Statsministerens tale på åpningen av Festspillene i Bergen

Sjekkes mot framføring

En by som er bygget mot sjøen, beskyttet av fjellene – selve havhovedstaden. Med havnen som en favn – lange kaier og brygger for å ta imot folk, varer, impulser og inntrykk utenfra – som oftest med skip.

Peer Gynt – som preger denne første festspilldagen – sa: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det!». Han strevde jo litt med akkurat det.

Festspillene på sin side både tenker, ønsker, vil – og mer enn det – dere gjør det, igjen:

Med en gullrekke av utøvere og arrangementer – som imponerer, inspirerer og inkluderer. Hele Norge er stolt av Bergen.

Som fyller Bergen med liv – for alle – kulturens samfunnsoppgave.

Kjære dere,

Vi har nettopp hørt versjoner av «Dovregubbens hall» og «Solveig sang». – Hentet øverst fra skattkisten med Norges nasjonale fortellinger. Skapt av Ibsen, Grieg og alle som senere har blitt inspirert av ordene og tonene. – Som i dag, med det flotte Folkekoret.

I dramaet om Peer Gynt finner vi allmenne fortellinger om livet selv. 

Om Solveig som tålmodig venter.

Mens Peer fristes og roter seg inn til trollene hos Dovregubben. Hvor Peer lærer at for å bli som dem, så må han være seg selv nok – selvgod. Og han kan bare glemme å kunne skjelne mellom rett og galt.

Det er lyden av kirkeklokkene som redder Peer ut av dette. Trollene flykter. Peer Gynt kommer seg løs. Han rømmer videre – fra seg selv.

Ja – til dette med kirkeklokker og lyd som beveger:

Mange av oss opplever at det er mye lyd, mange inntrykk, rundt oss i dag.

Vi lengter etter stillheten.

Men mye lyd er ikke noe nytt. Heller ikke i Bergens historie.

Det må ha vært et ganske livlig lydbilde i middelalderen også. – Med lossing og lasting av skip, hammerslag, hester, torghandel.

Og kiming fra de 25 kirkene som fantes i Bergen på 1200-tallet, som ringte til messer til ulike tider.

Da Bergen var Nordens største by – med over 7000 innbyggere – og Norges hovedstad, i hundrevis av år.

Og altså: lyden av kirkeklokker – som kalte inn til gudstjenester, eller når farer truet.

Det må ha vært mye lyd, sang og musikk, middelalderens tonefølge.

Kanskje er Festspillene i Bergen egentlig 720 år og ikke bare 72?

Men jeg kom også til å tenke på: At midt i dette – i år 1250: La oss se for oss – den unge prinsen, Magnus, på vei til skolen. – Fra ute på Holmen, kongens bolig, ruslende til undervisning i fransiskanerklosteret inne i Vågsbotn.

Han gikk neppe alene. Men han fikk nok med seg – på skoleveien – mangfoldet, av lyder, språk, skip, lukter, fisk, torg, rike og fattige. 

Ja, ikke minst det – tilværelsen for de fattige, syke og utstøtte. Det gjorde inntrykk. Det gav den kommende kong Magnus et sterkt engasjement for å bedre deres kår.

Til giftemålet med prinsesse Ingeborg Eriksdatter i 1261 ble en ny festhall reist – Håkonshallen – i dag festspillarena. Det er også Domkirken, hvor Magnus – i dag kalt Lagabøte – ville bli gravlagt, hos fransiskanerne.

Poenget mitt er: Slike vandringer – i tid og sted – tar Festspillene oss med på, i dag.

Bare se deg rundt – og lytt, etter historiens sus, i dagens lydbilde.

Kjære alle sammen,

For meg kan Festspillene også lignes med et skip, ja – som Statsraad Lehmkuhl.

Hva mener jeg med det – Festspillene som et skoleskip?

Jo – Festspillene gir oss en reise. Og tar oss ut i farvann vi kanskje ikke har vært i før.

Vi hører kjente toner, men også helt nye klanger, nye tolkninger.

Havet, musikken, kunsten er aldri den samme. – Både tidløs og tolker av stadig nye tider.

Dernest: Festspillene utfordrer.

Et skip er ikke laget bare for godvær. Det skal tåle en storm.

På samme måte bør Festspillene skape undring, litt uro, gjerne litt uvær.

God kunst bør lage bølger. Og lyd er jo bølger.

Og fulle seil, fullt trøkk, blir det ikke av vindstille.

Og vindstille er heller ikke det jeg forbinder med Bergen og Vestland.

Skaperkraften her – hos næringsliv, kulturliv, forskning – er avgjørende for hele landet vårt, for omstillingene vi skal igjennom – for klima, miljø, ren energi, nye jobber, slik at dette står seg:

Lykkes Vestland, så lykkes Norge! Det har regjeringens prioritet.

Og til sist, dere: Festspillene – som et skip – samler oss. Som mannskap og reisende ombord. Som utøvere og publikum.

Vi kommer sammen, om felles opplevelser, ny innsikt, i lag med andre. Vi kobler av og vi kobler oss på – et fellesskap.

Peer Gynt var også konstant på reise, men hans skip kom i trøbbel i femte akt.

Det gjør ikke Festspillene, for Festspillene fornyes, styrkes, beundres og eies – av en hel by, av en hel landsdel, og av oss alle i Norge.

Jeg ønsker dere alle en god reise!

Tusen takk for oppmerksomheten.