Prioriteringer i kulturbistanden

Vi kan ikke bruke bistandsbudsjettet til å fremme norsk kultur og norske kunstnere. OECDs ODA-regelverk har klare føringer for bruk av bistandsmidler til tiltak i regi av kulturaktører fra giverland. Slik reisestøtten fungerte i praksis, havnet ordningen i en gråsone. Norske kunstnere mottar fremdeles reisestøtte for å nå internasjonale markeder og scener, men ikke fra bistandsbudsjettet.

Samarbeid og utveksling mellom kunstnere er berikende for de som er med i det konkrete prosjektet. Men når målet er å endre kulturlivets betingelser i utviklingsland, gir utveksling svært begrensede resultater.

I artikkelen viser Klassekampen til at reisestøtteordningen for norske artisters samarbeid med musikere og arrangører i utviklingsland fjernes. Det er feil. Utenriksdepartementet vil opprettholde reisestøtte for kunstnere i utviklingsland, for å bidra til at de kan delta på internasjonale kunstscener og få markedstilgang i utlandet. For å nå bedre ut til målgruppen, som er kunstnere i utviklingsland, vil støtten forvaltes gjennom ordninger i land i sør, og ikke lenger gjennom norske organisasjoner. Ordningen består, men kanalen er ny.

I mange land ser vi at kulturelle rettigheter er under press. Kunstnere forfølges og fratas retten til å uttrykke seg. Arenaer for kunst og kultur motarbeides, er mangelfulle eller ikke-eksisterende. Målet med den norske kulturbistanden er å styrke rammebetingelsene for kulturlivet i utviklingsland. Vi prioriterer kulturelle rettigheter, kunstnerisk ytringsfrihet og tiltak som verner kulturarven i utviklingsland, blant annet ved å bekjempe ulovlig handel med kulturgjenstander. Kulturbistanden har vært under omlegging siden 2014 og det har tydelig vært kommunisert overfor norske kulturaktører. Den andre ordningen, som skal fremme norsk kultur i utlandet, har ikke et utviklingspolitisk formål.

Veien videre. Prioriteringene vi gjør i budsjettet reflekterer prioriteringene i norsk utenrikspolitikk. Regjeringen vil ha størst mulig utviklingseffekt av pengene vi bruker på bistand. Derfor har vi både endret innretning på kulturbistanden og prioritert tiltak som gir best utviklingseffekt. Støtte til aktører, organisasjoner og institusjoner som arbeider for å styrke kulturlivets betingelser i land i sør skal prioriteres opp. Enkelttiltak og produksjoner gjennom norske aktører prioriteres ned.

 En ny evalueringsrapport fra Norad om støtten til sivilt samfunn viser at de fleste partnere i landene som ble undersøkt har kapasitet og kunnskap til å drive sitt arbeid selv, men at de er finansielt avhengig av samarbeidet med de norske organisasjonene. I kulturbistanden vil vi bort fra denne formen fra bistand: Vi vil legge mindre vekt på bistand gjennom norske organisasjoner og gi mer direkte støtte til aktører i utviklingsland. Ja, dette er en «politisk villet handling», en omlegging som Utenriksdepartementet håper vil bidra til et sterkere og mer bærekraftig kulturliv i utviklingsland.