Statsministerens tale på konferansen Nord i sør

Kjære alle sammen! Takk for at jeg fikk lov til å komme hit til "Nord i sør". Vanligvis er jeg «sør i nord». Endelig kan vi møtes igjen etter to år med pandemi.

Statsminister Jonas Gahr Støre på talerstolen.
– Næringslivet i nord gir inspirasjon til resten av landet, sa statsminister Jonas Gahr Støre da han åpnet konferansen "Nord i sør" som er en møteplass for nordnorsk næringsliv i forbindelse med NHOs årskonferanse. Foto: Pierluca Taranta

I dag har jeg lyst til å begynne med det vi har lagt fram tidligere i dag, som det er viktig å kommunisere til dere som er «nord i sør». I dag har vi skrevet et nytt kapittel i norsk industriutvikling. Intet mindre. Vi har lagt opp kjøreplanen for at Norge innen 2040 skal produsere nesten like mye kraft fra havet som vi produserer kraft fra Norge i dag.

Det er ikke lenge til 2040. Det er omtrent like lenge siden jeg holdt nordområdetalen min i Tromsø i 2005. Men det er altså en stor ambisjon. Da vi snakket om energi 2021, 2019, 2017 – var dette på science fiction-nivå. Vi har altså to demontrasjonsvindmøller ute i havet – nå skal vi gå til 1400 – 1500 møller.

I løpet av en uke nå har jeg møtt havvindmiljøet i Kristiansand og industrien i Kirkenes. Det er ett tema som går igjen alle steder, og det er kraft. Vi trenger kraft for å nå industrimålene og klimamålene våre, for å være i front.

Andre land i Europa opplever at de mister kraft. De skal ut av russisk kraft, de skal fase ut kull og kjernekraft. Det vi kan si i Norge er at vi skal opp i kapasitet. Vi har et bilde av hva vi kan produsere av kraft i havet på linje med omtrent det vi produserer av kraft på land i dag. Vi er i en helt unik situasjon. Dette er fornybar kraft som kan hjelpe oss med å nå klimamålene våre og skape arbeidsplasser. Det er så mye kraft at vi kan ikke ta alt i bruk i Norge. Derfor åpner vi for at vi kan eksportere kraft til Europa. Det er en stor industrimulighet som vi nå ser konturene av.

Så ulike som forutsetningene er fra Finnmark til Agder, så er dette et gjennomgangstema. Og når jeg snakker med den tyske forbundskansleren, den franske presidenten og den danske statsministeren, så er det disse spørsmålene de nå jobber med. Så la oss ha selvtillit på hva det kan gi av muligheter framover. Om det vil gi 30.000 arbeidsplasser vet ikke jeg, jeg tror det kan gi mer, og vende om til et bilde av håp og muligheter for industriutvikling.

Alle land som satser på havvind har stort sett bunnfaste vindmøller. Det er sånn sett ganske enkel teknologi. Men vi skal stort sett satse på flytende havvind, som er et stort teknologisk løft. Det kommer til å være dyrt i starten og vi må finne de rette modellene, men det jeg hører fra industrien er at dette kommer til å bli lønnsomt og gi oss store muligheter over hele landet.

Så dette er en stor og spennende dag også for Nord-Norge.

Så er det slik at bakteppet er alvorlig, og det ble markert i Kirkenes. Der har de noe som heter Pikene på broen, et fantastisk kulturtilbud som binder Norge og Russland sammen. Det er et eksempel på kultur som bindingsverk som mange land i verden ser etter. Men Kirkenes er på mange måter broen – der de har gateskilt på russisk, der det var 4.000 grensepasseringer på Storskog i 1990, og 300.000 i 2010. Da jeg sa som utenriksminister at visjonen var å utvikle et normalt naboskap til Russland, så var det mange som mente det var naivt. Jeg sa det ikke var sikkert at det kom til å skje i min tid – men vi kan ikke ha en annen visjon. Og jeg sier det samme til dere i dag, når forbindelsen er på et nullpunkt. Vår visjon må være at det kommer en ny morgendag. Vi kan ikke legge til grunn at det er Putin-regimet som skal definere hva Russland er og hvem russere er.

Det vet dere i nord bedre enn noen andre.

Vi velger ikke vår geografi, vår geografi er en stor mulighet i nord. Derfor må vi se hen til at den dagen kommer. Jeg møtte ukrainere og russere i Kirkenes, jeg møtte unge mennesker som opplever at veldig mye stopper opp. Og det er noe de ikke skal stå alene om.

Jeg møtte 10 år gamle Timofei og moren hans som kom fra Murmansk. Hun snakker norsk, han har nå begynt i femte klasse i Kirkenes og er ute og lærer livet der. Det er sterke historier, de er ikke flyktninger, men de har flyttet fra Russland til Norge, og så kommer det flyktninger fra Ukraina. Dette er utfordringer vi alle skal møte.

Når vi i mitt parti har sagt at nordområdene er Norges fredsprosjekt, så mener jeg fortsatt det. Vi har fortsatt ambisjonene om «high north – low tension»,  og skal videreføre samarbeidet med Russland på søk og redning og fiskeri. Det er fortsatt slik at Kimek kan drive vedlikehold av fiskefartøyer fra Russland. Vi er en del av den store europeiske samlede reaksjonen på den brutale angrepskrigen i Ukraina, men vi skal også ta godt vare på norske interesser i nord.

Det som er gjennomgangstema også i samtalene vi hadde i Kirkenes, var at i tillegg til å komme Sør-Varanger og Kirkenes til unnsetning med støttepakken, så må vi tenke omstilling. Vi vet ikke hvor lenge dette kan vare. Og med krigen og de utsiktene som er, så er det mulig at det vil bli verre før det kan bli bedre. Derfor må vi tenke omstilling. Og da er kraft viktig: Alt som handler om elektrifisering og industriens behov, bygging av strømkabler, hele potensialet på kraft.

Som Rune Rafaelsen pleier å si til meg: Vi i Finnmark har jo potensial på over 150 prosent av hele verden, pleier han å si. Det er  moderat til å være ham. Det sier noe om mulighetene når kraften er gjennomgangstema, og det er vi også opptatt av å bidra til.

Det som gjorde inntrykk på meg i Kirkenes nå, gjorde også inntrykk da jeg besøkte Universitetssykehuset i Nord-Norge i Tromsø (UNN) tidligere i vinter. Da satt vi og så på hvordan UNNs jordmortjeneste hadde dialog på videolink med foreldre som hadde fått barn. Det gjorde det mulig å drive barselomsorg på avstand. En fantastisk bruk av teknologi for å gjøre tjenester nære. Men det som gjør inntrykk på meg og som regjeringen tar på alvor, er at i tillegg til uroen for krigen i Ukraina og sanksjonene mot Russland, er det uro for befolkningsutviklingen. Som ordføreren i Sør-Varanger sier: Nå har vi gått ned til under 1.000 elever i grunnskolen. Dette er ikke noen kvikk-fiks som vi ordner med kraftledninger og havvindmøller. Dette handler om en stor utfordring med å sikre befolkningsgrunnlaget i Nord-Norge – særlig i Finnmark og særlig i Øst-Finnmark.

Når vi nå jobber med en distriktsmelding så er dette et av de viktige temaene. Fra mitt perspektiv handler ikke dette bare om bosetting, det handler også om sikkerhetspolitikk. Måten vi tenker næringsvirksomhet, velferdstjenester, desentralisert utdanning, tilgjengelighet for gode tjenester, trivsel ikke bare for den ene, men for ektefellen – det er viktig for verdiskapning og gode liv – men det er også viktig for sikkerhetspolitikken.

De av oss som var i millitæret på 70-tallet lærte at det var viktig at det bodde 70.000 mennesker i Finnmark, rett ved Sovjetunionen – dette skulle ikke være et tomt område. Nå er det omtrent det samme antallet vi har i dag i 2022, og nå er det ikke mindre viktig i Arktis. Næringspolitikk, sikkerhetspolitikk, energipolitikk og klimapolitikk henger sammen nå på en helt annen måte.

Da må vi jobbe med å få tjenestene nærmere der folk bor. Dette var ikke noe Trygve fant opp, jeg har også funnet opp det. I det landet vi er så glad i.

Helsetjenesten er helt sentralt, med mulighetene for teknologi. Desentralisert utdanning som foregår nå i Finnmark er viktig, og i alle prioriteringene vi gjør i politi, kultur, statlige arbeidsplasser. Vi sentraliserer det vi må og desentraliserer det vi kan – og vi kan mye mer ved hjelp av teknologien.

Så vil jeg trekke fram den inspirasjonen næringslivet i nord gir til resten av landet. Jeg pleier alltid å trekke fram et miljø i sør som er relevant for nord. Da jeg besøkte havvindsatsingen i Kristiansand ble det klart at mye av det de gjør i teknologiutvikling og digitalisering er superrelevant for nord. Og som jeg har sagt mange ganger: Det er ikke en strek i kartet som viser at nord for det er nordområdene og sør for det er sørområdene. Skal vi lykkes i nord, må vi ha med hele kunnskapsgrunnlaget i det som er Norge.

Nå skjer det ting i nord som også er utrolig viktig for sør og resten. Mo i Rana mener jeg er verdt å trekke fram. Sist jeg var der, ble jeg tatt med til en bauta som står utenfor parken. Der står det «Bauta til heder for modige politikere, dyktige arbeidere og innovative teknologer som etablerte nasjonal storindustri basert på lokale innsatsfaktorer». Så pent går det an å snakke om Norsk Jernverk!

Bestefaren min var nestleder i styret for Norsk Jernverk – jeg tror han ville likt den omtalen, han ville kanskje trodd på den også. Poenget er at jernverket ble avviklet, og da trodde mange at mye skulle gå til grunne – og nå er det kanskje en Europas mest spennende og innovative næringsparker.

Det som skjer med batteriproduksjon, er en ting – med gigafabrikker og store internasjonale investeringer – men det som også skjer med sirkulærøkonomi, håndtering og bruk av CO2, det er viktig for de miljøene som er der  – men tro meg, dette kommer til å bli veldig viktig for at Norge skal nå sine klimamål. Og at vi når dem på en måte som vi også kan ta med ut, en stor eksportmulighet for norsk næringsliv og industri.

Det er jeg veldig imponert over, tilsvarende det jeg så som Elkem gjør i Straumen, hvor de bruker en del av varmen fra eksosgassen og omformer den til å varme vann til mange boliger.

Her er de i front på teknologi. Men igjen – så er det tilbakevendende spørsmålet om kraft. Jeg hørte ett eksempel – det som planlegges i Grenland-området, hvis de får nok kraft til å gå fra gass til hydrogen. Sammenholdt med ett prosjekt på Vestlandet så er det to millioner tonn CO2. Like mye som vi har kuttet i Norge fra 1990 til i dag. Dette ligger på tallerkenen. Mye av det dere gjør i nord har stor betydning for det vi skal gjøre i resten av landet.

Til slutt: Det vi lærer om nord, er sameksistens. Mellom folk, ulike næringer og mellom hav og land. Kraftsatsingen vi skal gjøre, må følge i det vi har gjort med utviklingen av olje- og gassnæringen vår: Sameksistere med andre næringer.

Vi skal kutte opptil 55 prosent av klimagassutslippene i hele økonomien fram til 2030. Jeg tror vi kan nå den ambisjonen med et overskudd av teknologi og produksjonsmuligheter. Men det blir en viktig utfordring at det skjer i god sameksistens med de etablerte næringene.

Derfor er fiskeriminister Bjørnar Skjærans mantra til regjeringen at vi skal sikre sameksistensen mellom fiskeriene, de nye havnæringene og kraft til havs. Kraftmøllene vi ser for oss, kan komme til å dekke 1 prosent av norsk havområde. Der det er innarbeidede fiskerier skal vi sørge for at det kan fortsette å skje på en god måte.

Tyskland har som ambisjon å bygge vindkraft på 2 prosent av sitt landområde. 2 prosent er lite, men det er likevel enormt store arealer. De skal erstatte mye kraft som blir borte – vårt utgangspunkt er at vi skal fylle på veldig mye av det som ligger foran oss.

Mitt budskap til dere er at nordområdearbeidet vårt ikke er blitt noe mindre viktig etter den enorme tragedien som utspiller seg i Ukraina. Det blir bare enda viktigere at Norge fortsetter å være ledende på utvikling i nord.

Norge har vært god til å utnytte mulighetene når de byr seg. Jeg fikk til delelinjeavtalen med Sergej Lavrov i 2010. Jeg sitter og tenker nå at det er omtrent som om vi har fått et nytt regime med de samme folkene. Ofte pleier folkene å byttes ut når det kommer et nytt regime, men Putin har tatt dem til det stedet de er nå.

Igjen vil jeg si at det kommer en tid etter dette. Norge er det eneste nabolandet som Russland ikke har vært i krig med. Vi må holde fast i ambisjonen om det.

På veien dit skal vi også tenke at vi har andre naboland i nord. Siden vi er i denne maimåneden så kan den bli historisk i forhold til våre naboland Finland og Sverige og hele diskusjonen de har om sikkerhetspolitikk og NATO. Hvis det skjer, og det kan det være grunn til å tro, så åpner det for store muligheter for tettere samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland.

Vi har allerede blitt mer integrert på forsvar, i dag er det nordisk forsvarsministermtøle i Kirkenes. Vi skal fortsatt holde lav spenning, vi øver ikke på grensen til Russland. Men i forlengelsen av det tenker jeg at vi skal bruke litt kraft på å se på hva vi kan få til med Finland og Sverige. De har jo et innlands-perspektiv, mens vi har et hav-perspektiv. Og det er kort avstand i geografi.

Så får vi koble oss opp mot Russland der det er mulig. Da jeg fløy ut av Kirkenes på mandag var det sterkt å se, for da så jeg pipene i Nikel. Jeg husker hvordan vi tidlig på 1990-tallet kjempet mot svovelutslippene derfra som stort sett driver østover, men noen ganger kom dødsskyene vestover mot Sør-Varanger. Nå er virksomheten nede og grensen stengt. De norske bedriftene som har produksjon både i Murmansk og Kirkenes får ikke varene ut – det kommer ikke russisk transport og det er ikke mange norske transportører som vil kjøre inn i Russland.

Det skal vi som myndigheter gjøre hva vi kan for å hjelpe til med. Men la oss i mellomtiden  beholde noe av den optimismen og pågangsmotet som alltid har vært i nord. La oss jobbe tett med våre nordiske partnere og la oss holde ved like den lille flammen som sier at en dag skal vi igjen ha et normalt naboskap i nord.

Tusen takk for oppmerksomheten!