Utenriksdepartementets Topplederkonferanse 20.08.2007

Da har jeg fått den utakknemlige oppgaven å være festbrems. Det er vel ingenting noen forsamling liker bedre enn å diskutere seg selv. Men jeg har tenkt å vende blikket litt ut mot verden.

Hvis en forsker på 1980-tallet hadde kommet med den prognosen at i 2007 skulle Norge komme til å planlegge å sende soldater til Sudan fordi vi ser Sudan som av betydning for norsk sikkerhet, og grunnlaget for at dette kunne skje var at Kina hadde gått sammen med amerikanerne om å presse regjeringen i Khartoum, ville denne forskeren ha blitt bortvist fra NUPI som totalt, inni tåkeheimen uinteressant. Hvis noen på 80-tallet hadde sagt at i 2007 ville Statoils skatteinnbetalinger til Angola tilsvare rundt 2/3 av den samlede norske bilaterale bistand til Afrika, ville det også fremstått som lite troverdig. Så fort har verden endret seg.

Oljeinntekter og bistand har sterke fellestrekk. Begge kommer som pengestrømmer utenfra inn i budsjettene, vel med noe sterkere føringer på bistanden enn på oljeinntektene. Det betyr at den påvirkning vi kan ha på et lands bruk av oljepenger er av vesentlig større betydning enn bistanden vår, isolert sett.

På fjorårets topplederkonferanse trakk jeg opp det jeg kalte de to store hovedfortellingene om vår tid; historien om Beijing og historien om Bagdad. Jeg våger den påstanden at i det året som har gått er det de to hovedtendensene som har preget nesten alt som har skjedd i internasjonal politikk.

Hvor enn utenriksministeren og jeg kommer, står Kina på dagsorden. For ti år siden var dette aldeles utenkelig. Kina forventes i år å ha 11,2 prosent vekst. Men dette er også et symbol på hvor bra det går i vesentlige deler av verden. India ligger an til en vekst på 8-9 prosent. Det samme finner sted i Bangladesh, noe de færreste av oss ville trodd få år tilbake. Vender vi blikket mot Sør-Amerika, finner vi at regionen for fjerde år på rad har 5 prosent eller mer økonomisk vekst. Og det er ikke bare vekst, men også i økende grad fordeling.

Med andre ord: For gjennomsnittsmennesket på kloden er de store globale prosessene en fordel. Det vi kan kalle historien om Beijing, flytter makt til Østen, men det innebærer også en global økonomisk fordel, også for oss. På høstens budsjettkonferanse slipper vi å sitte og diskutere inflasjonsspøkelset, selv om alle kriterier i norsk økonomi skulle tilsi en gigantisk inflasjon. Når vi ikke har det, er det fordi billige kinesiske varer kommer inn og at det antakelig finnes mange flere polakker enn vi trodde.

Kina-strategien som la fram for noen dager siden, er vårt svar på fortellingen om Beijing.

Den andre historien, er historien om Bagdad. Den bidrar også drastisk til å flytte makt. Dette fordi folk blir mindre redde for USA enn det de var for kort tid siden. Dette er på godt og på vondt. Når Sudans regjering har vært så nølende med å slippe til FN-styrker i Darfur, kan forklaringen på det være at de frykter USA mye mindre enn det de gjorde tidligere. Men historien om Bagdad er historien om de mange små konfliktene, de små bagdadene, som preger verdens utvikling. Det er historien om fiaskoen i Irak som drastisk endrer verdensbildet. Med andre ord er det en ny verden som er i konstant og rask endring. Vi vet ikke hvilken vei det vil gå, men vi må følge med i timen.

La meg understreke noen momenter som er viktige, slik jeg ser det. Vi har et sterkt behov for dypere innsikt. Det vi har lite behov for er den tradisjonelle rapporteringen fra utestasjonene i den betydning at man sender hjem en alminnelig rapport om den politiske utviklingen i landet man befinner seg i. Det er ikke mulig å slå BBC på tempo. Det er vanskelig for tjenestemenn som skifter arbeidssted hver 3-4 år å konkurrere i dybde med forskere som bruker årtier på å studere ett land. Det kan derimot være gode grunner til å gjøre oss hjemme oppmerksomme på den beste artikkelen dere måtte finne om lokale forhold i et lokalt eller internasjonalt medium.

Men det utenriksstasjonene kan bidra med, er alle aspekter av forholdet mellom Norge og det landet dere måtte være i. Alt som kan gi oss en dypere innsikt, få oss til å forstå tingene bedre, og dermed sette oss i stand til å formulere en bedre politikk. Et eksempel er ambassaden i Kabul, under Leikvangs ledelse, som har sendt hjem en lang rekke rapporter jeg ikke har sett noe annet sted, og som har hatt stor nytteverdi for oss. For eksempel en grundig rapport om maktstrukturen i Faryab-provinsen, der Norge har sitt største engasjement i Afghanistan. Den kan jeg ikke finne verken hos BBC eller i Economist. Dette er retningen å gå; Mer dybde og innsikt, ikke det som vi kan få dekket gjennom nyhetsmedier.

Vi trenger også mer kreativitet. Jeg reiste til Zambia for en tid siden, full av fordommer om at dette var et gørrkjedelig land hvor det ikke skjedde noe. Jeg kom hjem igjen med en stor interesse for Zambia. Det skyldes kreativiteten hos Terje Vigtel og hans folk der nede som tar tak i det jeg ser som hovedutfordringen; Zambia er et land som trenger tradisjonell bistand, men Zambia har også en formidabel finansieringskilde for egen utvikling gjennom sine enorme kobberforekomster. Zambia gjorde sine avtaler med den internasjonale kobberindustrien da prisene var på bunn. Hvis Zambia kunne få reforhandlet disse avtalene og få en rimelig pris i forhold til verdensmarkedsprisene, ville dette bety langt mer enn all bistand til Zambia. Hvis Norge kan bistå Zambia med dette, er det av enorm betydning. Dette er en type kreativitet som vi må ser enda mer av.

Et annet eksempel på kreativitet er ambassaden i Dar Es Salaam først gjennom Jorunn Mæhlum, siden fulgt opp av Jon Lomøy, som tok tak i tømmereksporten fra Tanzania og fikk laget en oversikt der man sammenholdt tallene for Tanzanias eksport til Kina med Kinas tall for import fra Tanzania. Gjennom dette avdekket man at Kinas egne tall viser at importen inn er fem ganger så høy som det som fremkommer i Tanzanias eksporttall. Slik setter man et helt vesentlige politiske spørsmål på dagsorden i Tanzania: Hvem tjener på at tallene for noe som er så sentralt for ressurser, miljø og pengestrøm er organisert slik at det som rapporteres som eksport bare er en femtedel av den eksport som faktisk finner sted. Igjen; et kreativt grep fra ambassaden og et eksempel på det jeg vil se mer av.

Her hjemme har man laget en ny, kreativ strategi for hvordan vi skal forholde oss til Vest-Afika. Latinamerika-seksjonen fortsetter sitt arbeid med sin strategi, som er veldig god. Og Øst-Asia-seksjonen har utarbeidet en Kina-strategi som ikke bare handler om UD, men som dreier seg om hele bredden i det norske forholdet til Kina.

I forlengelsen av det utenriksministeren og utenriksrådens var inne på med hensyn til mer åpenhet: Det var en fryd å høre Merethe Brattested kommentere kuppet i Thailand i norske medier. Eller Åge Grutles vurderinger av regjeringspartiets vanskeligheter i valget i Japan. Alle forstår at en ambassadør må være litt forsiktig, men denne åpningen og det at flere i UD viser sitt ansikt i debatten synes jeg er veldig spennende. Men jeg vil fortsatt også ha mer åpenhet i betydningen flere kritiske tilbakemeldinger fra dere. Flere notater hvor motforestillingene er behørig dekket og hvor de synspunkter som ikke vinnergjennomslag i embetsverket også er med. Og flere mailer, brev eller telefoner hvor man kommer med motforestillinger mot det jeg eller utenriksministeren gjør. For det er gjennom debatt og motforestillinger vi forbedrer oss.

La meg så gå litt videre, bort fra oss sjøl og ut i verden. Denne regjeringen har sittet i to år. Jeg mener vi har gjennomført omfattende endringer som kanskje ikke er like synlig for alle. La meg derfor skissere noen av disse slik at det blir klart for alle hvilken vei vi ønsker å gå. Dette er også noe vi vil bearbeide videre i prosessen knyttet til en stortingsmelding om utviklingspolitikken.
 
Denne regjeringen springer i stor grad ut av norsk arbeiderbevegelse. Er det et begrep som er sentralt for arbeiderbevegelsen, så er det den opplyste egeninteresse. Den opplyste egeninteresse er noe annet enn altruisme, gavmildhet og giverglede. Den opplyste egeninteresse er at vi fra norsk side har interesse av å hjelpe andre fordi vi da kan forvente å få hjelp selv når vi måtte trenge det. Slik vokste fagbevegelsen fram og slik vokser også forholdet mellom nasjonene fram.

Jeg så i en rapport for en tid tilbake at det ble ansett som et vesentlig argument mot noe vi hadde tenkt å gjøre på utviklingsfeltet at vi også kunne komme til å tjene på det sjøl. Hva i all verden? Hvis vi kan gjøre noe vi synes er riktig og fornuftig, og også kan komme til å tjene på det sjøl, så er vel ingenting bedre enn det! Vi driver ikke bistand utefra den betraktning at det viktigste er å ikke ha noen fordel av det sjøl. Vi driver bistand fordi vi – for å bruke en klisjé – lever i en båt i denne verden. Ved at vi hjelper andre og gjør verden bedre for dem, har vi glede av det selv også. Og skulle vi også tjene på det selv, så er ikke det så veldig farlig.

Det betyr ikke at vi skal tilbake til da bistand var et promoteringsredskap for norsk eksport. Men nesten alle vesentlige norske interesser, er interesser også andre har. Vi har noen særnorske interesser, som det å selge norsk laks på bekostning av skotsk eller chilensk laks. Det er en helt legitim interesse å forfølge, men vi kan ikke oppheve det til en global fellesinteresse. Men nesten alle de interessene som er viktige for oss, bekjempe narkotika, korrupsjon og krig, slåss mot miljøødeleggelser og klimaendringer, er interesser som de fleste har.

Jeg merket meg en formulering en forsker kom med i Aftenposten for en tid tilbake, som en kritikk av vår politikk. Han mente at vår utenrikstjeneste måtte samle seg om våre ”..reelle nasjonale interesser. Dei interessene som berre vi og ingen andre har”. Hvor mange interesser er det som bare vi har? Laks, kanskje noen stridsspørsmål i nordområdene? Forsvarer jeg min datter Sofie på to år gjennom kun å fokusere på de interessene som nasjonen Norge er alene om, eller gjør jeg det best gjennom et fokus på de globale interessene?

Det er fire vesentlige globale kriser som lett kan slå ned i Norge. Alle har de en fattigdomsdimensjon, og alle er de globale. Klimatrusselen kan ramme oss alle, men kan ikke løses i Norge, selv om vi selvsagt også skal bidra. Smittsomme sykdommer og epidemier som fugleinfluensa og SARS, kan ramme oss alle, men det er nærmest utenkelig at de skulle oppstå i Norge. De oppstår i land der folk lever i fattigdom, tett på sine dyr, og derfra kan de spre seg til vår del av verden. Internasjonal terrorisme kan slå ned i Norge, men opphavet vil ikke være i Norge. Det er ingen tilfeldighet at Sudan og Afghanistan - de to landene hvor Osama binLaden har levd de siste 15 årene - er hvor vi trolig kommer til å ha det største norske militære nærværet de nærmeste årene. For å si det enkelt; Vi bekjemper Osama binLaden bedre i Sudan og Afghanistan enn vi bekjemper ham i Norge.

En annen trussel er massseødeleggelsesvåpen spredt til svake stater og geriljabevegelser. Det er ingen tilfeldighet at det er Nord-Korea og ikke Sør-Korea, som har utviklet masseødeleggelsesvåpen, på tross av at Sør-Korea har uendelig mye bedre tekniske forutsetninger for å gjøre dette.

Fattigdom og sikkerhet er veldig tett knyttet sammen. Kanskje ikke så mye på den måten vi ofte tror, nemlig at fattigdom får folk ut på gatene for å protestere. Men på samme måte som Lenin ikke kunne skapt den russiske revolusjonen uten fattigdommen i Russland, eller at Hitler aldri kunne ha tatt makten i Tyskland hvis det ikke hadde vært for at den tyske middelklassen hadde blitt ruinert, trenger man fattigdommen som legitimeringsinstans dersom man måtte ønske å ta opp en væpnet kamp.

Men det er to andre sider ved fattigdom som kanskje er mye viktigere. Fattigdom gjør rekruttering til vold så utrolig mye lettere. Kom til mine to voksne barn og tilby dem to varme måltider om dagen og en Kalasjnikov, og de vil le av deg. Men kom til en ungdom i Sierra Leone eller Liberia med det samme tilbudet, og det fremstår ganske attraktivt. Fattigdom svekker grunnlaget for sterke statsdannelser. Når Kina med en dobbelt så stor befolkning som Afrika, omtrent ikke har hatt voldsutøvelse på sitt territorium de siste femti årene, er det selvsagt fordi Kina har en sterk fungerende stat som kan kvele slikt i utgangspunktet.

Vi kan ikke se for oss en varig situasjon der en milliard mennesker lever i fattigdom, med sykdommer, borgerkrig og elendighet. Rett og slett fordi det er en trussel mot oss alle. Dette er den opplyste egeninteressen, og den er avgjørende for vår måte å tenke på.

Vi har fokus på der hvor vi kan gjøre en forskjell. Det betyr ikke at vi skal slutte å drive med utviklingsbistand, eller med helseinnsats, landbruk, eller FN-organisasjoner hvor det ikke er lett for Norge å gjøre en forskjell. Vi skal fortsatt gjøre mye på dette. Men det må være fornuftig å ha et særlig fokus på de områdene hvor vi har spesielle forutsetninger for å bidra til å endre verden. Jeg har identifisert fire slike områder. Det er miljø. Det er freds- og forsoningsarbeid. De er olje og energi. Det er kvinnespørsmål.

Vi ser bistanden som en del av utenrikspolitikken og vi ser selvsagt utenrikspolitikken som en del av det store prosjektet nasjonen Norge og dens interesser. Vi ser disse tingene sammen på en helt annen måte enn tidligere. Bistanden er viktig, men den er ikke det eneste og heller ikke det avgjørende.

La meg ta et eksempel: Vi vil gå inn med noe mer bistand til Kina. Hvorfor det? Kina har 6000 milliarder kroner i utenlandske fordringer, tre ganger det norske oljefondet. Vi skal gå inn fordi bistand kan være viktig for å få til noe av det kreative samarbeidet som må til for å løse verdens klimautfordringer. Og klima er av grunnleggende betydning for Kinas fattige, for Norge og for verdens fattige. Kan vi yte et lite bidrag til å få Kina med i en Kyoto2-avtale, bidra til at Kina tar i bruk mer moderne teknologi, blir mer energieffektive, så er alt dette i en genuin internasjonal utviklingsinteresse. Dette er vanskelig å få til uten penger og vi trenger ikke ha dårlig samvittighet for å ta dette fra utviklingsbudsjettet når vi ser utenriks – og utviklingspolitikk i en sammenheng.

Det siste og fjerde området, er, som utenriksministeren så mange ganger har sagt, at vi skal være ”våre venners venn”. Vi skal samordne oss med dem vi alltid har samordnet oss med og som er våre likesinnede. Men vi må også ha et videre tilslag fordi utviklingspolitikk nå drives av så mange flere aktører. Kina er en stor aktør over alt i Afrika. India er en stor aktør i Afghanistan. Sør-Afrika og Sør-Korea begynner å gi bistand. Mange land i Øst-Europa begynner, om enn i liten skala, å gi bistand. Irland er på full fart oppover som bistandsnasjon. Med andre ord må vi begynne å samordne oss i forhold til en rekke nye land. Det innebærer blant annet at norske ambassadører må forsøke å samordne seg lokalt med disse.

Warren Buffet ga i fjor et beløp tilsvarende 10 norske bistandsbudsjett til Bill Gates stiftelse. Gates har bidratt med tilsvarende selv. Det er klart at denne stiftelsen er av fundamental betydning for den internasjonale pengestrømmen til bistand. Selvsagt må vi ha et forhold til dem. Clinton Foundation er en annen av de mange nye aktørene. Vi har selvsagt en langsiktig interesse av et godt forhold til Clinton-familien, men under enhver omstendighet er dette en viktig aktør som har fått til store ting på aids-området. La oss forsøke å samkjøre oss med dem. Dette er den måten vi nå tenker på. Vi skal fortsette å være tett på nederlendere, svensker og briter, men vi skal også inkludere de nye.

Så har jeg en ambisjon i dag. Det er å få dere til å lese denne boka; The Bottom Billion av Phil Collier. Det er sjelden man har den glede å lese en bok der alt det som står der er ting en selv har tenkt, bare litt bedre formulert. Hvis dere lurer på hva utviklingsministeren tenker, så les denne boka. Denne boka er på mange måter en oppsummering av denne regjeringens utviklingspolitikk, men på et høyere intellektuelt nivå enn det jeg klarer.

Bokens kjernepunkt er at mens det går framover for det store flertallet av jordas befolkning, så er det en milliard mennesker som lever helt utenfor dette. En milliard mennesker lever i land som i dag er fattigere enn de var i 1970. I løpet av 90-tallet ble disse en milliard menneskene 5 prosent fattigere. Dette er hvor vi finner fattigdommen, sjukdommene, terroren og borgerkrigene. Vi kan ikke tåle å leve i en verden hvor en milliard mennesker holdes utenfor den framgangen resten av verden blir til gunst. De fleste av disse landene er i Afrika. Glem ikke at Sierra Leone på 60-tallet var rikere enn Kina per innbygger.

Collier trekker fram fire forhold som han kaller fattigdomsfeller. Og det er fire felt som er så sentrale for vår utviklingspolitiske tenkning at jeg har tenkt å bruke resten av innlegget til å snakke om dette. Den første fellen er krig og konflikt. 70 prosent av de landene som utgjør The Bottom Billion er i eller har nettopp kommet ut av en borgerkrig. Den andre er ressursforbannelsen. Den tredje er manglende kystlinje. Det fjerde er land med dårlig styresett.

Collier beregner den gjennomsnittlige prisen for en borgerkrig til å være 400 milliarder kroner. Jeg kom nettopp hjem fra Liberia. Det var 20 underoffiserer som gjennomførte kuppet i 1980. Fra da av har Liberia bare skrudd seg lenger og lenger ned. I dag er gjennomsnittsinntekten i Liberia 10 prosent av det den var i 1980.

Krig er ufattelig kostbart. Fattigdom henger veldig tett sammen med krig og Colliers budskap er at dersom man forsøker å anlegge en statistisk metode er det bare tre forhold som gjør krig mer sannsynlig; Nesten alle kriger er i de aller fattigste landene. Land som ikke har økonomisk vekst har en dramatisk mye større sjanse for å oppleve krig. Land med store naturressurser har en sterkere tendens til å gjennomleve krig, kanskje fordi ressursene bidrar til å finansiere dette.

Et godt bilde på dette siste er Kabila i Kongo, som ble spurt om hva som skulle til for å gjøre opprør. Han svarte ”10000 dollar og en satelittelefon”. 10000 dollar for å kjøpe seg en hær, en satelittelefon for å gjøre avtaler med internasjonale selskaper om de naturressursene han skaffet seg kontroll over på vei mot hovedstaden. Det illustrerer poenget om hvor lett det er å starte en krig i verdens mest sårbare stater.

Hva betyr dette for vår politikk? Det betyr blant annet at vi må være villige i gitte situasjoner, å bruke militærmakt, som i Afghanistan og i Sudan. Det kan tenkes at man burde ha et bedre internasjonalt regime der verdenssamfunnet gir demokratiske regjeringer som holder seg til internasjonale spilleregler, en slags militærgaranti mot kupp og borgerkrig.

Det betyr at når FN-styrker går inn - som i Liberia - må de ha tilstrekkelig varighet på sitt oppdrag til å gi det nødvendige rom for gjenoppbygging. Det betyr at bistanden må bli mye mer målrettet med tanke på hvordan man kan bidra til – i det en konflikt er i ferd med å ebbe ut - over lang tid sikre økonomisk framgang, slik at man demmer opp mot at krig på ny bryter ut. Den største faren for krigsutbrudd finner vi i de land som nettopp har hatt krig.

Noen bemerkninger om noen av de stedene vi er engasjert. Hvis det blir en styrke til Darfur, vil Sudan og Afghanistan være de to områdene hvor vi har det sterkeste militære engasjementet. De er samtidig begge blant de fire største mottakerne av norsk bistand.

I Afghanistan er det en trekant mellom en militær beskyttelse av den sivile innsats som er nødvendig for å få til utvikling, og den økonomiske og sosiale utviklingen som er nødvendig for å gjøre det mulig å avvikle det militære nærværet. Den tredje faktoren er statsbyggingsprosessen, som er helt avgjørende for at Afghanistan en gang i framtida skal kunne klare økonomisk og sosial framgang på egen kjøl, og sørge for egen sikkerhet. Alle afghanere vet at før eller siden vil ISAF forsvinne ut, slik briter og russere har forsvunnet ut før.

Selv er jeg mest bekymret med hensyn til den siste faktoren. Det skjer en del økonomisk og sosial utvikling i Afghanistan, men jeg føler at vi er kommet veldig kort i oppbyggingen av en afghansk statsdannelse som har troverdighet med hensyn til å kunne overta de funksjoner som i dag ivaretas av det internasjonale samfunnet. Dette må ha sterk oppmerksomhet i det vi videre foretar oss i Afghanistan.

I Sudan er det samme: Vi trenger både økonomisk og sosial oppbygning, og beskyttelse av sivile i Darfur. Det er viktig å huske at – for å være hard og brutal – i Sudan er Darfur ”the side show”. Hovedforestillingen er forholdet mellom nord og sør i landet. Hvis det går galt, så er det ingen ting som kan redde Darfur. Det betyr ikke at Darfur ikke er viktig, men forholdet nord-sør er avgjørende, også for Darfur. Det har beveget seg framover, men det gjenstår utrolig mye. Det er stor frustrasjon i Sør-Sudan over at de pengene vi har bevilget, i økende grad har gått til Darfur. 35

Sri Lanka – som er det landet hvor Norge alene spiller den mest direkte rollen – er i en slags stillstand. Regjeringen har hat suksess med sine militære kampanjer på østkysten. Ingen vet om dette gir grunnlag for noen varig suksess for regjeringen. Vi er nå i en situasjon der vi holder tett kontakt med presidenten og hans folk og de tamilske tigrene. Vi ser ikke noe grunnlag for å gjøre noe akkurat nå, men straks partene igjen ser et slikt grunnlag, vil vi engasjere oss med full tyngde.

La meg trekke fram et par andre hjertebarn. Burundi – hvor vi kom inn gjennom FNs fredsbyggingskommisjon – er et land på absolutt bunn. Det er det landet som sammen med Rwanda, har hatt de største massakrene i moderne tid, men hvor man nå har en demokratisk valgt ledelse. Den må få den nødvendige støtte, rom og tid for å bygge opp igjen landet og hindre at krig på nytt bryter ut. La meg også si at veldig få ting har gledet meg mer enn å se vår FN-ambassadør Johan Løvald i aksjon på dette området. Mange sier at det er farlig å ansette eldre folk, at de blir for slappe når de blir eldre. Men Deng Ziaoping var 74 år gammel da han startet prosessen med å snu Kina. Å se hvordan Johan har tatt tak i Burundi – med en begeistring og entusiasme som de fleste 30-åringer bare kan misunne ham – har vært utrolig morsomt. I New York, i Burundi, hele tiden i tett kontakt med alle. La meg holde Johan fram som et eksempel på hvor mye det er mulig å gjøre, selv om vi begynner å komme opp i åra.

Nepal er en av de fredsprosessene der Norge ikke spiller noen absolutt hovedrolle, men hvor ambassaden, med ambassadør Tore Toreng, har tatt tak i dette og tilbudt assistanse. Vi var de første møtte maoistenes leder. Vi hadde for kort tid siden besøk til Norge av lederen for ett av de tre store partiene. Det er norsk leder for FNs militære tilstedeværelse. Det er nordmenn inne og gir råd til valgkommisjonen. Norge bidrar altså på mange måter, men uten at det betyr at Norge skal spille en hovedrolle. Skal noen gjøre det er det selvsagt FN og/eller India. Men vi kan likevel bidra og det er en gled å se hvordan det har foregått.

Det er altså det første; Å hindre krig og konflikt og å hjelpe land ut av situasjonen når konflikt oppstår. Det andre er ressursforbannelsen. Det forgår nå et nytt kappløp om Afrika. Kina får 30 prosent av sin olje fra Afrika. USA er i ferd med å opprette en ny militær kommando for Afrika. Det er selvsagt ikke bare på grunn av olje, men det er en klar oljedimensjon i det. Mens råvareprisene på 1990-tallet var veldig lave, er de nå ekstremt høye for nesten alle råvarer. Hvis Afrika kan utnytte dette på en fornuftig måte, gir det en ufattelig mulighet for økonomisk og sosial framgang. Afrikas oljeinntekter er i det neste tiåret beregnet til å være 1200 milliarder norske kroner. Uansett i hvor stor grad Gordon Browne og andre lykkes med å få økt bistanden til Afrika, kommer den ikke til å være i nærheten av oljeinntektene.

Hvordan Afrika bruker disse oljeinntektene er blant de mest fundamentale utviklingsspørsmålene. Noen eksempler på hvor galt det har vært: Gabon var på 80-tallet kjent for å ha verdens høyeste champagnekonsum per innbygger. Da Congo Brazzavilles president for et par år siden reiste til FNs generalforsamling i New York, brukte han et par millioner kroner bare på sitt hotellopphold. I Angola, et av Norges mest sentrale samarbeidsland, er det slik at 13 prosent av helsebudsjettet brukes til en ordning for medisinsk evakuering av landets elite. Man bruker 18 prosent av landets undervisningsbudsjett på stipendier til studenter i utlandet. Uten at jeg vet nøyaktig hvem som gis disse stipendiene, ville det ikke forbause meg mye om det er unge stoltenberger og unge halvorsener. Jeg sier ikke dette for å henge ut Angola spesielt, men for å understreke hvor viktig det er at pengene benyttes til fornuftige utviklingsformål.

Det mest skremmende jeg har opplevd det siste året som utviklingsminister, var å besøke Niger-deltaet. Det er et område hvor det nå er helt umulig å si hvor politikk slutter og kriminalitet begynner. På det meste ble det stjålet 200.000 fat olje om dagen. Dere kan jo prøve å regne ut hvor mange kalasjnikover man får for 200.000 fat olje. Shell fortalte at de hadde lagt en rørledning oppå bakken. Den var like lang som avstanden Oslo-Trondheim. Hele ledningen ble kappet opp og kjørt vekk med lastebiler. Dette utgjorde 2000 lastebillass. Alt skjedde selvsagt under oppsyn av den lokale ordensmakt. I beste fall kan rørledningen brukes et annet sted, i verste fall er det kun skrapverdien som er av interesse for de som gjennomførte dette.

Dette er den verste siden ved det afrikanske oljeeventyret. Det Norge kan bidra med for å endre dette er ikke så mye, men vi skal gjøre det vi kan. Olje for utvikling vil bli viet mye oppmerksomhet fra min side. Vi vil gjøre Vest-Afrika til et vesentlig fokusområde for programmet. Det er nå bortimot tjue land i regionen som har funnet eller regner med å finne olje i nærmeste framtid. De fleste av dem er veldig små og svake stater og det er en sterk interesse for norsk assistanse. Et eksempel er Kofi Annan, som rettet en henvendelse til meg og statsministeren, på vegne av Ghanas president, om å se hva vi kan gjøre i forhold til Ghana, som nå har gjort betydelige oljefunn.

Det er tre dimensjoner ved dette. Det er den rene oljeforvaltningen. Det er finansforvaltning og det er miljø. Disse tre pilarene skal olje for utvikling gå videre på. Vi skal styrke det sivile samfunns og medienes rolle i dette. Vi vet at i Norge så er det ikke oljeforvaltningen isolert sett som har skapt så gode systemer, men det er kombinasjonen av en god forvaltning og det trykket som sivilt samfunn og media legger på oss hele tida. Det er alt dette til sammen som kan bidra til at oljeforvaltningen i Afrika kan bli mer vellykket enn den har vært hittil. Utenriksministeren var inne på EITI, som altså ble startet av Tony Blair. Stafettpinnen er nå gitt videre til Norge og sekretariatet vil bli lagt til Norge. Det er klart av summen av olje for utvikling, EITI og vårt arbeid for korrupsjonsbekjempelse, vil gi oss et stort sammenhengende felt i årene framover. Vi skal ikke gjøre dette aleine, men sammen med Verdensbanken, FN, Soros og andre interessenter.

Da skal jeg nærme meg avslutning. La meg bare nevne Colliers to andre hovedanliggender. Det at et land ikke har kyst, er en sikker oppskrift på store problemer fordi det gjør det nesten umulig å komme inn på det internasjonale handelsmarkedet i det øyeblikk du ikke har tilgang på en egen havn. Dette er selvsagt grunnleggende annerledes for et afrikansk land enn det er for eksempel for Sveits, som er avhengig av tyske havner. Det er knapt noe eksempel på en kystløs stat som har klart å komme seg lenger opp enn til mellominntektsnivå. Nesten alle de kystløse statene er også blant verdens aller fattigste.

Dette får konsekvenser for hva vi bør tenke når Doha-runden er over. Kanskje bør vi da vurdere, som foreslått av Bob Geldof og andre, noen spesielle initiativer for Afrika. Løsningen for de kystløse statene er selvsagt å skaffe tilstrekkelig gode transportkorridorer. Her kan Norge kun spille en begrenset rolle. På energiområdet vil vi imidlertid kunne spille en rolle med tanke på utvikling av infrastruktur.

Til slutt; vanstyre. Det er en øvre grense på rundt 10 prosent for hvor rask økonomisk vekst et land kan ha, selv med den beste form for styre. Men det er ingen nedre grense for hvor dypt og raskt et land kan falle med dårlig styresett. Det er bare å se på Zimbabwe. Jeg har allerede nevnt Liberia, som befinner seg på et økonomisk nivå tilsvarende 10 prosent av hva det var for 20 år siden. Sierra Leone er et annet eksempel.

Det å bidra til fornuftige styresett er avgjørende. Det er ikke noen lett ting å realisere. Vi kan bidra i noen grad til å flytte makt fra dårlige regjeringer til landets innbyggere gjennom utvikling av sivilt samfunn og media. Vi kan bidra til internasjonale chartre på disse områdene. Vi kan bidra til korrupsjonsbekjempelse. Vi skal ytterligere styrke innsatsen mot korrupsjon i eget system. Vi ønsker en sterkere innsats mot skatteparadiser, som er hvor pengene fra korrupte ledere stort sett gjemmes bort.

Det er med andre ord mye vi kan bidra med, men mye gjøres også av landene selv. Et viktig bidrag var for eksempel finansministeren i Nigerias beslutning om å publisere på internett hva den enkelte delstat får fra sentralmakten. Så kan borgerne selv gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er noe rimelig samsvar mellom overføringene og de tjenester som ytes.

Det er mye som kan gjøres på styresettfeltet. Noe av det vil være kontroversielt, eller kan hevdes å være innblanding i lands indre anliggender. Men på den annen side kan vi ikke sitte stille å se på at vanstyre gradvis bringer et land mot undergangen.

Igjen; Les denne boka, Solheims bibel. Hvis vi kan ta skritt for å bekjempe konflikter, megle fred, sloss mot ressursforbannelsen, stimulere til handel og bidra til å hjelpe de mest vanstyrte landene ut av sitt uføre, så har vi gjort det som kan forventes av lite land. La meg avslutte med en optimistisk uttalelse. President Evo Morales i Bolivia sa nylig, i sin tale om rikets tilstand, at Bolivia om 10 til 20 år helt sikkert kom til å være i en langt bedre situasjon enn Sveits. Dersom vi skal opprette et opsjonsprogram i UD, foreslår jeg at vi knytter det til realiseringen av Morales visjon. Takk.