Lettere å leve hele livet

Hei alle sammen!

Jeg heter Åse.
Det er jeg som er ny eldreminister.
Det er noen som sier at jeg styrer eldreomsorgen her i landet.
Men det stemmer ikke.
For det er det jo dere som gjør!
Derfor er det en stor glede å treffe dere. 
Jeg vet jo veldig godt at jeg er helt avhengig av dere for å gjøre eldreomsorgen bedre.
Men jeg tror – i all beskjedenhet – at dere kan ha litt nytte av meg også.

I dag skal jeg fortelle om reformen som vi legger fram til våren.
Reformen som heter "Leve hele livet".
Jeg ser at dere smiler både pent og høflig.
Men jeg vet at noen av dere er litt betenkt – sånn innerst inne.
Det vet jeg fordi jeg har vært kommunepolitiker selv.
Jeg husker godt at vi sukket stille når vi hørte stolte statsråder snakke høyt og varmt om nye reformer som skulle forandre alt til det bedre.

Vi sukket ikke fordi vi ikke ønsket forandring til det bedre.
Vi sukket fordi vi hadde opplevd for mange reformer som knapt førte til noe i det hele tatt.

Vi lever i hver vår kommune,
vi bor i hvert vårt hus,
som er litt like og litt ulike.

Vi har ulike behov.
Vi har ulike ressurser.
Vi gjør ulike prioriteringer.

Noen har store tenåringsbarn og prioriterer bygging av lydisolert kjellerstue med eget bad.

Noen har skrøpelige foreldre med rullator og prioriterer fjerning av høye dørstokker og utvidelse av trange døråpninger.

For familien med tenåringsbarna er det meningsløst å fjerne dørstokkene og utvide døråpningene.
For familien med de skrøpelige foreldrene er det meningsløst å bygge lydisolert kjellerstue.

Jeg tror noen kommunepolitikere har opplevd statlige reformer som meningsløse på samme vis.
Fordi for mange reformer for ofte har tatt utgangspunkt i at kommuner har de samme behovene og gjør de samme prioriteringene.  
Men slik er det jo ikke.
Det er derfor vi nå lager en annerledes reform.
En reform som bygger på kommunenes egne erfaringer.
Kommunenes erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Derfor har vi reist landet rundt.
Vi har snakket med eldre og pårørende,
fagfolk og frivillige, 
vi har snakket med engasjerte ansatte i kommunene.

Vi har spurt hvordan vi bedre kan dekke eldres grunnleggende behov.
Behovet for god mat og gode måltider.
Behovet for aktivitet og fellesskap.
Behovet for helsehjelp.
Og behovet for sammenheng i tjenestene.

Det er på disse områdene det svikter for ofte for mange steder. 
Det har både dere og jeg sett.

Men heldigvis.
Det er også mange som får det til på disse områdene.
Et viktig mål med reformen "Leve hele livet" er å løfte fram nettopp dem.
Kommunene som har funnet de gode løsningene.

La meg begynne med mat og måltider:

La meg ta dere med til min egen kommune.

Til Mandal.

Her serverte de frokosten på sykehjemmet mellom klokka åtte og klokka ni.
Deretter et mellommåltid. 

Og så middag klokka ett.

Middagstallerken som kom på bordet ved lunsjtider ble det ikke spist stort av. Og det er jo ikke så rart.
De færreste av oss rekker å bli sultne når det bare er en time eller to mellom måltidene.
På sykehjemmet i hjembyen min så dyktige ansatte hva som var galt – og gjorde noe med det.
Nå serverer de varm lunsj klokka tolv.
Middag klokka tre.
Kveldsmat klokka sju.
Og de som vil ha mat senere på kvelden – kan få det.  

Resultatene har ikke latt vente på seg.
De eldre sover bedre, spiser bedre og bruker mindre medisiner.
De som trengte å legge på seg – har lagt på seg.
Å flytte måltidene førte rett og slett til bedre liv for beboerne.

Det er veldig bra!

Jeg sier ikke at alle skal gjøre nøyaktig det samme som de gjør i Mandal. 
Hver kommune må finne sin måte.
Men la dere inspirere av dem gjør det litt lettere å leve hele livet!

Men vi mennesker trenger ikke bare mat.
Vi trenger også noen å spise sammen med.
Mange av oss dropper å spise med andre i en travel hverdag.
Vi tar en smoothie i spranget.
Vi tar en salat i fanget. 
Jeg må ærlig innrømme at jeg er en av dem!
Men måltidet som møteplass blir veldig viktig når vi ikke lenger har travle hverdager.
Når vi har sluttet på jobben etter et langt arbeidsliv.
Når vi har mistet ektefellen etter et langt samliv.
I noen kommuner har man tatt tak i dette.
I Bergen har de laget et opplegg der ensomme eldre kan spise middag sammen med frivillige.
I Mandal planlegger de en ordning der vinterstille restauranter tilbyr billige middager og frivillige henter hjemmeboende eldre som ønsker å spise sammen med andre.

Det er veldig bra!

Jeg sier ikke at alle skal gjøre nøyaktig det samme som de gjør i Bergen og Mandal.
Hver kommune må finne sin måte.
Men la dere inspirere av dem som gjør det litt lettere å leve hele livet!

Det bringer oss videre til aktivitet og fellesskap.

Jeg har alltid likt å være i aktivitet. Så jeg vet det av egen erfaring: Å være aktiv er bra både for kroppen og for toppen.
Å være passiv kan være skadelig for begge deler.
Å være ensom gir økt risiko for både fysiske og psykiske lidelser.
Blant dem over 80 oppgir omtrent tre av ti at de er ensomme.
Flere kommuner har tatt tak i dette. 
I november hadde min statsrådkollega Bent Høie gleden av å ta armhevinger sammen med eldre som møtes for trim og trivsel på Fosshaugen ressurssenter i Lier.
På dette senteret har de en rekke aktivitetstilbud til eldre. Målet er at tilbudene skal være så lett tilgjengelig som mulig for så mange som mulig.

I Horten har de bygget helt spesiell type boliger.
Her har kommunen og høyskolen et felles prosjekt som innebærer at studenter får leie rimelige hybler på sykehjemmet mot at de noen timer i uka er støtte og selskap for beboerne.
Tanken er at studentene kan gjøre små ærend, være med på aktiviteter og hjelpe de eldre med elektroniske gjøremål som å sette opp e-post.

Det er veldig bra!

Jeg sier ikke at alle skal gjøre nøyaktig det samme som de gjør i Lier og Horten. 
Hver kommune må finne sin måte.
Men la dere inspirere av dem som gjør det litt lettere å leve hele livet!

Den nye reformen for eldre skal også handle om helsehjelp.

Mange eldre får god helsehjelp der de bor.
Men for mange får hjelpen de trenger for sent.
For mange blir sendt for mye mellom sykehus, sykehjem og hjem.

I kommunene i Vestfold har de gjort noe med dette.
Her har sykepleiere på sykehjemmene fått opplæring i hvordan de kan gi pasienter intravenøs behandling og følge dem opp.

Det har ført til at syke og skrøpelige eldre slipper slitsomme ambulanseturer til sykehuset for å få intravenøs behandling eller væsketilførsel.
Det har ført til at behandlingen kommer i gang på et tidlig tidspunkt. 

 Det er kanskje ikke så mange i hver kommune som trenger intravenøs behandling.
Men dette er kompetanse som kommer til nytte i mange sammenhenger.

Det er veldig bra!

Jeg sier ikke at alle skal gjøre nøyaktig det samme som de gjør i kommunene i Vestfold.
Hver kommune må finne sin måte.
Men la dere inspirere av dem som gjør det litt lettere å leve hele livet!

Det fjerde satsningsområdet i den nye reformen er sammenheng.

Mange eldre og pårørende opplever utrygghet og bekymring.
De opplever at tjenestene ikke henger sammen.
De opplever at de som yter tjenestene ikke snakker sammen.

I Eidsberg kommune har de gjort noe med dette.
Alle eldre pasienter som skrives ut fra sykehus, blir lagt inn på en virtuell avdeling der de blir vurdert av et eget team. 
Målet er å få oversikt over pasientenes behov og ressurser.
En sykepleier bestiller time hos fastlegen i løpet av 14 dager.
En fysioterapeut vurderer behovet for rehabilitering.
Det blir laget en individuell plan for hver pasient i samarbeid med hjemmetjenesten. 
Det er klokt tenkt og klokt gjort.
Og det aller klokeste er at tjenestene blir organisert etter pasientens behov og ressurser.

Det er veldig bra!

Jeg sier ikke at alle skal gjøre nøyaktig det samme som de gjør i Eidsberg. 
Hver kommune må finne sin måte.
Men la dere inspirere av dem som gjør det litt lettere å leve hele livet!

Når vi snakker om ressursene i helse- og omsorgstjenesten,
snakker vi ofte om de store budsjettene,
de avanserte apparatene,
og de flinke fagfolkene.

Men vi glemmer ofte en viktig ressurs.
En ressurs som ikke står på budsjettene.
Men som gjør en innsats av høy verdi.
En ressurs som ikke står på vaktlistene.
Men som jobber både tidlig og sent.
En ressurs som aldri får lønn.
Men som ofte får dårlig samvittighet.
Jeg snakker om de pårørende.
De som fyller kjøkkenskapene og kjøleskapene.
De som fyller tomrommene og mellomrommene. 
Pårørende utfører nesten halvparten av omsorgsoppgavene i samfunnet.
Det tilsvarer om lag 100.000 årsverk.
De gjør en stor og viktig innsats!
Dessverre opplever mange at de ikke blir sett og at dialogen med tjenesteapparatet ikke fungerer.
Det gjør det tungt å være pårørende.
Mange sliter seg ut. Mange blir syke – både fysisk og psykisk.

Det er alvorlig!

Derfor er pårørende er et viktig tema i den nye reformen for eldre.
Vi ser – heldigvis – flere eksempler på at pårørende blir godt ivaretatt.
Pårørendesenteret i Stavanger er et godt eksempel.
Her får pårørende råd og støtte som hjelper dem i hverdagen.
Her får de møte andre i samme situasjon.
Begge deler gjør livet som pårørende lettere å mestre.

Det er veldig bra!

Jeg sier ikke at alle skal gjøre nøyaktig det samme som de gjør i Stavanger.

Hver kommune må finne sin måte.

Men la dere inspirere av dem som gjør det litt lettere å leve hele livet!

Pårørende er en ressurs som ofte blir utnyttet for mye.
De eldre selv er en ressurs som ofte blir utnyttet for lite. 
Det viktigste redskapet i helsetjenesten er jo ikke et kostbart og avansert apparat som piper og blinker.
Det viktigste redskapet i helsetjenesten er et ganske lite og ganske enkelt spørsmål.

Hva er viktig for deg?

Når vi stiller dette spørsmålet til pasienten, finner vi ikke bare fram til hans eller hennes behov.
Vi finner også fram til hans eller hennes ressurser.
Derfor er det veldig viktig å lytte til hva hovedpersonene selv mener når vi skal bedre tjenestene til eldre i kommunene. 
Det er ikke bare helsetjenestene vi vil endre.
Vi sikter høyere enn som så.
Vi vil endre lokalsamfunnene.
Vi vil endre storsamfunnet.
Vi vil skape et aldersvennlig Norge.
Dette er tittelen på regjeringens strategi for eldre.
Et viktig grep i strategien er å involvere de eldre selv i arbeidet med å planlegge framtidens aldersvennlige lokalsamfunn.
At de selv må fortelle hva som er viktig for dem. 
Eldre i Eidsberg, Sarpsborg og Oslo har tatt dette på alvor.
De har lagt ut på tur i eget lokalmiljø for å kartlegge positive og negative forhold for mennesker av den eldre garde.

Det er veldig bra!

Jeg sier ikke at alle skal gjøre nøyaktig det samme som de gjør i Eidsberg, Sarpsborg og Oslo. 
Hver kommune må finne sin måte.
Men la dere inspirere av dem som gjør det litt lettere å leve hele livet!

Kjære venner.
Nå vet dere at jeg heter Åse.
Nå vet dere at jeg er ny eldreminister.
Men la meg fortelle dere en ting til.
Det er jeg som er den nye folkehelseministeren. 
Det er noen som sier at jeg styrer folkehelsen her i landet.
Men det stemmer ikke.
For det er det jo dere som gjør.
Derfor er det en stor glede å treffe dere! 
Jeg vet nemlig veldig godt at jeg er helt avhengig av dere for å gjøre folkehelsen her i landet bedre.
Jeg tror – i all beskjedenhet – at dere kan ha litt nytte av meg også.

Det passer i grunnen ganske godt at det er dere og jeg som skal samarbeide om eldrepolitikk og folkehelsepolitikk.
"Leve hele livet" handler jo om begge deler.

Jeg gleder meg til å legge fram den nye reformen.
Det kommer til å skje i god tid før sommerferien.
"Leve hele livet" kommer til å inneholde redskaper som vil hjelpe dere i jobben med å bygge opp bedre tjenester til eldre.
Men de aller viktigste grepene i reformen er å løfte fram de gode løsningene som har blitt til ute i kommunene.

Løsningene som kommer fra stedene der kjellerstuene bygges og døråpningene utvides.
Løsningene som kommer fra stedene der eldreomsorgen og folkehelsen blir til.

Og kjære venner.

Det er jo slik det må være.

For det er jo i kommunene vi skal leve livet.

Hele livet.

Til toppen