Statsministerens tale på minnemarkeringen etter masseskytingen 25. juni

Kjære alle sammen! Dagen i dag er preget av alvor og sorg. Men allerede i dag vil jeg si at det er fint å være sammen. Det var fint å være på krysset i Rosenkrantzgate i dag og stå der i stillhet og kjenne på et fellesskap.

Statsministeren på talerstolen i Rådhuset
- Ingen er fri før alle er fri. Vi skal fortsette kampen for frihet, likeverd og kjærlighet, sa statsminister Jonas Gahr Støre under minnemarkeringen for masseskytingen i Oslo under Pride 25. juni i fjor. Foto: SMK

Natt til 25. juni i fjor ble vi vekket av et rått og brutalt angrep mot skeive. Vi opplevde terror igjen på norsk jord. Og det minner oss om, dypest sett, at kampen for det vi setter høyest, et fritt og inkluderende og trygt samfunn, den er ikke ferdig. Ingen kan si en dag at den er kjempet ferdig en gang for alle. Vi må stå i den over tid.

Vi har nettopp, i de siste dagene og ukene, hatt flere alvorlige hendelser: Pride-arrangementet i Bergen for unge måtte flyttes på grunn av trusler. Det har vært episoder med prideflagg som er blitt brent eller stjålet – Seljord, Oppsal, Stavanger, rundt om i landet vårt.

Det er ikke «ytringsfrihet» å brenne andres flagg, det er grovt skadeverk – jeg vil kalle det hatkriminalitet, og det fordømmer regjeringen.

Et av budskapene i dag er at vi må stå opp mot hele spekteret av trusler og sjikane. Hvis vi lar oss true til taushet på dette området, som på andre, så vinner kreftene som vil ta oss tilbake i tid – et sted vi ikke vil være. Og på dette området, til den tiden da homofili var forbudt og folk ikke kunne leve sammen med de menneskene de ønsket, med den mest menneskelige av alle krefter i livet vårt, kjærligheten.

Jeg vet at mange i det skeive miljøet kjenner på en redsel, frykt og uro, at de har kjent på det i mange år, og at det ble forsterket etter det som skjedde i fjor. Og jeg vil si til dere, at den uroen strekker seg langt utenfor det skeive miljøet. Det å kunne være skeiv handler om noe så grunnleggende som følelsen av å kunne være seg selv. Og det er noe dypt i alle mennesker.  

Derfor vil jeg si i dag at vi slår ring om det skeive miljøet som nå føler seg utsatt. Den ringen skal ikke hat og trusler få trenge igjennom.

Og vi må si det slik at et angrep på noen av oss, er et angrep på alle. Et angrep på skeive er et angrep på norske verdier og på norsk demokrati.

Når vi ser ut over Norge, er utviklingen internasjonalt som alltid sammensatt, men det er et element av noe veldig urovekkende. Vi ser at antidemokratiske og diskriminerende bevegelser og autoritære krefter vinner fram. De går etter grupper som de ønsker å gi skyld og stigmatisere.  Skeive trues og utsettes for vold. Selv om vårt norske samfunn har hatt voldsomme framskritt, må vi erkjenne at det mange steder her hjemme – i mange miljøer, i by og bygd, fjord og fjell – er langt igjen.

For mange synes det er vanskelig å være åpen om hvem man er, og om hvem man elsker.  

Ikke alle vil eller orker å konfrontere, stå opp mot, disse holdningene. Det kan jeg forstå, fordi byrden kan være for tung. Dagene kan bli for vanskelige. Derfor er det fortsatt mange som ikke tør leve åpent og fritt som den de er.

Forskning viser at skeive sliter mer med psykisk uhelse og egen livskvalitet enn resten av befolkningen. Det tar vi på alvor. At de opplever fordommer, fordømmelser og diskriminering. Og vi vet at transpersoner er særlig utsatt.

Dere, vi skal ikke ha det sånn. Det skal være en selvfølge at alle skal få være den de er og elske den de vil.

Så lenge ikke alle har tilgangen til et trygt og fritt liv, så har egentlig ikke jeg det heller. Det er det denne solidariteten handler om. Jeg ser derfor de skeives frihetskamp også som en rettighetskamp – ikke bare for de skeive, men for oss alle. For når den rettigheten holdes nede for noen, så er alle andre mindre fri. Kanskje ikke ufri, men vi er mindre fri enn der vi skal være.

Regjeringen jobber for at alle i hele landet kan få leve trygge, frie liv. Jeg tror vi er enige om det på tvers i politikken i Norge. Og de framskrittene som er, de er jobbet fram av politikere som har satt seg mål og nådd dem. Men det er også fordi det har vært bredt forankret.

I fjor var det femti år siden det norske Stortinget vedtok å avkriminalisere homofili. Da kom jeg på vegne av regjeringen med en offisiell beklagelse for all urett som er blitt begått mot homofile.

Siden den gang har vår kultur- og likestillingsminister ledet an i et arbeid hvor regjeringen har doblet tilskuddet til de skeive organisasjonene, og styrket innsatsen for skeives psykiske helse ved å opprette en ny tilskuddsordning. Det har vært en politisk vilje og gjennomføringskraft.

Vi har gjennomført flere tiltak for å styrke tryggheten og årvåkenheten i Norge. Vi jobber tett sammen med myndigheter, politi og tjenester og vil gjøre alt vi kan for å sikre Pride-arrangementene som finner sted – stort her i Oslo, men også i hele landet. Jeg følte det som en enorm frihet å kunne delta i Pride på Tynset, Fjellpride, for to uker siden. Det var en flott opplevelse.

Det skal være trygt å feire Pride. Det skal være trygt å elske den man vil.

Vi har lansert en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold med 49 konkrete tiltak for å trappe opp innsatsen for skeive. Plan er bra, gjennomføring er det det handler om, og det er det vi nå må gjøre sammen.

Og vi har endelig lagt frem et lovforslag om forbud mot konverteringsterapi. Det har vakt mye debatt, det har vært på høring, og høringen er oppsummert nå i et lovforslag som blir et framskritt for rettigheter og trygghet

Denne uken kom også nyheten om at det åpnes for at menn som har hatt sex med menn kan gi blod. Også det et framskritt.

Kjære alle sammen, gode venner: Dette er viktige skritt på veien, men for å komme helt i mål – for det må være visjonen, selv om jeg tror vi vet at vi hele tiden må kjempe denne kampen – trengs det mer enn handling og holdninger alene, det trengs at vi alle står sammen, og regjeringen skal gjøre sitt.

For de skeives rettigheter er en frihetskamp, en rettighetskamp, og en av vår tids viktigste.

Så vil jeg slutte meg til de som i dag minnes de vi mistet brutalt den natten til 25. juni, de som ble såret, de som lever med sorg og savn. Jeg vil slutte meg til de som takker de frivillige som viste stort mot, egentlig vanskelig å se for seg den natten i de dramatiske minuttene, og alle de som har stått sammen. Jeg vil hilse til utestedene i denne gata som åpnet opp igjen dagen etter, som tar imot og gir trygghet for alle. Jeg har hatt gleden av å gå der, og jeg ser at det er en solidaritet og et samhold som vi skal legge stor vekt på.

Dagen i dag samler oss og viser omverdenen at vi har ikke glemt, vi lar oss ikke skremme til taushet og vi fortsetter å kjempe. For frihet. Likeverd. Og for det flotteste av alt: Kjærlighet.

Ingen er fri før alle er fri. Og ingen skal stå alene.

Takk for oppmerksomheten!