Omstilling for et bærekraftig velferdssamfunn

- Den omstillingen som kommer fremover, er ikke et engangsløft. Det er en motor som gires opp hvert eneste år i årene fremover, fordi vi ønsker å beholde samfunnet like godt som det er i dag, sa statsministeren i innlegget sitt på Solamøtet 15. januar 2018.

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen. Veldig hyggelig å være tilbake i Rogaland. Var her sist i valgkampen. Da snakket vi mye om målsetningene for en ny regjering, og nå er jeg glad for å si at det blir en ny regjering. Den gamle var veldig god og fikk gjort veldig mye, men det er alltid godt å utvide og bli flere, å få et godt nytt grunnlag.

La meg først si litt om det: I går la vi fram «Jeløya-plattformen.» Jeg har tapt et par saker. For eksempel at det skal hete «Jeløen», sier jeg er bergenser og ikke liker a-endelser, men jeg har måtte spise det i meg.

Litt viktigere enn det, så var det sånn at utgangspunktet vårt var å spørre hva som er utfordringene til Norge fremover. Hva er det politikken må svare på, og ikke minst: Hvilket ansvar har vi for å sørge for at vi nå ikke bare tenker på kortsiktige gevinster og populære saker, men at det fundamentet vi bygger er et fundament for et bærekraftig velferdssamfunn for fremtiden.

Gjennom de samtalene vi har hatt, som har endt i denne plattformen, og som vil ende i en ny regjering, så har vi sagt hva vi oppfatter som de seks store hovedutfordringene Norge som nasjon står overfor, og vi må gjøre noe med.

For det første: Vi må omstille norsk økonomi for å skape vekst, nye lønnsomme arbeidsplasser og for å sikre at vi har flere bein å stå på som land i fremtiden.

For det andre: Vi skal oppfylle Norges klimaforpliktelser, slik at vi tar vår andel av det vi skal løse for å sikre at klimautfordringene løses globalt.

For det tredje: Vi må skape et mer inkluderende arbeidsliv. Den teknologiske utviklingen skaper store muligheter, og det skal jeg si mer om etterpå. Det utfordrer både eksisterende arbeidsplasser og den enkeltes kompetanse og evne til å delta.

For det fjerde: Vi må sikre gode velferdsordninger. Uten det blir ikke Norge det Norge vi kjenner: uten lav ulikhet, uten at innbyggerne har mulighet til inntektssikring gjennom gode velferdsordninger. Det er et kjennetegn på det Norge vi er glade i, og det skal vi fortsette å ha. Det er en glede at flere lever lengre. En bærekraftig velferdsordning er avhengig av at flere er yrkesaktive, og at flere er yrkesaktive lengre enn i dag.

For det femte: Vi må reduserer fattigdom og utenforskap. Det utfordrer limet i vårt samfunn, utfordrer sammenhengen som gjør at vi stoler på hverandre.

Alle skal ha en mulighet til å skape sitt eget gode liv.

For det sjette: Vi må skape et helt nytt og bedre integreringsløft. Det har kommet nesten 100.000 nye nordmenn inn i løpet av de siste fem-seks årene. Den store bølgen som kom i 2015 kommer nå ut av introduksjonsordningene, og skal ut i jobb. Det store løftet er helt sentralt for den enkelte, og også for bærekraftigheten i velferdsordningene våre. For det er ikke bærekraftig med 43 prosents sysselsettingsgrad blant de som har kommet til Norge som asylsøkere eller kvoteflyktninger. Det er 20 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet i Norge. Det må vi løse.

Vi skal løse disse seks utfordringene i et generasjonsperspektiv, og legge et solid fundament som kommende generasjoner kan bygge videre på. Vi skal fortsette med reformer for å skape dette bærekraftige velferdssamfunnet.

Så til dagens aktuelle økonomiske situasjon. Det er slik at konjunkturnedgangen etter oljeprisfallet i 2014, er over. Det er også i ferd med å snu her på Sør- og Vestlandet.

Et positivt konjunkturbarometer som ble lagt fram fra SR Bank nå i januar, og det viser at bedriftene forventer vekst. Det er klar optimisme tilbake både i Rogaland, Agder og Hordaland som var tøffest rammet av oljeprisfallet. Jeg ser i dagens avis at det er rekord i nye bedriftsetableringer. Det er bra. For gjennom oljeprisfallet viste den jærske gründerkulturen seg. Den spredte seg kanskje til mer enn Jæren også. Den viste at i oljemiljøene var det mange ideer, mye kreativitet, mange som hadde noe de kunne tenke satse på, som brukte omstillings- og endringsperioden til å skape nye ting. Folk med ideer fra oljebransjen har sett at de kunne utvikle det på andre måter. Dette har vært et utgangspunkt for å få flere bein å stå på, at oljesektoren har gitt oss mange kompetente folk, med kompetanse som også kan brukes utenfor egen sektor.

For Norge ser vi også høyere kjøpekraft i husholdningene, og økt etterspørsel fra eksportmarkedene vil forsterke oppgangen fremover. Allerede i år anslås økonomien å vokse raskere enn sin historiske trend. Vi er ute av konjunkturnedgangen og sjokket for økonomien etter oljeprisfallet.

Arbeidsmarkedet er i bedring, og arbeidsledigheten faller over hele landet.  Veksten i sysselsettingen øker.

Sysselsettingsandelen har gått ned siden toppåret 2008., men vi ser at utviklingen har stoppet opp. Vi forventer at andelen vil ta seg opp fremover, men den må mye mer opp enn det som skjer gjennom en konjunkturendring. Vi må dra til for å få flere i jobb.

Men vi kan ikke puste ut, og si at det er «business as usual». Vi har et bedre utgangspunkt som nasjon fordi vi har gjenvunnet konkurransekraft på mange områder. Mange av de som før 2014 følte at de lå i skyggen av oljenæringen har nå opplevd en større vekst i eksportmarkedet på grunn av en lavere kronekurs. Vi ser at det er vekst i nye områder i norsk økonomi, men likevel skjer det så mye rundt oss at vi ikke kan puste ut ennå. Omstillingskravene blir sterkere, og vi skal benytte vår forbedrede situasjon til å sørge for at situasjonen fortsetter.

Vi merker internasjonale krav om stor omstilling. Vi vet at digitalisering, globalisering og klimakravene kommer til å kreve mer omstilling. Når vi snakker om et bærekraftig velferdssamfunn, så har vi definert tre viktige punkter som dreier seg om bærekraften:

Økonomisk: Vi må ha mulighet til å betale for velferdsordningene våre og sørge for at samfunnet vårt forblir så godt som det har vært.

Klima: Vi må sette mindre Co2-fotavtrykk og nå reduksjonene våre, ikke minst i ikke-kvotepliktig sektor.

Sosialt: Det dreier seg om limet i samfunnet vårt, om at alle føler seg inkludert, og at vi tar jobben med å løfte de gruppene som har hatt problemer med å komme inn i arbeidsmarkedet. Og det kan bli enda vanskeligere fordi gruppene kan bli større i den teknologiske endringen vi ser rundt oss.

Derfor må vi også håndtere omstilling, ikke konjunkturbasert eller rettet mot én bransje, men for å klare klimamålene, robotiseringen og digitaliseringen sine teknologiske utfordringer.

I tillegg har vi den særnorske utfordringen med mindre vekstimpulser fra olje- og gassnæringen i årene som kommer. Det kommer til å være en kjempestor næring for Norge i flere tiår fremover, men veksten må vi sannsynligvis hente fra andre sektorer. De høye oljeprisene som fôret veksten vår fra 2004 til 2014 kan vi ikke lengre anslå at skjer. Og så har jo næringen omstilt seg selv helt fantastisk, med kostnadskutt, endringer og annet som gjøre at de er konkurransedyktige. Likevel vil inputen fra oljesektoren til nasjonen Norge være mindre i årene fremover, og vi må ha flere bein å stå på.

Jeg nevnte i min nyttårstale en bedrift som et eksempel på denne omstillingen. Roxel i Stavanger hadde før 80 prosent av inntektene sine fra oljebransjen. I dag kommer 90 prosent av inntektene fra andre næringer. Det viser at kompetansen fra olje- og gass kan brukes i mange sektorer. De bruker sin kompetanse på områder som bygg og anlegg, samferdsel og havbruk.

De er ikke alene om det. Det er mange bedrifter som ser at de trenger flere bein å stå på. I skipsfarten ser vi at de verftene som klarer seg best nå er de som går inn i nye markedet, og ikke bare bygger supplybåter, som det i dag er litt for mange av, siden en fjerdedel fortsatt ligger i opplag.

I tillegg til bedrifter som tenker nytt må vi fortsette å modernisere offentlig sektor. Vi må bruke de tilgjengelige ressursene best mulig. Vi har gjennomført viktige reformer, men vi må fortsette å jobbe med reformer for å øke produktiviteten i offentlig og privat sektor.

For å sikre finansiering av velferden vår må vi gjøre to store grep: Det ene er produktivitetsvekst i offentlig sektor, og det andre er arbeid og arbeidsdeltagelse. Det er viktig i privat sektor, men det er enda viktigere i offentlig sektor.

Jeg mener vi har gode forutsetninger for å lykkes. Vi har Naturressurser resten av verden kan misunne oss. Vi er godt digitalt utviklet og med høyt utdannet befolkning. Vi har flate strukturer, høy grad av tillit, kultur for samarbeid og læring. Utgangspunket vårt er godt, men vi må huske på at omstillingen ikke skjer av seg selv. Dette må ha første prioritet i årene som kommer.

Automatisering og digitalisering skaper nye muligheter. Vi kan produsere til lavere kostnad. Flere bedrifter ser muligheter for å flytte produksjonen hjem til Norge. Jeg tror at lavkostland som for eksempel Bangladesh og Vietnam kommer til å få større utfordringer med digitalisering enn det vi får her.

Vi må ta teknologien inn i vår spesielle bedriftsstruktur med mange små og mellomstore bedrifter. Derfor er det viktig å bygge nettverk mellom de store og de små bedriftene. Digitalisering betyr at bedrifter kan bruke mer tid på verdiskaping, og mindre tid på rapportering.

Ifølge EUs årlige indeks over digitalisering er Norge nummer to i Europa på digitalisering. Vi må se oss slått av Danmark, men vi har høyere tempo. 

Digitalisering er sentralt for omstilling. Derfor har regjeringen nær dialog med næringslivet om dette. Vi har laget en strategiprosess for økt digitalisering i næringslivet som vi kaller «Digital21» og vi har laget «Regjeringens digitaliseringsutvalg» som jobber med hvordan privat og offentlig sektor kan spiller hverandre gode.

Samtidig utfordrer digitaliseringen vårt økonomiske fundament. Skattegrunnlaget vårt utarmes når bedrifter kan flytte på, og drive produksjon på helt andre steder. En utfordringen i fremtiden blir å sørge for at vi har et robust skattegrunnlag.

I tillegg til digitaliseringsutfordringer har vi også teknologi som den store driveren av globalisering. Det er tilbakeskritt for globalisering på den politiske arenaen, men det er fremskritt på grunn av teknologi. Vi er litt tilbake på 80-tallet der globaliseringen skjøt fart i næringslivet og politikken hang etter. Vi trenger at politikken henger med, for eksempel i spørsmålet om rettferdig skattlegging. Sensorteknologi, 3D-printing osv. gjør at produksjonen vil flytte seg. Det er til gunst for Norge hvis vi er gode nok.

Men den sentrale utfordringen er å sikre at vi skjønner hva som skjer og at vi er gode nok på å utforme politikk på området. Det må vi gjøre i samarbeid.

Vi skal også ha en bred internasjonal grønn dugnad. Vi skal sørge for å nå Paris-målene våre. Det rammeverket som kommer når vi har undertegnet en avtale med EU, er strengere enn de vi har hatt tidligere. Vi må levere på reduksjoner hvert år, og stramme inn året etter, hvis vi ikke klarer det.

Så hvordan skal vi håndtere dette? Først og fremst har jeg lyst til å si at er ikke slik at fordi vi har nye utfordringer så krever det alltid nye politiske grep, eller helt nye ting vi ikke har tenkt på før. Det er noen gode gamle politiske grep som er viktige. For eksempel å ha generelt gode rammebetingelser for å etablere seg i Norge, og for at det etablerte næringslivet skal kunne utvikle seg. Vi må være attraktive for bedriftsetableringer og for at kunnskap og forskning skal ville komme til landet. Gode gamle rammebetingelser er fortsatt viktig å holde på: som skatter, avgifter, infrastruktur, arbeidsreguleringer og andre regelverk for å styrke næringslivet.

Vi har gjort noe av dette: Redusert selskapsskatt fra 27 til 23 prosent, forbedret og redusert formuesskatt, fradrag for investeringer i oppstartsbedrifter, ny ordning for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold er blant de tingene som er gjort for å gjøre Norge til et spennende sted med mer stabile rammebetingelser fremover.

Vi har i tillegg fjernet eiendomsskatten på maskiner. Det kommer blant annet kraftkrevende industri, raffinerier og store datasentre til gode.

Vi må også jobbe med humankapitalen vår: Forskning og kompetanse. Fra tidlig innsats i skolen og styrking av yrkesfagene til å jobbe med at våre institusjoner for høyere utdanning leverer bedre på det som er behovene til næringslivet. Vi må være verdensledende på flere områder. Etter- og videreutdanning av lærere og styrking av elevenes grunnleggende ferdigheter står også på den lange listen av tiltak som trengs for å gjøre dette.

Vi skal legge til rette for bedre samarbeid mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene. Vi må se på dette som et nasjonalt prosjekt. Vi har gjennomført en stor reform innenfor høyre utdanningssektoren. Den handler om høy kvalitet på utdanning og forskning, men også om tettere samarbeid med næringslivet om utviklingen fremover.

Vi skal også alltid strekke oss etter nye virkemidler. Vi skal bruke mulighetene som ligger i hav, og holder nå på å etablere et regelverk, for en gangs skyld kanskje i forkant, av hvordan lisenser for mineralutvinning på havbunnen skal kunne gjøres.

Dette krever at vi spiller på lag. Vi må bli grønnere, smartere og mer nyskapende. Jeg mener at regjeringsplattformen vi har lagt fram tegner et bilde av veien vi skal gå. Det betyr ikke at det blir revolusjon i Norge, men at det blir hardt arbeid, og det gjelder oss alle.

Den omstillingen som kommer fremover, er ikke et engangsløft. Det er en motor som gires opp hvert eneste år, i årene fremover fordi vi ønsker å beholde samfunnet like godt som det er i dag.

Vi fikk et utrolig godt potensial fra våre foreldre og det er faktisk vår jobb å gi det videre til våre barn i like god stand.

Takk for meg.