Idrettsgallaseminaret 2016

9. januar 2016, Lillehammer

Kjære idrettsvenner!

De siste årene, seinest i fjor, har jeg deltatt på dette idrettsgallaseminaret som representant for en av kretsene i Norges Idrettsforbund.
Jeg har hatt mange meninger om hva regjeringen burde gjøre for idetten.
Det føles godt å være her, for å tillegg til å ha meninger om hva som er bra for idretten, har jeg nå mulighet til å gjøre noe med det.
Det føles godt å kunne gå på scenen som idrettsminister og kjenne på at jeg er en av dere, at jeg forstår hvordan idretten tenker og jobber.

I Norge har vi et overordnet mål for idrettspolitikken: Idrett og fysisk aktivitet for alle. Det er en flott visjon. Og et viktig mål jeg vil jobbe videre mot.
Som ny statsråd vil jeg starte med å stille noen spørsmål.
Hva innebærer dette målet? Og hvem er alle?

Idretts-Norge, det er barn. Det er ungdom. Det er voksne.
Det er personer med nedsatt funksjonsevne.
Unge med minoritetsbakgrunn.
Familier med økonomiske utfordringer.
Toppidrettsutøvere og de inaktive.
Trenere, lagledere og frivillige.
Det er Mats Zuccarello Aasen. Sarah Louise Rung.
Og Sajandan Rutthira som er nominert til Årets Ildsjel.

Ja, det er alle som opplever idrettsglede.
Ja, alle som deltar - på og utenfor idrettsbanen.

Jeg var selv håndballjente.
I flere år tilbragte jeg mange kvelder i uka i den nye, fine idrettshallen vi hadde fått i Klæbu, ei lita bygd i Sør-Trøndelag, på 90-tallet.
I den hallen opplevde jeg mange lykkelige øyeblikk - og mange skuffelser.
Hvorfor brukte jeg jeg dag etter dag, uke etter uke og år etter år så store deler av livet mitt i den hallen?
Det var ikke fordi Klæbu hadde så stor glede av meg.
Det var fordi jeg opplevde samhold, konkurranse, jentefellesskap og gode trenere.
Hele min identitet var knyttet til Klæbu håndball.

I ettertid vil jeg si at dette er noen av de opplevelsene av mestring som virkelig betydde noe i min oppvekst.
Det var en opplevelse av å være en del av noe som var større enn meg selv.
Jeg er takknemlig for livsgleden som idretten er i stand til å gi oss.

Akkurat som Stine Bredal Oftedal og Mari Molid har jeg vokst opp med fysisk aktivitet, lagånd, dugnadsarbeid og idrettsglede i hallen.
Derfor var det en stor opplevelse for meg at jeg fikk være med og heie Stine, Mari og de andre håndballjentene fram til VM-gull i Danmark før jul.

Det skal finnes et tilbud både for folk som Stine og Mari – og for alle oss andre.
Derfor satser regjeringen på både topp og bredde.

I april i fjor fordelte regjeringen over 2,2 milliarder til idrettsformål.
Det er en anerkjennelse av hvilken enorm kraft idretten er i samfunnet vårt.
Og en anerkjennelse av det arbeidet dere som sitter i salen her og mange, mange flere legger ned.

Noe av det første jeg gjorde som minister var å tildele Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité 660 millioner kroner fra spillemidlene.
Med disse pengene satser vi enda mer både på toppidretten, på idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, og på idrett for ungdom.

De siste kommer dere til å høre meg snakke mye om framover.
Hvis vi mener alvor med å satse på ungdommer kanvi ikke bare fokusere på de som allerede er med, som har funnet tilbudet som passer for dem og som har en plass i fellesskapet.
Vi må bry oss enda mer om dem somikke finner sin plass i det organiserte idrettsfellesskapet.

Et av de viktigste virkemidlene i idrettspolitikken er tilskudd til anlegg.
I fjor fordelte vi over 1 milliard til utbygging og rehabilitering av anlegg.
Denne milliarden er ikke velbrukte penger dersom anleggene ikke appellerer til ungdom – og følger aktivitetstrendene.

Idretten møter sterk konkurranse fra andre underholdningstilbud.
Derfor er idretten nødt til å tilpasse seg dersom vi skal få flere unge med.
Det er ikke sikkert det holder å tildele halltid fra fem til halv sju og forvente at ungdommene tilpasser seg dét.
De som har hatt tenåringer skjønner hva jeg snakker om.
Ungdom ønsker i større og større grad å bestemme mer av hverdagen sin selv.

Kanskje skal vi skjele mer til den egenorganiserte idretten?
Skal vi bare ha lysløyper og haller rundt omkring?
Eller kan vi i enda større grad enn i dag tilgodese skate-parker og annen infrastruktur til egenorganisert aktivitet?

Som idrettsmininister vil jeg at alle ungdommer kan få glede av å bruke kroppen sin, være en del av et fellesskap og være i aktivitet.
Jeg er mindre opptatt av hvor, når og hvordan.

Vi kan se toppidretten i det samme lyset.
For toppen og bredden henger sammen.
Skisporten er vår stolthet. Vi har fantastiske ambassadører for landet vårt innen alle grenene. Og vi skal fortsette å satse på dem.

Men kan vi ikke samtidig se på hvordan vi kan utvikle oss, og skaffe mer kompetanse, innen idretter hvor den internasjonale konkurransen er større?
Vi har jo også svært dyktige utøvere - også på internasjonalt nivå - innen for eksempel klatring, golf, fekting, dansing, svømming og så videre.
Kanskje kan både rekrutteringen og resultatene bli enda bedre dersom flere idrettsgrener får mer oppmerksomhet?
Og kanskje kan disse idrettene vokse slik at enda flere unge finner sin plass i idretten?

Men, kjære venner, dette er bare spørsmål fra meg.
Jeg har store forventninger til strategiutvalget som Thorhild Widvey satte ned.
Jeg tror Jan Åge Fjørtoft og de andre medlemmene vil komme med spennende forslag.

Jeg skal derfor ikke komme med svarene nå.
Jeg vil ha en god debatt rundt hva definisjonen av en idrettsungdom skal være.
Derfor er det viktigste vi gjør når vi fordeler spillemidler nettopp å senke terskelen for barn og unges deltakelse i idrett og fysisk aktivitet – uansett hvem de er.

2016 er Idrettens Ungdomsår.
Målet er ikke at alle skal bli toppidrettsutøvere, men at alle skal få delta og oppleve mestring og felleskap – uansett nivå og uansett bakgrunn.
2016 er også et år der mange tusen barn og ungdommer som har flyktet hit til oss, skal finne sin plass i norske lokalsamfunn.
Bare tenk dere hvor mye det vil bety for disse ungene og foreldrene deres å få lov til å delta i idrettsfellesskapet.
Får de delta i idrett og frivillighet, kan det hjelpe dem å praktisere språk, få venner og bygge nettverk.

Her har idretten en unik rolle som integreringsarena.
Det handler om mer enn fotballsko og leggskinn.
Det handler om mer enn å tildele spillermidler.
Det handler om de ressursene og positive holdningene som idretten er tufta på.
Dere står nå overfor mer krevende oppgaver enn noen sinne.
Jeg vil derfor rose Norges Idrettsforbund for opprettelsen av flyktningfondet, som også regjeringen har gitt sitt bidrag til.

Jeg så nylig en tv-reportasje om basketklubben Arendal Titans som har åpnet klubben for enslige mindreårige asylsøkere.
Det var veldig inspirerende å se hvordan et sterkt lokalt engasjement - og bare 25 000 kroner - kan styrke ungdom i en vanskelig situasjon.
Disse ungdommene kommer til å styrke idretten.
Gjennom dem får vi tilgang til enda flere talenter og enda flere frivillige hender.
Å få dem inn i idrettens fellesskap er altså en vinn-vinn-situasjon.
For disse ungdommene er også Norges fremtid.

2. desember sa skipresident Erik Røste følgende til Trønderavisa:
Hvis vi klarer å få en ungdom til å holde på litt lenger, så blir det nødvendigvis ikke flere toppidrettsutøvere.
Men det blir flere som kan bli en trener, smører eller leder og blir en del av fellesskapet.
Det viktigste for oss er å lage en arena der folk har lyst til å være med uten at det skal være et press for å konkurrere.
Det skal også være en anerkjennelse å være leder og trener.

Røste sier vanligvis mye klokt, og også her tror jeg Røste er inne på noe veldig viktig.
For idrett handler ikke bare om prestasjon. 
Det handler minst like mye om deltakelse. Om idrettsglede. Og om fellesskap.

De samlede medlems- og aktivitetstallene i norsk idrett viser en positiv utvikling de siste årene.
Men blant ungdom er det en nedgang i antall aktive medlemmer.
Når så mange blir mindre aktive er det en et spark bak – både til oss politikere, og til dere i idretten.

I Idrettspolitisk dokument 2015-2019 inngår det noen idrettspolitiske føringer.
Frafallet i ungdomsidretten skal begrenses og mulighetene for deltakelse i allsidig idrett skal styrkes.
Og i vårt økonomiske bidrag til NIF for 2016 ligger det også tydelige forventninger om at ungdom skal prioriteres.
Ungdom må i enda sterkere grad enn i dag møte et variert tilbud og få utviklingsmuligheter i tråd med egne ambisjoner.
Norsk idrett må samarbeide på alle nivåer slik at den enkelte kan delta i flere idretter og fritidsaktiviteter.
Sesonger og konkurransetilbud bør legges til rette slik at en utøver kan være allsidig.
Og ikke minst må ungdom som vil delta og trene uten store prestasjonsmål, få et godt og fleksibelt tilbud. 

De fleste i Norge er jo som meg, ikke toppidrettsutøvere, men idrettsentusiaster.
Vi liker å spille ball, gå på ski eller andre ting.
Og vi liker også å se på idrett.

12. februar går startskuddet for noe jeg virkelig gleder meg til å se på.
Da skal 70 nasjoner møtes til 15 vinterdisipliner under Ungdoms-OL her på Lillehammer.
Og 3000 frivillige skal være med og bidra.
Jeg har selv vært frivillig under idrettsmesterskap, under VM på ski i Trondheim, så jeg vet hvor utrolig artig det er.

Jeg gleder meg til å se flere av regjeringsmedlemmene være frivillige under Ungdoms-OL.
Jeg er overbevist om at Ungdoms-OL vil føre til et enda sterkere idrettsengasjement som vil vare i mange år.
Jeg gleder meg til Ungdoms-OL.

Og jeg gleder meg til å samarbeide med dere i idretten.
Nå ønsker jeg meg debatt om hvordan vi skal organisere framtidas idrett.
For den kan ikke skapes med gårsdagens løsninger.
La oss gjøre 2016 til startskuddet for en ny satsing – en satsing på alleungdommer!
Ha en strålende idrettsgalla!