Statsminister Jonas Gahr Støres tale til Norges Bondelags årsmøte

Talen som fremført (transkribert)

Kjære Bjørn (Gimming, leder av Norges Bondelag) – takk for invitasjonen – ja, det var tretten år siden. Og jeg tenkte på det da jeg forberedte meg til dette, at da jeg var utenriksminister så tror jeg at jeg var her nesten hvert år … Så, hva var det med statsministeren på denne tiden …? Jeg synes det er veldig hyggelig å få komme, det er viktig å komme, jeg synes egentlig det er en selvfølgelighet.

Det er jo for meg to store motivasjoner for det: Det ene er å anerkjenne denne viktige næringen. Dere som er her er tillitsvalgte, og jeg synes det å anerkjenne tillitsvalgte er viktig ting i samfunnet generelt, men gjennom det å nå ut til alle de som jobber i denne flotte og viktige næringen, med nesten 500 lokallag, 14 fylkeslag og nesten 60 000 medlemmer.

Det er mange. Så la meg si fra scenen her i dag og fra regjeringen og fra Sandra og meg som er her: En takk for jobben alle gjør i hverdagen der ute og det dere gjør som tillitsvalgte. Jeg skal komme tilbake igjen til det, men det at vi har et system med tillitsvalgte og ordninger for å ordne viktige ting i vårt samfunn; jeg tror vi har fått en påminnelse om hvor viktig det er i vår tid og hvor farlig det er å sette slikt i spill.

Og for regjeringen så er vi veldig opptatt av å ta partene på godt alvor. Jeg vil takke også deg, Bjørn, og den dialogen vi har i de formelle prosessene, men også at vi har muligheten til å snakke sammen i uformelle prosesser. Og jeg har hatt gleden av å møte deg ute i arbeidshverdagen til bonden, men også i møtesammenhenger, hvor regjeringen møter partene, og det er viktig for meg.

Og når du er statsminister og reiser rundt om i landet, så reiser jeg «i» næringen deres veldig ofte, og jeg møter mange av de 60 000. På lørdag så deltok jeg i «Fjellfri pride» på Tynset, og hvis du bor i Parkveien som jeg gjør, i min bolig, og skal til Tynset og så tilbake, så er det altså 74 mil, men det var egentlig, det som slo meg på den turen: hvor mye norsk landbruk vi da passerer, reiser igjennom, fra de sentrale bygdene og til fjellet og til alt som ligger imellom, en stor og viktig reise.

Tørke

Og det jeg da også ser, og la meg si det med en gang, det er at vi nå lever i en varm og tørr tid, og det vet jeg uroer dere, og det kan jeg veldig godt forstå, i store deler av landet. Det er både en påminnelse om klimaendringenes tid, og at dere lever i en så naturbasert hverdag at også lokale skift i klimaet, nedbør og temperatur, har direkte påvirkning på virksomheten.

Mange bønder er bekymret for avlingene sine, det forstår jeg; vi har noe som gir assosiasjoner til 2018, og den veldige tørre tiden som var da. Og vi følger nøye med i den situasjonen framover. Jeg så at Bondelaget hadde skrevet en epost om situasjonen som sier at det begynner å nærme seg tørkesommeren 2018, særlig i sørøst, og håpet om nedbør før sankthans.

Og jeg kan bare si til dere at vi føler også med det. Blir det tørke så blir det reduksjon i kornproduksjon og det blir en bekymring for fôrtilgangen til husdyra. Det er vi klar over.

Jordbruksforhandlingene

La meg så komme til det som har vært – for ikke å si, vårens vakreste eventyr – men det har i alle fall vært en stor sak i vår, nemlig forhandlingene om jordbruksavtalen. Det vi har i Hurdal og det vi opplever å være en viktig jobb for oss nå; det å ta godt vare på en næring, motivasjonen, inspirasjonen og nye generasjoners vilje til å satse på det viktige oppdraget med å produsere mat for landet vårt. Jeg er glad for at vi etter gode og konstruktive forhandlinger fikk på plass en svært viktig jordbruksavtale.

Vi jobbet mye med det fra vår side, det er en svært dyktig landbruks- og matminister i vår regjering, som jeg lytter til, og som er flink til å sette dagsorden jevnlig for dette. Og jeg vil gi honnør til Norges Bondelags team for at dere tok det ansvaret i den vanskelige stunden. Fordi dette kunne ha endt da det ikke var mulig å få til en samlet forhandling, at regjeringen ville si at da får vi lage et opplegg, og det ville jo ikke bli det dårligste av alle opplegg, men det ville brutt med den tradisjonen at vi setter oss ned og forhandler.

Og jeg tror at alle som var igjennom dette – Sandra og teamet hennes, og jeg ble holdt løpende orientert – erfarer at det er en reell forhandling, hvor man på en måte får det beste ut av forhandlinger, ved å finne løsninger underveis og faktisk klarer å berike de forhandlingene mens de pågår.

Og jeg vil da understreke at vi i Norge har jo her en helt egen modell for våre jordbruksforhandlinger, hvor staten setter seg ned sammen med jordbruket og forhandler om rammevilkår.

Jeg mener vi skal være stolte av den modellen. Vi har en ekstremt åpen økonomi i Norge, kanskje den åpneste i verden, og så har vi altså tatt beslutninger for det som er matproduksjon, jordbruk i landet vårt som skiller seg fra landene rundt. Det er utgangspunktet vårt, men det å ta vare på det og forvalte det på en ordentlig måte, krever også at vi da viser respekt for avtaleverket.

Når jeg legger ekstra vekt på det nå, så tror jeg det er fordi at i en tid som vår nå, med krig der ute, polarisering, masse trykk inn mot hvordan samfunnet fungerer, så er faktisk det å forsvare institusjonene – dette høres kanskje litt kjedelig ut – det er veldig viktig. For når de begynner å gå opp i limingen, så er det noe mer som skjer. Og forhandlinger har jo det litt strevsomme ved seg alltid at ingen får de helt som de vil, men det er jo noe av det som er styrken i vår modell; at til slutt så kan vi komme sammen og sier at vi kan stå for det sammen.

Det klarte dere og jeg synes det er riktig å anerkjenne det, det utvidede partnersamarbeidet, som er noe helt unikt, ved at vi finner bedre løsninger, og basert på den innsikten så kan vi også gå videre sammen. Nå skal det baseres i Stortinget denne uka og skal vedtas. Men jeg synes det er et problem at det andre partiet som mener de skal kunne lede en regjering, akkurat i dag holder det helt åpent om de kommer til å stemme for avtalen; om de kommer til å kutte i avtalen, ja det kommer de sannsynligvis til å gjøre. Da mener jeg at det er lite ansvarlig opplegg å ta, når det handler om å forsvare dette viktige instituttet.

Inflasjon

Rundt det som skjer i norsk matproduksjon og i jordbruket vårt, så har vi nå en urolig tid. Det er flere år – ja, det er en generasjon siden vi opplevde inflasjon i Norge, men det er flere generasjoner siden vi opplevde krig i Europa, og begge de tingene kommer samtidig.

Da Sandra og jeg kom inn i regjeringskontorene i oktober 2021, gode venner, så var «meteren» lagt bort i pandemien, renten var på null, og det budsjettet Erna Solberg la, og som vi overtok og gjorde justeringer i, anslo prisveksten i 2022 til 1,3%. Det var virkeligheten slik den så ut da. Og det er viktig å minne om at det var ikke Erna Solberg som politiker som sa 1,3%. Nei, det var det Finansdepartementet og de beste fagfolkene våre sa at anslagene for prisstigningen i 2022 er 1,3%.

Så ble det over 5%. Og gjennom de ukene og månedene som kom, så kommer spørsmålet opp: Er det inflasjon vi ser eller er det en boble etter at pandemien på en måte har gått mot slutten og det kommer penger inn? Og nå vet vi egentlig svaret. Det er inflasjon som har kommet tilbake, med den utryggheten dette gir for den enkelte næringsdrivende, for den enkelte familie og for den enkelte regjering og planleggingen – uforutsigbart, når det er inflasjon. Og det er rente som går fra 0 og oppover, og alt dette kommer samtidig og på vår vakt.

Ukraina

Og vi har fått krig i Europa, og ingen krig er forutsigbar, gode venner, det er det som er farlig. Krig sliter ned på folk, det ødelegger, det dreper, ødelegger husdyr, beitemark. Tenk deg bonden i Ukraina nå, det er Europas matfat, og nå er store deler av det minelagt og ødelagt, kanskje for generasjoner, det er en usikker tid. Vi kan få opp mot 70 000 flyktninger på to år til Norge. Det har gått veldig bra i forhold til mottak og integrering, men det er en stor forandring.

Vi har fått en veldig stor endring i den europeiske energisituasjonen, høyere strømpriser, høyere energipriser, alt dette har truffet oss. Og det skjer mot bakteppet av at vi sitter med regjeringsansvar for klimaendringene – en stor driver – og en demografisk endring; vi er en befolkning i endring.

Og i dette så skal vi da forsøke å treffe kloke valg. Da er for oss fortsatt Norges og verdens matproduksjon viktig når vi tenker internasjonal politikk og når vi tenker nasjonal politikk. Nansen-støtten til Ukraina, som altså er et program over fem år, er fulgt opp også av en egen støttepakke til sør, til de som rammes av høyere matpriser, høyere pris på matolje og kornprodukter, og det som skal ut til særlig Nord-Afrika og Midtøsten.

Norsk matproduksjon

I denne situasjonen så vil jeg si her at vi har prioritert de gruppene som blir særlig rammet, og jordbruket er en slik gruppe fordi vi ønsker å bidra både til bondens situasjon og økonomi og mer norsk matproduksjon. Derfor har vi prioritert jordbruket siden vi tiltrådte, i tilleggsforhandlinger, investeringsmidler, jordbruksforhandlingene i fjor, og i strømstøtten ut 2024.

Det har landbruks- og matministeren vært talsperson for, og regjeringen har vært enig i at det har det vært riktig å gjøre – og nødvendig – for å skape mest mulig forutsigbarhet i næringen og for norsk matproduksjon. Det er ikke mulig i denne situasjonen å gi en garanti for hvordan ting kommer til å bli, men vi har mulighet til å gi mer forutsigbarhet og vise at dette stiller fellesskapet opp for. Og vårt mål er å bidra til mer norsk matproduksjon, økt selvforsyning og trygghet for bonden og den nye generasjonen.

Avtalen i år – den kjenner dere; en ramme på 4,15 milliarder, en økning i inntektsmulighetene for landbruket på 23%, og vi kompenserer for økte kostnader og reduserer avstandene til andre grupper med 60 000 kroner i år. Noen bruker dette som eksempel på at dette er usolidarisk og bryter med linja i andre deler av lønnsoppgjøret, men dette er en annen del av lønnsoppgjøret; det er et annet utgangspunkt; det er noen andre ting vi skal sikre her og som ligger til grunn for at vi har gjort dette.

Et lønnsomt norsk landbruk er en garanti for nasjonal matvareberedskap. Så dette handler om flere verdier på en gang.

Og utfordringen er, selvfølgelig – og det vet dere best av alle – at matproduksjon ikke er noe vi kan skru av eller på med en vekslende konjunktur. Det krever lønnsomhet i næringen over tid, og at vi tar vare på de produksjonene vi har, i hele landet og med de ulike forutsetningene vi har.

Jeg har stått i mange debatter med politikere som jeg er uenig med, som sier at det er ett mål med denne aktiviteten og det er å produsere mat, punktum. Jeg er enig i at det er et mål, men vi har faktisk i samfunnet vårt flere mål, i flere sektorer, både knyttet til kulturlandskap, matjord, hvor vi bor, hvordan vi lever, hvordan samfunnet vårt fungerer, og alt det må vi ta med.

Forsyningssikkerhet

Så blir vi også minnet på at matproduksjon er viktig i et beredskapsperspektiv, og dette årsmøtet skal ha et eget tema om det – beredskap – og det mener jeg er veldig bra.

Vi har fått Totalberedskapskommisjonen som har belyst dette på en ny måte, og vi har Forsvarskommisjonen; vi får store innspill til hvordan vi skal planlegge samfunnet vårt framover.

Og en av hovedanbefalingene i Totalberedskapskommisjonen er å styrke forsyningssikkerheten, og der skriver kommisjonen, la meg sitere; «Det er nødvendig å styrke vår selvforsyningsevne, forstått som evne til å dekke matvarebehovet med innenlandsk produksjon og norske råvarer. (Og) behov for økt kunnskap om konsekvensene for norsk matsikkerhet av svikt i matproduksjonen i andre land».

Det må vi ha mer kunnskap om. Vi kommer aldri til å bli selvforsynte, punktum, slik noen mente på 70-tallet, Norge er ikke et slikt land, vi må tenke beredskapen i større sammenhenger, og vi må gjøre det kunnskapsbasert.

Så er det en utfordring å ta vare på matjorda, jeg tror det fortsatt er en interessant opplevelse blant mange nordmenn som tenker at vi må vel ha masse matjord, vi som har så mye urørt natur. Men det å forklare at vi er nede på ca. 3% (i Norge av dyrkbart areal) og at det er bare 1% av matjorda der vi kan dyrke korn, dette er viktig å formidle, også i samfunnsdebatten, igjen og igjen.

Norsk jordbruk skal kunne produsere det forbrukerne etterspør, som det er grunnlag for å produsere i Norge, og det er regjeringen opptatt av i praktisk politikk.

Det interessante nå er at jordbruksoppgjøret vårt, vår ganske unike modell, har ført til at veksten i matvareprisene er lavere i Norge enn i en del andre land. Det tror jeg er en påminnelse, som reiser nye spørsmål som er interessante i samfunnsdebatten. Så det særegne norske systemet, som kritiseres av noen – men de siste årene så har altså prisene faktisk vært lavere, og det viser også en stabilitet over tid.

Så vil jeg jo si, at i en tid hvor vi produserer i et rent miljø med lavt sykdomsbilde, så mener jeg også at næringen skal se på de områdene hvor de har muligheter for eksport. Der det er en del i våre nærområder som etterspør frukt, grønt, en del av de produkter som vi kan levere, hvor det er produksjonsmuligheter, så skal ikke vi lukke døra for det.

Klima og miljø

Noen ord om klima og miljø: For klima er vår viktigste utfordring, klima og natur henger nå sammen som to store temaer, og vi må ta det på alvor.

Dere lever nærmest med det, i hverdagen, alt dere gjør påvirkes av klima- og naturendringene. Og da vil jeg takke for at vi nå er inne i et godt leie, i dialog, praktisk, med Bondelaget, når vi forhandler og når vi samtaler om disse temaene. Vi lytter til hverandre, og jeg merker meg den økte bevisstheten om disse spørsmålene, særlig blant de yngre i den veien, og det er viktig og riktig og veldig forståelig at det er sånn.

Jordbruket var en av de første næringene som fikk en forpliktende klimaavtale med staten, det er bra. Nå er det veldig viktig at vi klarer, gjennom de virkemidlene vi har, å levere på det, så ikke det blir stående som et eksempel på at der skjedde det ikke så veldig mye etterpå.

Dette er ikke noe som bare er deres ansvar, det er også vårt ansvar; å vri jordbruksavtalen i en mer klima- og miljøvennlig retning. Og derfor er jeg veldig glad for at årets avtale prioriterer klima og miljø høyt, og vi har målrettede ordninger for det som er prioritert.

Jeg tror det er i overkant av ni milliarder, ikke sant – Sandra, totalt som bevilges til dette feltet, og det er en økning på over én milliard fra 2023 til 2024. Tiltak med klima- og miljøeffekt er omtrent en tredjedel av jordbruksavtalens budsjett, og på den måten kan vi bidra til å få utslippene ned, mer bærekraft, mer forutsigbarhet, og det er bra. Og at jordbruket tar aktivt del i dette, og kommer med innspill til hvordan vi kan forbedre, både på natur- og klimasiden, det er veldig viktig for oss som sitter i regjeringsposisjon. Vi kan gå til våre fagmyndigheter, men det er ingen ting som er viktigere enn den erfaringen du har fra hverdagen. Sånn er det også i forhold til arbeidslivet; tillitsvalgte der ute kan gi oss de tilbakemeldingene.

Selv om vi erkjenner at klimagassutslippene fra jordbruket er de siste vi skal sitte igjen med i 2050, så må utslippene også ned. I intensjonsavtalen så snakker vi om fem millioner tonn i kutt, og det er en forpliktelse på begge sider. Og jeg tror vi forstår at det meste av disse kuttene kommer på slutten av perioden. Men det kan ikke være en sovepute, gode venner; vi er nødt til å vise det, så raskt som mulig, fordi vi kommer til å få et etterslep, om ikke vi nå leverer på kutt i det som vi kaller ikke-kvotepliktige sektor, og det er jo jordbruk, skogbruk, avfall, transport, som ikke er omfattet av de store kvotesystemene.

Så er jeg glad for at utslippsstatistikken, som kom siste uke, viser at utslippene fra jordbruket ble redusert, med to prosent, fra 2021 til 2022. Tallet kunne vært høyere, men det er en retning og det er resultat av godt arbeid.

Og det er et spennende arbeid som vi skal i gang med nå, med å utrede bruk av blant annet metanhemmere i fôr. Det har jeg lært mye om … Ja. Det er lov å stille spørsmål bak lukkede dører, så da får jeg gode svar. Men det er utrolig løfterikt og det er spennende å snakke om, når jeg møter mine kollegaer, at Norge ligger faktisk langt framme på forsknings- og prøvingssiden av fôrtyper. Det er ikke alltid slik at franske og tyske myndighetspersoner tror på det, men da kan jeg fortelle dem at bare ring, så skal vi forklare dere dette.

Og så har vi fått Bionova i gang, det var et Hurdal-løfte, det har kommet opp og stå, og det er en del av Innovasjon Norge og skal bidra til innovasjon og verdiskapning innen bioøkonomi og klimatiltak knyttet til jordbruket.

Oslofjorden

Så vi jeg nevne et annet eksempel, som jeg tror er veldig viktig, for å formidle til folk at de kan gjøre en forskjell, og det er ambisjonen om å redde Oslofjorden.

Det bor to og en halv million mennesker rundt den fjorden i stort, og den er satt, deler av den dør; Espen Barth Eide og jeg dykket på Nesodden i fjor, på denne tiden, og kom ned til et område hvor man 10-20 år før, tidligere, satte garn og kunne fiske, men der var det altså dødt. Det er for surt, det er for mye nitrogen, det er for lite riktig næring i det vannet til at torsken overlever og til at tangen overlever, og dette går den gale veien.

Det løfterike er at hvis vi endrer på dette, så kan det komme tilbake. Men vi må sette den dagsorden og gjøre noe med det. Og oppfølgningen av klimaavtalen mellom staten og jordbruket er høyt prioritert også på dette området, når det gjelder Oslofjorden, og jeg er glad for at Bondelaget er godt ombord i det arbeidet, og for fjorårets utfordringer så deler vi med våre større naboer i Skagerak denne ambisjonen og vi forsøker å løfte temaet inn der. For de er også påvirket av hvordan avrenningen kommer derfra.

Vi vet fra forskere at det haster, og derfor så er det forurensningen fra avløpsvann som må stanses. Det er ikke deres sak, det er det kommunene som må gjøre. Slike utgifter er selvkost, det er det altså innbyggerne i kommunene som må dekke. Avgifter er ikke populært i kommunene, men vi er nødt til å jobbe sammen med dem nå, for å få gjort ting med de utslippene som slipper nitrogen ut og som har negativ effekt.

Det andre er sterkere tiltak på fiskerisiden, fiskeredskapene som brukes og som påvirker livet i havet. Får torsken lov til å bli mer enn ett år, så kan den bli to og tre, og så får du altså en bærekraftig torskestamme.

Og det tredje er avrenning fra jordbruket. Nå har Statsforvalteren i Oslo og Viken innført nye miljøkrav som dere kjenner til, og det er midler i oppgjøret som skal bidra til dette gjennom miljøordninger.

Og jeg vil berømme mange i jordbruket rundt om fjorden som har fulgt opp dette. Sandra og Espen og jeg og Bjørn var ute og besøkte gårdbruker Erik Røkholt i Rykkinn i Bærum, en av mange som prioriterer å redusere avrenningen gjennom tiltak, som vi forsøker å målrette med ordninger innenfor jordbruksoppgjøret; parkere plogen tidligere om høsten, bearbeide jorden mindre, og dette er viktig for å komme i mål med det.

Jeg tror også det er veldig viktig å kunne vise at vi bruker instituttet vårt for forhandlinger med å sette dette på dagsorden. Det takker jeg for, denne dialogen og den interessen dere har for det.

EØS-avtalen

Så skal jeg si helt til slutt, siden det ikke har vært noen statsminister her på 13 år, for sist gang jeg var her, så var jeg utenriksminister, og nå skal jeg si noe som kanskje ikke er helt som ventet, og litt kontroversielt: Jeg mener dere bør tenke igjennom på nytt deres syn på EØS-avtalen … Nå ble det ikke noen applaus, og det er en ærlig sak, men jeg har sagt det til deg, Bjørn, noen ganger, og her er resonnementet:

Jeg kjenner denne debatten og hvor den kommer fra og synet på det europeiske jordbruket og vårt, og hvordan det står i vår debatt, men mitt poeng er følgende: Vi har et spesielt jordbruk som vi slår ring om, vi har importvern, vi kan velge kronetoll, prosenttoll, vi har alle disse diskusjonene, fordi vi har avtaler som tillater det.

De som ikke liker det vi gjør, de som vil ha tilgang til det markedet, de må forstå at vi kan gjøre dette, fordi vi har avtaleverk for det. Uten avtaleverk, så er vår lille økonomi sårbar, så hvis vi skulle velge å si at nå kutter vi den avtalen og forhandler en frihandelsavtale med resten av Europa, så kommer alt dette på bordet, da blir alt dette forhandlingstemaer, og da sier jeg bare, at jeg tror ikke det kommer til å skje, men for de som eventuelt skal forvalte det, så vil jeg si, lykke til …

Og jeg har erfart så mange ganger hvordan vi har beskyttelse i dette i forhold til alle de store temaene som skjer i WTO; nå er WTO mer utfordret i den internasjonale handelspolitikken og det er mer handelskrig der ute, men også i forhold til Europa og naboer som ser mot vårt kjøpekraftsterke marked, så må vi – i tillegg til klok politikk, klok landbrukspolitikk, kloke oppgjør og kloke institusjoner – så må vi ha et avtaleverk som vi kan rette oss på. Jeg venter ikke en umiddelbar resolusjon, men jeg mener at mellom parter som snakker godt med hverandre, så er det godt å være ærlig og si ifra om det.

Mineryddingskampanje

Helt til slutt, så vil jeg bare ta en aktualitet som jeg vet dere er opptatt av og kan noe om; det handler om mineryddingskampanjen i Ukraina, som jeg sa, nå driver minene nedover elvene, ut på de store områdene, det ligger altså et minelagt matfat i Europa, det er et fryktelig uttrykk for det som er.

Og her tror jeg alle må tenke at ingen kan redde alle, men alle kan redde noen; og det igjen – et bidrag fra dere som kan og vet, det tror jeg er veldig verdsatt, det blir sett, det blir notert og jeg vil berømme dere for det.

Og så sier jeg tusen takk for oppmerksomheten.