Tale til Frivillighet Norges topplederkonferanse

Holdt 11. januar 2016, Oslo

Kjære venner av frivilligheten.

Aller først, tusen takk for muligheten til å snakke til dere.
For å være litt personlig, så er det stort for meg å få lov til å snakke for en sånn forsamling som dere.
Dere representerer de verdiene og det menneskesynet som har vært min drivkraft gjennom livet, og som jeg også mener er grunnleggende for et godt samfunn.

Som femåring arrangerte jeg min første tombola ved krysset i nabolaget mitt.
Jeg samlet inn leker fra lekekamerater for å gi til de som ikke hadde, noe som jeg fikk litt kjeft for å dele ut senere.
Det endte med at jeg måtte ringe på dørene og levere lekene tilbake.
Og da jeg var tolv år arrangerte jeg innsamlingsaksjon for Redd Barna.

I møte med dere er ikke disse glimtene fra min barndom unike, for dere møter nok slike mennesker hele tiden.
Men hadde jeg ikke havnet i politikken, så hadde nok engasjementet mitt gjort at jeg hadde vært aktiv i en av deres organisasjoner, og kanskje hadde jeg sittet i denne salen sammen med dere likevel.

Nå føler jeg meg privilegert som får lov til å spille på lag med dere.
Norge er blant de landene i verden hvor vi har størst tillit til hverandre, og det skal vi fortsette å ta vare på.
Vi stoler på naboer og kolleger, vi stoler på samfunnets institusjoner og vi stoler på myndighetene.

Og ett særtrekk samfunnsforskere har pekt på, er at høy tillit også henger sammen med betydelig deltagelse i frivillige organisasjoner.
Det ønsker jeg å støtte opp om videre.
Vi trenger et raust samfunn hvor vi ser hverandre og stiller opp for hverandre, både når ting går som de skal og når ting butter litt imot.

For jeg tror også at det å gjøre en frivillig innsats eller strekke ut ei hånd til noen som trenger det, er godt ikke bare for den som blir hjulpet, men også den som hjelper.
Det er i frivilligheten at vi får noen av de sterkeste uttrykkene for tilliten mellom folk i Norge.
Derfor ønsker regjeringen, som statsministeren var inne på i morges å lytte til frivillighet når vi utformer vår politikk og beholde de generelle ordningene med lave krav til rapportering.

Regjeringen har allerede gjort forenklinger, men vi skal fortsette å jobbe for det sammen med dere.
Noe av det jeg ser mest fram til framover er å ha dialog med dere om kommende inkluderingsmeldinga.
Her er dere en sentral aktør for å få til de gode løsningene.

For frivilligheten er selve nøkkelen i hverdagsintegreringa.

Særlig nå som titusenvis av mennesker som har opplevd krig og katastrofer, flykter hit til oss.
I årene framover skal de finne sine plasser i norske lokalsamfunn.
I denne situasjonen har myndighetene et stort ansvar.
Vi skal ta imot flyktninger på mottak.
Vi skal gi dem helsehjelp.
Vi skal gi dem muligheter for arbeid og utdanning.

Men vi kan ikke bare vedta oss fram til god og effektiv integrering.
For å få flyktningene inn i fellesskapene og inn i nabolagene og våre, trenger vi at det er frivilligheten som bygger broer mellom dem som er her og kjenner på frykt for det ukjente og dem som kommer hit med frykt for det de flykter fra.
Får flyktningene delta og bidra i idrett og frivillighet, kan det hjelpe dem å praktisere språk, få venner og bygge nettverk.

Dere vet hvor mye det vil bety – særlig for barna – å få lov til å delta i samfunnet fra første stund.
Men ikke minst kan dere hjelpe oss som allerede bor her til å få en rask mulighet til å bli kjent med dem som kommer hit, enten det er i idrettshaller, på konserter, på biblioteker eller i samfunnshus rundt omkring.

Da jeg gikk på skole i USA, følte jeg meg absolutt som en utlending.
Jeg hadde ikke noe nettverk.
Derfor gikk jeg til en av lærerne mine og sa at jeg ville arbeide frivillig på et sykehjem og spurte om han kunne hjelpe meg.
Jeg ble utplassert på et sykehjem to kvelder i uka.
Det var fantastisk fordi jeg ble kjent med mange eldre mennesker, fikk praktisk engelsk og lærte veldig mye om det amerikanske samfunnet.
De eldre fikk ei hand å holde i.
Og sykehjemmet fikk en gratis ekstraressurs.
Og da jeg kom hjem til Norge fikk jeg jobb på sykehjem på grunn av denne erfaringen.

Jeg vil takke frivilligheten for den innsatsen dere har gjort allerede.
I romjula møtte jeg Røde Kors som forfalte om alt arbeidet som er gjort.
Jeg er utrolig takknemlig for den innsatsen dere har lagt ned.

Samtidig kjenner jeg at jeg har store forventninger til dere.
For dere er dere som vet best hvordan dere kan bidra.
Derfor utfordrer jeg dere til å tenke kreativt, til å tenke annerledes om hvordan vi kan hjelpe dem som kommer og ta i bruk ressursene som bor i befolkningen.
Send meg historiene om dem som får det til, om dem som blir tatt inn i fellesskapene våre på en god måte.
Så skal jeg være med og legge til rette.

Takk for oppmerksomheten.