Tale ved minnemarkering i Regjeringskvartalet - fem år etter

Johan Nygaardsvolds plass, Oslo, 22. juli 2016

Fem år er gått.

Fem år siden terrorhandlingene her i Regjeringskvartalet og på Utøya.

Fem år siden 77 mennesker ble drept.

Fem år siden sommerdagen som ble en av de mørkeste dagene i Norge.

 

Fem år kan telles på én hånd.

For en liten gutt eller jente som fyller fem føles det som et hav av tid.

For dere som mistet en sønn eller datter, en søster eller bror, en mamma eller en pappa, en venn, kjæreste eller kollega – føles fem år som det kunne vært i går.

 

Vi ser fortsatt sporene etter terrorhandlingene.

De fysiske sporene.

Regjeringskvartalet er forandret for alltid.

Utøya bygges opp igjen.

Men de største sporene er satt i oss som mennesker.

I savnet etter dem vi var så glade i.

Savnet etter praten rundt middagsbordet, den hverdagslige krangelen om stort og smått. Det lure smilet. Den gode klemmen.

 

Savnet vil alltid være der. Tomrommet. Lidelsen.

Tiden leger ikke alle sår. Den kan kanskje lindre smerten.

Men heller ikke mer.

For hva er vel fem år når vi mister det umistelige?

 

 

Etter fem år har mange fortsatt behov for noen å snakke med.

Om savnet. Sorgen. Minnene.

Å dele tanker. Oppturer og nedturer.

Jeg vet at flere kjenner på en forventning fra omgivelsene om at nå skal alt fungere som normalt.

Terskelen for å be om hjelp kan føles høyere.  

Slik skal det ikke være.

Vi er alle forpliktet til å bidra til å senke den terskelen.

Det er lov å be om hjelp. Det er lov å ha tunge dager.

Og vi skal stille opp.

 

###

 

Verden rundt oss er urolig.

Terrorangrepene rammer oftere.

For bare en uke siden ble uskyldige mennesker drept i Nice.

Tusenvis av barn og voksne var samlet for å feire den franske nasjonaldagen.

Det skulle være en festdag – en dag hvor friheten og demokratiet skulle råde.

Men endte i tragedie.

Dessverre er listen lang. Paris, Brussel, Istanbul, Beirut, Bagdad, Nairobi og Orlando er også rammet av terror det siste året.

For å nevne noen steder.

Mange av dere vet hvordan det er.

Å stå midt i det.

I dag sender vi våre tanker også til dem som ble rammet av disse og andre angrep.

 

###

 

Terroristenes ideologi kan være ulik.

Men de snakker likevel et felles språk.

Et voldens og hatets språk.

De fremmer verdier som bygger på forakt og mistro.

Forakt for demokratiet.

Mistro til ordet.

Våpen og vold er deres fremste midler.

Terror kan bare bekjempes ved at vi kan tilby en verden som er bedre enn den terroristene ønsker.

Vi må klare å gi ungdom et håp uansett hvor i verden de vokser opp.

Håp og tilhørighet.

 

Vi har kommet lengre siden 22. juli 2011.

I fjor åpnet 22. juli-senteret i Høyblokka.

I år kom Senter for ekstremismeforskning.

Og i disse dager står et helt nytt læringssenter klart på Utøya.

Vi trenger disse sentrene.

For å formidle det som skjedde den mørke julidagen for fem år siden.

For bedre å forstå ekstreme miljøer.

For å lære om demokratiet.

Kunnskapen er nøkkelen – for forståelse, og for sunne holdninger.

Enda viktigere er det som skjer ute i lokalsamfunnene, i klasserommene, i hjemmene.

Hvor holdninger skapes og endres.

Vi skal tenke over hvordan vi snakker til hverandre. Og om hverandre.

Vi skal løfte frem det som samler.

 

Terrorister og ekstremister dyrker det som splitter.

De vil skape uro og redsel.

De har som mål å ødelegge fellesskapet i samfunnet.

De vil sette grupper opp mot hverandre.

Dem mot oss, flertallet mot mindretallet. 

 

###

 

Norge er et åpent samfunn der vi har tillit til hverandre.

Den åpenheten og den tilliten skal vi bevare.

Det er verdier som bidrar til at vi er så glad i dette landet.

Til at det er godt å bo og leve her.

Men 22. juli har lært oss noe viktig:

At ekstremisme kan vokse frem i alle samfunn.

 

Vi skal stå sammen for et Norge preget av frihet og mangfold.

Et Norge hvor ikke frykten, men motet og meningene råder.

Det skylder vi dem vi mistet.

For fem år siden. I dag.