hvert fall i løpet av én dag. Og for meg så var det en sånn dag.

Det var et veldig stort alvor, med bakgrunn i den krisen og hendelsen som pågikk, og rammene som var rundt regjeringsdannelsen. Og samtidig så var det også sånn at vi da skulle gå i regjering, og det var jo et mål vi hadde jobba hardt og lenge for.

De første ukene var naturlig nok prega av Kongsberg. Det var spørsmål om terror, det var spørsmål om psykiatri, det var spørsmål om hvordan politiet hadde jobbet, om det var bra nok, om alle ressursene kom når det skulle. Spørsmål som vi ikke hadde svar på på det tidspunktet. Jeg var på Kongsberg to ganger i løpet av de første fire dagene som statsråd. Jeg husker veldig godt synet av presseoppbudet som sto der. Det var en hendelse som ikke bare var interessant for alle mediene i Norge, men også internasjonalt. Jeg har det med meg som et veldig klart bilde på hvordan hendelser og situasjoner som dere står midt i kan ha et helt enormt press utenifra og være gjenstand for offentligheten søkelys, mens man står som menneske og skal gjøre den jobben. Og det var også mitt første møte med mange av dere som sto i å håndtere det som skjedde i de dagene. Men samtidig som Kongsberg prega de første ukene, så skulle vi også, fra regjeringens side og i Justisdepartementet, gjøre mye annet. Og det gjorde vi.

Vi skulle få på plass en ny politisk ledelse i Justisdepartementet. Vi skulle sette retning for de neste fire årene. Den 12. oktober, det var to dager før vi gikk i regjering, en tirsdag, da hadde Erna Solberg lagt fram sitt siste budsjett som avtroppende statsminister. Altså budsjettet for 2022. Og vi skulle da også på tre uker lage en tilleggsproposisjon til det budsjettet, med den nye regjeringen sine prioriteringer innenfor det man får til på tre uker. Og i det budsjettet så fikk vi blant annet gjort noen ganske viktige grep, etter min mening.

Kuttet til politiet: Vi bevilget 200 millioner mer til politiet enn det som var det opprinnelige forslaget. Vi økte også budsjettene til påtalemyndigheten, kriminalomsorgen, til domstolene, fordi jeg mener det er viktig at vi har en balanse i straffesakskjeden. Vi kom med den første styrkingen av Sivilforsvaret. Vi bevilga penger til Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, sånn at de kunne få i gang et nytt system for å screene utenlandske investeringer som kan være en sikkerhetstrussel mot Norge. Og så begynte vi planleggingen av Totalberedskapskommisjonen.

Og da har vi kommet til 8. november 2021, når vi legger frem denne tilleggsproposisjonen. Og det har gått tre uker, og veldig mye har skjedd på de ukene.

Men så har jeg lyst til å bli på høsten 2021 litt til, for det er også noen av de utfordringene i politiet som vi hadde da, og som jeg fortsatt mener vi har, og vi må prioritere å jobbe med. Selv om det åpenbart er mye som har skjedd siden, som preger den arbeidshverdagen dere står i. For eksempel så opplevde jeg i mine fire år på Stortinget, for de som ikke kjenner til det, så satt jeg da som stortingsrepresentant før jeg ble statsråd, og i justiskomiteen tre av de årene. Da var det mye diskusjon om at det var behov for å styrke politiet i hele landet, det var behov for flere politifolk.

Uavhengig av om man mener om politireformen, jeg tror vi kan være enige om at det er veldig mye bra med den, så var det, sånn som jeg så det, en kritikk av at den ikke var finansiert fullt ut, sånn at det var ressursmangel ute. Noe som gikk ut over grunnberedskapen og den lokale tilstedeværelsen til politiet. Så var det også veldig mange andre utfordringer som ikke tiden tillater at jeg går fullt igjennom, men for eksempel etterforskning i politiet, det var en utfordring. Prioritering av vold nære relasjoner og nok kapasitet på det. På min egen del så gikk jeg fra justiskomiteen etter tre år til utenriks- og forsvarskomitéen. Jeg hadde akkurat, da det var valg i 2021, vært gjennom Bergen Engines-saken, hvor et russisk selskap ville kjøpe en motorfabrikk i Bergen. Det var en motorfabrikk som leverte deler blant annet til forsvaret, og det salget ble stansa av hensyn til nasjonal sikkerhet. Men det utløste også en stor diskusjon om hvorvidt vi var på ballen i Norge, når det gjaldt å ta for eksempel på alvor trusler fra fremmed etterretning og nasjonal sikkerhet.

8. november 2021 var en mandag, og i nyhetene den dagen var politiet, som vanlig, tror jeg jeg kan si, også nevnt en lang rekke ganger. Fra det medieverktøyet som jeg har, var faktisk politiet nevnt 160 ganger i norsk presse, bare den dagen.

Ett eksempel er at Kripos gikk ut med en pressemelding den morgenen om at norsk politi hadde deltatt i en veldig god operasjon, hvor syv personer ble pågrepet for hacking, blant annet i Romania, Kuwait og Sør-Korea. Og det var hackere som hadde formentlig stått bak 7000 datainnbrudd, hvor de hadde krevd 200 millioner euro i løsepenger. En annen nyhet var at politiet på Sola søkte etter en savna hummerfisker, sammen med Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Og politiet på Sola hadde også, natt til mandagen, tatt en butikktyv på fersk gjerning under et innbrudd. Så var det en annen nyhet om at Oslo tingrett nettopp hadde avsluttet en tre uker lang straffesak, hvor fem personer stod tiltalt for å drive menneskehandel. Det var menneskehandel fra Romania til Norge, og tiltalen gikk ut på at de hadde operert som en organisert kriminell gruppe.

Den dagen møtte jeg og Raymond Johansen daværende politimester i Oslo, Beate Gangås, for å diskutere at åtte personer hadde blitt skutt i seks i forskjellige skyteepisoder i Oslo de siste tre månedene.

I Flesberg, i Buskerud, rykket politiet, ambulanse og brannvesen ut til en utforkjøring, og på Gjøvik var det en kollisjon som politiet også var til stede og håndterte. Også var det en litt koselig sak fra Namsos. For i Namdalsavisen kunne man se et veldig fint bilde av politistasjonssjefen som suser rundt på politiets nyeste doning. Det var nemlig en uniformert el-sykkel. Han sa at det som er bra med disse syklene er at du får en helt annen kontakt med dem du møter enn om du sitter i en lukka politibil. Sånn sett er dette helt genialt.

Jeg tok med noen av disse eksemplene for å vise og illustrere bredden av hva politiets oppdrag faktisk er. Og etter mitt syn er det ingen av disse tingene som ikke er viktige for samfunnet, eller for de som fikk trygghet av politiet den dagen, som fikk hjelp. Det ligger fast. Og det mener jeg er viktig at må ligger fast, selv om det for noen kanskje kan virke litt smått opp mot det at Russland gikk til angrep på Ukraina tre måneder senere.

Men det er også det jeg mener er viktig: At vi ikke glemmer den hverdagsberedskapen og det grunnfjellet politiet utgjør, når vi også samtidig skal finne svar på store utfordringer som kan virke abstrakte, langt unna, vanskelig å gripe hånd om. Og samtidig som vi stiller oss om, for det skal vi også gjøre, mot nye sikkerhetspolitiske utfordringer, som vi står midt i. En foranderlig verden hvor klimaendringene, for eksempel, blir mer aktuelle og vi får nye trusler på grunn av utviklingen av teknologi.

Det har vært noen kriser de siste årene, og det er faktisk for mange til å nevne alle her. Men Kongsberg, Bislett, koronabølgen, som kom også sent høsten 2022, Ukraina-krigen, terrorhandlingene 25. juni, gasslekkasjen i Østersjøen, som er ett år siden i dag, ekstremværet «Hans», som mange av dere har også stått i i det siste.

Bestillingen for innlegget var et politiperspektiv på totalberedskapen og hvilke områder innenfor sikkerhet og beredskap regjeringen vil prioritere. Med bakgrunnen i det jeg har innledet med til nå, vil jeg tenke på fire ting som er spesielt viktig. Og så vil vi, som sagt, komme tilbake med et større arbeid rundt Totalberedskapskommisjonen og Totalforsvarskommisjonen.

Men for det første: Regjeringen prioriterer og mener det fortsatt er viktig å prioritere politiet også framover. Det tror jeg vi kan slå fast med en gang: At politiet i seg selv er viktig for samfunnet.

Så nummer to, jeg mener jo at det å ha en god grunnberedskap i politiet, en trygghet for innbyggerne våre i deres liv og hverdag, et desentralisert politi som er til stede med forebygging i store og små samfunn, det er en grunnmur i politiets rolle i totalberedskapen. Og det er et mål som jeg mener vi ikke kan rokke ved.

Og nummer tre: Jeg mener at vi samtidig, og ikke istedenfor, må jobbe med å løse alle de utfordringene som til dels er nye og som krever omstilling, teknologi og spesialisering.

Og nummer fire: I tida framover, særlig knyttet til arbeidet med Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen, blir det viktig å se på hvordan de ulike beredskapsaktørene jobber i sammenheng. Hvordan er politiets rolle opp mot andre beredskapsaktører? Hvordan kan vi utnytte ressursene best mulig?

Men jeg er altså grunnleggende imot at den tryggheten folk opplever i sin hverdag må settes opp mot for eksempel behovet for forsterket innsats for hackerangrep, digital svindel eller beskyttelse av kritisk infrastruktur. Og det er ikke lett. Det er ikke lett, hverken for dere, eller for oss, som skal legge rammene for politiets budsjett, eller for de som får en budsjettsramme og skal prioritere oppgavene innenfor det. I politiet går jo alt så å si fra det samme budsjettet, på samme måte som det jeg klarer å få satt av til politibudsjettet. Det går også fra den samme pengesekken som sykehuset, veiene, NAV og alle andre ting i samfunnet.

Men det er også derfor regjeringen jobber med blikk på mange ulike deler av politiets samfunnsoppdrag, og det tror jeg er viktig for å opprettholde og utvikle videre en god grunnstruktur. Det gjør vi både når det gjelder saker. For eksempel har vi de siste årene vi har satt i regjering lagt fram forslag om å gi PST flere hjemler til å drive etterretning mot nye trusler. Vi vurderer identitetsskjerming for politiansatte for å skape en tryggere hverdag på jobb. Vi jobber med et varslingsombud og med en kultur og ledelse for å gjøre hverdagen på jobb bedre. Vi jobber med en konkret plan for etterforskning og for å trappe opp innsatsen mot vold i nære relasjoner. Alle disse tingene er jo viktige, hver for seg, men også til sammen.

Og når det gjelder budsjettet, så vet jeg at det er alltid meninger om både hva regjeringen prioriterer, og ikke minst hva som prioriteres videre fra Politidirektoratet, fra politidistriktene og ut helt sikkert til GDE’ene også.

Men det har i hvert fall vært viktig for oss i vår tid og med alt som har skjedd rundt oss, både å bevilge store penger til å håndtere de krisene vi står i, som særlig har vært knyttet til Ukraina, hvor politiet med andre har fått mange nye oppgaver, på veldig kort varsel, knyttet til håndtering av flyktninger, mottak av flyktninger og ikke minst trussel mot nasjonal sikkerhet. Men vi har også ønsket å prioritere og styrke det lokale politiet, etablering av A-krimsentre, få på plass dronekapasitet i ulike distrikter, nye biler eller noen også påtvungne kostnader, som knytter seg for eksempel til å implementere nye IKT-systemer for å håndtere Schengens yttergrense, som er en del av samarbeidsavtalen vi har.

Så er det nok noen her, vil jeg tro, som opplever at vi bruker veldig mye penger på forsvaret, og kanskje for mye. Jeg vil ikke si at vi bruker for mye, men vi bruker mye penger på forsvaret. Men så befinner vi oss også i den situasjonen at forsvaret, etter mitt syn, har blitt for mye nedbygd gjennom flere tiår. Det har vært en helt annen tid, det har vært fredstid. Og nå trenger vi det virkelig.

Vi leverer også store donasjoner med både militærmateriell, men også bidrag fra politiet og andre beredskapsetater til Ukraina. Og samtidig som vi gjør det, så skal vi beholde evnen til, i ytterste konsekvens, forsvare vårt eget rike og territorium. Men etter mitt syn, er ikke det at vi prioriterer forsvaret høyt et argument for at politiet ikke skal prioriteres. Tvert imot, så må vi se disse tingene i sammenheng. Og, som jeg nevnte i stad, når vi nå jobber oss videre gjennom Forsvarskommisjonens rapport og Totalberedskapskommisjonens rapport, så er det gode grunner for å se på hvordan forsvaret og politiet kan utfylle hverandre innenfor rammen av at man har ulike roller og ulike oppgaver i samfunnet.

Det å være folkevalgt og statsråd, det er et stort ansvar. Og jeg tenker mye over min egen rolle, og ønsker å gjøre den best mulig ut fra de forventningene samfunnet har til meg og folk har til meg. Og det tror jeg også gjelder veldig mange politifolk der ute. Men i min rolle er det en ganske viktig ting, og det er at jeg er nettopp er folkevalgt. Og da blir det ofte diskusjon, for politikk handler jo ofte om interessemotsetninger. Og at det ikke er nødvendigvis helt enighet om hvilken retning alle skal ta.

Jeg styrer i hvert fall på Hurdalsplattformen, som jeg har sagt. Men vi styrer jo også på bakgrunnen av hvordan verden utvikler seg underveis. Når vi skal ta vurderinger, så er det alltid vanskelig å vurdere hva man skal legge mest vekt på i et stort beslutningsgrunnlag, hvor det gjerne er en kombinasjon av fag. Det kan være ulike interesser i ulike deler av landet eller i ulike deler av politiet. Noen ganger så gir fag og politikk det samme resultatet, mens andre ganger gjør det ikke det. Men det er i hvert fall veldig sjelden at en beslutning er enkel; både beslutninger jeg tar, og de fleste beslutninger andre tar, tror jeg. For det vil alltid være et mangfold av syn på hva som er viktig og riktig prioritering.

Men jeg ville trekke fram det, fordi et eksempel på et resultat av politikk, det er faktisk Totalberedskapskommisjonen. Hvis ikke regjeringen hadde hatt en ambisjon om at vi måtte se beredskapsressursene våre i større sammenheng, og ikke minst se på hvilken rolle det spiller for eksempel infrastruktur og teknologi i beredskap, så hadde vi ikke hatt en Totalberedskapskommisjon nå. Det var et klart mål for oss da vi gikk i regjering høsten 2021. Den kommisjonen begynte å jobbe i januar 2022. Den gangen fikk jeg også motforestillinger. At det kanskje var litt unødvendig bruk av ressurser, og at det var så fredelig, så vi burde prioritere andre ting nå. Men jeg er glad for at vi gjennomførte det arbeidet.

Og en måned etter at kommisjonen begynte å jobbe, så viste det seg jo med alle tydelighet hvor aktuelt det var, og hvor viktig det var. Og en måned etterpå ble også beredskapen noe alle snakka om. Noe som jeg er utelukkende glad for. For det gjør det også lettere å prioritere det, også når det gjelder politiet.

Jeg skal gå inn for landing etter hvert, men jeg skal bare si litt om det kommisjonene har sagt, selv om vi må komme tilbake til totalen. Men et viktig budskap som jeg begynte hele innlegget med, det er at begge kommisjonene mener vi trenger en større bevissthet og større erkjennelse av alvoret i sikkerhets- og beredskapsutfordringer vi står overfor. Det er et perspektiv jeg deler. Og jeg tror vi kan si, selv om det er vanskelig å måle, at det har vært en bevissthetsøkning det siste året, som har vært veldig bra i hele samfunnet.

Vi ser at både i departementene, i etatene, i det private næringslivet, har man tatt nye grep knytta til å skape sikkerhet, og ikke minst være bevist på sin egen rolle i samfunnsberedskapen. Og det kommer vi helt sikkert til å jobbe veldig mye mer med også.

Og vi ser at skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet blir mer utydelig. Forskjellen mellom det som er kriminalitet og det som kan være sikkerhetstruende aktivitet viskes mer ut. Og det kan være vanskelig når man har en sak å avgjøre om dette er kriminalitet, er det noe som rammes av bestemmelsen vi har om det, eller er det en annen stat som faktisk prøver å påvirke oss, eller skape uro i Norge.

Så, som jeg har vært inne på, så må vi også gjøre det vi kan for at samfunnsinstitusjonene skal brukes mer effektivt. Selv om jeg tror det er noen grunnleggende oppgaver og roller som vi ikke må rokke ved, særlig når det gjelder dere som sitter her. Men vi må se på politi i sammenheng med andre relevante etater, og også hva næringslivet kan bidra med. Vi har det som kan føles som uendelig med penger i Oljefondet, men vi kan dessverre ikke bruke dem uten å utløse en økonomisk krise og bruke opp pensjonen vår.

Og en viktig ting er at vi bare har et begrenset antall hoder. Så uansett hvor mye penger vi ønsker å bruke på teknologer eller politifolk, så må vi også jobbe med utfordringen som ligger bak, nemlig å skaffe oss kompetansen vi trenger.

Og så tror jeg det er viktig, som har vært kanskje, uten å si det, rett ut, den røde tråden i innlegget mitt, at vi må også erkjenne at vi skal samarbeide mer på tvers. Det sikkerhetspolitiske er et nytt og viktig forhold som må ligge til grunn for alt vi gjør. Men det er også noen oppgaver som er så viktige for folks trygghet og folks hverdag, at det fortsatt må prioriteres, og som da heller ikke kan nødvendigvis settes ut til det private eller næringslivet. Og det gjelder blant annet mye av det politiet gjør, og da trenger vi et sterkt og tilstedeværende politi i hele landet. Takk!