Statsministerens tale på årsmøtet til Støttegruppen etter 22. juli

Så har det skjedd noe med alle siden det, også i mitt liv, jeg har gått gjennom ulike roller og funksjoner. Men da du sa til meg, Lisbeth, at nå er du statsminister, så tenkte jeg ja – det er helt riktig, men fortellingen om hva som skjedde 22. juli, hva det har betydd for oss som land og for meg som person, for Arbeiderpartiet som parti, det har vært med meg hele tiden. Og når jeg ser på dere nå, så er det mennesker jeg har møtt gjennom livet, og mange andre berørte jeg har møtt, som har betydd veldig mye for meg.

Jeg pleier å si til de familiene jeg har blitt godt kjent med, at det er et rart forhold, for jeg skulle egentlig ønske at jeg aldri ble kjent med dere. Det er ikke ment på den måten, men det er blitt forhold og vennskap som betyr veldig mye for meg.

Jeg er glad for å møte dere i dag og anerkjenne det arbeidet dere gjør etter ti år. Vi er inne i det andre tiåret – og det kommer til å komme nye tiår. 22. juli 2011 vil alltid være der i historien.

Jeg opplevde tiårsmarkeringen i fjor som en veldig viktig markering. Det ble sagt mer og tatt av mange plastre med en større grad av ærlighet rundt det som skjedde. Jeg har i hvert fall lært disse årene hvorfor sånne ting tar tid.

Jeg har brukt AUF-leder Ina Libak som eksempel, med den reisen hun har vært gjennom. Fra i starten til ikke å ville snakke om noen ting, til å ville snakke om en del, til at poenget ved tiårsmarkeringen var at vi må snakke sant om 22. juli. Det har vært en veldig sterk reise. Med en stor ydmykhet og varsomhet for dem som ble så kraftig berørt som mange av dere, så skjønner man hvorfor sånne ting tar tid og at man reagerer og møter ting på ulikt vis. Som samfunn opplever jeg at tiårsmarkeringen ble en viktig markering, fordi den satte historien i et tydelig perspektiv.

Vi har vært opptatt av at angrepet ikke var et tilfeldig angrep, det var et angrep på Arbeiderpartiet og AUF. Det var ikke en naturkatastrofe – det var gjennomtenkt, villet og planlagt. Og rettet mot et bestemt sted. Og da tenker jeg at hvert år får tjene som inspirasjon for veien videre. For meg betyr det at mange av verdiene som det er viktig å løfte frem etter 22. juli i forhold til det som skjer i samfunnet, er blitt enda mer aktuelle i det vi er oppe i nå i verden.

Det å snakke sant om ting er tydeligvis blitt en veldig utfordrende størrelse. Snakke sant om pandemi og vaksiner, snakke sant om krigen i Ukraina, snakke sant om forferdelige ting som skjer. Det er ganske sterke krefter som forsøker å skyve sannheten til side og heller pakke inn det som skjer på andre måter. Det opprører meg mer enn jeg kan uttrykke, og det er utrolig viktig.

Dere som støttegruppe er der for å ta vare på alle som er berørte og etterlatte, og sørge for at de blir sett og hørt. Det anerkjenner jeg også, og vil komme tilbake til det.

Vi nedsetter nå en ekstremismekommisjon. Noen vil spørre om vi trenger mer forskning på det? Har vi ikke nok samfunnsforståelse? Jeg mener tiden har vist at vi ikke har det. I Arbeiderpartiet er det AUF som har fremmet dette forslaget – og det er noe vi enige om at er viktig å gjøre, så det har regjeringen vedtatt. For å få mer forståelse for hvordan ekstremisme blir til og hva som skal til for å forebygge det.

Jeg vil si med mitt politiske ståsted at det viktigste er å sørge for at vi har barnehager til alle og gode oppvekstvilkår for ungene våre, så ikke ekstremisme får plantet frøene sine i unge barnesinn. Vi skal bekjempe det at barn vokser opp i fattigdom. Sørge for at det er trygghet i lokalmiljøene og bygge et samfunn der det er plass til alle.

Jeg tror vi har kunnskap å trekke på i Norge, og kunnskap å hente fra andre land. Det er en del av ansvaret etter 22. juli at Norge er med og jobber med de temaene, fordi det er så viktig veldig mange andre steder.

Så har jeg lyst til å nevne det som skjer i høyblokka og regjeringskvartalet. Det er et enormt stort prosjekt som skal gjennomføres, komplisert midt i byen vår. Mange som kommer til Oslo spør «er det virkelig mulig at det fortsatt står et stort hull der og er tomt, etter ti år?» Det kan man gjøre seg sine tanker rundt. Men vi er nå her vi er, og det skal gjøres.

Dere vet at vi er opptatt av å ta vare på sporene. Det er ikke noe som skjer uten videre. AUF og andre har kjempet harde kamper for å sikre det. Og det er ikke vanskelig å forstå dem som helst vil ha dette vekk og bygge opp noe som er nytt. Sånn ruller tiden på – men det er mange eksempler verden rundt på at man fortsatt tar vare på noen av historiens sår. Og det er utrolig viktig. For i det øyeblikket de er borte, så har vi egentlig sluppet fri fornekterne. Som kan si at «dette skjedde ikke». Det hører vi til og med om holocaust. Så vi må ta vare på sporene, og det gjelder både i forbindelse med høyblokka og 22. juli-senteret.

Så vidt jeg vet er 22. juli-senteret det mest besøkte målet for tilreisende på linje med Frognerparken. Det er oppløftende at folk vil komme dit og lære, de vil se. Så det permanente senteret må komme opp og stå.

Så er det to måneder til 18. juni. Da skal minnesmerket åpnes på Utøya-kaia. Det har også vært en stor og krevende prosess. Det har vært flere runder i rettsalen – og det sier litt om hvilken kraft det må være for å få gjennomført dette slik at det blir bra.

Jeg har tidligere skrytt veldig av det som er skjedd på Utøya med Lysningen, prosessen som har vært for å inkludere familier, og jeg håper minnestedet blir fint og verdig. Det har tatt for lang tid, både på Utøya-kaia og i regjeringskvartalet, det er bare å slå fast. Men nå må vi se fremover og lage verdige markeringer.

Som sagt har dere vært veldig viktige for å tale på vegne av overlevende og etterlatte. Et av temaene har vært at mange ikke har fått den hjelpen de skulle få og hadde trengt. Vi har forsøkt å presse på for dette fra der vi har vært i politikken. Nå har vi trukket frem psykisk helse som et av våre viktigste satsingsområder, vi har en opptrappingsplan for psykisk helse. Helseminister Ingvild Kjerkol og jeg hadde et møte med alle organisasjonene blant de unge for et par uker siden for å få innspill fra dem. Vi må sørge for at folk som trenger hjelp, får hjelp fort og tidlig. Noe av det mest urovekkende er tall som viser at 20 prosent av dem som blir henvist inn i sykehustjenesten blir avvist. Det er en motsetning: Hvis du blir henvist, så er det for at du skal få hjelp – og så blir du avvist. Vi må prøve å sørge for at folk med små eller store utfordringer får den hjelpen tidlig.

Så vet jeg at dere har fått på plass denne los-funksjonen og at den har hjulpet mange. Det er jeg glad for. Det er et uttrykk for at man ofte ikke trenger de store, kompliserte grepene, men noe som kan virke.

Jeg vet dere er opprørt over at mange av kommunene ikke har gitt den hjelpen de skulle, og at penger de har fått til hjelp er gått til andre ting. Det kan jeg godt forstå er opprørende, og det må vi jobbe med og gå etter.

Mange mennesker opplever det slik at når den lille mann og kvinne står opp mot et stort system, så blir du veldig liten. Om det er mot Nav, kommunen, staten, sykehus eller andre tjenester. Du får nye navn, utsettelser, alt blir vanskelig. Vi må bare legge til grunn at sånn skal det ikke være. Vi ønsker større grad av tillitsreform i offentlig sektor slik at folk kan bruke skjønnet sitt der de sitter og møter mennesker. Folk med fagkunnskap som jobber i disse tjenestene kan møte folk ansikt til ansikt.

Til slutt vil jeg si det til dere som bruker tid på å representere ute i fylkene og ute i samfunnet. Dere er tillitsvalgte i ordets beste forstand. Når Lisbeth taler på vegne av støttegruppa, så er vi veldig klar over at det ikke bare et enkelt menneske som står der. Hun taler på vegne av mange. Det er demokratiets fine form. Er du tillitsvalgt, så er det en utrolig fin ting. Så vi må si til de ungene våre som blir tillitsmann og –kvinne i første, andre, tredjeklasse på skolen, at det er veldig stort. Det er kjernen i demokratiet at noen snakker for folk.

De vi mistet på Utøya, var tillitsgutter og –jenter som hadde tenkt å representere noen. Og de flotte medarbeiderne som jobbet i regjeringskvartalet er utrolig viktige for å opprettholde demokratiet. Hver av oss er små mennesker, men vi blir litt større når vi er tillitsvalgte på vegne av mange. Og det vet jeg, at det sitter etter ti år veldig mye kompetanse i den organisasjonen som dere er. Dere har et internasjonalt omdømme og nettverk som er viktig og det må vi snakke om fremover, hvordan vi kan ta vare på denne kompetansen på en god måte.

Ekstremismekommisjonen kan bygge kunnskap, men det dere har gjort med tillits- og ombudsmann og -kvinnerollen mener jeg er utrolig viktig. Vi har hatt det slik ved store katastrofer i vårt samfunn at støttegruppene har spilt en veldig viktig rolle utover at de har ivaretatt løpende behov, enten det har vært ute i Nordsjøen, eller tsunamien eller 22. juli – så er det viktig å bli tatt vare på.

Det takker jeg dere veldig for, det er viktig og det har kraft også nå ti år etter.

Takk for oppmerksomheten!