Tale ved Kildenkonferansen 2015

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kulturdepartementet

Holdt 28. april 2015 i Kristiansand

Kultur er opplevelser. Kultur er identitet. Og kultur er menneskelig utfoldelse.

Den gir mening til livene våre. Den skaper gode samfunn. Og den knytter mennesker sammen.

Samtidig er kultur en levevei. Det er noens yrke. Og det betyr at kultur også kan være en vare.

Bak utstillingene vi ser, musikken vi hører og romanene vi leser, så står det skapende mennesker.
Disse menneskene er avhengige av inntekt for å kunne lage disse opplevelsene for oss.

Samtidig er det slik at foran maleriene, foran høyttalerne og scenene og foran bokhyllene og lesebrettene, så står det lesere, lyttere og seere.

Det er ikke bare magi som ligger i møtet mellom kunstnerne og publikummet deres.
Det er mer.

Her ligger det nemlig også inntektsmuligheter.
Muligheter som kan utnyttes enda bedre enn i dag.

At digitaliseringen visker ut landegrensene, er utrolig positivt.
Fordi det gir oss tilgang til en hel verden av kulturuttrykk.
Vi trenger å møte flere uttrykk enn våre egne.
Samtidig kan vi nå hele verden med kulturen vi skaper.
Digitaliseringen har utløst et enormt potensial på det internasjonale markedet.
Disse mulighetene må kulturnæringene gripe.

Men dette gir oss også noen utfordringer.
Når stadig mer produksjon, distribusjon og forbruk skjer digitalt, må vi tilpasse vernet av kunstnernes virksomhet.
Men offentlig regulering kan ikke løse at måten vi bruker kultur på – altså de markedsmessige utfordringene -  endrer seg.

I budsjettene skal regjeringen fortsette å legge til rette for at det skapes norsk kunst og kultur i Norge.
Men vi må jobbe langs flere spor parallelt.
Vi må ha et større fokus på at den norske kunsten og kulturen når frem til publikum.
Det er viktig både for barn og unge, for voksne og for oss som nasjon.
Og det er viktig for at kulturfeltet skal kunne ha et trygt framtidsgrunnlag.

Derfor må vi i større grad se på skapende virksomhet også som entreprenørskap.
Vi må også stole på dere aktørers egen bærekraft.
Og vi må se verdien av flere og mer varierte inntektskilder.
Og når jeg sier ”vi”, så mener jeg både regjeringen og kulturfeltet selv.

Regjeringen kan bidra på flere måter enn å arbeide med de statlige budsjettene.
For det første kan vi bidra til å øke tilgangen på risikovillig kapital.
Denne tilgangen er essensiell for den videre utviklingen av de norske kulturelle og kreative bransjene.
For å bidra til å øke denne kapitalen har vi for eksempel støttet et forprosjekt som skal se på om det regionale musikkinvesteringsfondet Buzz kan gjøres nasjonalt.

For det andre kan vi bidra med å skaffe mer kunnskap.
Det kan bety konferanser som denne.
Og det kan bety å forsette å satse på Kunnskapsverket – det nasjonale kunnskapssenteret for kulturelle næringer.

For å legge til rette for vekst og utvikling på beste mulige måte, tror jeg det er viktig å skille mellom levebrødsbedrifter og virksomheter med ambisjon om en økonomi som er større enn én person.
Vi har bedt Kunnskapsverket om å gjøre dette skillet i deres arbeid med å kartlegge behov og virkemidler innen kulturell og kreativ næring.
Vi vil dessuten evaluere kulturnæringssatsingen i Innovasjon Norge og Norsk kulturråd.
Målet er å få vurdert om satsingen har bidratt til å løse utfordringene og å få forslag om mulige forbedringer.

Og når vi er inne på Innovasjon Norge, så vil jeg gjerne trekke fram prosjektet som deres nye sjef Anita Krohn Traaseth har satt i gang.
Med prosjektet Drømmeløftet så har de satt i gang en bevegelse som har engasjert aktører i hele landet.
21. mai legger Innovasjon Norge frem planen basert på de innspill dette engasjementet har bragt frem.
Den skal si hvordan de skal bidra til å utvikle norsk næringsliv – og deriblant også kulturell og kreativ næring.

Men vi trenger å vite mer om hvor vi står for å kunne ta i mot innspill om hvor vi går.
Det er derfor gledelig at BI:Centre for Creative Industries har tatt initiativ til å videreføre og videreutvikle kartlegging av Perduco og Menon fra 2011. Den nye kartleggingen skal, etter det vi har fått vite, foreligge i løpet av høsten.

Kartlegging fra 2011 viste at i 2009 var den totale verdiskapingen i kultursektoren i Norge på 42 milliarder.
Dette er verdiene vi har klart å realisere.
Men kartleggingen sier ingenting om potensialet.

I mars kom det tall fra Norsk spill- og multimedia leverandørforening som viser at det digitale spillsalget i Norge har femdoblet seg på ti år.
Og i 2014 brukte nordmenn nesten 2 milliarder på digitale spill.
Det sier noe om potensialet.

Jeg tror dette potensialet også finnes innen musikk, film og litteratur.
For eksempel har Jo Nesbø vist oss at det er mulig å skrive 10 bøker som selges 26 millioner ganger.
Bandet Dimmu Borgir viser at det kan selges 2 millioner eksemplarer av et album.
Kygo viser at det er mulig å bli strømmet 100 millioner ganger.

I fjor høst møtte jeg agenten til Jo Nesbø, Salomonsson Agency, i Stockholm.
Da fikk jeg blant annet høre hvordan de jobber internasjonalt med hans rettigheter.
De sa da noe som jeg bet seg merke i.
De mener det ”oppfattes som mer legitimt i Norge enn i Sverige å ha suksess i utlandet som forfatter”.

Det er bra om det er slik.
Men om det er slik at norske rettigheter må forvaltes av internasjonale aktører for å lykkes, så har vi en utfordring.

For vekst i kulturbransjene handler ikke bare om å sende norske aktører ut i verden.
Det handler også om å bygge bransjer og strukturer i Norge.
Og ikke minst, så handler det om å tørre å satse og dermed eie våre egne rettigheter.

Og apropos utlandet og svenskene:
Norge har relativt sett et høyt produksjonsvolum på kulturfeltet. Men omsetningen er lav.
For eksempel gir vi ut vesentlig mye mer musikk i Norge enn i Sverige.
Men svenskenes eksporterer dobbelt så mye som oss.

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder digitalt kulturforbruk.
Men den norske andelen av strømming av musikk i Norge var i 2013 bare 12 prosent.
Samtidig importerer vi nesten åtte ganger mer kunst og kultur enn vi eksporterer.
I Danmark og Sverige er det nesten balanse mellom eksport og import av kulturvarer.
Målet må være at vi når samme balanse i Norge.

Sentrale spørsmål blir da hvordan Norge kan bruke det digitale fortrinnet til å utvikle løsninger og tjenester som utfordrer de store internasjonale aktørene, og særlig de amerikanske?Hvordan kan vi å bidra til å øke norskandel, styrke verdikjedene og bransjestrukturene slik at mer penger går tilbake til de norske bransjene?
Hvordan kan vi bidrar til at det investeres mer i morgendagens talenter?

Dette er viktige spørsmål som vi ønsker innspill til fra næringen selv.

Regjeringen har som mål å bidra til gode rammevilkår.
Men det aller viktigste vi kan gjøre, er å lytte til og handle videre på initiativene som kommer fra dere i bransjen selv.

Som næringsministeren sa i går, så vil vi etablere et nytt råd for kulturnæringene.
Det betyr at vi legger ned bransjerådet som ble opprettet etter handlingsplanen fra 2013.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Bransjerådes representanter for deres deltakelse og bidrag.
Deres innspill og synspunkter rundt utvikling av kulturell og kreativ næring vil selvfølgelig være velkomne også i fortsettelsen, utenfor rammen av et bransjeråd.
Det gamle bransjerådet hadde dyktige representanter, men alle var fra Norge, og flere hadde mer indirekte kontakt med kulturnæringene.

Vi vil spisse rådet både for internasjonalisering og eksportmuligheter, og for å kunne utvikle verdikjeden i kulturnæringene ytterligere.
Som Terje Formoe sa om satsingen han jobber med nå, på innslaget dere fikk se her i går: "Kaptein sabeltann har ingen begrensning - nå vil jeg se hvor langt han kan nå internasjonalt".
Det er det rådet på mange måter handler om - ikke om å kommersialisere kulturproduktene, men å gi de større rekkevidde og nå ut til et større publikum og marked.

Rådet skal ha mer kompetanse om kulturell og kreativ industri som investering.
Det kan bidra til å at norsk kunst og kultur i større grad når markedet, samtidig som det vil gi økte inntekter.
Jeg registrerer at lederen av det gamle bransjerådet er positiv til disse endringene.

Det nye rådet skal konsentrere seg om film, spill, musikk, litteratur, arkitektur og design.
Og vi vil også legge stor vekt på koblingene med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Dette er kulturelle og kreative bransjer som har kommersielt potensial, og som gjerne har mulighet for internasjonal utvidelse.

Rådet skal bidra med helt konkrete innspill om mulighetene for kulturell og kreativ næringsutvikling.
Og så er det selvsagt også behov for å snakke om hindrene som kan ligge i veien.
I tillegg ønsker regjeringen råd om hvordan vi kan møte de digitale utfordringene og mulighetene.

For å finne de beste kandidatene, trenger vi innspill fra bransjeorganisasjonene og sentrale aktører som kjenner bransjene godt.
Målet er å lansere rådets medlemmer ultimo mai.
Dere er velkomne til å sende meg innspill på e-post.

”If you can dream it, you can do it”, sa Walt Disney.
Han gjorde som kjent drømmen sin til big business.
Musikken til disneyfilmen ”Frozen”, er gitt ut på eget album.
Og så langt har det solgt i 10 millioner eksemplarer.
Filmen er norskinspirert.
Og kvinnekoret Cantus fra Trondheim og den norske komponisten Frode Fjellheim har bidratt til musikken.

Og selv om dette er gledelig, så trenger vi mer enn Disneys drømmer.
Både som privatpersoner, som samfunn og nasjon trenger vi mer enn drømmer.
Vi trenger også å arbeide for å realisere disse drømmene.
Da kan vi skape større inntekter, nye verdier og flere gode møter mellom publikum og de som skaper kulturen.