Svar på spørsmål om EØS-avtalen og tjenestemarkedet

EØS- og EU-minister Marit Berger Røslands svar på spørsmål fra representanten Per Olaf Lundteigen (Sp) om EØS-avtalen og tjenestemarkedet.

Skriftlig spørsmål nr. 496 (2017-2018).
Datert 11.12.2017

 

Fra representanten Per Olaf Lundteigen (Sp) til EØS- og EU-ministeren.
Kan statsråden vise eksempler på norske tjenesteleverandører som ville mistet eller fått dårligere markedsadgang til EU uten EØS-avtalen og i så fall hva disse begrensningene ville være?

Begrunnelse: Regjeringen har gjentatte ganger hevdet at EØS-avtalen er nødvendig for å sikre tilgangen til EUs marked innenfor ulike sektorer 

EØS- og EU-ministerens svar:
Norsk næringsliv ønsker mest mulig forutsigbarhet og tilgang til våre viktigste markeder. Dette sørger EØS-avtalen for, også på tjenestemarkedet. Avtalen gir norske tjenesteytere rett til å yte tjenester i hele EØS. En viktig sektor er finansielle tjenester. Norsk finansnæring ønsker den tilgangen som EØS-avtalen gir. En annen viktig sektor er eksport av norske maritime tjenester, hvor norske skip i dag fritt kan frakte gods mellom havner i EU. Denne muligheten vil falle bort uten EØS-avtalen. Det er også av betydning for norske bedrifter at de takket være EØS-avtalen kan konkurrere på like vilkår om offentlige anbud i hele EØS-området.

Utgangspunktet for tjenestehandelen i EØS er at restriksjoner er forbudt, med mindre de er nødvendige for og egnet til å ivareta tvingende allmenne hensyn. Avtalen gir rettigheter både knyttet til etablering av en virksomhet og midlertidig grenseoverskridende tjenestehandel.

Bortfall av EØS-avtalen vil for Norges del medføre at norske tjenesteytere behandles som tjenesteytere fra tredjeland i det øvrige EØS-området. Handelen med tjenester vil i så fall skje på basis av WTO-regelverket eller en eventuell ny frihandelsavtale. Dette vil innebære mindre åpen markedsadgang enn gjennom EØS. Frihandelsavtalen fra 1973 gjaldt i første rekke avvikling av toll på industrivarer og dekket ikke handel med tjenester.

Den nordiske samhandelen med tjenester vil også påvirkes dersom EØS-avtalen skulle falle bort, ettersom norske tjenesteytere ikke lenger ville være en del av det nordiske markedet i form av like regler og konkurransevilkår. Disse konsekvensene vil gjelde for tjenestevirksomhet generelt, uavhengig av sektor.

De konkrete hindrene for norske bedrifters tjenesteyting i EU uten en EØS-avtale er knyttet til ulike forhold:

Tjenestevirksomhet kan ikke lenger påberope seg rett til å etablere seg i en annen EØS-stat. Skulle vertsstaten tillate etablering, vil tjenesteyter uansett være underlagt vertsstatens krav overfor tredjeland. Kravene kan i praksis også avvike fra krav til EØS-virksomheter. Det kan eksempelvis kreves tillatelse for å tilby den aktuelle tjenesten i EØS-staten og tjenesteyter kan bli pålagt flere og andre krav enn sine konkurrenter fra EØS.

En annen konsekvens vil være at etablering av virksomhet i Norge ikke lenger er ensbetydende med etablering i EØS. Norske bedrifter og utenlandske bedrifter som har etablert seg her, vil ikke lenger være en del av dagens hjemmemarked EØS, men anses etablert i et tredjeland. Dette kan gjøre Norge mindre attraktivt for direkteinvesteringer eller etablering av selskaper, som i tillegg til å investere her, ønsker tilgang til hele EØS-markedet.

Etablering i EØS er en forutsetning for å nyte godt av bestemmelsene som skal lette midlertidig grenseoverskridende tjenestehandel i EØS. Ved midlertidige oppdrag i EØS må norske tjenesteytere utenfor EØS oppfylle krav som stilles til tredjeland. Kravene kan for eksempel knytte seg til lisenser, tillatelser og varigheten av oppdraget. Stadig flere varer, eksempelvis skipsutstyr, avanserte maskiner og IKT, omsettes ofte med tilknyttede tjenester som installasjon, vedlikehold og reparasjoner. I dag legger EØS-avtalen til rette for denne type virksomhet, og bidrar til handel på like vilkår i hele EØS-området. Verdien av denne type tjenester er ofte høy. For de mange norske bedriftene som eksporterer slike pakker av varer og tjenester, utgjør installasjon og vedlikehold en betydelig del av bedriftens inntekt. Hindringer knyttet til utøvelsen av slike midlertidige tjenester vil dermed få store konsekvenser for den enkelte bedrift.

Reglene om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i EØS sikrer at norske yrkesutøvere kan utøve regulerte yrker på linje med yrkesutøvere i den aktuelle EØS-staten. Uten EØS-avtalen er ikke vertsstaten forpliktet til å godkjenne norske borgere selv om de skulle anses å oppfylle vertsstatens krav til det enkelte yrke. Det innebærer at alt fra elektrikere til arkitekter kan møte krav om ekstra utdanning, alt avhengig av bestemmelsene i den aktuelle staten.