Historisk arkiv

Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget 22. april 2008

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg i stortingsdebatten om innstillingen fra utenrikskomiteen om norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer.

Sak nr. 2: Innstilling fra utenrikskomiteen om
norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer
(Innst. S. nr. 173 (2007-2008), jf. St.meld. nr. 9 (2007-2008)).

Det har vært en interessant debatt, og jeg vil berømme komiteen, og særlig saksordføreren, for å ha brakt dette fram til en veldig interessant innstilling.

Man kan spørre seg i ettertankens tid: Nytter det hva et lite land som Norge, som til tross for høy bistand tross alt er en liten aktør, gjør eller ikke gjør? Den holdningen tror jeg ikke noen som er i denne sal har til politikk. Det er fordi vi tror på at politikk nytter, at vi er her. Da vil jeg si at vi har oppnådd veldig mye med denne meldingen, nemlig at vi nå har fått et kunnskapsløft, tror jeg, alle sammen: administrasjonen som har utarbeidet den og Stortinget som har debattert den, og den felles innstillingen som samler oss om det. Det er en stor styrke for oss videre. Jeg tror at vi nå kan delta i de internasjonale fora med et veldig oppdatert og moderne budskap på dette, og det er der Norge skal være.

Så skjønner jeg at komiteen ikke har ønsket å kommentere alle de 112 konkrete punktene. Det er ikke et uttrykk for manglende prioritering fra regjeringens side, men det er en illustrasjon på hvor vi må sette inn oppmerksomheten på disse punktene. Vi jobber jo nå med å konkretisere hvor vi skal sette inn innsatsen, litt i lys av hvilke fora, møter og anledninger vi får framover.

Så vil jeg også understreke betydningen av den lokale forankringen, som vi har lagt vekt på. Skal vi lykkes, må det være lokal kapasitetsbygging vi fokuserer på. Det krever altså lokal respekt for de tiltakene vi setter inn. Det må bli viktig i den langsiktige utviklingspolitikken, men også i det humanitære arbeidet. Her er kontakten med de norske organisasjonene av stor betydning.

Så har det vært pekt på at vi i møte med klimaendringene har reduserte utslipp veldig i fokus. Der har Norge ambisjoner, og den debatten har vi tatt i andre sammenhenger. Men vi har mindre i fokus den delen av klimapanelets tilrådning som går på tilpassning. At vi må ha et stort fokus på det, har denne meldingen, håper jeg, bidratt til. Det er en krevende utfordring, fordi det altså er flere dimensjoner som kommer sammen: hvordan man skal tilpasse seg de endringene vi vet kommer til å komme og bygge kapasitet til det. Jeg tror igjen vi har fått en forsterket kapasitet til å gjøre den jobben gjennom meldingen.

Så vil jeg si et par ting til punkter som har vært oppe i debatten. Til dette med klimaflyktninger: Det er et krevende tema. Det er helt riktig at det er blitt tatt opp og diskutert, men vi må også diskutere dette med en grad av, hva skal jeg si, nøkternhet og forsiktighet. Komiteen ber om at regjeringen tar et initiativ i FN for å få en definisjon av begrepet klimaflyktninger. Det er problematiske sider ved det. Det er som regel flere grunner til at et menneske begir seg på flukt.

Å dokumentere at det skyldes klima og miljøendringer, er vanskelig. De fleste er ikke flyktninger, nødvendigvis, de krysser ikke internasjonale grenser, men er internt fordrevet i eget land, som også er en definisjonsutfordring. Følgelig vil de altså ikke bli dekket av flyktningkonvensjonen, noe også Flyktninghjelpen har påpekt.

Vi trenger allikevel en debatt om klimarelatert migrasjon i bred forstand, og den er nå i startfasen. FNs generalsekretær, Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen og Ecosoc har engasjert seg i saken.

Vi trenger også mer kunnskap og forskning om hvilke nye beskyttelsesbehov det vil få for lovverk på utlendingsområdet med hensyn til hva dette utviklingstrekket fører til. UD har støttet et utredningsarbeid av Flyktninghjelpen som offentliggjøres i dag. Det vil danne grunnlaget for vår dialog med FN om disse spørsmålene, i første rekke med FNs høykommissær for flyktninger, og også FNs koordinatkontor for samordning av humanitære aktiviteter, Ocha.

Komiteen ber også regjeringen om å utarbeide praktiske retningslinjer for frørehabilitering i katastrofesituasjoner. La meg kommentere det. Det finnes i dag retningslinjer på området, men de blir ikke fulgt i praksis. For å øke bevisstheten omkring bruken av såkorn i norsk humanitær bistand arrangerer UD, i samarbeid med Caritas, et seminar 14. mai i år. Her ønsker vi å utveksle erfaringer på området og drøfte hvordan norske frivillige organisasjoner kan anvende eksisterende retningslinjer i sitt arbeid.

La meg også si at betydningen av kvinners og jenters stilling har blitt understreket her. Det er et perspektiv regjeringen deler fullt ut. Her står selvfølgelig sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet sentralt, og det kommer vi til å ta videre i vårt arbeid på det området.

Så ønsker komiteen av regjeringen skal bidra aktivt til å påvirke andre stater til å endre nasjonal lovgivning i tråd med internasjonal lov for katastroferespons. Det er et godt poeng. Her vil jeg vise til Den 30. internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-konferansen, hvor også regjeringene deltar, som vedtok ved konsensus i fjor en resolusjon som vedtar retningslinjer for å lette og regulere internasjonal hjelp ved katastrofer, og som oppfordrer stater til å ta i bruk retningslinjer på nasjonalt nivå. Konferansen består, som sagt, av Den internasjonale Røde Kors-komiteen, ICRC, Røde Kors-forbundet, alle nasjonalforeninger og alle statsparter til Genèvekonvensjonen, herunder Norge, selvfølgelig. Røde Kors-forbundet arbeider nå med å følge opp dette vedtaket ved å tilby faglig og økonomiske assistanse til utvalgte land som skal oppdatere sitt nasjonale regelverk. Norges Røde Kors har signalisert at de vil søke UD om støtte til dette arbeidet, og det er vi i utgangspunktet positive til.

Så la meg si til sist: Jeg er enig med Fremskrittspartiets medlemmer av komiteen i at vi trenger å styrke FNs evne til konfliktløsning og fredsbygging. Det er nettopp det Norsk ressurssenter for fredsbygging, Noref, skal bidra til. Dette er altså ikke et nytt norsk forskningssenter. Hovedformålet er å bidra til at fredsbyggende aktiviteter blir planlagt og utført med best tilgjengelig kunnskap og ekspertise, og at forskere og analytikere får tilgang til den kunnskapen som opparbeides av operative personale i felt. Dette vil både FN og andre dra nytte av. Noref vil ligge i skjæringspunktet mellom forskning og praktisk fredsbygging. Selv om senteret er forankret i én institusjon, Fafo, legges det opp til et nært samarbeid og bred kontakt med norske og internasjonale miljøer.

Til sist: Jeg vil egentlig ikke bidra til å flise opp den brede enigheten som er i salen, men jeg vil slutte meg til representanten Høybråtens påpekning av Fremskrittspartiets smule distanse mellom hvorvidt pengene følger konsensus i en innstilling. Når jeg hører på representanten Høglund, er jeg i grunnen enig med ham hele veien. Men jeg sitter samtidig med listen over Fremskrittspartiets kutt i alternativt budsjett for 2008, og det har omfattende kutt. Bistanden til Afrika kuttes med 88 pst., bistanden til Asia kuttes med 98 pst., bistanden til Midtøsten kuttes med 60 pst., bistanden til Latin-Amerika kutes med 85 pst., osv. Også overgangsbistand er et sentralt tema – med et kutt på 72 pst., FN med et kutt på 61 pst. og multilaterale finansinstitusjoner med et kutt på 85 pst. Vel, her taler også pengene i forhold til hva man er villig til å sette inn for å følge opp politikken. Men poenget med dette innlegget var å gi ros til komiteen for å ha gitt en god innstilling og et godt grunnlag for å arbeide videre med dette viktige området. 

***** 

For fullstendig referat fra alle innlegg i debatten, se Stortingets nettsider.