Økt produktivitet, vekstkraft og stabilitet

Sjekkes mot framføring

 

La meg begynne med å takke for invitasjonen til å komme hit i dag.

Jeg vil innlede med å si litt om hvordan Regjeringen ser på situasjonen i økonomien generelt, og hvilke utfordringer vi står overfor. Regjeringens politiske plattform er utformet med sikte på å håndtere disse utfordringene. Jeg regner med at dere har lest regjeringserklæringen fra Sundvollen. Selv om jeg er inhabil, er det et godt politisk dokument. Jeg håper dere ser at det på noen områder er behov for ny kurs. Jeg kommer tilbake til det.

Svak men tiltakende vekst hos våre handelspartnere
Sammenliknet med mange av våre handelspartnere har norsk økonomi klart seg bra over lang tid. Ledigheten er lav og sysselsettingen er økende. Nedgangen i aktiviteten i kjølvannet av finanskrisen var nokså moderat, og veksten tok seg raskt opp igjen etter krisen.

Aktiviteten i fastlandsøkonomien ligger i dag klart over nivået forut for finanskrisen.

Kontrasten er stor til mange av våre naboland, hvor den økonomiske veksten fremdeles er lav og arbeidsledigheten høy.

Det siste halve året har det imidlertid kommet stadig flere tegn til bedring, og situasjonen i internasjonale finansmarkeder er mer stabil. Oppgangen i ledigheten i euroområdet ser ut til å ha stoppet opp og fallet i BNP snudde til oppgang i fjor sommer. De siste ukene har det kommet flere oppmuntrende stemningsindikatorer som peker i positiv retning. Samtidig har det kommet mange gode tall for USA. Om man kan feste lit til aksjemarkedet, er optimismen stor, særlig i USA, men også i euroområdet.

I andre deler av verden er bildet blandet. Veksten i framvoksende økonomier i Asia har falt noe tilbake i det siste. Det gjelder særlig de landene som har opplevd kapitalutgang og fallende valutakurser. Kina er ikke like hardt rammet, men også her er veksten lavere enn før.

I Norge ser det ut til at veksten dempet seg noe i 2013, selv om vi ikke har fått tall for 4. kvartal ennå.

Foreløpige tall trekker i retning av svak utvikling i husholdningens varekonsum, fall i boligprisene og svak vekst i industriproduksjonen i årets siste kvartal. Samtidig fortsetter arbeidsledigheten å holde seg lav.

I tilleggsproposisjonen for 2014, som Regjeringen la fram i fjor høst, anslås en vekst i BNP for Fastlands-Norge på 2,5 prosent i år. Et gjennomsnitt av prognosemakere venter imidlertid en litt lavere vekst i fastlandsøkonomien i år enn dette. Publikasjonen Consensus Forecasts oppga i sin siste rapport fra desember et gjennomsnittsanslag på 2,2 prosent i år.

Dette er likevel en vekst opp mot det normale. Ser vi de siste 40 årene under ett var veksten på 2,6 prosent i gjennomsnitt per år.

Utgangspunktet i Norge er godt, men under overflaten skjuler deg seg utfordringer som krever handling. Og vi har som nasjon gode muligheter for å gjøre det enda bedre.

Todeling i næringslivet
Det er ingen tvil om at vi i Norge er usedvanlig heldige ved at vi har store naturressurser som verden ønsker, og som gir grunnlag for både arbeidsplasser og verdiskaping. Men den sterke veksten i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten har gjort norsk økonomi og norske arbeidsplasser stadig mer avhengig av petroleumssektoren og den høye oljeprisen og bidratt til en todeling i norsk økonomi.

Mens bedrifter som leverer til oljevirksomheten har ekspandert rammes bedrifter som konkurrerer på de mer tradisjonelle eksportmarkedene av den svake økonomiske utviklingen hos mange av våre europeiske handelspartnere. Situasjonen er ikke blitt lettere av at lønnsveksten i Norge har vært høy over flere år.

Det er vanskelig å spå hvordan prisen vil utvikle seg fremover, men vi må ta høyde for store variasjoner. I flere år har vi kunnet glede oss over høy oljepris – fortsatt er den godt over 100 dollar fatet – men vi skal ikke mer enn 15 år tilbake for å finne en pris på under 20 dollar fatet.

På samme måte som høy oljepris har bidratt til høy sysselsetting, lønnsvekst og stigende boligpriser, kan fallende oljepris gi tilsvarende negative ringvirkninger.

Ett av hovedmålene for Fremskrittspartiet og Høyre er derfor å løfte konkurransekraften for næringslivet i fastlands-Norge, slik at det skapes flere trygge arbeidsplasser og at finansieringen av velferdsordningene blir sterkere. Og når vi snakker så mye om todelingen av økonomien er det rett og slett fordi det er viktig å sikre at norsk økonomi har flere ben å stå på. Det vil også styrke vår evne til å finansiere velferdsordningene.

Høy reallønnsvekst og avdempet produktivitetsvekst
Høy produktivitet har vært en hovedårsak til at Norge har greid å kombinere høyt kostnadsnivå og høy sysselsetting. Det er derfor bekymringsfullt at Norge de siste åtte årene har hatt en sterk kostnadsvekst uten at produktiviteten har økt i samme takt.

Selv om svakere produktivitetsvekst er et trekk vi også finner igjen i andre land, har det åpnet seg et stadig større gap mellom veksten i reallønningene i Norge og produktiviteten siden 2005.

Ti år med høye priser på olje og enkelte andre eksportprodukter har bidratt til at lønningene har økt raskere i Norge enn i andre land. I 2012 var lønnskostnadene per time i norsk industri nesten 70 prosent høyere enn gjennomsnittet hos våre handelspartnere i EU. Svekkelsen av kronen det siste året har bidratt til å bedre dette bildet noe, men kostnadsnivået er fortsatt høyt.

Et høyt lønnsnivå er et gode, men dersom våre naboland blir smartere uten at vi blir bedre, vil kostnadsnivået i Norge fort bli et problem. Høyere reallønnsutvikling enn hos våre handelspartnere er bare bærekraftig om vi også har sterkere vekst i produktiviteten – om vi klarer å produsere mer med de samme ressursene. Eller om vi stadig får bedre priser for det vi selger. Det siste bør vi ikke basere oss på. Hvor mye vi evner å produsere per arbeidstime er derfor svært viktig når vi har et lønnsnivå som er godt over dobbelt så høyt som gjennomsnittet blant våre handelspartnere i EU.

Mens land etter land i Europa har slitt med vanskelige økonomiske tider og gått igjennom sine utgifter, har Norge overskudd i offentlige budsjetter. Vi har vært skånet fra å ta vanskelige valg og gjennomføre reformer.

Mange år med reformtørke har gitt passivitet i fornying av offentlig sektor og en kraftløs nærings- og arbeidsmarkedspolitikk.

Som jeg senere kommer tilbake til stiller de langsiktige utfordringene i norsk økonomi krav til produktiv organisering i alle deler av økonomien. Regjeringen vil derfor sette strukturpolitikk på dagsorden. Vi vil erstatte rødgrønn reformtørke med reformiver.

Vi i Fremskrittspartiet har i mange år snakket om å få frem nye og bedre ideer på hvordan vi organiserer samfunnet – og ikke minst offentlig sektor. Nå er det regjeringens politikk.

Det er ikke snakk om en revolusjon, men tiltak som vi vet fungerer fra andre deler av samfunnet – og i andre land.

Regjeringens arbeid for mer konkurranse, avregulering og avbyråkratisering er et bidrag som vil stimulere til produktivitetsvekst.

Vi vil også se kritisk på hvordan pengene brukes. Vi må våge å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. På denne måten kan vi møte framtidige utfordringer på en god måte og skape handlingsrom til både velferd og skattelettelser.

Men Regjeringen sitter ikke med alle svarene selv. Vi er opptatt av å søke råd hos andre. Det er derfor vi vil opprette en produktivitetskommisjon.

Denne uken går sammensetningen og mandatet i statsråd. Kommisjonen skal ledes av professor Jørn Rattsø. Den skal se nærmere på hvorfor utviklingen i produktiviteten har vært svak de siste årene. Framfor alt skal den gi råd om hva vi kan gjøre for å øke produktivitetsveksten igjen både i offentlig og privat sektor.

Vi vil lytte til rådene, det er viktig for å sikre velferden i Norge i årene som kommer. Kommisjonen tar raskt fatt. Allerede 10. februar skal produktivitetskommisjonen ha sitt første møte.

Produktivitetsvekst er avgjørende for vår framtidige velferd
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen. Vekstevnen er særlig avhengig av hvor gode vi er til å øke produktiviteten.

I den danske produktivitetskommisjonens første delrapport viste funnene at dersom Danmark hadde hatt tilsvarende produktivitetsutvikling som Sverige fra 1996 til 2011 ville de kunne innført gratis kollektivtrafikk eller bygd ni nye supersykehus – hvert år.

Vi vet ikke hva produktivitetsutviklingen i Norge vil bli. Men vi ser at de ulike forløpene leder til svært ulike inntektsnivåer i samfunnet over tid, og enorme muligheter.

Dersom den årlige produktivitetsveksten etter 2012 holder seg på samme nivå som gjennomsnittet fra 2005 til 2012 fram til 2060 vil verdiskapingen i fastlandsøkonomien øke med 40 prosent, regnet per innbygger.

Dersom produktivitetsveksten etter 2012 derimot fortsetter i takt med gjennomsnittet fra 1990 til 2005 vil det løfte verdiskapingen per innbygger med 240 prosent fram til 2060.

Å forbedre produktiviteten er derfor ikke en snever debatt for økonomer – forbedring av produktiviteten er avgjørende for hva vi får igjen for vår innsats av arbeid og kapital. Dersom produktiviteten også øker i offentlig forvaltning kan vi få mer velferd for skattebetalernes penger, eller vi kan ha samme velferdsnivå for en lavere kostnad på statsbudsjettet.

I det innledende arbeidet til produktivitetskommisjonen vil et av de spesifikke oppdragene være å identifisere områder for å øke effektiviteten i offentlig tjenesteproduksjon og bedre rammevilkårene for næringsvirksomhet. Målet er å se på om samfunnet er skrudd sammen best mulig for å skape produktivitetsvekst, og forslagene fra produktivitetskommisjonen skal danne grunnlag for gjennomføring av tiltak som bidrar til vekst.

De første grepene tok regjeringen allerede i budsjettet for 2014 med tiltak som styrker norsk konkurransekraft og som vil motvirke todelingen av økonomien. I budsjettet vrir vi pengebruken over på investeringer i samferdsel, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser.

Dette er tiltak som gir bedre vekstvilkår til alle bedrifter – også de som ikke er del av oljerelatert næringsliv.

I tråd med regjeringens erklæring vil vi bruke budsjettet i årene framover til å gjennomføre skatteendringer som stimulerer til sparing, privat eierskap, investeringer og entreprenørskap.

Jeg kan naturligvis ikke si noe konkret om hva regjeringen vil gjøre i de kommende budsjettene. Men vi har sagt at vi vil arbeide for et enklere og mer vekstfremmende skattesystem, og prioritere skattelettelser som styrker norsk verdiskaping og trygger norske arbeidsplasser. Vi tok et første skritt i denne retningen med tilleggsproposisjonen for 2014.

Vi vet en del om hvordan skatter og avgifter kan innrettes med minst mulig skadevirkninger for økonomien. OECD har rangert noen sentrale skattarter etter deres vekstfremmende eller veksthemmende egenskaper. Selskapsskatten blir rangert som mest skadelig for økonomisk vekst, etterfulgt av skatt på personlig inntekt. Satsreduksjoner i de mest skadelige skattartene vil potensielt ha størst vekstfremmende virkning. Derfor har vi redusert satsene i både den alminnelige inntektsskatten som gjelder for personer og selskaper, og på formue. Disse endringene gjør det mer lønnsomt å investere, spare og arbeide.

Vi har også endret mandatet for Scheel-utvalget som er nedsatt for å vurdere nivået og innretningen på selskapsskatten. Den forrige regjeringen ba utvalget legge frem et provenynøytralt forslag, det vil si samlet sett samme skattenivå. Men denne regjeringen ønsker å redusere det totale skattenivået. Jeg har derfor bedt utvalget også vurdere forslag som samlet sett gir netto skattelettelser.

Økt produktivitet er til det beste for oss alle. Det hever velstandsnivået for hele befolkningen. Det er noe både næringsliv og myndigheter, forskere og fagforeningen, må være opptatt av.

Samtidig vil jeg understreke et viktig poeng: Økt produktivitet i privat sektor løfter hele landets verdiskaping. Det gjør oss i stand til å løse flere oppgaver, og familiene bedre rygg til å bære egne utgifter.

Men økt produktivitet i privat sektor løser ikke i seg selv de langsiktige statsfinansielle utfordringene som følger med en aldrende befolkning. Høyere produktivitet i privat sektor løfter ikke bare skatteinntektene, men også de offentlige utgiftene. Balansen mellom utgifter og inntekter blir i liten grad endret. Det potensielle underskuddet vi har på lang sikt blir ikke mindre.

Det blir det bare hvis vi greier å kombinere produktivitetsvekst i privat sektor med produktivitetsvekst også i det offentlige. Forutsatt at økt produktivitet tas ut i reduserte utgifter, og ikke bare i flere eller bedre offentlige tjenester, vil det slå rett ut i en bedre balanse mellom inntekter og utgifter i offentlig sektor.

Det er mange områder i offentlig virksomhet der det er vanskelig å se mulighetene for produktivitetsvekst. Men det er også mange områder der det er mulig – og der for eksempel bedre og raskere saksbehandling kan ha positive virkninger også for brukernes produktivitet.

For å kunne opprettholde og videreutvikle velferdsstaten, må vi – som flere ganger nevnt, både forvalte landets ressurser og skattebetalernes penger på en god måte. Regjeringens arbeid for mer fornying, forenkling og forbedring av offentlig er sektor er derfor en av nøklene til høyere produktivitet.

Når offentlig sektor virker, virker også samfunnet rundt. Når bedriftene bruker mindre tid på rapportering og lange saksbehandlingsprosesser, gir det mer tid på å skape verdier.

Og dersom vi kan løse oppgavene på en smartere måte får vi mer ut av ressursene og vi kan gjøre hverdagen bedre for eldre, skolebarn og andre.

Mange på trygd
I tillegg til at arbeidskraften må brukes smart for å løfte produktiviteten, må vi også sørge for at de som kan jobbe, får muligheten til det.

I internasjonal sammenheng er andelen sysselsatte svært høy i Norge. Det er bra. Velstandsnivået bestemmes imidlertid ikke bare av hvor stor andel av den samlede befolkningen som er i jobb, men også av arbeidsinnsatsen per sysselsatt. Her ligger Norge under gjennomsnittet for OECD-landene.

Og selv om yrkesdeltakelsen i Norge er høy, er det nærmere 600 000 mennesker i voksen alder som mottar sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.

Siden 2004 har veksten i sysselsettingen i økende grad kommet i form av arbeidsinnvandring. Det har avhjulpet flaskehalser i økonomien, men samtidig redusert trykket på å få utsatte grupper inn i arbeidsmarkedet.

Ronald Reagan sa: «I believe the best social program is a job.» Det er det samme Fremskrittspartiet og Høyre sier i regjeringserklæringen, når vi vil sørge for at det lønner seg mer å gå fra trygd til arbeid.

Det er krevende, men svært viktig fordi de største forskjellene i vårt samfunn går mellom de som har jobb og de som ikke har. Da er det avgjørende å tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet og føre en politikk – slik Regjeringen gjør – med skattelettelser som gjør det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser.

Mye å hente på økt produktivitet og arbeidsdeltagelse
I perspektivmeldingen som ble lagt fram sist vinter, ble det presentert beregninger av hva som trengs av inndekning framover i tid. Beregningene var basert på en videreføring av dagens velferdsordninger. Det ble også tatt hensyn til aldringen av befolkningen og den ventede utviklingen i statens oljeinntekter og i fondsavkastningen. I 2060 ble inndekningsbehovet i offentlige budsjetter anslått til 6 prosent av verdiskapingen i fastlands­økonomien. Selv om slike beregninger er usikre, kan de brukes som utgangspunkt for å diskutere noen sentrale utfordringer.

Beregningen viser at vi har mye å hente på å øke produktiviteten i offentlig sektor.

Hvis vi kan øke produktiviteten i offentlig forvaltning med en kvart prosent hvert år, og ta dette ut i reduserte offentlige utgifter, vil behovet for inndekning i offentlige finanser i 2060 mer enn halveres. Dette understreker hvor viktig det er kontinuerlig å ha et kritisk blikk på hvordan vi bruker skattebetalernes penger og hvordan offentlig sektor kan jobbe smartere.

Økt arbeidsinnsats
Vi har også mye å hente på å øke deltakelsen i arbeidslivet. Den nødvendige økningen er ikke veldig dramatisk. Hvis vi i 2060 har den samme gjennomsnittlige arbeidstiden som i Sverige i dag eller samme andel yrkesaktive som på Island i dag, vil det langt på vei løse utfordringen.

Da trenger vi for eksempel å spørre oss om vi har hensiktsmessige aldersgrenser, arbeidstider og arbeidsformer. Er det fornuftig at mange opplever at de «går ut på dato» når de runder et bestemt årstall – selv om de føler de har mer å gi?

Vi må jobbe for at det er lønnsomt for alle yrkesgrupper å stå lenger i arbeidslivet – og kombinere arbeid og pensjon. Hvis vi tar Norges nest største by – Bergen – som eksempel vil det bety 24 millioner kroner i sparte utgifter dersom bare ti prosent av de kommunalt ansatte står ett år lenger i jobb etter fylte 62 år. Ser vi disse summene i et nasjonalt perspektiv, inkluderer privat sektor i regnestykket, og har litt større ambisjoner, blir innsparingene enorme.

Vi trenger mye arbeidskraft i tiden fremover. Vi trenger å beholde flere seniorer lenger i arbeidslivet. Regjeringen har utnevnt to statssekretærer som er over 70 år, Hans Røsjorde og Astrid Nøkleby Heiberg. Deres kompetanse, erfaring og klokskap er en stor ressurs for oss.

Og det er ingen grunn til at vi ikke skal få mer glede og nytte av seniorenes bidrag i arbeidslivet fremover. Arbeidslivet har endret seg dramatisk de siste årene, med ny teknologi og nye arbeidsmåter. Derfor er også arbeidsministerens initiativ for fjerne særaldersgrenser en viktig debatt.

Redusert gjennomsnittlig arbeidstid
Den nederste søylen illustrerer hva som skjer dersom vi reduserer gjennomsnittlig arbeidstid i takt med utviklingen de siste tjue årene. Inndekningsbehovet i 2060 vil da nesten dobles regnet som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien.

Det er viktig å minne om at disse beregningene er avhengige av en rekke forutsetninger. Blant annet er det lagt til grunn at dagens standard og dekningsgrad i offentlige velferdsordninger videreføres. Med ambisjoner om å forbedre tjenestetilbudet blir utfordringene enda mer krevende.

Skal vi møte de utfordringene norsk økonomi står overfor er det nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet av gangen. Vi må føre en politikk som bidrar til en stabil økonomisk utvikling og en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Samtidig må vi tenke langsiktig og sørge for at den økonomiske veksten er bærekraftig.

Målsettinger for den økonomiske politikken
Norsk økonomi påvirkes ikke bare av hvor mye penger vi bruker over budsjettet, men også av hvordan vi bruker pengene. Den nye regjeringen har tenkt å bruke pengene riktig.

Da Stortinget sluttet seg til handlingsregelen i 2001 var det bred enighet om at staten skulle bruke det økte handlingsrommet på forskning, utdanning, vekstfremmende skattelettelser og infrastruktur – tiltak som kan øke produktiviteten og vekstevnen i resten av økonomien.

Vi har sett en utvikling hvor mer oljepenger er brukt på økt offentlig byråkrati i stedet for tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen i resten av økonomien. Dette bildet kjenner vi også igjen i den offentlige debatten om handlingsregelen.

Dersom bruken av oljepengene bidrar til å utsette nødvendig omstilling i næringslivet og offentlig sektor, kan velferdstapet på grunn av redusert produktivitetsvekst langt på vei spise opp velferdsgevinsten som ligger i oljepengene. Brukes imidlertid oljepengene til å investere i kunnskap, forskning, infrastruktur og gode rammebetingelser for små og store bedrifter, vil oljepengene kunne bidra til varig økt velstand for hele befolkningen.

Regjeringen har tatt noen sentrale skritt i den retning – det handler om hvordan vi bruker pengene, enten det er snakk om oljepenger eller skattepenger. Det handler også om å forvalte innbyggernes penger og fremtidige pensjoner med omhu og respekt.

I tilleggsproposisjonen for 2014 skrev regjeringen at en vesentlig mer ekspansiv finanspolitikk ikke er svar på de utfordringene norsk økonomi står overfor. Vi økte oljepengebruken noe, men holdt bruken innenfor samme uttaksprosent som Stoltenberg-regjeringen la til grunn, nemlig 2,9 prosent av fondskapitalen. Innenfor denne rammen brukte vi både oljepenger og skattepenger på en annen måte en den forrige regjeringen la opp til.

Det vi gjør – og vil gjøre framover – er å dreie mer av avkastningen fra oljefondet over fra å drifte statsbudsjettet, til å investere i fremtiden slik det var enighet om i 2001. Det handler praktisk sett om å investere mer i infrastruktur, mer i forskning, mer i kunnskap og mer i vekstfremmende skattelettelser. Det er vi allerede i gang med.

Finansiell stabilitet og solide banker
Dagens program vier mye oppmerksomhet til boligmarkedet, finansiell stabilitet og regulering av banker. Dette er et område jeg som finansminister har ansvar for og er opptatt av.

En god offentlig sektor og et konkurransedyktig næringsliv er også avhengig av velfungerende finansielle markeder og en velfungerende finanssektor. Det bidrar til vekstevne i økonomien. Samtidig har historien vist at problemer i finanssektoren kan føre til kraftige og langvarige økonomiske tilbakeslag.

Banker har en viktig plass i økonomien og utfører oppgaver som er viktige for samfunnet. Bankene skal legge til rette for at bedrifter og husholdninger kan spare, låne og overføre midler på en effektiv og trygg måte. Bankene formidler sparekapital til investeringer og bidrar til at aktiviteter som er lønnsomme etter en vanlig kredittvurdering, kan gjennomføres.

Vi er avhengig av tryggheten med å ha gode og solide banker både i arbeidslivet og som forbrukere. Samtidig er det viktig med konkurranse. Det krever blant annet at produktene utformes og beskrives slik at kundene forstår dem.

Siden det er første gang jeg deltar på Valutaseminaret som finansminister synes jeg det er riktig å si noe om de prioriteringene vi har lagt til grunn for vår politikk for finansnæringen – hva er spesielt for denne Regjeringen?

Det første jeg vil trekke frem, er at vi har en del utfordringer der vi i Norge må samarbeide for å få løsninger som er bedre tilpasset våre nasjonale forhold enn de generelle EU-reglene.

Lærdommen fra den siste internasjonale finanskrisen viser at de soliditetskravene vi har stilt til bankene i Norge og i andre land, ikke har vært gode nok. Siden våren 2010 har EU satt i verk en rekke tiltak for å motvirke krisen blant annet flere regelverksendringer for å styrke finansiell stabilitet, herunder nye kapitalkrav, krisehåndteringsregler og forslag til en bankunion.

Det har vært riktig og viktig. Men jeg skal ikke legge skjul på at det oppleves frustrerende når vi i viktige spørsmål om for eksempel forbrukerbeskyttelse må bruke mye energi på å kjempe for å bevare gode, norske ordninger, risikerer at vi kanskje ikke lykkes fullt ut med det. Et nærliggende eksempel er den norske garantien for bankinnskudd på to millioner kroner. Forbrukerbeskyttelsen ved kredittkortkjøp er en annen sak vi er opptatt av.

Jeg har brukt mye tid på disse sakene; møtt mine nordiske kolleger, og hatt møter med EU-kommisjonen og nøkkelpersoner i EU-parlamentet. Jeg har skrevet brev og tatt telefoner til statsråder i europeiske regjeringer. Det kommer fantastisk mye bra ut av det europeiske samarbeidet om regulering av finanssektoren. Men jeg opplever likevel mange av disse prosessene som utfordrende.

Arbeidet for å styrke konkurransen i finansmarkedet er en annen viktig sak for denne regjeringen. Ved utforming av kapital- og likviditetsregler for norske banker har det vært viktig å veie soliditet mot andre hensyn som konkurransen med andre banker, både i og utenfor Norge. Jeg har også merket meg at dette har vært gjenstand for diskusjon i media den siste tiden.

Det norske bankmarkedet er nokså konsentrert, men består likevel av mange aktører, hvorav mange er små. DNB er den klart største aktøren med en markedsandel på om lag 35 prosent. Nordea er nest største aktør med en andel på 10 prosent. Resten av markedet fordeler seg på om lag 125 andre norske banker og 12 filialer av utenlandske banker. Selv om de er små i nasjonal sammenheng, har mange av sparebankene store markedsandeler i lokale og regionale markeder.

Det er viktig med god konkurranse mellom aktørene for at finansmarkedene skal tjene økonomien på en effektiv måte. God konkurranse kan bidra til lavere priser, mer innovasjon og høyere økonomisk vekst.

Konkurransen mellom bankene bidrar til at lånekunder ikke betaler urimelig høye renter. For at konkurransen skal fungere, er det viktig at kundene har et bevisst forhold til egne rentevilkår og tilbudene fra andre banker. De må også være villige til å bytte bank. Jeg håper at norske bankkunder benytter seg av mulighetene i markedet og bytter bank hvis det kan gi lavere boliglånsrente.

Det er også viktig at rammevilkårene for bankene er nokså like. I Norge konkurrerer norske og utenlandske banker om norske lånekunder. Norske banker konkurrerer også med utenlandske banker om innlån i de internasjonale kapitalmarkedene. God soliditet er et konkurransefortrinn for bankene. Soliditet er en viktig faktor når en bank skal hente innlån. Jeg mener godt utformede kapitalkrav styrker konkurransekraften til norske banker over tid.

Det har vært noe oppmerksomhet rundt utenlandske banker og at disse kan få bedre betingelser gjennom andre krav enn norske banker såfremt disse er lempeligere enn norske krav.

I Norge har vi valgt å starte innfasingen av EUs nye soliditetskrav noe tidligere enn vi er forpliktet til. Også Sveits og Sverige har valgt å ligge i forkant. Forholdene ligger godt til rette for å gå raskt fram i Norge. Norske banker er lønnsomme og mange oppfyller allerede i dag de nye kravene. Det har vært bred enighet om denne strategien – et enstemmig Storting vedtok de nye kapitalkravene sommeren 2013.

I Norge konkurrerer norske og utenlandske banker om norske lånekunder.

Regjeringen arbeider derfor for at soliditetskravene for de utenlandske bankenes virksomhet i Norge skal bli likere de kravene vi stiller til norske banker.

Dette er i tråd med anbefalinger fra IMF og fra en nordisk arbeidsgruppe med medlemmer fra finansdepartementene i Norden. IMF og den nordiske gruppen har blant annet pekt på at det kan være en fordel å vurdere et system for gjensidig anerkjennelse av kapitalkrav i Norden (vertslandsregulering). Slik kan vi for eksempel stille strengere krav til alle banker som driver virksomhet i ett land, hvis det er fare for finansiell ustabilitet og systemrisiko der.

En større grad av vertslandsregulering vil kunne bidra til likere konkurransevilkår i det enkelte nasjonale marked (level playing fields som de sier i engelsktalene land). Særlig er det viktig at alle banker som opererer i et land, oppfyller det nasjonale kravet til motsyklisk kapitalbuffer og bruker de risikovektene for beregning av kapitalkrav som benyttes i dette landet. Siden krav og vekter er tilpasset risikoen i dette landet, reduserer vi da faren for finansiell ustabilitet.

Jeg vil, i Finansmarkedsmeldingen som kommer i april, gjennomgå konkurransesituasjonen og forbrukernes stilling spesielt. I kundeforholdet mellom privatpersoner og bankene er det bankene som er den sterke parten, og det offentlige må sikre en forsvarlig balanse i slike forhold.

Det siste jeg vil trekke fram er at vi er opptatt av å utnytte handlingsrommet og vise fleksibilitet der vi kan. Jeg har signalisert at jeg vil la bankene bruke litt lenger tid på å bygge motsyklisk buffer enn det Finanstilsynet og Norges Bank la opp til. Jeg har nettopp bedt finansnæringen, kommunene og NHO om å komme opp med mer konkrete forslag til hvordan livselskapene kan bidra til å finansiere norsk infrastruktur. Og Regjeringen har utvidet skattestimulansene til boligsparing og gitt omfattende lettelser i personbeskatningen fordi vi tror privat sparing er et gode for alle.

Og jeg har klart signalisert at jeg ønsker en mer fleksibel praktisering av egenkapitalkravet ved boliglån enn et mekanisk 15-prosentkrav, slik at trygge låntakere kan regne med å få boliglån.

Det leder meg over på neste tema.

Boligpriser og gjeld på et høyt nivå
Jeg er også opptatt av at vi skal ha rammer for bankenes boliglånspraksis som på en best mulig måte bidrar til en god og stabil utvikling i norsk økonomi.

At høy gjeld kan være farlig, både for den enkelte og for samfunnet, er noe «alle» vet. Det vi ikke vet, er hvor høy gjeld vi kan ha uten at det går galt.

Norske husholdningers gjennomsnittlige bruttogjeld utgjør nå mer enn to ganger disponibel inntekt. Det er høyere enn noen gang, og det er høyt sammenliknet med andre land.

Samtidig er husholdningenes rentebelastning lav i et historisk perspektiv. Men ettersom de fleste husholdninger har flytende renter på lånene sine, vil selv små renteøkninger slå ut i høyere rentebelastning og lavere kjøpekraft.

Gjennom fjoråret så vi tegn til en mer moderat utvikling i boligprisene. Bankene bør selvsagt ta høyde for boligprisene kan falle og betalingsevne når de vurderer lånesøknadene. Men etter tider med økende boligpriser og skjerpede retningslinjer har det blitt vanskeligere for vanlige folk å få lån til bolig.

Vi ba om, og har nå fått, en vurdering fra Finanstilsynet av hvordan dagens regler etterleves og virker. En foreløpig lesning tilsier at reglene praktiseres med betydelig fleksibilitet. Det er lovende at det, også innenfor generelle retningslinjer, skjer en individuell vurdering av den enkelte lånesøkers situasjon.

Vi vil nå gjennomgå Finanstilsynets brev. Jeg regner med at vi på slutten av denne uken vil kunne offentliggjøre våre vurderinger og videre beslutninger.

Det som også er viktig å ha med i bildet når vi snakker om boligpriser og gjeld, er en politikk for økt privat sparing og forenkling av regelverket som kan redusere byggekostnadene.

Regjeringen har økt grensen for sparing i BSU. Vi har redusert skatt for bedrifter og personer. Og vi har redusert formueskatten. Til sammen kan dette skape rom for at familier og enkeltpersoner kan spare og ta større ansvar for egen trygghet og velferd.

For kort tid siden varslet også Kommunal- og moderniseringsministeren omfattende tiltak for å bygge bedre boliger raskere og billigere. Jeg vil støtte ham i arbeidet fordi tilbudssiden er viktig for at boligmarkedet skal fungere godt og for at inngangsporten til boligmarkedet ikke skal bli for smal.

Selv om norsk økonomi har klart seg bra er usikkerheten stor – ikke minst om den videre utviklingen i Europa. Det er ikke sikkert at Norge alltid vil trekke vinnerloddet. Dårlige tider i resten av Europa kan innhente oss også. Oljealderen vil ta slutt.

En ansvarlig økonomisk politikk er fundamentet for å trygge norske arbeidsplasser. Og en politikk som bidrar til stabil og bærekraftig utvikling i norsk økonomi og sammen med god og konsistent regulering av finansnæringen, vil være vårt beste forsvar av finansiell stabilitet i Norge.

Men en hovedutfordring i årene som kommer er å styrke norsk konkurransekraft. Selv om vi har store oljeinntekter, vil vi over tid være avhengig av et næringsliv som kan konkurrere.

La meg derfor runde av dette innlegget med å understreke at Norge som nasjon, og vi politikere, har en historisk, gyllen anledning til å klare å løfte vekstkraften i norsk økonomi. Men da må vi våge å reise nye spørsmål. Vi skal ikke snu opp ned på alt – men vi må våge å tenke nytt etter åtte år med rødgrønn politikk.

Da må vi også tenke i et generasjonsperspektiv – og se litt forbi tabloide debatter om «skattelette til dem som har mest», «privatisering» og «brutalisering av arbeidslivet»

Som jeg har pekt på er det noen skatter som er mer veksthemmende enn andre. Vi kan få et skattesystem som stimulerer til arbeid. Vi kan skape et økonomisk klima som stimulerer til nye investeringer i trygge arbeidsplasser og vekstkraft.

Vi kan få en arbeidslivspolitikk som stimulerer til fleksibilitet, sånn at den enkelte kan bidra på best mulig måte innenfor sine egne rammer, framfor A4-løsning med veldig strenge regler.

Vi kan ta større skritt i satsing på forskning og innovasjon, i høyere utdanning og i næringslivet, slik at vi tar vare på de mulighetene vi har i kunnskapsrike mennesker over hele landet.

Vi kan introdusere mer konkurranse mellom det offentlige og private, valgfrihet på valg av skole eller sykehjem – og slippe til det private og frivillige initiativ. Det er en viktig del av Fremskrittspartiets politikk og for regjeringen – troen på at enkeltmennesket, familien, organisasjonene kan løse mange oppgaver i vårt samfunn.

Og ikke minst kan en få en offentlig sektor som jobber smartere og enklere.

Alt dette er regjeringens politikk – vi vil fornye, forenkle og forbedre.

Takk for oppmerksomheten!