Historisk arkiv

Verden mot netto null

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Nærings- og fiskeridepartementet

Norge og resten av verden står overfor store utfordringer. For å nå målene i Parisavtalen skal verden samlet mot netto null klimautslipp i 2050. For å få til dette, må vi alle bidra. Norge er heldigvis godt rustet for å få til denne omstillingen. Og vi er godt i gang.

Aldri har det vært viktigere å tenke på morgendagens næringsliv, enn akkurat nå. Unntakstilstanden vi har stått i det siste drøye året, har fremskyndet den nødvendige omstillingen vi skal, og må gjennom, for å bekjempe de store klimaendringene som skjer over hele verden.

For partiet Venstre er det helt uakseptabelt å drive en poltikk som ikke tar klimaendringene på alvor. Tiden er inne for å samle kreftene og få til en omfattende dreining mot et mer bærekraftig verdenssamfunn. Bare slik kan vi ta bedre vare på kloden. Og bare slik kan vi fortsette å forvalte de verdifulle naturressursene vi mennesker er helt avhengige av.

Heldigvis er vi godt i gang. FNs bærekraftsmål, Parisavtalen, EUs Green Deal, med blant annet EU taksonomien som klassifiserer hva som er bærekraftig økonomisk aktivitet, er alle initiativ som har medført en kraftfull endringsvilje - både politisk og ikke minst i næringslivet og i finansnæringen. De er også helt i tråd med norske ambisjoner.

Norge skal være en pådriver for å tvinge frem en dreining mot et mer bærekraftig og klimavennlig samfunn. Det er god næringspolitikk, for i nærmeste fremtid vil alles øyne hvile på de som klarer å se nye muligheter der andre ser utfordringer. Land og selskaper som ikke klarer å omstille seg vil bli stadig mindre konkurransedyktige, og til slutt velges bort. Kostnaden ved å ikke å handle nå, vil med andre ord få store konsekvenser for norsk næringsliv.

Skal Norge nå klimamålene og samtidig bidra til bærekraftig vekst i norsk økonomi, må vi legge til rette for næringsvirksomhet og investeringer først og fremst gjennom gode og forutsigbare rammevilkår. Klimagassagiftene og deltakelse i EUs kvotesystem er blant hovedvirkemidlene i regjeringens klimapolitikk. Disse bidrar til at vi kan nå våre utslippsmål til en lavest mulig kostnad for samfunnet. Derfor skal vi øke CO2-avgiften, samtidig som vi skal senke andre skatter og avgifter, primært for de gruppene som blir truffet av avgiften. Dette grønne skatteskiftet skal stimulere til å vri kapitalen over i en mer bærekraftig retning. Vi ser allerede at kapitalmarkedet har begynt å belønne de som går i riktig retning, og straffe de som ikke gjør det. Det er en trend som bare vil øke fremover.

Norge har mange konkurransefortrinn i det grønne skiftet. Det må vi huske på, og la oss motivere av. Vi har allerede en stor fornybar næring, et næringsliv og offentlig sektor som er høyt digitalisert. Og ikke minst, en høyt utdannet og kompetent arbeidsstyrke.

Det enorme endringstempoet som puster oss i nakken får også konsekvenser for selskapene staten er eier i. Staten forventer at selskaper med statlig eierandel har en plan for bærekraftig verdiskaping og at de jobber for å redusere sine klimaavtrykk.

I årsrapporten for statens direkte eierskap som lanseres neste uke, har vi for første gang med informasjon om klimagassutslipp på selskapsnivå. Rapportering på utslipp gir en oversikt over hvilke selskaper som er mest risikoutsatt i omstillingen vi står overfor. Målet er at alle selskapene etter hvert skal rapportere om dette. Vi har også trukket frem noen selskaper som vi mener rapporterer godt om klimarisiko, og noen selskaper som rapporterer godt på planen for bærekraftig verdiskaping, samt utarbeidet en oversikt over hvilke rapporteringsstandarder innenfor bærekraft selskapene følger.

Noen mener at statens rolle er for passiv i omstillingen vi er på vei inn i. Og flere tar til orde for en større statlig inngripen på mange områder, også i det statlige eierskapet. Dagens eierskapsmodell har imidlertid vist seg robust og vellykket, og jeg mener den står seg godt også i dag. Staten som eier setter tydelige mål og begrunnelser for eierskapet i hvert av selskapene. Vi har tydelige forventninger på områder som er vesentlige for målet for eierskapet, velger kompetente styrer til å forvalte selskapene og er en kompetent og utfordrende eier som følger opp styrenes arbeid.

Vi har en stor og viktig oppgave foran oss. For omstillingen skjer nå, og den er vi alle er nødt til å forholde oss til. Nå må vi bruke kreftene på å dreie utviklingen i riktig retning. Norge har et av verdens beste utgangspunkt for å lykkes. Jeg ser frem til å rette søkelyset på disse viktige spørsmålene på den årlige eierskapskonferansen som Nærings- og fiskeridepartementet arrangerer 8. juni.