Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Markedsadgang = verdiskaping

Statsminister Erna Solbergs innlegg på NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum, 9. januar 2019.

Sjekkes mot fremføring

Verdensøkonomien har de siste tiårene blitt stadig tettere sammenvevd. Det skal vi være glade for. Gjennom spesialisering og globale verdikjeder har vi blant annet fått tilgang på bedre og billigere produkter. Internasjonal handel påvirker vår hverdag. Hver dag.

Jeg vil gi dere to eksempler på hvorfor det er slik.

For det første. Denne.

Vi har vel alle glemt telefonen hjemme en dag, og følt på tomheten.

Eller sett en tenåring skjelve i abstinens når de blir skilt fra sin telefon.

Er det noe som virkelig preger vår hverdag, så er det denne.

Vi vet alle at iPhone er et amerikansk produkt. Den er designet der. Programvaren er utviklet der.

Vi vet også at de fleste er satt sammen i Kina.

Men det stopper ikke der. Flere har sett på hva du finner presset inn i denne lille dingsen:

Akselerometer fra Tyskland.

Batterier fra Sør-Korea eller Kina.

Brikker, prosessorer og minne fra Taiwan.

Skjerm og kompass fra Japan.

Gyroskop fra Frankrike og Italia.

Nærkommunikasjonsbrikker fra Nederland.

For å nevne noe. Mange av disse igjen, henter sine innsatsvarer fra enda flere land i verden. For eksempel benyttes kvarts fra Tana i de fleste av verdens smarttelefoner.

Tenk over dette: De kan sende folk til månen, og rovere til Mars. Men selv verdens største og mest avanserte økonomi klarer ikke å lage en iPhone helt selv. Og i hvert fall ikke til en pris som gjør at vi alle kan ha den i lomma. Det er rett og slett ikke mulig – uten internasjonal handel.

Det andre eksempelet gjelder ikke din og min hverdag.

Det gjelder noen andres, men angår oss like mye for det.

Jeg tenker på jenten som fikk mulighet til å gå på skole, noe hennes mor aldri fikk.

På familien som får se alle barna sine vokse opp, fordi barnedødeligheten har gått kraftig ned.

På mødrene som overlever fødslene, noe som tidligere var ett av de mest risikable øyeblikk i en kvinnes liv.

På familiene som har nok mat på bordet året rundt.

På verdensbasis har mer enn en milliard mennesker blitt løftet ut av fattigdom de siste tiårene.Tenk også over dette: Internasjonal handel har gjort mer for mennesker i utviklingsland enn all verdens bistand. Handel har gitt arbeidsplasser og økte inntekter.

Jeg forteller dette for å minne om at internasjonal handel påvirker folks hverdag. Over hele kloden.

Men det finnes et enda viktigere poeng.

Det er ikke slik at verdens fattigste har fått økt levestandard på vår bekostning.

Det er heller ikke slik at vi har fått økt levestandard på deres bekostning.

Vi har økt vår levestandard sammen.

Og vi hadde ikke klart det uten hverandre.

Dette er helt grunnleggende.

Dette er viktig fordi noen prøver å skape et feilaktig bilde av at handel bare er et spørsmål om å fordele kaken.

Sannheten er at handel bidrar til å gjøre kaken større.

Det betyr ikke at handel skjer uten utfordringer. Økt konkurranse betyr at noen jobber flyttes andre steder fordi det er mer lønnsomt. Totalt sett er det en gevinst, men noen taper.

I tillegg er det en fare ved internasjonal handel at gevinsten kun tilflyter noen grupper og at andre ikke får ta del av den. Hvis det skjer, kan det gi grobunn for motstand mot globalisering og handel. Det har vi sett tendenser til i flere vestlige land.

Derfor er det behov for omstilling, endring og kompetanse for at ikke grupper blir stående utenfor når arbeidsmarkedet endrer seg.

Derfor krever internasjonal handel at vi også har bevisst nasjonal politikk for å sikre at ikke grupper i samfunnet taper selv om flertallet vinner.

Det er også noen som prøver å skape et bilde av at vi kan samarbeide internasjonalt bare på de områdene det gagner oss selv.

Noen ville kalle det å sette norske interesser først. Eller amerikanske. Eller svenske, britiske eller tyske.

Det er to store problemer med dette resonnementet.

For det første er noe av gevinsten av internasjonal handel at vi får økt konkurranse, mer effektiv produksjon og økt innovasjon her hjemme.

For det andre er problemet at resonnementet bygger på den litt spesielle ideen om at også andre land synes det er en god idé å sette dine interesser foran sine egne.

Slik er det jo ikke.

Og heller ikke i hverdagen.

Hvis du vil at naboen skal ta inn posten mens du er på ferie, så må du være villig til å ta inn naboens post når han er på ferie.

Hvis alle skal begrense internasjonal handel og samarbeid til det de selv tjener på, så blir det jo knapt noe igjen å enes om. Da taper alle.

Så har jeg særlig problemer med å høre dette resonnementet fra nordmenn.

Er det én ting historien har lært oss, så er det at Norge tjener på handel.

Med fisk. Med is. Skipsfart. Tømmer. Aluminium. Olje. Gass. Laks. Høyteknologisk maritimt utstyr. Og varer vi har importert.

For å nevne noe.

Handel som gir trygge jobber og som betaler for vårt velferdssamfunn.

Som en liten, åpen og høyt spesialisert økonomi, er det få land som har mer å tape på proteksjonisme og mer å vinne på åpne markeder og regelbaserte handelssystemer enn Norge.

Derfor er også EØS-avtalen så viktig for oss.

Som enhver avtale, så er det ting vi kunne ønsket annerledes. Som Høyre-politiker, så synes jeg EU godt kunne regulert mindre i flere saker. Men hva er alternativet?

I Europa i dag ser vi to fullskala forsøk på slike alternativer:

Sveits har forsøkt å regulere sitt forhold til EU gjennom bilaterale avtaler. Det har blitt ikke mindre enn 120 stykk.

Ordningen er byråkratisk, og har skapt misnøye både i Sveits og EU. Nå er hele forholdet i spill med potensielt store negative konsekvenser for arbeidsplasser og verdiskaping.

Storbritannias problemer taler vel for seg selv. En beregning fra det britiske finansdepartementet antyder en negativ effekt av brexit på BNP mellom 2,5 og 9,3 prosent de neste 15 årene, avhengig av hvor tett samarbeidet med EU blir etterpå.

Jo tettere samarbeid, jo mindre tap.

Tap i denne sammenheng betyr tap for oss alle.

Lavere lønninger.

Mindre kjøpekraft.

Færre arbeidsplasser.

En svekket offentlig sektor.

Rundt tre fjerdedeler av norsk eksport går til EØS-området.

Hundretusenvis av arbeidsplasser nyter derfor godt av EØS-avtalen.

Og den gir norske bedrifter og husholdninger tilgang til et utvalg av varer og tjenester som både er større og har lavere priser enn uten EØS.

Den er ikke perfekt. Men ser du utover i verden, så er jeg ikke i tvil:

EØS-avtalen er verdens beste handelsavtale.

Det ser det heldigvis ut til at også folket er enig i – i en nylig meningsmåling var oppslutningen om EØS-avtalen historisk høy.

Hvis vi i Norge får problemer med vår eksport, så rammer det ikke bare eksportnæringen.

Under oljekrisen så vi tydelig hvordan problemer i én næring spredte seg.

Restauranter og hoteller ble rammet.

Det samme ble bygg- og anleggsnæringen.

Kommunene på Nord-Jæren tapte skatteinntekter og måtte kutte i sine budsjetter.

Boligprisene falt.

Skapes det usikkerhet om EØS-avtalen, så skapes det ikke bare usikkerhet om jobbene i eksportnæringene. Det skapes usikkerhet for hele det norske samfunnet.

Vi må være klar over hva dårligere handelsbetingelser betyr for Norge:

Lavere lønninger.

Færre jobber.

Mindre offentlig velferd.

Derfor må vi si dette enda tydeligere fremover: EØS-avtalen bærer norsk velferd.

Når dette er sagt, så vil jeg legge til noe som er nesten like viktig.

Verken EØS-avtalen, eller internasjonal handel i seg selv, er problemfritt.

Fredsprisvinner Dennis Mukwege minnet oss nylig på at metaller utvunnet i lovløse deler av Kongo, med store menneskelige lidelser, brukes i elektronikken vi bruker til daglig. I elbiler, og i mobiltelefonen jeg snakket om i stad.

Internasjonal handel er i seg selv ingen garanti mot totalitære systemer, korrupsjon, overgrep og maktmisbruk. Det er en av grunnene til at vi internasjonalt må samarbeide om mer enn handel, og det er derfor FN har etablert de 17 bærekraftsmålene.

Her hjemme har vi erfart hvordan grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet har utfordret seriøse virksomheter og presset de laveste lønningene ytterligere nedover.

Vi som er opptatt av handel, må være de første til å anerkjenne disse problemene.

Og vi må være offensive i vår innsats for å løse dem.

Vi må jobbe internasjonalt for at vårt forbruk ikke skal baseres på utnyttelse av mennesker i fattige land.

Her hjemme møter kjeltringer i arbeidslivet nå en helt annen innsats fra myndighetene enn for få år siden.

Det sørger et godt trepartssamarbeid for.

Vi er på hugget, og vi tilpasser stadig innsatsen ettersom utfordringene endrer seg.

Vi kan også bli enda flinkere til å jobbe sammen i trepartssamarbeidet for å løse våre utfordringer og uenigheter her hjemme.

Det vil være en stor fordel om partene kan finne konstruktive løsninger i fellesskap.

Det å finne kompromisser kan sitte langt inne. Men er det noe som virkelig kjennetegner fremveksten av vårt velferdssamfunn, så har det vært vår evne til å finne kompromisser.

Derfor har vi også mestret det å ha en internasjonalt orientert økonomi bedre enn mange andre.

Vårt system er i seg selv et kompromiss. Mellom marked og stat. Individ og fellesskap.

Dette har vært helt nødvendig.

Vi har kommet dit vi er fordi vi har klart å omstille oss. Vi vet at fremtiden byr på enda mer av det. Mer omstilling.

For samfunnet er det veldig positivt.

For den enkelte kan det være tøft. Man må finne seg en ny jobb. Ta en ny utdannelse. Kanskje flytte.

Vi har gode ordninger for å ivareta arbeidsledige i Norge. Det må vi fortsatt ha.

Vi har et utdanningssystem som er åpent for alle. Det er grunnleggende. Vi må fortsette å gjøre det enda bedre.

Fremover blir satsingen på kompetanse vel så viktig for å unngå at enkeltmennesker eller grupper må bære kostnaden ved omstillingen av vår økonomi.

Regjeringen oppretter nå bransjeprogrammer for å sikre økt satsing på kompetanse i de mest utsatte bransjene hvor dette ikke allerede fungerer bra.

Dette er også en viktig del av det å sørge for at alle i Norge fortsatt kommer godt ut av å ha en økonomi som er basert på frihandel.

Det er en del av det store kompromisset som er Norge.

Vi kan ikke ha et system hvor noen grupper får fordelene og andre får ulempene ved internasjonal handel. Det holder ikke at kaken blir større av handel; det er også viktig hvordan den deles.

Skal vi bevare oppslutningen om EØS-avtalen som bærer av vår velferd, så må vi sørge for at alle får del av fordelene.

Det er et kontinuerlig arbeid ettersom teknologi, handel og markeder stadig endrer seg.

For endringer og omstilling blir det, også i fremtiden.

Men klarer vi alle å hegne om EØS-avtalen, så ligger rammevilkårene for norske bedrifter, og dermed grunnlaget for vår velferd, i hvert fall fast.

Sammen må vi hegne om internasjonalt samarbeid for å sikre at handel ikke kun baseres på teknologiens og bedriftenes premisser, men utformes for å sikre miljøet og velferd til hele verden.

Derfor trenger vi også et regelbasert samarbeid for handel, men også for å møte alle andre utfordringer.

Takk for meg.

Til toppen