Norges viktigste næring er ikke subsidiert

Innlegg i Dagsavisen

Oljenæringen har gjennom tiår vært Norges desidert viktigste næring og bidratt til arbeidsplasser og enorme inntekter til fellesskapet. I sum har næringen bidratt med ufattelige 11 000 milliarder kroner til norsk økonomi, skriver finansminister Siv Jensen.

Den siste tiden har det blitt påstått at det finnes statlige subsidieordninger for oljenæringen. Det er feil. Norsk petroleumsnæring har den høyeste marginalskatten uansett næring, og sammenlignet med petroleumsvirksomhet ellers i verden, er skattesatsen på 78 prosent for utvinning av olje og gass blant de høyeste i verden.

Det et problem at fossilt drivstoff subsidieres i deler av verden, men å hevde at Norge subsidierer fossil energibruk og norsk oljeproduksjon er galt.

Det norske oljeskatteregimet er utformet slik at felleskapet sikres en særlig høy del av overskuddet fra norsk sokkel, samtidig som prosjekter som ville ha vært lønnsomme under det vanlige systemet for selskapsskatt får tilbakeført pengene i letefasen. Dette har tjent norsk økonomi godt – både for miljø og velstand.

Staten tar en høy andel av overskuddet, men også en tilsvarende del av kostnader og risiko fordi høy skattesats også betyr høy fradragssats. Enkelte peker på leterefusjon som en problematisk subsidie. Dette er feil. Leterefusjon er ingen subsidie, nye aktører får bare utnyttet fradraget på samme tidlige tidspunkt som etablerte aktører med skattemessig overskudd. Det er bra for å sikre et mangfold av aktører på sokkelen.

Olje- og gassutvinningen må som annen næringsvirksomhet, skje på en effektiv og klimavennlig måte. Her ligger Norge i tet internasjonalt.

Ved påstander om subsidier glemmes ofte den særlig høye prisen for utslipp fra petroleumsutvinning. Næringen er underlagt kvoteplikt for sine utslipp. I tillegg betaler den en særnorsk CO2-avgift som i dag er over ti ganger kvoteprisen. Samlet pris for utslipp er over 500 kroner per tonn CO2 – langt over prisen på utslipp for annen industrivirksomhet.

Siden den særnorske CO2-avgiften ble innført for over tyve år siden, har den sammen med andre virkemidler ført til betydelige utslippsreduksjoner i oljesektoren – nærmere bestemt fem millioner tonn årlig.

I Norge straffer det seg økonomisk med utslipp. Over 80 prosent av norske klimagassutslipp dekket av kvoteplikt og CO2-avgift. En evalueringsgruppe under FNs klimapanel har i en rapport skrevet at Norges kombinasjon av omfattende kvoteplikt og høye priser på utslipp er unik i verden.

Det er i tråd med prinsipp om at forurensere skal betale – og en viktig forutsetning for å nå togradersmålet.

Reduksjon av fossile subsidier er et viktig tidlig steg mot togradersmålet. Men for 2014 har IEA (International Energy Agency) anslått at det på verdensbasis ble brukt hele 493 milliarder dollar for å redusere innenlandske energipriser. Det er derfor positivt at flere land arbeider med reduksjon og utfasing av fossile subsidier. Multinasjonale institusjoner som IEA, OECD, IMF og G20 arbeider for reform av fossile subsidier, og jeg er glad for at Norge er en aktiv støttespiller i dette arbeidet.

Vi må jobbe knallhardt for å redusere utslippene, og vi må samtidig ta energiutfordringen på alvor. Etterspørselen etter energi vil øke etter hvert som mennesker løftes ut av fattigdom, samtidig som verdens befolkning ventes å øke med 50 prosent frem til 2050. Verden vil derfor trenge olje og gass i lang tid fremover, også innenfor togradersmålet. Og nettopp derfor må olje- og gassutvinningen – som annen næringsvirksomhet, skje på en effektiv og ”klimavennlig” måte. Her ligger Norge i tet internasjonalt. Det skal vi fortsette med.