Kampen mot atomvåpen tar tid

Regjeringens mål er en verden uten atomvåpen. Vi legger ned en betydelig innsats i det som kan gi resultater: Verifikasjon av kjernefysisk nedrustning, stans i fremstillingen av spaltbart materiale for våpenformål, minimering av bruken av høyanriket uran i sivil sektor. Her har Norge en internasjonal pådriverrolle.

Vi boikottet ikke

Forbudstraktaten Seilskjær viser til, som forbyr atomvåpen, fyller ikke et «rettslig tomrom». Ikke-spredningsavtalen, som skal forhindre en fortsatt spredning av atomvåpen, har eksistert i et halvt århundre og er det internasjonalt anerkjente hovedinstrumentet for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning. Den omfatter nesten alle land, inkludert kjernevåpenmaktene.

Forbudstraktaten er blitt ratifisert av kun elleve stater, og ingen av kjernevåpenstatene støtter den. Norge «boikottet» ikke FN-forhandlingene «etter press fra USA». Norge var fundamentalt uenig i forhandlingsgrunnlaget, som la opp til først å forby kjernevåpen og så arbeide for deres eliminering. Dette vil ikke fjerne et eneste kjernevåpen.

Det vil ta tid

I tillegg kan ikke Norge som Nato-medlem føre en politikk som strider mot våre allianseforpliktelser. Det var dermed umulig for Norge å delta i forbudsforhandlingene.

Ifølge Seilskjær står ikke Nato-medlemskap i veien for å støtte atomvåpenforbudet. Det er ikke riktig. Natos råd, alliansens øverste politiske myndighet, har fastslått at tilslutning til forbudstraktaten står i konflikt med Nato-medlemskap. Ingen Nato-land har sluttet seg til forbudstraktaten.

Den eneste måten å nærme seg målet om en verden uten kjernevåpen på, er gjennom gjensidige, balanserte og verifiserbare reduksjoner av verdens kjernevåpenlagre. Dette er ikke lett, og det vil ta tid, men det finnes dessverre ikke noe alternativ.